Dette er personlige Lillasjelord, skrevet på bestilling. Det er helt frivillig om ordene kan deles anonymt her i bloggen. Ta kontakt hvis du ønsker dine egne ord. tlf 99467178 eller På Lillasjel på facebook.
Sorg er et viktig tema og blir snakket for lite om
Det kan være ubehagelig og sårt
Vi prøver ofte å fortrenge det som er vondt
Vi vil bare gjemme det og glemme det
Hvis vi later som om det ikke eksisterer, så håper vi at det blir borte
Sånn er det nok ikke
Det å miste et barn i mors liv kan sette dype spor
Det blir i mange tilfeller tiet i hjel
Det er ikke noe som blir snakket stort om
Man får ikke samme støtten som om barnet skulle vært født
Ofte har man heller ikke noe grav å gå til
Det er mange fordommer ute og går når det gjelder å miste et barn i mors liv
Barnet er jo ikke født
Du kjenner det ikke
Dette må du kommer over, gå videre
Få et nytt barn
Noen må og gå til det skritt å ta bort et barn
Det kan være traumatisk og en stor sorg
Det er tøffe valg som kan sette dype spor
Uansett om man ikke hadde noe reelt valg, kan det være tungt
Dårlig samvittighet, anger, skydlfølelse
Vonde og vanskelig følelser og tanker som kan rive en i stykker
Å bare neglisjere dem, er ikke av det lureste vi kan gjøre
Kroppen husker smerten
Å gå med et levende hjerte inni seg for så å miste det, det er hjerteskjærende
Det er faktisk en stor sorg
En stor sorg for den det rammer
Det bør tas mer på alvor
Man må få lov til å sørge
Det er viktig å gi seg tid og lov til å sørge
Når man blir gravid er det mange hormoner som tar fatt på en jobb i kroppen vår
Kroppen starter momentant på arbeidet med å gjøre klart for å bære frem et liv
Når den jobben blir avbrutt, blir det et krasj
Alle funksjoner og hormoner skal tilbake til start
Det er mange prosesser, ikke bare fysisk ,men og emosjonelt
Hormoner og følelser er jo noe som ofte går hånd i hånd,
Ofte kan et avbrutt svangerskap være et traume som setter seg i kroppen vår
Etter noen år, kan det slå oss i bakken
Det betyr ikke at vi skal grave oss ned i hvor vondt det var
Vi trenger bare å anerkjenne at kroppen opplevde det
Er vi midt oppi det, er det viktig å tillate seg å kjenne på det
Livet er jo sånn at man av og til må smake på sorgen, selv om det er vondt
Det er ikke bare å riste den av seg og gå videre som om ingenting har skjedd
Til alle de som har opplevd denne sorgen, anerkjenn den
Gi deg selv tillatelse til å ha de følelser som du faktisk har
Ingenting er feil eller riktig
Alt er like normalt
Ta styringen selv og bestem hvordan du selv skal reagere
Enten det er i dag, eller det skjedde for 30 år siden
Det er faktisk din opplevelse og ingen kan fortelle deg hvordan det skulle erfares
Gå så videre i livet med hodet hevet og vær glad i livet
Det kan være tøffe tak innimellom, men det er med på å forme oss til den vi er ment til å være
Ikke la noen fortelle deg hvilken måte det er riktig å sørge på
I dag
For de som måtte lure, så har jeg ikke mistet noe barn, og det er jeg utrolig takknemlig for. I bloggen min får jeg på en måte også inn andres tanker innimellom, tanker som trenger seg på som ord og da skriver jeg dem ned selv om det ikke er selvopplevd
Jeg var derfor veldig spent på denne, da den også starter i Frankrike, under andre verdenskrig. Historien er inspirert av virkelige personer, som forfatteren så har spunnet sin historie rundt.
Jeg skulle ønske jeg leste forfatterens kommentarer før jeg begynte på historien, så jeg kjente litt til hvem de virkelige menneskene var.
Dette er en underholdningsroman som veldig mange vil like svært godt. Selv foretrekker jeg nok å kunne fått byttet ut litt hjerte og smerte og glødende kyss, med litt mer fra selve spionarbeidet under krigen, men det er bare en personlig preferanse. Jeg vet mange elsker kjærlighetshistorier og at jeg nok er litt kjedelig der,
Så liker du feelgood som ikke er for hjerteskjærende, er dette en flott bok.
Dessuten gjør jeg meg klar for en julebokbonanza i november så da må jeg vel finne meg i litt romantikk.
En ny, storslått roman fra forfatteren av den internasjonale bestselgeren Den franske fotografen I 1940 blir Estella Bissette tvunget til å forlate Paris og alt hun har kjært når tyskerne rykker fram. Hun setter kursen mot New York med noen få franc, en koffert med det aller nødvendigste, symaskinen sin og en stor drøm: å åpne sin egen systue. I 2005 forbereder Fabienne Bissette en utstilling der en del av arbeidene til hennes bestemor – som var en av verdens ledende designere – skal stilles ut. Men etter hvert som Fabienne finner ut mer om bestemorens fortid, avdekkes også en fascinerende historie som inneholder både tragedier, romantikk og hemmeligheter.
Gry Strømme, Under samme sol
Leseeksemplar fra Vigmostad og Bjørke
Denne romanen tar opp temaet voldtekt under krig, noe vi vet er altfor altfor aktuelt dessverre.
Den hardtarbeidende idealisten Rebecca Holmestrand har ofret forholdet til datteren for å gi alt i FN-jobben der hun leder et prosjekt for å straffeforfølge voldtekt i krig. April har i mange år forsøkt å få et nært forhold til moren, men nå tvinger et oppgjør seg frem. Hun vil vite hvorfor moren har valgt som hun har gjort. Hun vil vite hvem som er hennes far. Den verdenskjente forfatteren Alvaro Aingeru har skrivesperre, og søker Rebeccas tilgivelse for en hendelse i fortiden. I Under samme sol flettes disse tre menneskenes skjebner sammen – sett i lys av større temaer som krig, konflikt, traumer og tilhørighet. Karakterene i romanen må jobbe hardt gjennom hele historien for å finne nytt håp og komme nærmere hverandre.
Jeg liker som sagt å lese variert og jeg elsker å lese bøker jeg ikke helt vet om de passer meg eller ei, for det utfordrer en hjerne som er hjemmeværende, med ellers lite stimuli. Sveen er ny forfatter for meg. Det er fantasy, som jeg er rimelig skeptisk til, men likevel mer åpen for, etter å ha likt godt Annikens Steinarsdottir, Sjelemakeren
For de som elsker fantasy, liker de sikkert Nordriket. Den slo ikke helt til hos meg dessverre. Men for meg som sjelden liker fantasy og science fiction, så er jeg vel ikke den rette til å dømme.
Kanskje har det også litt med at den er på nynorsk og jeg er ikke så god på å lese det, blir ikke samme flyten i lesingen.
Men selvfølgelig vandret jo tankene, særlig i starten av romanen, om religiøs fanatisme og krig og ufred og hvordan religion blir brukt som et maktmiddel for underkuelse av mennesker, så temaet er jo svært aktuelt. Det er jo ikke vanskelig å forstå hvor han henter inspirasjonen fra.
Det er dette som er vanskelig med å skrive bokomtaler slik jeg gjør det, uten å ha noe litteraturstudier. Jeg kan jo bare si hva jeg personlig liker og så må hver enkelt lese og avgjøre selv om det er noe for dem.
«Vi skal få alt til brenne.»
I ei verd som kan minne om vår eiga, blir den vesle, uavhengige staten Nordriket trua av den overlegne krigsmakta til Føderasjonen. Angrepet på Nordriket set i gang ein geriljakrig der terror og religiøs ekstremisme raskt veks fram.
Harald, sonen til den store motstandshelten i Nordriket, forvandlar seg gradvis til ein soldat alle må frykte. Søstera Ingebjørg leitar både etter ektemannen som er teken til fange av Føderasjonen, og etter ein måte å komme seg bort frå krigen på.
Men når den føderale offiseren Henok blir sendt for å knuse motstandsrørsla, blir alt kasta om på.
To ulike sivilisasjonar kolliderer og set familie, venskap og tillit på prøve – og i spel.
«Sveen er nærmast blitt som ein nestor å rekne når det kjem til meisterlege skildringar og dramatiseringar av menneskelege relasjonar innanfor rammene av naud, desperasjon, forfall og undergang.» Øystein Hauge Romsdals Budstikke (Terningkast 5)
«Nordriket er spennende og drivende helt til det siste.» Even Teistung, Vårt Land
Vi har så lett for å snakke om glede og kjærlighet og lykkelige dager
Det er straks verre å snakke om sorg
Sorg er et så stort tema at det krever mange ord, altfor mange til at jeg kan favne dem alle her
Sorg kan slå oss helt ut, lamme kroppene våre for kortere eller lengre tid
Stenger vi sorgen inne og ikke tør møte den, kan den gjøre oss syke
Det kan slå rot inni oss og sette alle funksjoner ut av drift
Vi går i sjokk
Vi kan og bli oppspist av frykt og angst for døden eller for hva morgendagen vil bringe oss eller om det er mer vi skal miste
Det er mange typer sorg
Sorg over å miste noen kjenner vel nesten alle til, men det er og sorg ved skilsmisse, miste jobb, nye faser i livet, osv
Man kan sørge over ikke bare det man var glad i men og det man aldri fikk eller opplevde sammen med det mennesket som går over
Det finnes og sorg man må leve med hele livet, rett og slett lære seg å takle, sorg over deler av livet man mister av ulike årsaker
Det er sorg man aldri kan legge fra seg,som sorgen over det våre nærmeste strir med som vi må være hjelpesløse vitner til ,og som vi må prøve å leve best mulig med
Sorg forandrer ofte måten man forholder seg til folk på
Mange har vansker med å møte mennesker i sorg, de snur gjerne ryggen til
Man kan ikke dømme dem, for de greier ikke å møte sorgen
De vet ikke hva de skal si eller er redd for hvilke reaksjoner som skal komme
Både egne reaksjoner og den de møter
Mange kan ha sorg i seg som blusser opp i disse møtene og det kan føles vondt
Folk er veldig forskjellig, også i måten de vil bli møtt på
Noen har kanskje mannet seg opp i dagesvis, ukesvis for å gå på butikken mens andre ikke ser på det som noen stor utfordring
Noen liker kontakt med andre mennesker når de er i sorg, mens andre vil være alene
Dette er vanskelig for andre å vite
Tanker er vanskelig å lese
Å gå bort til noen på butikken som er i stor sorg er ikke bestandig så enkelt
Men et blikk og et nikk på hodet kan ofte være mer enn nok
Følelsen av å være sett er viktig
Da har vedkommende mulighet til selv å ta nærmere kontakt hvis de ønsker det
En klapp på skulderen er og fint i mange tilfeller
Det sier veldig mye, nemlig at jeg ser deg og føler med deg
Det er mange faser i en sorgprosess
Noen trenger å gå i dvale i lang tid for å bearbeide sorgen og møte verden igjen
Man blir jo endret, hele tilværelsen er snudd opp ned, savnet spiser en nesten opp innvendig
Det er ikke bare enkelt å gå ut igjen i lokalsamfunnet og late som ingenting, det er faktisk umulig
Man har vært igjennom en endring som man definitivt ikke har valgt selv
Noen har kanskje fått forberede seg over tid, men det er likevel et sjokk når dagen er kommet, kanskje det er umulig å forberede seg på å møte døden
Den er så håndfast, så umulig å endre, så ugjenkallelig
Andre igjen liker å ha noe å gjøre, de føler det lindrende å komme ut blant medmennesker
Noen vil gjerne snakke, noen vil helst snakke om andre ting for å få litt pause fra tankene sine
Det er viktig å la den som har sorgen få styre dette selv
Sorg er og fysisk vondt
Det gjør vondt i hele kroppen
Healing kan hjelpe når man er i sorg
Det tar selvfølgelig ikke bort sorgen, men kan lindre den fysiske smerten som er i kroppen
Healing kan gi litt ro og gjøre at en får sove litt bedre, hvile litt bedre
Ofte etter at man går i sorg, går og kroppen i total alarmberedskap 24 timer i døgnet og det blir man fysisk veldig sliten av
Man finner ikke hvile for tankene spiser en nesten opp inni hodet
Etter at det går en stund, forventer verdenen utenfor at nå skal livet være som før
Nå ruller hjulene igjen og alt skal gå på skinner
Sånn er ikke virkeligheten for den sørgende
Jo, for noen kan det være sånn, for andre kan det være håpløst
Mange har konsentrasjonsproblemer, sover dårlig, har angstfølelse, er anspent og har vondter som hodepine og muskelsmerter
Kroppen er enda i sjokk og alarmberedskap
Noen kan og føle sinne, sinne fordi vedkommende forlot dem, det er ikke uvanlig å sitte med sånne vanskelige tanker og følelser
Det kan og være vondt å snakke om, kanskje ikke alle forstår
Det kan føles så innmari urettferdig, hvorfor skulle dette ramme meg
Mange vil gjerne snakke seg ut av det men møter ofte uforstand med at ” nå har det gått så lang tid”
Andre igjen føler dårlig samvittighet for at de klarer å leve som før
Alle tanker og reaksjoner er like normale, de er indviduelle ettersom hvordan vi er som mennesker
Jeg tror det er viktig å se sorgen uansett hvilken måte en velger å møte den på
En dag, gjerne flere år senere, man har fått en sykdom, kan det være innestengt og fortrengt sorg som slår en ut
Kroppen vår lagrer på alle sjokkopplevelser og det å anerkjenne vondtene tror jeg er viktig
Mange har ikke anledning til å sørge når dødsfallet skjer
De har kanskje unger å ta hensyn til, eller andre å stille opp for og må sette seg selv litt i skyggen
Det er viktig at man passer på i en sånn situasjon å anerkjenne sin egen sorg og få bearbeidet den
Barn som møter sorg, bør få være med på sorgprosessene
Mange barn blir de “glemte barna”, for de som står dem nærmest er oppspist av sorg
Det kan og skje, vi blir så slått ut at vi greier knapt å ta hand om oss selv, og da greier vi heller ikke å hjelpe våre barn
Det er viktig å forstå hva som har skjedd, selv om det smerter
Det er og viktig for barn å kunne få snakke om det som har skjedd
Når tilværelsen for et barn blir snudd opp ned på et øyeblikk og verden ikke blir seende likedan ut som før, da trengs det støtte og forklaringer
Hvis man ikke greier selv, kan det være en annen i omgangskretsen som kan hjelpe
I sorg som involverer barn, er det viktig at de i kretsen rundt familien, kan finne på ting sammen med dem for at barna skal få pusterom, men og for at den voksne pårørende skal få anledning til kun å tenke på seg selv en stund
Det å skulle rydde bort etter en som har gått over, kan være en av de verste oppgavene for mange
På en måte kan det føles godt, men samtidig sårt og både fysisk og psykisk smertefullt
Man kan få dårlig samvittighet, føle at man rydder denne ut av livet sitt for alltid
På en annen måte, kan det føles så avsluttende, det går opp for en at nå er tapet en realitet
Mange blir fysisk syke etter sånne opplevelser for man er utslitt mentalt
Det er viktig at denne jobben utføres med varsomhet og når det føles riktig, ikke etter press
Noen ganger må slike ting gjøres raskt, tømming av leilighet osv
Det kan nesten rive en i stykker dette å skulle gå igjennom hele livet til vedkommende og sortere og gjerne kaste ting som har betydd mye for et menneske
Et helt liv skal gås igjennom og er dette en av de kjæreste menneskene man har i tilegg sier det seg selv at dette er tøffe påkjenninger for kroppen
Å tillate seg mye hvile i sånne perioder og være egoistisk og sette seg selv først, tror jeg er veldig viktig
På ett eller annet tidspunkt må en gå videre i livet uten den man savner
Man rydder dem ikke bort, man gjemmer dem bare ende dypere inn i hjertet sitt, men det gjør vondt
Savnet kan være så stort at man aner ikke hvordan man kan få dagene til å gå
Man blir jo aldri den samme igjen, man er seg selv, men likevel en annen
Det å skulle være den heldige som kan gå videre, føles heller ikke som en gevinst til tider
Kanskje man skulle ønsket å bytte, men sånn er det ikke
Livet må gå videre på et vis, om en haltende og i et annet tempo
Man må gjøre det beste ut av livet man har fått i gave
Vi kan fundere oss blå over hvorfor akkurat vår kjære og nærmeste måtte forlate oss, kanskje i ung alder, men vi får ikke svar
Man kan skrive side opp og side ned om sorg uten å få med kjernen i sorgen for hver enkelt
Sånn er rett og slett livet
Det må vi leve med
Gi sorgen et ansikt
I dag
STÅ IKKE VED GRAVEN MIN OG GRÅT
av Mary Frye (1905-2004)
Stå ikke ved min grav og gråt over meg. Jeg er ikke der,jeg sover ei.
Jeg er de tusen vinder som blåser. Jeg er solskinn over skogens åser.
Jeg er nysnøens milde kjærtegn. Jeg er det kalde, friske høstregn.
Når du våkner i et hastig morgenfokk, er jeg den raske, stigende flokk
Av stille fugl i sirkelflukt, jeg er stjerneglans over havets bukt.
Ikke stå ved min grav, vær ikke lei. Jeg er ikke der, jeg døde ei!
Nå er det bare sånn at det er ikke alle som har lyst til å se hva jeg har funnet
Kanskje tror de at jeg lyver
Det er ikke gull alt som glitrer
De er rett og slett ikke interessert
Det er helt ok, vi er ikke like noen av oss
Kanskje liker de ikke glitter og fjas og pynt
Eller kanskje litt interessert men tiden er ikke inne
Kanskje noen heller vil samle på noe annet enn meg
Eller kanskje de vil ikke se hvor jeg har funnet skatten min, for de vil lete selv
Kanskje er de på vei dit, men må innom et par holdeplasser først som er utenfor min rute
Det er ikke noe vits i for for å mase på dem da
De må jo innom de plassene de skal
Det kan ta tid
Kanskje skal vi ikke finne de samme edelstenene
Det kan og hende vi er uenige om utgravingsmetoder
Kanskje de vil finne dem selv og gjøre det på en annen måte enn meg
Kanskje har vi ulike bruksområder
Jeg vil pynte meg mens de vil drive med salg av disse edle arter
Ikke noe er feil, men alle få gjøre det som er riktig for dem
Jeg kan ikke presse noen til å tro eller mene eller ville det samme som meg
Men vi venter på hverandre
Jeg snakker selvfølgelig om hvordan det er når man begynner å fatte at det er mer mellom himmel og jord enn det vi ser med det blotte øyne
Vi har faktisk flere sanser enn vi tror
Når man først oppdager dette blir man jo innmari fascinert for det er så spennende
Ettherhvert får man så mange store opplevelser, men prøver man å fortelle dem, ser man jo hvordan de rundt en reagerer
De er ikke der, dette er for sært for dem
Det er derfor bedre å tie og så vente
Det er ikke alt man hele tiden trenger å rope om
Mange opplevelser er så fine at de er god å gjemme inni hjertet
Der ligger de og varmer sjelen og venter på våren
Og den kommer
Nå ser vi jo at flere og flere åpner opp, nå kan man snakke med flere
Fremdeles veier man litt sine ord med omhu, noe kan fortsatt være litt for rart for andre
Noe er det godt å gjemme inni seg, når det kommer ut i ord, blir det forringet
Det finnes ikke nok vakre ord som kan dekke hvor stort det føles
Istedenfor å skremme mennesker bort, lar vi dem heller få tid
Vi venter på hverandre
Vi sysler med hvert vårt, i vårt eget tempo, helt trygg på at enten er jeg foran eller bak dem eller kanske vi er på hvert vårt spor, rett ved siden av hverandre
Hvis en av oss faller på veien, strekker vi frem hånden og hjelper opp igjen
Det vil si hvis vedkommende vil hjelpes opp
Det kan og hende at ingen hjelper meg når jeg faller fordi jeg skal lære meg å hjelpe meg selv og kjenne min egen kraft
Ingen sitter med den fullkomne sannheten
Ingen vet hvem som har rett eller hvem som har feil
Det er ikke noe rett eller feil
Det er bare livet som legger seg til foran oss
Hver og en av oss må rette og slett finne vår egen vei
Snirkle oss frem sakte, men sikkert
Jeg er veldig takknemlig for alle som er der sammen med meg
Takknemlig for alle de som hjelper meg å se ting, som hjelper meg å oppdage meg selv, men gir meg samtidig rom for å være meg selv
Jeg er takknemlig for alle de som rekker meg en hånd, men som og respekterer at jeg takker nei
Jeg er takknemlig for alle som reiser veien som heter livet sammen med meg
Jón Kalman Stefánsson er en forfatter jeg lenge har vært nysgjerrig på, fordi han får så fine omtaler. I september leste jeg Sommerlys og likte den godt. Det var på tampen av måneden så den fikk ikke egen omtale, men vil du lese den, finnes den her:
Jeg trodde Stjernenes knitring var en ny roman av Stefánsson, men det er det ikke. Det utkom på Island første gang i 2003 og ble hans store gjennombrudd.
Jeg har lenge tenkt å lage med en youtubekanal der jeg både presenterer bøker, reiser og lese høyt blogger jeg selv skriver, med mere, men har utsatt det hele tiden.
Så leser jeg denne romanen og tenker hvordan skal jeg klare å forklare hvor fantastisk den er, bare ved å skrive om den.
Stefánsson er på et vis et eget univers. Det er nesten umulig å forklare måten han skriver på. Det er vakkert, humoristisk, gripende, undrende, poetisk, alt på en gang. Han leker med ordene slik at noen ganger må jeg lese om igjen for å få med meg det han skriver.
Han lar ting i historien bli til personer som tinnsoldatene og gatene. Han hopper i tid og personer så man må konsentrere seg for å følge historien. Mye av historien handler om oldefaren, men også fortellerens oppvekst med en mor som døde og en stemor som en dag bare kom ut fra farens soverom.
Det er så finurlig skrevet, som om det er slik det skjer i guttens hode.
Ja så eventyrlig er altså boken, at jeg nå åpner youtubekanal, bare for å få lese noen utdrag fra denne romanen for de som har lyst til å høre. Det måtte selvfølgelig en bok til for å dytte meg i gang.
Stefánsson er nok ikke en forfatter alle vil elske for han skriver veldig spesielt, men jeg syntes dette var fantastisk lesning. Jeg likte denne bedre enn den forrige for da var det så mange personer med at det tok tid å bli kjent med dem, men det var lettere i Stjernenes knitring. Og jeg skal helt klart lese alle etterhvert som jeg får tak i dem.
Dette er altså mitt aller første youtubeklipp og det er helt klar rom for forbedring. Jeg viser ikke frem boken for den ble speilvendt, så jeg må finne ut hvordan snu dette på kameraet visstnok.
Men jeg er i gang og sitatene er derfor på filmen denne gang. Der blir helt klart ikke video hver gang for det tok en time bare å laste den opp.
ps. Det er frivillig å utsette seg for dette.
Å være sju år gammel og miste moren sin. Å være sju år gammel på gulvet sammen med lekesoldatene, en hel verden alene, ingenting annet finnes. Å være sju år gammel og bo i en liten leilighet i Reykjavik sammen faren sin, han sier ikke mye, men han er der. Å være sju år gammel og se en dame du ikke kjenner komme ut av soverommet hans en morgen. Etterpå blir alt annerledes: Etterpå er dere tre. Hun koker havregrøt til frokost hver morgen, du kjenner henne ikke. Å være sju år gammel, å falle til ro i bestemorens stemme, fortellingene hennes, om mennesker du ikke kjenner, mennesker du likevel er bundet til – fortellinger som løfter deg vekk, bærer deg fram, fortellinger om drømmene de bar på lenge før du fantes, om hva det vil si å høre sammen. Det er ikke mange forfattere som er høyere elsket blant det norske lesende publikum enn Jón Kalman Stefánsson. Allerede med den bejublede historiske romantrilogien om Gutten og de påfølgende Keflavík romanene var det klart for norske kritikere og lesere at islendingen var en forfatter utenom det vanlige. Men sitt store kommersielle gjennombrudd her til lands fikk Jón Kalman Stefánsson med Sommerlys, og så kommer natten – som nå har ligget inne på bestselgerlistene for pocketbøker i over et år. Med Stjernenes knitring har Forlaget Press nok en gang valgt å gå tilbake i forfatterskapet: Romanen var Stefánssons siste før Sommerlys, og den som på Island for alvor etablerte ham som en av de fremste forfatterstemmene i sin generasjon. Stjernenes knitring er umiskjennelig Stefánsson: Flommen av fortellinger, språkets skjønnhet, varmen og inderligheten – kombinert med den burleske humoren og den overrumplende ironien. Som ofte ellers i forfatterskapet flettes fortid og nåtid sammen i et flertydig bilde av det islandske samfunnet. Men ingen andre steder i Stefanssons romaner finnes en barndomsskildring akkurat som i Stjernenes knitring: melankolsk, nysgjerrig, tilbakeholden og medfølende.
Nå skal jeg lese:
Natasha Lester, Syersken fra Paris
Leseeksemplar fra Anemone forlag, Strawberry publishing
Det var faktisk antydning til dramatikk her i dag når Syersken fra Paris dukket opp, uten å ha meldt sin ankomst. Tror du vel ikke at hun dyttet Holly Miller, Synet av deg, ut på sidelinjen, mens jeg stod og så på. Ja det ble godkjent av meg for Miller er en ukjent og Natasha Lester har vært her før og gjorde sterkt inntrykk med en veldig bra bok, Den franske fotografen, om kvinnelige krigsfotografer. Nå ligger den langt nede i køen og inspirerer meg til å lese så jeg kommer helt ned i stabelen.
En ny, storslått roman fra forfatteren av den internasjonale bestselgeren Den franske fotografen I 1940 blir Estella Bissette tvunget til å forlate Paris og alt hun har kjært når tyskerne rykker fram. Hun setter kursen mot New York med noen få franc, en koffert med det aller nødvendigste, symaskinen sin og en stor drøm: å åpne sin egen systue. I 2005 forbereder Fabienne Bissette en utstilling der en del av arbeidene til hennes bestemor – som var en av verdens ledende designere – skal stilles ut. Men etter hvert som Fabienne finner ut mer om bestemorens fortid, avdekkes også en fascinerende historie som inneholder både tragedier, romantikk og hemmeligheter.
