Å leve i troen og så tar man feil.

Har dere trodd dere har vært flink til noe noen gang?

Riktig så stolt av det dere er god på.

Jeg trodde jeg var så flink til å ta dagene som de kom.

Ja det trodde jeg.

Helt til viruset kom og viste meg noe helt annet.

For med det, kom usikkerheten og alt raknet.

Det jeg trodde jeg hadde full kontroll på, viste seg å være noe jeg bare innbilte meg.

 

Jeg har jobbet ganske så hardt med min indre ro.

Pluselig forsvant den.

I starten tviholdt jeg på troen på at alt går fint.

Det var en tøff jobb men jeg mestrer.

Helt til det så ut til å gå bedre.

Da kunne jeg slippe opp litt og usikkerheten veltet inn.

Det var da jeg forstod at jeg var ikke så flink som jeg hadde trodd.

Jeg var flink til å takle det tøffeste, nemlig frykten, men ikke usikkerheten som da fikk komme til overflaten.

 

Jeg måtte innrømme for meg selv at min indre ro, var belønningsbasert.

Ja, jeg roet meg hjemme, tok dag for dag, når jeg hadde en belønning som ventet.

I mai var det Barnebarnbesøk, så England.

I juli skulle jeg på cruise i Middelhavet.

Når de belønningene falt bort, ja da falt jeg litt bort også.

Hva gjør jeg nå?

Med ett ble det vanskeligere å være hjemmeværende full tid.

Jeg er rett og slett bortskjemt.

Ja jeg har noen begrensninger men jeg har også frihet til å reise.

 

Så å jobbe med å ta dagene som de kommer, er jeg altså ikke så veldig god til.

Jeg er nok bedre enn mange andre jeg vet om, men slett ikke så god som jeg trodde.

Det å lære seg selv å kjenne kan være ganske så fascinerende hvis man klarer å se seg selv ærlig.

Men nå går alt bedre her.

For nå er jeg i gang igjen.

Å trodde du at jeg var i gang med å lære å ta dagene som de kommer?

 

Neida, jeg planlegger.

Først biltur i juli.

Sommerplaner

Så var det den Englandsturen som jeg hadde bestilt fra før, den i september.

Da må vel grensene ha åpnet igjen, håper jeg.

Og i vinter, ja da blir det to uker med sol og varme og lange, herlige dager.

Jeg tror jeg må i gang med å velg ut bøker som får være med.

Indre ro tar vi ikke så tungt.

Eller rettere sagt, planlegging er visst verktøyet jeg trenger for å finne roen.

I dag