Det som er mest spesielt med Arthur Findlay, er menneskemøtene.

Vi kommer jo tett innpå hverandre.

I min gruppe, er vi bare 10.

Fra Sverige, Tyrkia, Hellas, England, Irland, Sveits, ja kanskje flere også.

Mange av oss er ikke ekspert i det engelske språket, men vi klarer oss bra.

Disse menneskemøtene setter spor.

En etter en kryper noen inn i hjertet ditt og klorer seg fast.

Vi leser jo hverandre.

Vi ser hva som bor dypt inni dem.

Vi ser ensomheten, vi ser hva som holder dem tilbake, opplevelser de har hatt.

Noen strever for å overgi seg, slippe noen inn, de stenger litt av, mens andre åpner armene og bare omfavner deg.

Det er så nydelig.

Ikke akkurat noe jeg opplever hjemme i mitt daglige liv.

Man drar hjem igjen, med et større hjerte, enn når man kom.

I dag har vi jobbet parvis.

I første forsøk strevde jeg fælt.

Jeg gikk inn og ut av energiene og når jeg faller ut, sliter jeg med språket.

Når jeg er i energiene, ja da flyter det.

Så byttet vi partner, jeg leste igjen og nå ble det en fantastisk opplevelse.

Jeg er jo vant til å skrive Lillasjelord, til fremmede mennesker, men da sitter jeg jo alene.

Nå sitter du foran et menneske og du forteller dem hva de føler inni seg og gir dem inspirasjon og støtte.

Når det du sier får dem til å gråte, da vet du at du treffer en nerve i dem, noe som betyr noe.

Denne gangen snakket vedkommende, mens jeg snakket.

Jeg måtte lytte og så gi rettledning, mens jeg var i energiene.

Det var innmari spennende og ble veldig personlig også.

En nydelig opplevelse.

Etter lunsj, som i dag var spareribs for meg, tar jeg en timeout.

Jeg kryper opp i senga i stillhet, ja det skulle det være, men ute durer det en gravemaskin.

Slappe av skal jeg uansett.

Min svenske venninne, Ayla, i gruppen min.

Fint med en vi forstår, uten å snakke engelsk.

Men ofte blir vi så vant til å snakke engelsk, at vi glemmer at vi kan bruke eget språk.

Jeg sov en time før middag.

Så gikk jeg på forelesning med Eileen.

Vi øvde på transekommunikasjon, det gikk litt bobbob.

Nå er jeg grenseløst mett og trøtt igjen.

Jeg spiser mye mer her enn hjemme, to varme måltider, gjerne med dessert.

Etter Coronaen var maten ikke noe særlig her, men nå er den tilbake til normalen igjen.

God mat er det.

Men jeg er trøtt og trøtt og trøtt i dag.

Derfor har jeg slengt beina opp i senga.

Her skal jeg bli hele kvelden.

For første gang, dropper jeg en demonstrasjon.

Jeg vil slappe av, sitte her og tusle litt med spillet mitt og lese ut boken.

Jeg er desperat for litt ro.

Jeg reagerer også på alle teppene og gamle stoffmøbler og gardiner.

Men nå er jeg halvveis og gleder meg til resten av uka.

I dag.