Vi har så lett for å snakke om glede og kjærlighet og lykkelige dager
Det er straks verre å snakke om sorg
Sorg er et så stort tema at det krever mange ord, altfor mange til at jeg kan favne dem alle her
Sorg kan slå oss helt ut, lamme kroppene våre for kortere eller lengre tid
Stenger vi sorgen inne og ikke tør møte den, kan den gjøre oss syke
Det kan slå rot inni oss og sette alle funksjoner ut av drift
Vi går i sjokk
Vi kan og bli oppspist av frykt og angst for døden eller for hva morgendagen vil bringe oss eller om det er mer vi skal miste
Det er mange typer sorg
Sorg over å miste noen kjenner vel nesten alle til, men det er og sorg ved skilsmisse, miste jobb, nye faser i livet, osv
Man kan sørge over ikke bare det man var glad i men og det man aldri fikk eller opplevde sammen med det mennesket som går over
Det finnes og sorg man må leve med hele livet, rett og slett lære seg å takle, sorg over deler av livet man mister av ulike årsaker
Det er sorg man aldri kan legge fra seg,som sorgen over det våre nærmeste strir med som vi må være hjelpesløse vitner til ,og som vi må prøve å leve best mulig med
Sorg forandrer ofte måten man forholder seg til folk på
Mange har vansker med å møte mennesker i sorg, de snur gjerne ryggen til
Man kan ikke dømme dem, for de greier ikke å møte sorgen
De vet ikke hva de skal si eller er redd for hvilke reaksjoner som skal komme
Både egne reaksjoner og den de møter
Mange kan ha sorg i seg som blusser opp i disse møtene og det kan føles vondt
Folk er veldig forskjellig, også i måten de vil bli møtt på
Noen har kanskje mannet seg opp i dagesvis, ukesvis for å gå på butikken mens andre ikke ser på det som noen stor utfordring
Noen liker kontakt med andre mennesker når de er i sorg, mens andre vil være alene
Dette er vanskelig for andre å vite
Tanker er vanskelig å lese
Å gå bort til noen på butikken som er i stor sorg er ikke bestandig så enkelt
Men et blikk og et nikk på hodet kan ofte være mer enn nok
Følelsen av å være sett er viktig
Da har vedkommende mulighet til selv å ta nærmere kontakt hvis de ønsker det
En klapp på skulderen er og fint i mange tilfeller
Det sier veldig mye, nemlig at jeg ser deg og føler med deg
Det er mange faser i en sorgprosess
Noen trenger å gå i dvale i lang tid for å bearbeide sorgen og møte verden igjen
Man blir jo endret, hele tilværelsen er snudd opp ned, savnet spiser en nesten opp innvendig
Det er ikke bare enkelt å gå ut igjen i lokalsamfunnet og late som ingenting, det er faktisk umulig
Man har vært igjennom en endring som man definitivt ikke har valgt selv
Noen har kanskje fått forberede seg over tid, men det er likevel et sjokk når dagen er kommet, kanskje det er umulig å forberede seg på å møte døden
Den er så håndfast, så umulig å endre, så ugjenkallelig
Andre igjen liker å ha noe å gjøre, de føler det lindrende å komme ut blant medmennesker
Noen vil gjerne snakke, noen vil helst snakke om andre ting for å få litt pause fra tankene sine
Det er viktig å la den som har sorgen få styre dette selv
Sorg er og fysisk vondt
Det gjør vondt i hele kroppen
Healing kan hjelpe når man er i sorg
Det tar selvfølgelig ikke bort sorgen, men kan lindre den fysiske smerten som er i kroppen
Healing kan gi litt ro og gjøre at en får sove litt bedre, hvile litt bedre
Ofte etter at man går i sorg, går og kroppen i total alarmberedskap 24 timer i døgnet og det blir man fysisk veldig sliten av
Man finner ikke hvile for tankene spiser en nesten opp inni hodet
Etter at det går en stund, forventer verdenen utenfor at nå skal livet være som før
Nå ruller hjulene igjen og alt skal gå på skinner
Sånn er ikke virkeligheten for den sørgende
Jo, for noen kan det være sånn, for andre kan det være håpløst
Mange har konsentrasjonsproblemer, sover dårlig, har angstfølelse, er anspent og har vondter som hodepine og muskelsmerter
Kroppen er enda i sjokk og alarmberedskap
Noen kan og føle sinne, sinne fordi vedkommende forlot dem, det er ikke uvanlig å sitte med sånne vanskelige tanker og følelser
Det kan og være vondt å snakke om, kanskje ikke alle forstår
Det kan føles så innmari urettferdig, hvorfor skulle dette ramme meg
Mange vil gjerne snakke seg ut av det men møter ofte uforstand med at ” nå har det gått så lang tid”
Andre igjen føler dårlig samvittighet for at de klarer å leve som før
Alle tanker og reaksjoner er like normale, de er indviduelle ettersom hvordan vi er som mennesker
Jeg tror det er viktig å se sorgen uansett hvilken måte en velger å møte den på
En dag, gjerne flere år senere, man har fått en sykdom, kan det være innestengt og fortrengt sorg som slår en ut
Kroppen vår lagrer på alle sjokkopplevelser og det å anerkjenne vondtene tror jeg er viktig
Mange har ikke anledning til å sørge når dødsfallet skjer
De har kanskje unger å ta hensyn til, eller andre å stille opp for og må sette seg selv litt i skyggen
Det er viktig at man passer på i en sånn situasjon å anerkjenne sin egen sorg og få bearbeidet den
Barn som møter sorg, bør få være med på sorgprosessene
Mange barn blir de “glemte barna”, for de som står dem nærmest er oppspist av sorg
Det kan og skje, vi blir så slått ut at vi greier knapt å ta hand om oss selv, og da greier vi heller ikke å hjelpe våre barn
Det er viktig å forstå hva som har skjedd, selv om det smerter
Det er og viktig for barn å kunne få snakke om det som har skjedd
Når tilværelsen for et barn blir snudd opp ned på et øyeblikk og verden ikke blir seende likedan ut som før, da trengs det støtte og forklaringer
Hvis man ikke greier selv, kan det være en annen i omgangskretsen som kan hjelpe
I sorg som involverer barn, er det viktig at de i kretsen rundt familien, kan finne på ting sammen med dem for at barna skal få pusterom, men og for at den voksne pårørende skal få anledning til kun å tenke på seg selv en stund
Det å skulle rydde bort etter en som har gått over, kan være en av de verste oppgavene for mange
På en måte kan det føles godt, men samtidig sårt og både fysisk og psykisk smertefullt
Man kan få dårlig samvittighet, føle at man rydder denne ut av livet sitt for alltid
På en annen måte, kan det føles så avsluttende, det går opp for en at nå er tapet en realitet
Mange blir fysisk syke etter sånne opplevelser for man er utslitt mentalt
Det er viktig at denne jobben utføres med varsomhet og når det føles riktig, ikke etter press
Noen ganger må slike ting gjøres raskt, tømming av leilighet osv
Det kan nesten rive en i stykker dette å skulle gå igjennom hele livet til vedkommende og sortere og gjerne kaste ting som har betydd mye for et menneske
Et helt liv skal gås igjennom og er dette en av de kjæreste menneskene man har i tilegg sier det seg selv at dette er tøffe påkjenninger for kroppen
Å tillate seg mye hvile i sånne perioder og være egoistisk og sette seg selv først, tror jeg er veldig viktig
På ett eller annet tidspunkt må en gå videre i livet uten den man savner
Man rydder dem ikke bort, man gjemmer dem bare ende dypere inn i hjertet sitt, men det gjør vondt
Savnet kan være så stort at man aner ikke hvordan man kan få dagene til å gå
Man blir jo aldri den samme igjen, man er seg selv, men likevel en annen
Det å skulle være den heldige som kan gå videre, føles heller ikke som en gevinst til tider
Kanskje man skulle ønsket å bytte, men sånn er det ikke
Livet må gå videre på et vis, om en haltende og i et annet tempo
Man må gjøre det beste ut av livet man har fått i gave
Vi kan fundere oss blå over hvorfor akkurat vår kjære og nærmeste måtte forlate oss, kanskje i ung alder, men vi får ikke svar
Man kan skrive side opp og side ned om sorg uten å få med kjernen i sorgen for hver enkelt
Sånn er rett og slett livet
Det må vi leve med
Gi sorgen et ansikt
I dag
STÅ IKKE VED GRAVEN MIN OG GRÅT
av Mary Frye (1905-2004)
Stå ikke ved min grav og gråt over meg.
Jeg er ikke der,jeg sover ei.
Jeg er de tusen vinder som blåser.
Jeg er solskinn over skogens åser.
Jeg er nysnøens milde kjærtegn.
Jeg er det kalde, friske høstregn.
Når du våkner i et hastig morgenfokk,
er jeg den raske, stigende flokk
Av stille fugl i sirkelflukt,
jeg er stjerneglans over havets bukt.
Ikke stå ved min grav,
vær ikke lei.
Jeg er ikke der,
jeg døde ei!
Norsk oversettelse av Espen Tangen
