Etter å ha lest Dødevaskeren, følte jeg for å lese noe lett og fant; I skumringen synger svarttrosten av Linda Olsson.
Jeg likte godt La meg synge deg stille sanger av samme forfatter og prøver å få lest alle hennes bøker. Det er nok den første jeg har likt aller best, men denne var også veldig vakker for meg.
Det er ikke så mye action i denne boken, det er en stille bok der vi får krype litt under huden på tre ulike mennesker som bor i samme blokk. Alle tre er litt ensomme og skadeskutt av livet men finner felles interesser og lærer å sette pris på hverandres selskap.
Den unge tegneserietegneren Elias, enkemannen Otto og nyinnflyttede Elisabeth bor i samme trappeoppgang i en bygård i Stockholm. De befinner seg alle i et stadium av livet hvor de føler på savn, tap og et uforløst liv. En dag havner en bokpakke som egentlig skulle til Elisabeth, hos Elias. Etter denne første kontakten oppstår den mystiske Elisabeth snart som en figur i Elias’ tegninger. Figuren er en svarttrost. Elias er dyslektiker. Otto er bokelsker. Elisabeth skriver. Langsomt kommer de hverandre inn på livet. Gradvis folder deres personlige livshistorier seg ut i takt med vennskapet som vokser. Linda Olsson, forfatteren av braksuksessen La meg synge deg stille sanger, er tilbake med en stillfaren og vakker beretning om ensomhet, vennskap, litteraturens kraft og mulighetene ethvert menneskeliv rommer. «En bok som berører sterkt». Dala-Demokraten Linda Olsson (f. 1948) vokste opp i Stockholm der hun studerte jus. Hun flyttet fra Sverige i 1986 og bodde blant annet i England, Kenya, Singapore og Japan. Hun arbeidet for det meste i bank og finans. I 1990 slo hun og familien seg ned i Auckland i New Zealand der hun nå bor. Linda Olsson begeistrer millioner av lesere over hele verden med sine bøker. Debutromanen hennes, La meg synge deg stille sanger, kom på norsk i 2008 og solgte i flere hundre tusen eksemplarer.
Bokens handling var der lagt til Afghanistan. Jeg var rystet over kvinnesynet der. Man vet jo at det er sånn, men man tror liksom ikke på det likevel. Det var sånn det var her for 1000 år siden liksom. Jeg skrev den gang at jeg var redd når jeg tenkte på alle menn som kommer hit til landet med dette forkvaklede kvinnesynet. Og så hit til vesten der kvinner er fri til å både mene det de vil, kle seg som de vil og være sammen med den de vil.
Derfor gruet jeg meg litt, når jeg skulle begynne på Dødevaskeren. Hvor trist ville det bli liksom og igjen er jeg rystet inn i sjelen. Og det er ikke en gang i gamle dager, det foregår den dag i dag, selv om mye av denne historien foregår på åtti/nittitallet, er noe av fortellingen fra 2016. Om Frmesk, som har kommet seg til Danmark men fortsatt er redd for å bli funnet av sin far Anwar. Frmesk er kurder. Kurderne er ett av de eldste folkeslagene i verden. Sadam Hussein angrep kurdiske landsbyer med giftgass.
Men det er ikke nok at de er redd for Hussein. De angriper jo også sine egne.Jentebabyer blir kastet ut på gaten for å dø og mange kvinner blir skutt som uren og det uten at de har gjort noe annet enn å være kvinne. Uren er de døde også, men Frmesk sin mormor er dødevasker. Hun vasker de døde kroppene, så de skal være rene og blir spottet på grunn av dette. Frmesk vokser opp hos sin mormor for de er redd for at faren til Frmesk skal ta livet av henne.
Sitat:
Er det sant? utbrøt Anwar. En jente? Her har jeg ventet i fem år på at det kvinnemennesket skulle bli gravid igjen og så får jeg bare en jente.
De uverdige kvinners avkom, mumlet Tofiq
Men som Frmesk sier til legestudenten Darya, på et sykehus i Danmark, at sannheten må fortelles, hvis det skal det bli endring. Og det blir det merkeligste for meg. hvis de tror at dette er det eneste riktige, dette forkvaklede kvinnesynet, hvorfor er de så livredd for at det skal snakkes om. Jo, fordi angriperens beste våpen er tausheten til kvinnene og det er det uansett om overgrepene blir utført pga tro eller ikke. All misbruk av kvinner og barn må snakkes om, for å lære de neste generasjonene at de må stå frem når de blir utsatt for overgrep.
Sara Omar er derfor en modig kvinne som gir ut denne boken. Boken skapte store bølger når hun gav den ut i Danmark og hun ble satt under politibeskyttelse. En bok som bør leses av alle.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Aschehoug sine sider og de har også sponset boken.
Det nyfødte pikebarnet Frmesk er uønsket av sin far fordi hun er jente. Farmoren insisterer på at Frmesk blir omskåret, men liten og svak som hun er, frykter moren at spedbarnet ikke vil overleve inngrepet. Enda mer frykter hun mannens trussel om å ta Frmesk av dage ved å begrave henne levende. Utveien blir å la barnet vokse opp hos besteforeldrene. Frmesks mormor er dødevasker. Hun tar seg av døde jenter og kvinner som ingen andre vil begraver – kvinner som er drept i vanære eller skam. Det er et kjærlig hjem, men besteforeldrene kan ikke i det lange løp skjerme Frmesk mot den fysiske og psykiske overlast som ubønnhørlig nærmer seg fra alle sider. Boken foregår i Kurdistan i 1986. Området er preget av krig og folkemord, det danner det grusomme bakteppet for en fortelling om et ekstremt utsatt jenteliv.
Når ordene kommer på denne måten, er de i for meg en spesiell rytme.
Og det er slett ikke sånn jeg snakker vanligvis.
Jeg er en traust romsdaling og snakker ikke bokmål i det hele tatt, derfor er ordbruken og setningsoppbyggingen helt annerledes enn det jeg har til vanlig.
Som den siste setningen viser, så har jeg lange setninger og mange ord.
Men når ordene daler ned er de helt annerledes,
Det er ganske så merkelig men veldig fint også.
Her er ordene som kom
Når jeg tenker på deg, da svever jeg
Som en vakker, litt gjennomsiktig alv
Så vakker, så i ett med naturen
Så ekte, så sart og så full av kjærlighet
Men så er det som om du føler at du ikke hører hjemme der ute blant alle andre
Som om du ikke strekker til
Som om du ikke ser hvor vakker du er
Din sjel er så ren, nesten guddommelig gjennomsiktig
I de lyseste skimrende vakreste farger
Akkurat som vingene på en liten alv
Det er som om du sprer stjernestøv der du ferdes så varsomt
Så opptatt av å ta vare på hver eneste lille skapning
Så breddfull av kjærlighet til alle andre enn deg selv
Du kjære snille vene, kan du ikke se deg selv også
Ikke bare se alle andre
Og vær ikke så redd
Tør å fly ut i verden med vingene dine
Vær ikke så redd for å være deg
Ja, det blir lett for mye for deg, for mange mennesker, for mange inntrykk
Men da kan du trekke deg tilbake igjen
Men gjem deg ikke bort, så ikke noen får se deg
Du er ikke født til å være i skyggene, vakre deg
Men jeg skjønner hvorfor du er redd
Du er redd noen skal overumple deg,bure deg inne, ta fra deg friheten til å være deg
Men du er sterk som en bjørn når du har behov for det
Du har superkrefter når du har behov for det, så vær ikke redd
Å du er så vakker, der du svever avgårde i tankene mine
Og jeg liker at du bor litt der, i mine tanker
Det er som om du da drysser litt stjernestøv på meg også
Som om du gjør verden litt vakrere for meg
Takk til deg du lille alv, du vidurnderlige lille, vakre skapning av et menneske
Ja, da er det slutt. Min tid med Fin Macleod er over. Svarthuset, Lewismannen og Lewisbrikkene.
Fantastiske bøker. Det rare er at hvis noen hadde forklart dem for meg, ville jeg sagt at denne type bøker liker jeg ikke. Det er krim men mest roman. Det er mye beskrivelser av landskap, noe jeg vanligvis ikke kan fordra, men her blir jeg helt oppslukt. Jeg ønsker så sterkt å få dra til Hebridene.
Jeg kan ikke sette fingeren på hva det er som gjør at jeg liker disse bøkene så innmari godt. Som krim blir den bare spennende helt på slutten, men hele historien er spennende selv når den ikke bare handler om drapet, det er rett og slett en godt skrevet fortelling, levende fortalt.
Sitat:
Merkelig nok tenkte han aldri på det som annet enn tantens hus. Aldri sitt hjem. Og likevel hadde han tilbrakt størstedelen av barndommen der, i et kaldt og fuktig soverom med rustne karmer rundt kvistvinduet som vendte ut mot den steinete stranda nedenfor. Han husket første gang hun hadde tatt ham med seg dit fordi det skulle være hans nye hjem. Bare dager etter at foreldrene omkom. Han hadde noen få eiendeler i en liten, brun koffert som hun hadde lagt på sengen og bedt han pakke ut av, mens hun gikk og lagde middag til dem. Han satt der alene mens den fuktige kulden fra madrassen under ham sivet inn i sjelen, og han gråt.
Nå sto han på den hullete asfalten foran huset og så opp på vinduet i det rommet, et vindu som førte inn til en fortid han ikke hadde noe ønske om å gjenoppleve. Og likevel var den alltid der,. I både gode og vonde minner. Om et liv som for lengst var forbi, befolket av mennesker som for lengst var døde. Og det var ikke mulig å flykte fra det.
Som så ofte før lurte han på hva som var meningen med alt sammen. Var vi virkelig her bare for å formere oss og dra videre, etterlate avkommet vårt på jorden for å gjøre det vi hadde gjort, som våre fedre hadde gjort før oss, og deres forfedre før dem. En meningsløs sirkel av fødsel, liv og død?
Jeg tror jeg vet hvorfor jeg liker bøkene til Peter May. Det er fordi jeg tror på han. Det er som om han selv har opplevd det han skriver om. Jeg kan lese romaner og ikke like dem fordi de ikke kryper inn i meg, de blir bare ord. Mays bøker blir ikke bare ord, de blir virkelighet inni meg. Jeg ser for meg den lille Fin som sitter der med kofferten sin og jeg ser ut av vinduet sammen med han og jeg føler det han føler. May har rett og slett en måte å skrive på, som passer meg. Derfor kan jeg plutselig lese beskrivelser om landskap som i andre bøker kan bli kjedelige for meg. Han får dratt meg inn i dette landskapet på et vis, som om jeg hører hjemme der.
Merkelige greier men er det ikke nettopp derfor vi elsker bøkene og ulike bøker. De noen elsker, hater noen andre, nettopp fordi vi er forskjellige vi mennesker.
Det blir spennende å følge Peter May videre eller Lewisbøkene.
Mine omtaler, der finner du også linker til filmklipp fra Hebridene.
Klikker du på linken under,kan du lese historien om forliset av Iolaire, der 200 menn omkom, bare noen meter fra land. Her er det også mye annen informasjon om Hebridene. Mange nydelige bilder hvis du åpner denne linken og du kan se alle stedene May skriver om i bøkene.
Bilde og tekst er hentet fra Goliat forlag som også har sponset bøkene.
Fin Macleod, nå sikkerhetssjef for en privat eiendom på Isle of Lewis, får i oppdrag å etterforske ulovlig laksefiske i innsjøene på eiendommen.
Under etterforskningen gjenforenes Fin med Whistler Macaskill, hans bestevenn i tenårene, nå slåsskjempe, einstøing og lommekjent i villmarka. Whistler har lenge båret på en hemmelighet, og når gjenforeningen plutselig tar en mørk, voldsom vending, og Fin setter sammen brikkene fra fortiden, innser han hvordan sannheten kan ødelegge.
Lewisbrikkene er den tredje, avsluttende delen i Peter Mays «Lewis-trilogi» etter Svarthuset og Lewismannen.
