Det nyfødte pikebarnet Frmesk er uønsket av sin far fordi hun er jente. Farmoren insisterer på at Frmesk blir omskåret, men liten og svak som hun er, frykter moren at spedbarnet ikke vil overleve inngrepet. Enda mer frykter hun mannens trussel om å ta Frmesk av dage ved å begrave henne levende. Utveien blir å la barnet vokse opp hos besteforeldrene.
Frmesks mormor er dødevasker. Hun tar seg av døde jenter og kvinner som ingen andre vil begraver – kvinner som er drept i vanære eller skam. Det er et kjærlig hjem, men besteforeldrene kan ikke i det lange løp skjerme Frmesk mot den fysiske og psykiske overlast som ubønnhørlig nærmer seg fra alle sider.
Boken foregår i Kurdistan i 1986. Området er preget av krig og folkemord, det danner det grusomme bakteppet for en fortelling om et ekstremt utsatt jenteliv.
Lyden av lerke er feelgood og den boken jeg manglet av Erica James.
Her er omtalen av den tredje boken på norsk, Det lille pianohuset:
Nå har jeg både Alt i et øyeblikk og lyden av en lerke, så da har jeg alle.
Steinelva vokser seg stor. Det er vårtegn hos oss når vi hører den suser, herlig. Det er Romsdalseggen der oppe. Fjellstrekningen fra Isfjorden til Åndalsnes som er blitt kjempepopulær.
Og tror dere ikke at jeg fikk enda en herlig nyhet i går, på engelsk til og med.
Jeg sier himmel og hav for noen bøker. Jeg har ikke ord. Jeg var en av de som ikke leste En mann ved navn Ove, men jeg så at det var en sånn hat eller elsk bok, men jeg så filmen og elsket den.
Jeg var veldig spent når jeg begynte på Bjørnstad og i starten tenkte jeg at nei, dette blir da vel kjedelig for jeg er ikke ishockeyinteressert. Det tok nok 100 sider før jeg var bergtatt. Alle menneskene, det er så mange. Hver og en familie med sin historie som former dem og så mesterlig skrevet.
Fra Bjørnstad
Sitat:
Nesten alle diskusjoner om hvordan mennesker oppfører seg mot hverandre slutter før eller senere i argumenter om “menneskets natur”. Det har aldri vært enkelt for biologilærere å forklare. På den ene siden overlevde hele vår art fordi vi holdt sammen og samarbeidet, på den andre siden utviklet vi oss fordi de sterkeste individene alltid overlevde på bekostning av de svakere. Til syvende og sist kommer vi alltid til å krangle med hverandre om hvor grensen går. Hvor egoistiske kan vi være? Hvor stor er vår plikt til å bry oss om hverandre.
Noen i diskusjonen kommer alltid til å bruke ord som medmenneskelighet og humanisme. men det er bare ord. Så hvem som helst kan alltid svare: Tenk på et synkende skip, for det er et bilde. Tenk på et brennende hus. Det er vanskelig å vinne en debatt mot det. For hvis du virkelig setter din moral på spissen, hvem ville du redde da, hvis du fikk velge bare en? Hvem ville du selv løfte opp fra det iskalde vannet først, hvis livbåten hadde et begrenset antall plasser.
Familien din. Du begynner alltid med familien din.
Sitat:
Vanskelige spørsmål, enkle svar. Hva er et samfunn?
Det er summen av våre valg
Sitat:
Alle voksne har dager der vi kjenner at vi er helt utslitt innvendig. Når vi ikke lenger vet hva vi egentlig kjemper så hardt for hele tiden, når virkeligheten og hverdagen begraver oss og vi lurer på hvor lenge vi kommer til å orke. Det fantastiske er at vi alle sammen kan gjenomleve flere slike dager enn vi tror, uten å la oss knekke. Det forferdelige er bare at vi aldri vet akkurat hvor mange
Fra Vi mot dere
Sitat:
Det verste vi vet om andre mennesker, er at vi er avhengige av dere. At deres handlinger påvirker livet vårt. Ikke bare de menneskene vi velger, dem vi liker, men også alle dere andre: idiotene. Dere som står foran oss i alle køer, dere som ikke kan kjøre bil ordentlig, dere som liker dårlige TV-serier og snakker for høyt på restauranter og som har unger som smitter våre unger med omgangsjuke i barnehagen. Dere som parkerer på skrå og stjeler jobbene våre og stemmer på feil parti. Dere har også innflytelse på livet vårt, hvert eneste sekund. Herregud, som vi hater dere for det.
Sitat:
Et langt ekteskap består av så små ting at når de går tapt,vet vi ikke engang hvor vi skal begynne å lete. Måten hun pleier å berøre han på, som om det ikke var meningen, når han vasker opp og hun koker kaffe og lillefingeren hennes overlapper hans idet de plasserer hendene på oppvaskbenken samtidig. Hans lepper hastig i hennes hår når han passerer henne ved kjøkkenbordet, begge to med blikket en annen vei. To mennesker som har elsket hverandre lenge nok, slutter liksom å berøre hverandre bevist. Det blir noe instinktivt. Når de møtes mellom entreen og kjøkkenet, bare finner kroppene deres hverandre. Når de går ut gjennom en dør, lander hennes hånd i hans som ved en feil. Små kollisjoner hver dag,hele tiden. de lar seg ikke konstruere. Så når de forsvinner, vet ingen hvorfor. Plutselig lever to mennesker parallelt i stedet for sammen. En morgen får de ikke øyekontakt, fingrene deres lander noen centimeter lenger borte på en oppvaskbenk. De passerer hverandre i en entrè. De kolliderer ikke lenger
Jeg tar med disse sitatene for de oppsummerer bøkene. De handler om menneskene i et lite samfunn som dyrker en sport sammen, ishockey, den binder de sammen. Det er kjærlighet og det er hat, det er samhold og vennetjenester, men også utestenging og mobbing og vonde opplevelser.. Det er alt som rommer et samfunn. Det er alt som et menneske rommer og det er så fantastisk skrevet, at jeg blir helt blåst av banen. Bøkene burde vært pensum for alle som liker å lese og inn i skolen.
Bok to, Vi mot dere, begynte litt slik som den første for meg, selv om jeg nå kjenner menneskene så går det litt treigt i starten, men så er jeg oppslukt. Han beskriver alt ved mennesket på et vis, hva som former oss, hva som ligger bak våre handlinger og hvordan vi kan handle slik vi ikke burde når vi er presset opp i et hjørne og når vi er sliten av å streve. Selv de vi ikke liker i boken, blir vi glad i likevel for vi føler med de.
Da er det bare å vente på bok nummer tre om menneskene i Bjørnstad. Jeg er blitt så glad i dem at jeg vet ikke helt om jeg takler at de møter mer motgang.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Cappelen Damm sine sider og de har også sponset bøkene
En fortelling med stor dramatikk og sterke følelser, en av årets beste skjønnlitterære bøker.» Dagen
Bjørnstad er den første delen i en serie om et lite sted med store drømmer. Den handler om unge jenters udødelige vennskap, og om unge gutter som spiller hockey med en hel bygds forventninger hvilende på sine skuldre. Men det handler også om en uoppklart forbrytelse, om hvor raskt et samfunn kan lære seg å lukke øynene og om de forferdelige tingene vi iblant er villige til å gjøre for å oppnå suksess.
Midt i alt dette står Peter, som flytter hjem etter livet som hockeyproff for å bygge opp det lokale laget, og Mira som slites mellom advokatkarrieren og et stille liv i skogen som kone og mor. Dette er en fortelling om idrett og familieliv, og om hvor langt vi er villige til å gå for å beskytte barna våre.
Etter de fryktelige hendelsene som rystet Bjørnstad i den første boken, forteller Vi mot dere om månedene etterpå. Bestevenninnene Maya og Ana tilbringer sommeren på en bortgjemt øy og forsøker å glemme verden rundt seg. Men ingenting blir sånn som de håper.
Rivaliseringen mellom Bjørnstad og Hed vokser til en kamp om penger, makt og overlevelse som eksploderer når de to hockeylagene møtes. Samtidig avsløres en ung spillers innerste hemmelighet, og et helt samfunn tvinges til å vise hva det egentlig står for.
En fortelling om lojalitet, vennskap og kjærligheten som utfordrer alt.
Følelsen det er å være på denne skolen, kan nesten ikke beskrives.
For meg er det som å komme hjem til et hjem jeg ikke visste jeg hadde.
Som om det er det eneste stedet på jord, der jeg kan være den jeg er ment til å være.
Det er ikke norsk uke for tiden og mange ville nok ønske seg det.
Det er lettere å snakke sammen når man jobber på norsk.
Samtidig må man stole på at det går bra, at man får hjelp.
De andre kursdeltagerne er jo fra ulike land og ikke alle de snakker like godt engelsk heller.
Dessuten er åndeverden sterkt tilstede og vil hjelpe oss med å gi oss ordene vi har bruk for.
Den norske uken er satt sammen av mange temaer.
Man får prøve seg på litt av hvert, mediumskap og healing.
De vanlige ukeskursene går på et bestemt tema hele uken.
Jeg så på et kurs i fjor som heter The Storyteller.
Da ble det norsk uke istedetfor men når den ble avlyst, meldte jeg meg på The Storyteller i år.
The storyteller går ut på å lære å ta ned mer informasjon som medium.
Det er noe jeg har behov for å lære, da det slett ikke er min sterke side.
The Storyteller
We need to remember that communication with the Spirit World should go far beyond just merely giving information. If we are to do justice to the communication we need to be able to tell the ?story? of the person in the spirit world and bring that communication ALIVE. These are real souls that have lead real lives. We need to be able to tell the story of the relationship they shared with those in this physical life, remembering those special memories, as well as being able to be a true evidential medium and strive to give the best evidence that we can. This can only be done by bringing the naturalness to our mediumship.
During the week we shall be looking at clairsentience as a strong foundation to bring alive the personality, presence and essence of the spirit communicator.
Så i løpet av høsten fikk jeg en ny fornemmelse om at kanskje jeg heller skulle velge det andre kurset som går samme uke.
Det stod mer og mer klart for meg at Trance fasinerer meg veldig og det er noe jeg gjerne vil lære mer om.
Det å lære om de ulike bevissthetsstadiene er spennende.
Trance gir også meg personlig en ro som jeg ellers ikke har, så fullt av tanker som hodet mitt bestandig er.
Jeg prøvde meg på transetale når jeg var på norsk uke i høst.
Det var en spesiell opplevelse og jeg vil gjerne oppleve det på nytt.
Are you interested in trance? Are you looking for a closer blending with the spirit world? Then this may be the course for you.
Together, we will be experimenting with altered states of consciousness and the different energies you will experience. Understanding the energies and processes of trance can be overwhelming but my well-experienced team will help, support and encourage you throughout this course.
During this intensive and practical course, you will be encouraged to experience many different techniques, focusing especially on trance speaking and trance communication. Trance will enhance your closeness with spirit and we will investigate this further. We will also be experimenting with different techniques and approaches to reach that state of mind where we can let go of fears and inhibitions and find that inner stillness and silence.
Hvis det er noen som føler de vil være med på ett av disse kursene, ta gjerne kontakt på Lillasjel for spørsmål.
Første bok ut i april var tredje bok i det som blir kalt Sebastian Bergmann serien, selv om det ikke kun handler om han, er han en av hovedpersonene. Dette fordi han kan være en arrogant drittsekk, det meste av tiden og ikke forstår jeg hvorfor vi da synes det blir så spennende å lese, men det gir en uforutsigbarhet som gjør bøkene interessante, samt at det er et bra krimkomplott selvfølgelig.
Jeg skjønner ikke hvor de tar det i fra de som klarer å skrive bok etter bok som alle er like spennende. Allerede fra første side er jeg fenget. To venninner på fjelltur finner en skjeletthånd og det viser seg at det ligger seks lik der.
Jeg skal ikke røpe mer, annet enn at historien er kompleks og etterforskingsteamet sliter med å finne ut hvem disse er og hvorfor de ligger der.
Og det store miraklet skjer at Sebastian Bergmann viser seg å kanskje ha lagt fra seg noe av drittsekktendensene eller har han det?
Tredje bok i serien om den originale kriminalpsykologen og profileringseksperten Sebastian Bergman. Dette er spennende, stilsikre og intelligente kriminalromaner.
To venninner på fottur i Jämtland gjør et makabert funn. En skjeletthånd kommer til syne ved et elveleie, og det viser seg at skrenten skjuler seks lik – to av dem barn.
Rikspolitikommisjonen blir tilkalt og Sebastian Bergman og resten av teamet begir seg til Jämtland. To av likene er et nederlandsk par, de fire andre en ukjent familie som ingen har meldt savnet. Alt tyder på at alle er blitt drept og begravet samtidig. Og hva med den amerikanske kvinnen i leiebil som forsvant på samme tid?
Spørsmålene er mange, det er mye som ikke stemmer, og etterforskningen står i stampe. Säpo tar over, det er snakk om “rikets sikkerhet”. Sebastian Bergman og hans kolleger får klar beskjed om å pakke sammen og dra.
Men Sebastian Bergman har ikke tenkt å fjerne seg. Han skal finne fjellgravens hemmelighet. Koste hva det koste vil.
Erica James, Det lille pianohuset
Etter krim, var det klart for en liten koselig feelgood. Ja, så liten er den ikke, den er ganske så tykk. Jeg likte denne boken godt. Det er kjærlighet ja, men det er også sorg og svik og hverdagsproblemer. Den favner familien og de utfordringer man møter i en familie. Det er slett ikke bare romantisk pjatt som det kan være i en del feelgood bøker, så for min del var den mye mer enn det og kan godt leses av de som ikke fordrar type lett underholdning, tror jeg. Jeg vil lese alle Erica James sine bøker, så jeg har allerede kjøpt Alt i et øyeblikk, den skal få være med på ferie. Selv om det er et par måneder til ferie, har jeg begynt å planlegge hvilke bøker som skal få være med til Middelhavet i år. Ja, dere kjenner følelsen? Å glede seg til ferie og plukke ut feriebøkene?
Owen Fletcher flytter tilbake til den vakre landsbyen Little Pelham, 30 år etter han reiste derfra. Han er klar til å starte på nytt, i huset som betydde så mye for han ? det lille pianohuset.
Mia Channing ser ut til å ha et ha et tilsynelatende misunnelsesverdig liv: et vakkert hjem, et lykkelig ekteskap, en god jobb og tre barn hun elsker. Men den vellykkede tilværelsen hun har bygget opp, står snart i fare for å rase.
Møtet mellom Owen og Mia gir dem begge en sjanse til å omfavne livet på nytt. Men da må de også våge å ta et oppgjør med seg selv.
Erica James slo igjennom i Norge med romanen Alt i et øyeblikk i 2016, og gikk rett inn på bestselgerlisten med Lyden av en lerke i 2017. I sin siste roman, Det lille pianohuset, skriver hun nok en gang på sitt særegne og nydelige vis fra den engelske landsbygda.
Gabor Matè, Når kroppen sier nei – Prisen vi betaler for skjult stress
Denne boken har jeg lest på i flere måneder. Ikke fordi den var dårlig men det var en del sterke historier som jeg måtte fordøye. Det er ikke en sluke bok, det er en bok som angår livet vårt og hvordan vi vil leve det for å holde oss friskest mulig. Om hvordan sette grenser for oss selv, ikke være konstant ja-mennesker og ikke la oss kontrollere og bli holdt nede av andre.
For en mer detaljert omtale, klikk på linken under. Denne boken er det mange som burde ha lest.
Denne boken handler om sammenhengene mellom skjult stress, følelser og sykdom. Den spør: Kan ensomhet gjøre oss syke? Er det en forbindelse mellom vår evne til å vise følelser og utvikling av sykdom?
Vi vet i dag at følgene av barndomstraumer og voksne menneskers levde liv sjelden tas hensyn til i behandlingsapparatet. Moderne medisinsk forskning bekrefter imidlertid det man lenge har visst ? at det er en sammenheng mellom følelser og fysisk helse.
I denne boken gir Gabor Maté oss en grundig dokumentasjon på at vi utvikler skjult stress, en tilstand vi ofte ikke er klar over at vi lider av. Skjult stress handler om at vi fortrenger negative opplevelser i fortiden for å takle livet i nåtiden. Gjennom en rekke pasienthistorier beskriver Maté hvordan krenkelse av integritet kan føre til fysisk sykdom, og hvordan vonde erfaringer i barndommen setter dype spor, uten at de det gjelder får nødvendig hjelp i helsevesenet.
Matés vei til et helhetlig liv viser at vi selv må anerkjenne vårt egenverd som menneske. Det gjør vi ved å bearbeide den bagasjen vi bærer med oss; de opplevelsene, og traumene som har forårsaket skjult stress og i sin ytterste konsekvens kan gi alvorlig sykdom. I denne boken gir han oss nyttige verktøy i møte med oss selv og helsevesenet. Det viktigste er omsorg for eget liv og evnen til å knytte seg til andre mennesker.
Stormens søster, Lucinda Riley
Jeg har dusinvis av bøker som venter på lesing og Lucinda Riley, De syv søstre serien er av de. Jeg leste den første, De syv søstre, likte den godt og nå leste jeg nummer to i april, Stormens søster. Den likte jeg nesten enda bedre, så dette virker lovende. Vi gikk nå blant annet, i fotsporene av Edvard Grieg. I alle bøkene knytter Riley sammen historiske hendelser med nåtiden. Vi følger de foreløbig 6 søstrene, hver har fått sin bok, tilbake til sine røtter. Faren deres adopterte de og de har ikke visst noe om opphavet sitt. Første bok var Maia som dro til sine røtter i Brasil, Stormens søster Ally drar da til Norge.
Søstrene er oppkalt etter stjernene i Pleiadene og Riley må ha hatt litt av en jobb med å flette disse historiene sammen for vi får små tegn i hver bok som tyder på at til slutt vil alt nøstes sammen og vi mangler jo søster nummer 7 foreløbig.
Det er gitt ut foreløbig 4 bøker i serien, den tredje er Skyggesøsteren og den fjerde er Perlesøsteren. Jeg lurer på hva salgstallene blir når den siste boken kommer ut for disse bøkene er svært populære.
Stormens søster er den andre boken i den spennende og fascinerende serien om De syv søstre ? og handlingen lagt til Norge.
Ally er en dyktig seiler og skal konkurrere i en av verdens mest utfordrende regattaer når hun får beskjed om adoptivfarens brå og mystiske død. I hui og hast reiser hun tilbake til barndomshjemmet, det vakre slottet ved Genevesjøen, for å treffe sine søstre. Hun har også, uten at søstrene vet det, innledet et kjærlighetsforhold ?
I etterkant av de opprørende hendelsene forlater Ally sjølivet for å følge sporene adoptivfaren har etterlatt henne slik at hun kan finne tilbake til sitt biologiske opphav. Sporene fører henne til Norge, og her oppdager hun at hennes egen historie er nært knyttet historien til en ung og ukjent sangerinne, Anna Landvik. Hun levde for over hundre år siden og var med i den første oppsetningen av Ibsens Peer Gynt, til Griegs berømte musikk. Vi får ta del i Annas dramatiske reise fra en liten bygd i Telemark, via Christiania og videre ut i verden.
Jarle Sten Olsen, Bare du som passer på
Jeg var så klar for en ny krim og denne var jeg spent på. Jeg fikk den tilsendt direkte fra Jarle Sten Olsen og det hadde ikke vært kjekt om jeg ikke likte den. I så fall måtte jeg jo bare si det, for jeg er bestandig ærlig i mine omtaler. Heldigvis likte jeg den godt.
Den tok opp et aktuelt tema, asylpolitikk og vekst av høyreekstremisme og også våre fordommer, samtidig som det var mord som ble etterforsket.
Lettlest, fengende krim, anbefales. Vi venter på neste fra Sten Olsen.
Jarle Sten Olsen har fra før skrevet thrilleren Steady.
Tom Moen, video-journalist i NRK, blir presset til å dra til Bø i Telemark for å utføre et oppdrag for SORG, spesialenheten for overvåking av reaksjonære grupper. Oppdraget, som i utgangspunktet virker som en enkel jobb, viser seg å være langt farligere og gjør at han må nøste i en fortid mange ønsker å glemme. Tematisk fokuserer boken på fremveksten av et nytt ytre-høyre, i Norge såvel som i Europa, og trekker paralleller tilbake til andre verdenskrig.
Lene Lauritsen Kjølner, I de beste sirkler
Ny krim og av det humoristiske, lette slaget. Jeg forstår ikke helt hvordan denne forfatteren har fått gå under min radar. Hun har gitt ut fire bøker før og jeg har ikke hørt om henne. Hun har nettopp flyttet til Juritzen forlag og jeg håper de gjør en bedre jobb med å promotere henne enn de tidligere forlagene har gjort, for det fortjener hun. Dette er krim i en sjanger jeg er sikker på alle vil like, ja ikke de som kun liker hardbarkede, råe detaler da, for det finnes det ikke her.
Så snart jeg kommer over de første fire bøkene til pocketpris, skal de inn i min bokhylle, det er helt sikkert.
Den minner meg litt om Linda Skomakerstuen sin bok,
Månedens bok og kanskje en av det som vil bli årets beste bok for meg. Den fikk meg til å gå i meg selv og innse at jeg kanskje ikke er så fordomsfri som jeg ønsker å fremstå. Vanligvis er bøker om rasisme av en slik karakter at det er lett å si at uff, at det går an at noen er så ond. Det er det her også, men samtidig utover i boken, avsløres de små episodene hvor vi behandler mennesker ulikt ut fra ulike kategorier uten at vi helt er klar over det.
Jeg måtte lese et stykke ut i boken før personene krøp oppunder huden på meg. I starten føltes det bare trist og upersonlig men sakte men sikkert ble jeg grepet og jeg følte meg mørbanket og filleristet av å måtte se ting i meg selv, jeg ikke hadde anerkjent.
Jeg forstår at jeg har mye god lesing igjen, siden dette var første boken min av Jodi Picoult. Jeg har allerede kjøpt Historiefortelleren.Det kan være at også den får være med på cruise i sommer for den kom nettopp nå hoppende inn i feriestabelen. Den stabelen er foreløbig for høy, så noen må desverre belage seg på å trå ut igjen. 18 bøker på 12 dager er nok i det meste laget når man også skal innom 8 byer, 4 land.
Kjærligheten som binder oss sammen er sterkere enn de forskjellene som skiller oss.
Når en nyfødt baby dør etter en rutineoperasjon på sykehuset, er det ingen tvil om hvem som vil bli stilt til ansvar: sykepleieren som hadde forbud fra babyens far om å ha noe som helst med barnet å gjøre.
Det sykepleieren, forsvareren hennes og barnets far ikke vet, er at dette dødsfallet kommer til å forandre livet deres for alltid, på godt og vondt.
Det store i det lille er en roman om fordommer og makt, om hva som skiller oss og binder oss sammen. Den åpner øynene dine.
Yrsa Sigurdardottir, Syndsforlatelse
Etter å ha lest en sånn gripende bok, måtte jeg igjen ha noe avkoblende, som jeg kunne distansere meg litt fra. Det er derfor så fint å lese litt variert.
Jeg har gått glipp av en del lesing på sengen denne måneden, takket være trekking av en visdomsjeksel. Smertene ble verre når jeg lå, så da ble det ikke koselig å lese. Jeg liker jo å legge meg tidlig, for så å fordype meg i en god bok.
Yrsa har jeg lest flere av før. De beste så langt har vært for meg de tre første. Så ble jeg litt satt ut, for det ble litt sånn spøkelsesaktig preg over de, så jeg tok en pause, men har et par stående i hylla, Dødskipet og De uønskede, men det er også et par jeg mangler.
Jeg synes Syndsforlatelse var en bra bok om et aktuelt tema, nemlig mobbing. Men det ble litt for mye av intrigene mellom de ansatte på lensmannskontoret. Det kunne vært kortet mye ned, for det dro litt ned, men likevel en spennende bok og Sigurdardottir, skal jeg lese alle bøker av.
Islands krimdronning er tilbake med ny bok ? brutal og aktuell.
En tenåringsjente blir brutalt slått til døde på kinoen der hun jobber, og liket av henne blir slept avgårde av en maskert person. Videoklipp der hun ber om tilgivelse blir sendt til vennene hennes fra snapchatkontoen hennes. Når hun endelig blir funnet, er kroppen hennes merket med et 2-tall.
En tenåringsgutt møter samme skjebne noen dager senere, og igjen sendes klipp der han ber om nåde ut i sosiale medier. Liket hans blir funnet merket med et 3-tall.
Huldar blir involvert i etterforskningen, likeså barnepsykologen Freyja, som raskt mistenker at mordene er mobberelaterte – og at det handler om hevn. Spørsmålet er Freyja og Huldar har mulighet til å redde liv hvis de klarer å finne mønsteret i hevnerens plan.
Første bok ut i mai er Fredrik Backmans Bjørnstad. Backman er mannen bak En mann ved navn Ove.
Et av emnene som går igjen, er ett som er svært viktig for meg, nemlig det spirituelle.
Det å forstå at jeg er et åndelig vesen, samtidig som jeg er et menneske som kan ta frie valg, har endret meg som person.
Aldri har jeg kommet nærmere den jeg virkelig er og aldri har jeg hatt det så godt med meg selv som person.
Et tema står meg veldig nært og det er å jobbe i lyset og for lyset.
Det kan høres litt snålt ut for de som ikke er spirituelle.
Men alle vet at det finnes lys og det finnes mørke.
Hvordan man ser på det mørke varierer fra person til person.
Selv legger jeg ikke skjul på at jeg tror det som er mørkt er det vi trenger å jobbe med, med oss selv.
Samt det vi kan tre inn i av vonde energier fra ting som har skjedd før.
Både i vårt eget område, men også et lag med energier rundt jorden, fra all krig og elendighet.
I og med at vi blir åpnere, vil dette kunne føles mer og mer for flere.
I gruppene diskuteres ofte dette med lys og mørke.
Selv melder jeg meg ut av de gruppene som har størst fokus på det som mørkt er.
Jeg er lei av skremselspropaganda som fremmer frykt i mennesker.
Jeg har mitt frie valg og jeg går for det positive, det glade og det lyse.
Det er midt fokus, for jeg tror at det jeg har fokus på, vil jeg få mer av.
Jeg skrev derfor denne statusen i en av de gruppene jeg er medlem i.
Jeg har vel aldri vært så lenge i en gruppe som jeg har vært i denne gruppen, nettopp fordi de fremmer lyset.
I det siste har det vært mye snakk om mørke. For meg handler det lite om hva man tror eller ikke tror om hvor mørket kommer fra og hvordan det preger oss, men at det er en kald gufs fra fortiden.
I alle århundre har prester og maktmennesker skapt frykt ved å skremme dem med mørket.
Jeg tror vi skaper, jeg tror vi får det vi har fokus på. Mitt fokus er derfor det jeg ønsker, nemlig å stå i min egen kraft i kilden, lyset. Derfor har ikke mørket noe fokus for meg, for det når meg ikke i min skaperkraft.
Har man hele tiden fokus på mørket, er det nettopp det man skaper mer av. Hvis man ønsker å skape lys, kan man ikke hele tiden fokusere på mørke, da er det egentlig mørke man preker om. Man bidrar til mer mørke og mer frykt i mennesket. Og er det virkelig det man ønsker? Nei, jeg vet at ingen ønsker det. Men da må vi ha rett fokus, vi må skape det vi tror på og ønsker, ikke det vi ikke ønsker.
Nå lar ikke jeg meg lenger påvirke at mørkeprat for jeg står sterkt i lyset, men hvis det er noen som ikke har kommet dit i sin skaperkraft, da vil de kunne fylles med frykt. Og det er frykten som er mørke etter mitt syn.
Frykten gir oss skylapper for lyset og stenger lyset ute. Da har vi mørke inni oss, inne i sinnet vårt og det er mørke vi ser i alle skygger, fremfor at vi bruker lyset vårt for å lyse opp i skyggene, skaper vi heller mer mørke.
Innlegget skapte stort engasjement og mange fine kommentarer ble gitt. Men det kom en kommentar som blåste meg helt av banen, for den oppsummerte alt jeg følte jeg ville si, men denne klarte det med få ord, noe jeg har store problemer med å få til. Det oppsummerer nemlig så godt hva som må være vårt fokus.
Sitat:
Det blir for meg som å stå midt i krigen i Syria og rope ut til alle, at her er det jammen meg onde krefter, og de bomber og de skyter, hører dere det er viktig at dere hører meg!! Det er onde mennesker her, styrt av enda ondere mørkere krefter, og jeg er utvalgt til å stå her å fortelle om det!!! I stedet for å ha brukt tiden på freds arbeid. ja forstå det den som kan.
Bruk den frie viljen din til å skape det som godt er.
