Jeg er en ivrig Candy Crush spiller.
Jeg er nå på brett femtusen og noe, så jeg har spilt noen år.
Noen ganger står man så fast at man blir irritert.
Standarduttrykket er “Denne er umulig”
Men nå er spillet lagt opp sånn at spiller du samme brett mange ganger, blir det etterhvert enklere.
Gleden er da stor når man går videre.
Da gleder man seg til å få et nytt brett med nye utfordringer.
Det er spennende å se hva som venter.
I går skjedde imidlertid noe rart.
Jeg klarte et brett på første forsøk.
Ja, av og til skjer det og da får man et hjelpemiddel på neste brett.
Da blir det enklere og jeg klarte også brett nummer to, på første forsøk.
Og så tre, fire, fem, seks, sju, åtte og ni.
Jeg greide ni brett etterhverandre på første forsøk.
Jeg fikk så mange hjelpemidler at jeg bare surfet gjennom de.
Men hva tror dere skjedde da?
Jo, det ble etterhvert kjedelig.
Det er da ikke morsomt når man bare surfer igjennom uten motstand.
Uten å måtte streve noe som helst.
Det er da det slo meg at så kjedelig ville livet vært, hvis man bare hadde hatt medgang.
Og da snakker jeg om oss som har moderat motstand.
Ja, vi er nok frustrert over det vi møter i livet som er tungt.
Og vi ønsker oss det nok ikke.
Men samtidig ville vi heller ikke satt pris på de gode dagene, ville vi vel.
Vi ville tatt alt som en selvfølge og ikke vært takknemlig for noe.
Akkurat sånn er det med den åndelige utviklingen også.
Man river seg i håret, når man står fast og blir holdt tilbake.
Men når man så blir sluppet videre, er det bare helt himmelsk.
Da forstår man at man ønsker ikke å ha alle hjelpemidler tilgjengelig.
Da vil man ikke lære noe som helst.
Man må få hjernen til å følge med på utviklingen.
Den må selv finne svarene og ta til seg lærdommen den får.
Da først er vi klar til å gå videre.
Det er bare sånn livet og læringen er på alle felt.
Jeg spiller Candy Crush.
Jeg står fast på et brett og kommer ikke videre.
I dag
ps. Jeg greide det
Jeg har aldri spilt Candy Crush, men litt utfordrende spill tar jeg gjerne 🙂
Candy Crush kan være utfordrende nok det til tider 🙂 Men jeg liker best andre spill, der man kommer til nye verdener og sånn, der ting avsluttes 🙂 frodith: