Yvette Manessis Corporon, Ved vandringens ende

Yvette Manessis Corporon, Ved vandringens ende

Leseeksemplar fra Cappelen Damm

Bøker lest september 2021, 13 bøker

En bok fra Korfu, det bruker å falle i smak her. Og det gjorde det. Man lukter og smaker Korfu i første og siste delen. Såre og vonde historier. Men også drømmer og eventyr. Mange navn å holde styr på til man blir kjent med de, så tok litt tid for meg å komme helt inn i historien.

Mennesker å bli glad i. Vanskelig å vokse opp med foreldre som er preget av krig og sult.

Men også om vennskap, gode vennskap, også i den mer lettleste delen, når vi har kommet fremover i tid.

Noe av historien til den greske kongefamilien er det også. Dette var en fin nattbordsbok for meg. Koste meg veldig.

Nå skal jeg til Kypros i sommer, men neste gang tror jeg jeg vil til Korfu. Jeg har kun vært i Korfu by en dag, på cruise.

Men det var en ting jeg ikke helt forstod så hvis du leser den, ta gjerne kontakt for jeg kan ikke røpe noe her, annet enn at det var familiehemmeligheter som gikk i arv.

Den fikk bli den siste boken i juni, men jeg når kanskje å begynne på en til.

Handlingen i Ved vandringens ende er lagt til Korfus pittoreske landsbyer, og er en fortelling med mange lag – her finner vi innslag både av nyere gresk historie, den greske kongefamilien og gresk mytologi, men mest av alt handler boken om kraften og magien i en mors kjærlighet.

Korfu, 1946: Ti år gamle Markos vokser opp i en av Korfus mange fattige familier. Etter en ulykke er det bare han og moren igjen, og de er snart desperate av sult. Markos henvender seg nok en gang til venninnen Katerina og ber om hjelp. Men moren hans vet at det bare finnes én måte å redde det som er igjen av familien.

Katerina har vært Markos’ beste venn så lenge hun kan huske, og mange ganger har hun stukket til ham mat fra foreldrenes kjøkken. Men når kommunistene kommer til den lille landsbyen, blir Katerina og Markos tvunget til å flykte, hver til sitt. Før de tar et tårevått farvel, lover de hverandre at de en dag skal finne tilbake til den lille landsbyen og til hverandre.

Vil de noen gang finne veien tilbake – til landsbyen, til hverandre og til livet slik det en gang var?

Jeg begynner på denne for den skal være med på ferie, sammen med et dusin andre.

Emma Hamberg, J’appelle Agneta

Leseeksemplar fra Aschehoug

Underholdningsroman som visstnok skal være fornøyelig. Humor og romantikk er jo de sjangrene der jeg er vanskeligst så da får vi se. Dette er et forhåndseksemplar, heftet, så den står litt i fare for å bli puttet inn i julitema, pocketsommer.

Denne blir først ut i juli, feriebøker. Tror den passer godt der.

Personlighet kan tydeligvis deles inn i fargegrupper. Agneta 49 år føler seg helt gjennomsiktig, og synes hun går i ett med tapeten. Barna er utflyttet og melder bare når de trenger penger. Kollegaene bryr seg ikke om hva hun driver med, og mannen hennes driver med fuglekikking og ulike former for sport. Han forteller Agneta at kroppen er et tempel som ikke må skitnes til med usunnheter. Nei, det er granateplekjerner og Quinoa som gjelder. Agneta spiser gode oster og drikker vin i smug – mens hun ser på oppussingsprogram hvor de renoverer vakre franske gårder.
Så ser hun en jobbannonse: En eldre gutt i Provence trenger en au pair som snakker svensk. Agneta overrasker alle – inkludert seg selv, med å svare på annonsen, og få dager seinere er hun på vei til sitt livs eventyr.

Juni: