Det var her en dag jeg var litt molefonken

Jeg hadde en sånn klump i magen, en sånn litt bekymringsklump

Jeg vet ikke hvor mange som har kjent på den

Den sitter som en knute og fyller opp magen

Jeg fant ut at når jeg kjenner på denne knuten, da er kanskje tiden inne til å skrive tale

Det er da man når inn til følelsene sine

 

Det er nemlig sånn at når man først har fått barn, ja da har man det så lenge man lever

Først venter man på at de skal sove om natten og gå selv  og bli kvitt bleia 

Da blir jo alt lettere

Ja helt til man da har mer å være redd for når de klatrer overalt og man tenker Gud bedre hvor mye bedre det var når de ikke gikk og man visste hvor man hadde dem

Og så skal de på skolen, du verden, det blir godt

Helt til man da engster seg for mobbing og lærevansker og hvilke lærere man får og så alle dugnader og foreldremøter og så mye styr da med alle de møtene 

Bare de kommer seg til ungdomsskolen, da blir jo alt så mye enklere.

De er jo nærmest sjølgående da…….., tror vi

Nei da starter den verste tiden, tror vi ihvertfall da. Lekser, har du gjort lekser. Nei du får ikke overnatta hos han og plutselig er dere de teiteste foreldrene som finnes i hele verden ,

Bare de blir 18, sukker du, da slipper du å å sitte oppe og vente på å hente dem og da begynner de å få vett og tenke konsekvens og da kjører de jo selv

Ja, nettopp det gjør de, de kjører selv, både med og uten lappen

Hjem igjen fra full fest på vålerbanen hele helga, oppringing fra jobb, hvor er han, snork i senga,  telefon om påkjørsel med drømmebilen

Se den lille vennen til mor, fortvilt over krasjet bil, mens mor puster lettet ut og er livredd for telefoner i flere tiår etterpå

Gud bedre hvor mange våkenetter

Bare de blir 25, da skal vi puste lettet ut

Nei, men 30 da, kjerring og unger og eget hus,

Da sitter de fredelig hjemme og ser på sport på tv

Nei, da oppdager vi nemlig noe nytt

 

Barna vil fortsette å være barn, om de er  20 eller 40 eller 60

De vil bestandig være dine små hjertenskjær som du er så glad i

Som du så gjerne vil verne med alt du har

Du vil putte dem inn i bomull så ikke noe skal skade dem

Rulle dem inn i metervis med bobleplast så ikke noe skal gå i stykker inni dem

Men de blir  voksne og du må la de gå

Det er en del av det å være foreldre

Dette å gå fra å styre og lære opp, å passe på og rettlede, til bare å kunne se på

Først når de selv får voksne barn, vil de forstå hvor vanskelig nettopp dette er

Og for ikke å snakke om når barnebarna kommer til verden

Man vil jo så gjerne verne dem også

Vi vil jo gjerne at de alle skal unngå  å gå i de fellene vi selv gikk i

Men de er ikke vårt ansvar, det er opp til foreldrene å ta de rette valgene

Om vi er enig eller uenig, spiller ingen rolle, nå er det ikke opp til oss lenger

Vi må la de gå, la de stå på egne bein, innse at det er deres liv som de selv må forme

Vi må stå utenfor og se nå, men frykten den er akkurat like stor som når de kom til verden 

 

Og når de blir voksne er det deres tur å gifte seg

Det er jo sånn i dag at ofte kommer barna først og så blir det bryllup

Kanskje er det derfor klumpen kom den dagen

Når det nærmer seg bryllup, er det noe som heter bryllupsnerver

De kommer gjerne hoppende inn i magen, ikke bare til brudeparet men også til brudeparets foreldre

Og kanskje aller mest mødre/svigermødre

 

Mens brudeparet har nok med å tenke på den praktiske planleggingen, tenker jeg mer på det følelsesmessige

Jeg har lyst til å henge opp godværskyer over ekteskapet deres

Måtte dere få mest av de gode dagene sammen

Å bo sammen et helt liv, det er slett ikke bare rosenrødt

Å huske at man kommer lettere til gode løsninger med milde ord og varme kjærtegn, enn harde ord og uforsonlighet

At man må være opptatt av hva man kan gi, ikke hva man skal kreve

At man ikke kan endre den man bor sammen med, men kun endre seg selv

Noe jeg selv ikke fant ut før det var gått  ganske så mange år

Bra jeg har en ganske så tålmodig mann

Vi har så lyst til at den vi bor sammen med skal gi oss alt vi har behov for

At alt skal være så perfekt

Og helst slik vi selv ser på det som perfekt

Det er lett da å glemme at man er to med ulike synspunkter på hva perfekt er og at man må møtes på midten 

Da er det så lett å glemme at det perfekte er umulig

Man må gi til seg selv, man kan ikke kreve noe fra noen andre

Ingen andre kan gjøre en lykkelig, det må en ta ansvar for selv

Men så er det så fint at det man gir til seg selv, gir man også til andre og da får man det samme tilbake

Jeg har to sønner og jeg er så inderlig stolt av dem begge to

For oss foreldre er det jo de to flotteste og flinkeste karene som finnes i hele verden

Når man har to sånne flotte sønner, ja da dukker det gjerne opp noen flotte svigerdøtre også

 

Kjære Brudepar

Da er dagen kommet som det så fint heter.

Dagen dere har planlagt i lang tid

Den første dagen i resten av deres liv

Ta godt vare på hverandre, husk kjærligheten til hverandre også i hverdagen

Lykke til med livet og ekteskapet

 

ps litt redigert, men fortsatt litt tårer fra mor /svigermor.

Og når denne sangen ble sunget så vakkert i kirken, ja da rant det elver av tårer med meg når jeg tenkte på hvor rik jeg var som hadde så fin familie.