Pauline Östgård, Melkeveien

Pauline Östgård, Melkeveien

Leseeksemplar fra Oktober forlag

Når jeg leste om Melkeveien, kjente jeg at den talte til meg og ba meg om å bli lest, og da lytter jeg. Tror denne blir fin for meg.
Denne var så fin den at jeg vet ikke hvordan jeg skal ordlegge meg. Östgård forteller oss historien sett fra inni den lille piken. Wow, fantastisk rett og slett. En leseopplevelse av det sjeldne og en les så sakte du kan bok.

Stor oversikt: Disse ville Black Week-kuppene gjør du nå

Så trist om et hjem som ikke er så bra som det kunne vært og barnet som ikke ser hele bildet men som lager sitt eget fantasiunivers men også føler frykt og uro når ingenting blir slik hun forventer og hun venter og hun venter. Hun er så glad i mammaen og pappaen sin.
Dette er en leseopplevelse som vil sitte i leeeeeeenge. Og fra en debutant, er det mulig?
Gratulerer Pauline Östgård, for meg var dette et mesterverk.

Sitat:

Mammaens øyelokk vibrerer som om hun drømmer. Hun drømmer kanskje selv om hun er våken, at hun løper så fort at føttene slipper bakken. Jenta vil holde fingeren på dem, vil glatte ut ansiktet hennes og stryke vekk det blanke. Men mammaen liker ikke å bli tatt på i ansiktet, for da skvetter hun, noen ganger kjempemye. Jenta er litt redd for at hun en gang skal skvette så mye at hjertet hennes sprekker. Derfor holder hun hendene fast mellom lårene og venter, helt til mammaen sovner, og så når hun har sovnet, kan hun legge armen rundt henne og passe på henne på ordentlig.

“Det er stille, hele hagen sover. Mammaen går frem og tilbake inne på kjøkkenet. Noen ganger blir hun borte, og hvis det går for lang tid, må jenta reise seg og se etter henne, liste seg frem fra gjemmestedet og strekke seg til hun ser toppen av håret eller en arm.
Inne i busken er det som i et egg, hun har klippet av noen av kvistene sånn at busken har blitt en hule. Når ingen ser henne, er jenta en fugleunge, hun napper fjærene fra busken og lirker dem inn i håret. De er glatte, og ferske, for fuglene har nettopp kommet hjem. Det var lenge siden hun lærte det om dem, at de har to hjem, at de flyr sørover om høsten. Til Anadoma, sa han, gullfuglenes land!”

Liv er seks år og bor i et blått hus i Melkeveien. Hun bor der med faren, som kan bygge hva som helst og bli et helt teater, spille sint nabo og romvesen, og moren, fra havet, den vakreste i universet. Men Liv er ofte overlatt til seg selv. På skolen sliter hun med å få seg venner, faren kommer og går, og moren forsvinner bak dørene i huset, for hun har glemt hvordan man er glad. Liv pleier å stå i hagen og se på henne gjennom vinduene, holde vakt over henne slik at ingenting skal skje. Men en dag endres alt, og Melkeveien blir plutselig veldig langt unna.

“Melkeveien” er en sår beretning om mange store omveltninger i ei ung jentes liv. På en nær, inngående og konsekvent måte følger romanen et barns blikk. Det er et blikk som vibrerer av uro, av sviktende innsikt i det som skjer rundt henne, preget av barnets fantasi og bildeunivers.

Nå skal jeg lese:

Gunhild Øyehaug, Vonde blomar

Leseksemplar fra Kolon forlag

Denne dukket opp i posten en dag og utfordrer meg. Noveller er jeg ikke god på, men leser de innimellom likevel.

Umogelege metamorfosar, kjøtmeiser, mygg og menneske med store lengslar, store sorger, små problem og store og små tankar spelar seg ut i novellesamlinga Vonde blomar. Kva skal du til dømes gjere når du plukkar vonde blomar? Kva skal du seie i opningstalen din når det flunkande nye museet ditt har sokke i jorda? Kva skal du gjere når alt du tek i blir til slimål? Og kva skal du gjere når du har lengta etter å besøke dei kvite klippene ved Dover, men no er død? Vonde blomar handlar om kjærleik, død og opprør, om å skifte form eller å bli verande den same, om flokane i det arbeidet som heiter å forstå.

Oktober: