Heidi Auensen, Jenta med den grønne skjorta
Leseeksemplar fra Liv forlag.
Du verden for en flott og annerledes leseopplevelse. Så vakkert skrevet av Auensen.
Romanen er basert på en sann historie.
Jeg humret for meg selv av Arisas humor og det falt også noen tårer.
Konflikten på Balkan var en stygg sak. For noen år siden var vi i Koper, Slovenia. Vi var på dagstur til Ljublana. Det var en svært vakker tur. Guiden fortalte oss litt fra konflikten i det tidligere Jugoslavia der naboer og beste venner, plutselig ble fiender. Han fortalte at man kunne ikke stole på noen, for naboen som brukte å passe barna dine, nå kunne gå til angrep på deg og din familie.
KOPER OG LJUBLANA I SLOVENIA, VAKKERT JA
Jeg leste også en annen bok fra denne konflikten, som jeg anbefaler varmt. Det ser ut som en lett feelgood fra omslaget, men er det ikke. Anabelle Thorpe, Slik vi var.
Jeg så også den flotte filmen Ari Behn og Per Heimly lagde fra Mostar. Anbefaler youtubklippet, under her. Koste på deg de to minuttene det tar å se det. Da ser du hvor vakkert det er i Mostar. Vemodig er det også å se hvordan Ari her stråler.
Kroatia og Montenegro er jo også blitt kjær for mange nordmenn som reiser dit på ferie. Selv skal jeg innom i sommer flere steder. Rieja, Zadar og Split i Kroatia og Koper i Montenegro.
Sitat:
Og stort sett gjør han som jeg sier, og passer dere og tar ansvaret når han må, men aller mest glad er han når dere kan spille dataspill sammen. For litt barnslig må jo han også være, som valgte å gifte seg med meg.
Og faren deres har en god jobb, men en dårlig rygg, og noen sår som vi andre ikke kan se. Noen ganger kan jeg høre han hulke når han tror at ingen hører, og jeg vet at han tenker på de årene da han levde i et slags dataspill hvor de som spilte fienden, satt i åsene rundt hjembyen og skøyt etter alt som rørte seg. Du fikk ikke poeng for å komme deg fram til bryggeriet, den siste reine vannkilden i byen, du måtte hjem igjen også. Og var du heldig, vant du kanskje den ukas eneste vannrasjon, og hvis du tapte, kunne du ikke bare starte spillet på nytt igjen.
Tapte du i det spillet, var du død.
Og han savner faren sin, farfaren deres, som dere aldri har møtt, fordi han døde på et kjøkkenbord i Sarajevo. Han forsøkte å forsvare familien sin, som alle andre i den beleirede byen, men som så mange før han, og etter han, døde han fordi legene ikke greide å stoppe kulen i buken fra å drepe han. Det fantes en kule i det spillet for hver innbygger i Sarajevo. Og det gjaldt å unngå å møte den. For det fantes ingen knapper hvor det stod Play again.
Men for all del, den er ikke bare trist denne historien. Vi får også glede oss over Arisas historie om sin oppvekst og også tiden etter at hun kom til Norge.
Dette er en bok jeg anbefaler varmt.
Dette er en roman om Arisa Dizdarevic’ som sammen med familien sin kom som flyktning til Norge i 1993. Vi følger henne fra hun blir født i Jugoslavia på slutten av syttitallet til hun som 35-åring lever som en helt vanlig trebarnsmor i Norge. Boken er ingen dokumentar, men Arisas egne erindringer av sin barndoms historie, fritt gjenfortalt og omskrevet til romanform av forfatter Heidi Auensen.
Da jugoslaviske Arisa var åtte år, sluttet hun plutselig å vokse, og hun måtte forberede seg på å leve et annet liv enn hun hadde håpet og ønsket. For resten av livet i en åtteårings kropp.
Som i en lang og bratt trapp, trinn for trinn, til slutt bare en stige, klatret jeg motvillig oppover mot erkjennelsen av at det faktisk ville være en mulighet for at livet mitt ble akkurat slik. At jeg aldri skulle bli som de andre. Jeg ville alltid være en outsider, en raring, en patuljak som ikke engang var en riktig dverg. Og dermed kunne det virkelig komme til å skje, at jeg aldri, i hele livet mitt, ville komme til å bli en person som en annen person kunne elske.
Det skulle likevel ikke bli den største utfordringen Arisa opplever. Da borgerkrigen startet i Jugoslavia, måtte hun flykte sammen med familien sin. De hadde feil tro.
Barndommen var over. Bekymringene over hvor stor eller liten jeg var, eller om jeg noen gang kom til å bli større, var borte. Ingen mobbet meg for størrelsen lenger; jeg merket det i alle fall ikke, for vi brydde oss ikke lenger om luksusproblemer. Vi hadde annet å tenke på. Det var krig. Jeg snudde meg en siste gang og så oppover stien, tok kofferten min i den ene handa og tante i den andre. Husene våre forsvant i skumringen. Flokken av mennesker begynte langsomt å bevege seg mot bussene som stod og ventet nede på den store hovedveien. Ingen lys var på, og bare det mørke omrisset av hjemmet vårt var synlig. Alt vi eide, var gjemt eller pakket inn. Alt vi heretter skulle eie, var hverandre og det vi hadde klart å pakke ned i fire kofferter og en gammel sekk.
