Det var litt for lite lys for meg så da måtte jeg springe og hente lykta mi.
Akkurat nå leser jeg den tredje Arne Dahl, Åpen sjø, som er fortsettelsen av Utmarker og Innland. Jeg vil lese den ferdig i dag for jeg har flere spennende som venter.
Rosa Ventrella, Historien om en anstendig familie. Fra Italia, ny forfatter for meg.
Lucy Dillon, Der lyset slipper inn. Henne har jeg lest en bok av før som jeg likte godt, Ensomme hjerter og hjemløse hunder.
Og så venter jeg på posten, for jeg vet at det er to krimbøker på vei, som jeg er veldig spent på.
Den forrige boken hennes Lille Linerle har fått veldig gode kritikker og var en skikkelig thriller som satt i lenge, så jeg er så spent på Stella Polaris.
Jeg venter også på Peter May, mannen bak Lewistriologien, som nå har skrevet krim fra Frankrike. Jeg er litt livredd siden jeg elsket bøkene fra Hebridene, men jeg får ha et åpent sinn.
Peter May, Ualminnelige mennesker.
Jeg tror sannelig jeg må lade lykten så jeg er klar.
Som noen kanskje har fått med seg er jeg inne i en kriminell periode der jeg prioriterer å lese de krimbøkene jeg mangler i serier. Akkurat nå er det Arne Dahls serie om Sam Berger, Molly Blom og Deer. I utmarker var de ute i hardt vær og forsyne meg er de det fortsatt. Det er et hardt liv de lever. Bra det er bare i bokform.
Innland startet for meg litt sånn som i Utmarker, forvirrende. Men nå forstår jeg at forklaringene kommer litt etter litt utover i boken. Kanskje er det hjernen min som er litt treg. Det må jo være lov for en godt voksen frue eller kjerring som vi sier her i Romsdalen.
Innland ble akkurat like spennende som Utmarker og den måtte leses ferdig utover natten. Heldigvis store bokstaver og mye luft på sidene så det går unna.
Nå er jeg klar for den aller aller nyeste, ferskeste, akkurat ugitt………trommevirvel…………Åpen sjø.
Ja, nå skjønner til og med jeg. Utmarker, innland og nå åpen sjø. Hva blir den neste I luften?
Jeg gleder meg ihvertfall til å ta fatt og den er på 300 sider så det er fort gjort.
Og nå vet jeg at Myriam Bjerklis nyeste, Stella Polaris, er på vei til postkassa min og det er også Ualminnelige mennesker av Peter May. Det blir en kriminell helg for da må nok de andre vente litt på tur, for de har jeg gledet meg til. Og så er jeg spent og krysser fingrene for at jeg vil like de. Lille Linerle til Bjerkli, var jo ganske så intens og satt i kroppen lenge etter at jeg var ferdig og jeg går ut fra at Stella Polaris, også blir litt skrekk og gru, da forfatteren er veldig opptatt av det som skjer i de vanlige hjem. Mange lever i redsel for sine nærmeste, desverre.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Cappelen Damm og boken er et leseeksemplar
Innland av Arne Dahl er andre bok i serien om etterforskerne Berger og Blom, og forsetter der den kritikerroste bestselgeren Utmarker sluttet.
Da Sam Berger slår opp øynene, har han ingen anelse om hvor han befinner seg. Alt rundt ham er hvitt. Men da Molly Blom dukker opp ved hans side, husker han at de to er på flukt fra en rettferdighet som sluttet å være rettferdig.
Sam og Molly får et uventet oppdrag. De må stoppe en morder. Men de oppdager snart at saken har flere likheter med en ubehagelig drapssak fra Sams fortid. En mann ble dømt og har sittet innesperret i mange år. Kan det stemme at den virkelige morderen fortsatt er på frifot?
Jeg har ikke lest mange Arne Dahl bøker før, kun et par, men jeg har sett alle filmene, tror jeg, om Agruppen og liker de svært godt. Utmarker har fått kjempegode kritikker så jeg var i grunnen trygg på at selv om det var nye hovedpersoner var det nok en spennende krim. Og Arne Dahl skuffet ikke. Sam Berger og Molly Blom er et radarpar. På slutten greide jeg ikke å legge fra meg boken, den måtte leses ferdig.
Men………………….. I begynnelsen synes jeg den var veldig forvirrende å komme inn i. Jeg hadde store vansker med å henge med og forstå hva som var ment i setningene, men etterhvert ble det mer strukturert og jeg var med.
Da er jeg i gang med den neste som heter Innland. Deretter skal jeg lese den aller nyeste Åpen sjø, slik at jeg er ajour.
Jeg har mange serier jeg skal lese meg opp på nå de neste månedene for jeg henger grundig etter. Kepler, har jeg to av, Kaninjegeren og Lazarus . Anders de la Motte, Sensommer og høstdåd for han er straks ute med en ny han også, vinterild.
Hjort og Rosenfeldt kommer med ny i Sebastianserien, så der må jeg lese Den stumme jenta og Ikke bestått før En høyere rettferdighet, er i handelen. Jeg henger etter med Anhembøkene, der har jeg tre, Den stumme graven, Atten grader minus og den nyeste X-faktor. Oxen bøkene har jeg ikke lest. Helt ny for meg. Der er det tre, Mørke menn og hengte hunder og nå den nyeste, Frosne flammer. Og så kommer de andre spennende som venter, Kastanjemannen av Søren Sveistrup, Sett av den døde av Eirik Husby Sæther og for ikke å snakke om den nyeste Peter May, Ualminnelige mennesker.
Puh, dette blir noen kriminelle måneder fremover. Enda har jeg sikkert glemt av mange, som Johnsrudbøkene, Läckberg er snart ute med en ny, Gullburet og Marklund, selv om den siste ikke er krim tror jeg. Og Mios blus og Lotus blues av Kristina Ohlsson, de har vært med på ferie og hjem igjen, så de er bereist, kanskje får de være med på et tur til.
Nei, nå har jeg ikke tid å skrive mer, her skal det leses
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Cappelen Damm, men boken har jeg fått av en venn.
Utmarker er første bok i serien om etterforskerne Sam Berger og Molly Blom, og viser en ny, mørkere side av den kritikerroste forfatteren Arne Dahl.
Ellen Savinger er 15 år, og hun har vært forsvunnet i tre uker. Sam Berger frykter at hun har blitt offer for en seriemorder, men kollegaene i stockholmspolitiet vil ikke lytte: Ingen kropp, ingen forbrytelse.
Så kommer Sam i kontakt med mystiske Nathalie Fredén, som viser seg å ha uventet innsikt i saken. En historie med uhyggelige forgreininger til Sams eget liv toner frem, og plutselig er det jegeren selv som blir jaget. Og i utmarkene venter en sannhet som altfor mange har interesse av å skjule.
Første bok ut var en jeg koste meg veldig med, nemlig Endetid av Minette Walters. Walters har gitt ut mange bøker men det var mitt første møte med henne. Det blir ikke siste, særlig siden Endetid ikke er enden, men har en fortsettelse.
Spennende bok fra da svartedauden kom til England. Vi følger borgen Develish og Lady Anne, som forstår at sykdom og smitte henger sammen med, at det ikke kun er Gud som bestemmer hvem som skal bli syke eller ei.
I siste del av boken følger vi også en gruppe menn som tar seg ut av borgen for å undersøke om det finnes liv rundt dem og om de dermed kan finne mat og våpen med mere.
En bok som er veldig fengende og vanskelig å legge fra seg og det kom et stønn fra meg i går kveld, når siste ordet er
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Gyldendal og boken er et leseeksemplar
Juni 1348, svartedauden kommer til England via et skip i havnebyen Melcombe i Dorsetshire. Helt uforberedt på denne dødelige sykdommen og hvor raskt den sprer seg, dør folk i tusentalls. Pesten sprer redsel og uhygge på sin vei.
Kirken proklamerer at sykdommen er Guds straff over mennesker som lever syndige liv. Men i borgen Develish og dens tilhørende landsby, tar Lady Anne kontroll over sitt folks fremtid med andre virkemidler enn bønner og botsgjerninger. Lady Anne er klok og selvstendig, en kvinne forut sin tid. Hun bestemmer seg for å innlemme alle landarbeiderne i borgen og stenge alle utganger og innganger for å holde avstand til pesten som nærmer seg området deres med rasende fart.
I dette nye innestengte samfunnet oppstår det både intriger og konflikter. Lady Anne skaper seg fiender, blant annet sin egen datter. Beslutningen om å stenge borgen kommer til å kreve mot, utholdenhet og oppfinnsomhet.
Endetid er en medrivende historisk roman.
Bok nummer to hadde ventet en stund på å bli lest så jeg skjønte at nå var tiden inne.
Min Jin Lee, Pachinko.
Bok fra Korea og Japan, 5 generasjoner. Jeg likte svært godt første delen, men føler at forfatteren ville få med for mye i en bok, så det ble litt hoppende syntes jeg, når vi kom til nyere tid. Kunne med fordel blitt delt opp i bind en og to, slik at nyere tid også fikk litt mer plass. Men det er en veldig bra bok og jeg anbefaler den gjerne til alle leseglade.
Bilde og tekst under bildet er fra Aschehougs sider og boken er et leseeksemplar.
Korea på begynnelsen av 1900-tallet. Japanerne har kolonialisert landet. Hoonie kjemper for tilværelsen, men har en sterk indre styrke og er full av omsorg for familien sin. Når Hoonies elskede datter, Sunja, blir gravid og sveket av elskeren sin, reiser hun til Japan for å føde barnet hun venter. Men tilværelsen i det nye landet byr på store utfordringer – diskriminering, fattigdom og katastrofer. Dette er bare starten på Sunja og hennes families utrolige historie gjennom fire generasjoner – fra den store depresjonen til 2. verdenskrig og frem til 1980-tallet.
Bok tre var jeg spent på. Balladen om den bedrøvelige kafé og andre fortellinger. Jeg likte svært godt Hjertet er en ensom jeger, av samme forfatter, Carson Mc Cullers.
Første del, Balladen om den bedrøvelige kafé, likte jeg godt, jeg humret og lo over menneskebekrivelsene. Boken har bare knapt 200 sider og halvparten inngikk i det som heter andre fortellinger. De fortellingene var som om de var utdrag fra lengre historier, så de var vanskelig å få tak på. Første del av boken er derfor best, synes jeg
Bildet og tekst under bildet er hentet fra Aschehoug og boken er et leseeksemplar
Miss Amelia er sterk, høy og velbeslått og driver et fremgangsrikt brenneri og en landhandel. At hun en gang var gift i bare ti dager, er det ingen som snakker høyt om. En dag kommer en pukkelrygget mann til byen. Han kaller seg fetter Lymon. Miss Amelia gir ham husrom, og fra den dagen forandres alt. Landhandelen blir til en munter kafé og byen og innbyggerne våkner til liv når fabrikkfløyten signaliserer at arbeidsdagen er over. En dag banker eksmannen på døren og Miss Amelia innhentes av fortiden. Det blir begynnelsen på et trekantdrama som ikke ligner på noe annet i verdenslitteraturen.
Carson McCullers mesterverk Balladen om den bedrøvelige kafé foregår i de amerikanske sørstatene der lenkegjengens sang lyder som et gresk kor. Men det er også en inderlig sang om kjærlighet og ensomhet og om når kjærlighet blir til vold, hat og svik.
Lucinda Riley, Månesøsteren
Så dukket Månesøsteren opp. Mange er vi som synes syv søstre serien til Lucinda Riley er veldig underholdende. Bok fem, Månesøsteren var også veldig fengende synes jeg.
Jeg tror dette er den boken av søstrene som fanget meg mest, kanskje fordi den handler også om det spirituelle, som er sterkt tilstede i min hverdag.
Både historien fra Spania om sigøynerne og og historien fra Skottland, fenget meg og det romantiske hjerte/smerte, som jeg liker å kalle det, var holdt nede, helt i min stil.
Dette er også en av søsterbøkene som kan leses alene, uten at man mister noe, tror jeg
Nå gleder jeg meg veldig til fortsettelsen. Jeg er egentlig litt misunnelig på de som enda ikke har begynt på serien om de syv søstre
Her finner du omtaler til de andre søstrene. Jeg ser når jeg leste den fjerde, jeg syntes den var best og etter den femte, føles den best. Det betyr at jeg liker de godt når jeg leser de.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Cappelen Damm og boken er et leseeksemplar
I Månesøsteren er det Tiggy som skal finne tilbake til sine røtter. Idet vi møter henne befinner hun seg i det skotske høylandet, der hun har fått drømmejobben. Hun skal ta seg av dyrene på den store og isolerte eiendommen Kinnaird, som drives av den gåtefulle Charlie Kinnaird.
På Kinnaird treffer hun også Chilly, en eldre sigøyner som forteller henne at hun har en sjette sans som er nedarvet fra hennes forfedre – og at det er forutbestemt at han er den som skal lede henne tilbake til røttene i Andalusia i Spania.
I skyggen av det praktfulle Alhambra oppdager Tiggy sin forbindelse til de legendariske sigøynerne i Sacromonte som ble fordrevet under borgerkrigen – og til «La Candela» – sin tids mest berømte flamenco-danserinne.
Månesøsteren er den femte boken i Lucinda Rileys serie om De syv søstre.
Tatiana de Rosnay, Regnvokteren
Vi er mange som likte svært godt Saras nøkkel av Tatiana de Rosnay, og jeg har lest flere bøker av henne senere, men jeg liker de ikke noe særlig. Etter Regnvokteren skal det mye til før jeg bruker tid på enda en, for jeg syntes den var kjedelig. Vi følger familen Malegarde som er samlet i Paris for å feire faren Pauls bursdag og samtidig stiger Seinen over sine bredder. Paul blir syk og innlagt med hjerteinfarkt og sønnen Linden er den som forteller historien. Jeg blir rett og slett drittlei av å lese om den flommen som stiger cm for cm. Det blir anmasende for meg og jeg synes også at det er lite kjøtt på resten av historien. Nei, nå Rosnay, må du komme opp med en roman som gir glimrende kritikker før jeg skal bruke mer tid på deg.
Dette er ikke min smak rett og slett.
Bilde og tekst under bildet, er hentet fra forlaget Bazar og boken er et leseeksemplar
Tatiana de Rosnay, Regnvokteren
Familien Malegarde er samlet i Paris for å ferie faren Pauls 70-årsdag. I “Lysenes by” er det unntakstilstand, for Seinen går over sine bredder. Innestengt på hotellet trues også samholdet i familien og gammelt grums kommer til overflaten. Det tvinger dem til å konfrontere det uunngåelige.
Yrsa sigurdardóttir, Galgen
Endelig er Yrsa for fullt tilbake, uten de diffuse spøkelseshistoriene. Dette er en helt vanlig krim. Ikke noe makabert og skikkelig spennende, særlig på slutten, selv om jeg nok satt igjen og gjerne ville vite enda litt mer på slutten. Jeg vil vite hvordan det går videre i historien. Hva det gjelder, ja det må du selv lese for å finne ut, jeg røper ingenting.
Jeg anbefaler Galgen til alle som elsker krim og temaet er desverre altfor aktuelt, det røper jeg heller ikke. Den som leser, får se. For meg ble dette en slukebok og jeg gleder meg allerede til neste av Yrsa.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Kagge forlag og boken er et leseeksemplar
Galgen
Drivende spenning blant islandske lavaklipper.
En ung investor blir funnet død – hengende fra en planke i naturområdet Galgahraun. Når politiet oppdager restene av en papirlapp festet med spiker til brystkassen hans, blir det tydelig at det ikke er snakk om et selvmord. Politietterforskeren Huldar blir satt på saken og oppsøker den døde mannens luksusleilighet på jakt etter svar. Der er også barnepsykologen Freyja, på oppdrag for å hente en liten gutt. Gutten kan ikke gjøre rede for hvorfor han befinner seg i leiligheten og har tilsynelatende ingen forbindelse til den avdøde – og foreldrene hans er ikke å finne. Nok en gang blir Freyja og Huldar involvert i samme etterforskning. Deres felles fortid er broket, men de blir nødt til å samarbeide. Hva er sammenhengen mellom drapsofferet, et tidligere ilandskylt kvinnelik og den lille gutten? Og finnes det flere ofre – som ennå kan reddes
Rosie Walsh, Uten et eneste ord.
Jeg liker godt kjærlighetsromaner, men samtidig liker jeg de ikke. Jeg er veldig kresen for jeg liker ikke når det blir for sukkersøtt og klissete. I starten av Uten et eneste ord, tenkte jeg , æsj, forutsigbart. Men så viser det seg at der ble jeg lurt, for historien tar en helt annen retning enn det jeg tror. Det er en veldig bra historie og på slutten var jeg så nervøs for hvordan dette skulle ende, at jeg måtte bare sluke den ferdig. Ja, dette var et annerledes plott, og jeg forstår at denne er blitt veldig populær.
Bildet og tekst under bildet er hentet fra Gyldendal og boken er et leseeksemplar
Da Sara møter Eddie, innser hun raskt at han er hennes livs store kjærlighet. Og det er gjensidig – etter bare syv dager sammen føler begge at dette er det de har ventet på. Så da Eddie plutselig forsvinner og slutter å svare på meldingene hennes, vet Sara at noe er galt. Hun overser vennenes påstander om at Eddie rett og slett har droppet henne, og hun blir desperat etter å finne sannheten. Da oppdager hun noe som forandrer alt.
Jeg avsluttet januar med enda en bok jeg var spent på om den ble for klissete, Kate Morton, Klokkemakerens datter.
Det ble den ikke. Den var vanskelig å komme inn i, så det tok nok 100 sider før jeg var på plass og begynte å storkose meg. Vi følger alle de som har tilknytning til huset Birchwood Manor og det er ganske mange og spenner over mange år.
Jeg synes at store deler av boken var mesterlig skrevet og jeg anbefaler å lese hele omtalen jeg skrev av den, som jeg legger ved link til. Der er det både sitater og et tips til lesingen uten at jeg røper innholdet selvfølgelig.
Jeg ble imponert over hvor mye historie Morton har fått med og hvor elegant denne historien er nøstet sammen og ikke var det for mye hjerte og smerte heller. Anbefales, men ha tunga beint i munnen i starten.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Vigmostad & Bjørke og boken er et leseeksemplar.
Sommeren 1862 skal en gruppe unge kunstnere, med den lidenskapelige og talentfulle Edward Radcliffe i spissen, tilbringe en sommer i Birchwood Manor i Oxfordshire. Innen sommeren er over, har en kvinne blitt skutt og drept, mens en annen kvinne er savnet. Et unikt arvestykke er også borte. Livet til Edward Radcliffe er ødelagt.
Over 150 år senere oppdager Elodie Winslow, en ung arkivar i London, en skulderveske inneholdende to ting som tilsynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre: et sepiafarget fotografi av en slående vakker kvinne kledd i viktorianske plagg, og en skisseblokk med en tegning av et hus som ligger ved en elv.
Hvorfor føles Birchwood Manor så kjent for Elodie? Og hvem er kvinnen på fotografiet? Vil hun noensinne avsløre sine hemmeligheter?
Klokkemakerens datter er en historie om mord, mysterier og tyveri, om kunst, kjærlighet og tap. Og gjennom hele beretningen flyter stemmen til en kvinne som står utenfor tiden. Navnet hennes er glemt, men hun har sett det hele utfolde seg. Hun er Birdie Bell, urmakerens datter.
Kate Morton er en av verdens mest folkekjære forfattere og har i løpet av fem utgivelser for lengst nådd milepælen 10 millioner solgte bøker på verdensbasis. Hun er utgitt på 32 språk, i 39 land.
Jeg har lest noen av Mortons bøker men ikke de siste. Jeg var derfor spent på Klokkemakerens datter.
I starten syntes jeg den var litt tung og vanskelig å komme inn på. Det var mange navn og det ble veldig forvirrende, men når jeg først forstod sammenhengen, syntes jeg den var fantastisk underholdende. Jeg gledet meg over å følge hver eneste person og hver eneste historie.
Det handler rett og slett om et hus, Birchwood Manor og vi får følge alle de som har hatt sin tilknytning til huset. I tillegg blir en del av historien fortalt av en ånd. Birdie Bell. Nå er ikke jeg og Kate Morton helt enig i hvordan det er å være ånd, men det får stå sin prøve, for det gjorde at historien hang sammen på en artig måte.
Vi får mange ulike menneskelige historier i denne boken, mesterlig sammensydd, og mye historikk. Morton må ha gjort et grundig research og til alle de som tror at alle feelgood forfattere, bare skriver ned en banal kjærlighetshistorie, ja de tar grundig feil.
Hun må også hatt tunga beint i munnen for å kunne nøste alle historiene samme. Så hold tungen beint i munnen de første hundre sidene til du begynner å kjenne personene og se at for hvert tidshopp er det nye personer som har boddi Birchwood Manor og vi får følge historien deres både før de kommer til huset og mens de bor der, i tillegg til det Birdie forteller.
En grei opplysning å vite er at Birdie er lommetyv og tar navnet til en avdød Lily Millington, for å lure seg unna politiet.
Store deler av boken, synes jeg er mesterlig skrevet:
Sitat :
Hun viste meg hvordan jeg kunne lese tiden ved å se på solen. Menneskene hadde alltid vært fascinert av den store ildkulen på himmelhvelvingen, fortalte han, For ikke bare gir den oss varme, men også lys, sjelens dypeste lengsel.
Lyset. Jeg begynte å se det på trærne om våren, la merke til hvordan det kastet skygger på veggene, sendte et stjernedryss over vannflaten, lager mønstre på bakken der det skinte ned gjennom smijernsrekkverket. Jeg ønsket på ta på det, dette vidunderlige redskapet. Å holde det mellom fingertuppene slik jeg holde de små gjenstandene i verkstedet til min far.
Sitat:
Leonard hadde alltid foretrukket å lytte, fremfor å prate , og han likte det Crawford fortalte han. Det bekreftet flere av de vage, udefinerbare fornmmelsene Leonard hadde om tid og tidens tilpasningsevne. Crawfords fotografier brakte tid og rom sammen i et eneste bilde, de viste fortiden i sameksistens med nåtiden, og Leonard skjønte at han følte større tilhørighet til de fortidige menneskene som hadde tråkket de samme stiene over landet som han nå fulgte, enn han følte til de kvikke, unge menneskene som danset bort nettene i London.
Sitat:
Uten et ord skjøv hun ham inn til farens stol og hentet en bøtte med varmt såpevann. Hun tok av ham de gamle støvlene og sokkene som hadde festet seg som mugg til huden, og begynte å vaske føttene hans. Det kunne han ikke huske at hun hadde gjort før, ikke siden han var veldig liten, og tårene rant lydløst nedover kinnene hennes. Hun satt med bøyd hode, og som om det var første gang, så Leonard det grånende håret hennes, forandringen i strukturen. Bak henne stod familiebildene ved siden av hverandre på bordet med kniplingsduk. Tom og Leonard i soldaturniform som smågutter, i shorts og lue, som spedbarn med kyse knyttet under haken. Forskjellige antrekk over tid. Vannet var så varmt, vennligheten så ren og uventet og Leonard som manglet trening i å ta imot noe slikt ,innså at også han gråt
Bakerst i boken skriver forfatteren:
Klokkemakerens datter er en bok om tid og tidløshet, sannhet og skjønnhet, kart og kartlegging, fotografi, naturvitenskap, det helsebringende ved å gå, brorskap, hus, og fornemmelsen av hjem, elver og steders betydning.
Hvis du vil lese litt om hvordan Morton jobber med sine romaner, kan du åpne linken her:
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Vigmostad & Bjørke og boken er et leseeksemplar.
Sommeren 1862 skal en gruppe unge kunstnere, med den lidenskapelige og talentfulle Edward Radcliffe i spissen, tilbringe en sommer i Birchwood Manor i Oxfordshire. Innen sommeren er over, har en kvinne blitt skutt og drept, mens en annen kvinne er savnet. Et unikt arvestykke er også borte. Livet til Edward Radcliffe er ødelagt.
Over 150 år senere oppdager Elodie Winslow, en ung arkivar i London, en skulderveske inneholdende to ting som tilsynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre: et sepiafarget fotografi av en slående vakker kvinne kledd i viktorianske plagg, og en skisseblokk med en tegning av et hus som ligger ved en elv.
Hvorfor føles Birchwood Manor så kjent for Elodie? Og hvem er kvinnen på fotografiet? Vil hun noensinne avsløre sine hemmeligheter?
Klokkemakerens datter er en historie om mord, mysterier og tyveri, om kunst, kjærlighet og tap. Og gjennom hele beretningen flyter stemmen til en kvinne som står utenfor tiden. Navnet hennes er glemt, men hun har sett det hele utfolde seg. Hun er Birdie Bell, urmakerens datter.
Kate Morton er en av verdens mest folkekjære forfattere og har i løpet av fem utgivelser for lengst nådd milepælen 10 millioner solgte bøker på verdensbasis. Hun er utgitt på 32 språk, i 39 land.
Du verden hvor lurt jeg ble. Det stod at denne boken skulle være årets kjærlighetsroman og var solgt til 30 land og da ble jeg jo nysgjerrig. Jeg er ulidelig skeptisk når noe er oppskrytt og jeg liker kjærlighetsromaner, men ikke for mye hjerte og smerte, da blir jeg lei. Jeg var derfor i overkant skeptisk og lite entusiastisk, men desto mer nysgjerrig, da jeg ikke har sett så mange omtaler enda.
Jeg begynner å lese og tenker dette blir en vanlig klisje ja. Jeg fortsetter og tenker at hun er ganske så god til å skrive, for det er levende fortalt og litt sånn vanlig hverdagslig, for jeg er ikke så glad i slott og prinser og hertuger og bare vellykkethet.
Så jeg blir litt fenget da og så begynner vi å få diverse hint og da skjønner jeg jo hele historien………………
Men det er da jeg blir så lurt serru. For først blir jeg litt tja, intetsigende, så nygjerrig, så litt underholdt, så litt ja, jeg skjønner tegningen, er det sånn ja, så blir jeg da totalt overasket, jeg blir dratt inn i historien som om du starter støvsugeren og suger meg inn, så får jeg hjertebank og nei,det går bare ikke an, før jeg går over til uffameg hvordan skal dette ende, før jeg hyler begeistret og så griner jeg til slutt.
Ja, da har hun vel klart det Rosie Walsh, gitt meg en kjærlighetshistorie som har vekket alle følelser i meg, fra de negative til de eurforiske, akkurat slik de gode leseopplevelsene skal gjøre. Tusen takk for en genial historie. Jeg er sikker på at mange kommer til å elske denne boken.
Bildet og tekst under bildet er hentet fra Gyldendal og boken er et leseeksemplar
Da Sara møter Eddie, innser hun raskt at han er hennes livs store kjærlighet. Og det er gjensidig – etter bare syv dager sammen føler begge at dette er det de har ventet på. Så da Eddie plutselig forsvinner og slutter å svare på meldingene hennes, vet Sara at noe er galt. Hun overser vennenes påstander om at Eddie rett og slett har droppet henne, og hun blir desperat etter å finne sannheten. Da oppdager hun noe som forandrer alt.
Endelig er Yrsa for fullt tilbake, uten de diffuse spøkelseshistoriene. Dette er en helt vanlig krim. Ikke noe makabert og skikkelig spennende, særlig på slutten, selv om jeg nok satt igjen og gjerne ville vite enda litt mer på slutten. Jeg vil vite hvordan det går videre i historien. Hva det gjelder, ja det må du selv lese for å finne ut, jeg røper ingenting.
Jeg anbefaler Galgen til alle som elsker krim og temaet er dersverre altfor aktuelt, det røper jeg heller ikke. Den som leser, får se. For meg ble dette en slukebok og jeg gleder meg allerede til neste av Yrsa.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Kagge forlag og boken er et leseeksemplar
Galgen
Drivende spenning blant islandske lavaklipper.
En ung investor blir funnet død – hengende fra en planke i naturområdet Galgahraun. Når politiet oppdager restene av en papirlapp festet med spiker til brystkassen hans, blir det tydelig at det ikke er snakk om et selvmord.
Politietterforskeren Huldar blir satt på saken og oppsøker den døde mannens luksusleilighet på jakt etter svar. Der er også barnepsykologen Freyja, på oppdrag for å hente en liten gutt. Gutten kan ikke gjøre rede for hvorfor han befinner seg i leiligheten og har tilsynelatende ingen forbindelse til den avdøde – og foreldrene hans er ikke å finne.
Nok en gang blir Freyja og Huldar involvert i samme etterforskning. Deres felles fortid er broket, men de blir nødt til å samarbeide. Hva er sammenhengen mellom drapsofferet, et tidligere ilandskylt kvinnelik og den lille gutten? Og finnes det flere ofre – som ennå kan reddes
Vi er mange som likte svæt godt Saras nøkkel av Tatiana de Rosnay, og jeg har lest flere bøker av henne senere, men jeg liker de ikke noe særlig. Etter Regnvokteren skal det mye til før jeg bruker tid på enda en for jeg syntes den var kjedelig. Vi følger familen Malegarde som er samlet i Paris for å feire faren Pauls bursdag og samtidig stiger Seinen over sine bredder. Paul blir syk og innlagt med hjerteinfarkt og sønnen Linden er den som forteller historien. Jeg blir rett og slett drittlei av å lese om den flommen som stiger cm for cm. Det blir anmasende for meg og jeg synes også at det er lite kjøtt på resten av historien. Nei, nå Rosnay, må du komme opp med en roman som gir glimrende kritikker før jeg skal bruke mer tid på deg.
Bilde og tekst under bildet, er hentet fra forlaget Bazar og boken er et leseeksemplar
Tatiana de Rosnay, Regnvokteren
Familien Malegarde er samlet i Paris for å ferie faren Pauls 70-årsdag. I “Lysenes by” er det unntakstilstand, for Seinen går over sine bredder. Innestengt på hotellet trues også samholdet i familien og gammelt grums kommer til overflaten. Det tvinger dem til å konfrontere det uunngåelige.
Ja, da er den lest og jeg er storfornøyd. Jeg tror dette er den boken av søstrene som fanget meg mest, kanskje fordi den handler også om det spirituelle, som er sterkt tilstede i min hverdag.
Både historien fra Spania om sigøynerne og og historien fra Skottland, fenget meg og det romantiske hjerte/smerte, som jeg liker å kalle det, var holdt nede, helt i min stil.
Dette er også en av søsterbøkene som kan leses alene, uten at man mister noe, tror jeg
Nå gleder jeg meg veldig til fortsettelsen. Jeg er egentlig litt misunnelig på de som enda ikke har begynt på serien om de syv søstre
Her finner du omtaler til de andre søstrene. Jeg ser når jeg leste den fjerde, jeg syntes den var best og etter den femte, føles den best. Det betyr at jeg liker de godt når jeg leser de.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Cappelen Damm og boken er et leseeksemplar
I Månesøsteren er det Tiggy som skal finne tilbake til sine røtter. Idet vi møter henne befinner hun seg i det skotske høylandet, der hun har fått drømmejobben. Hun skal ta seg av dyrene på den store og isolerte eiendommen Kinnaird, som drives av den gåtefulle Charlie Kinnaird.
På Kinnaird treffer hun også Chilly, en eldre sigøyner som forteller henne at hun har en sjette sans som er nedarvet fra hennes forfedre – og at det er forutbestemt at han er den som skal lede henne tilbake til røttene i Andalusia i Spania.
I skyggen av det praktfulle Alhambra oppdager Tiggy sin forbindelse til de legendariske sigøynerne i Sacromonte som ble fordrevet under borgerkrigen – og til «La Candela» – sin tids mest berømte flamenco-danserinne.
Jeg humret godt og koste med med balladen om den bedrøvelige kafè, med de ulike menneskene og deres oppførsel.
Mc Cullers skriver så beskrivende at jeg ser for meg menneskene i bilder i hodet og da koser jeg meg.
Sitat.
Fetter Lymon hadde en rastløs dag og det lille ansiktet hans var fordreid og stramt av spenning. Han laget seg en matpakke til formiddagsmat, og så dro han ut for å finne skogmurmeldyret som denne dagen var oppkalt etter. En time senere var han tilbake igjen, med matpakken oppspist, og fortalte at skogmurmeldyret hadde sett skyggen sin, og at det dermed var dårlig vær i vente. Siden Miss Amelia og Marvin Macy begge lå og hvilte for å samle krefter, slik at han var overlatt til seg selv, fikk han for seg at han like godt kunne male verandaen på forsiden. Huset var ikke blitt malt på årevis – ja, gudene måtte vite om det noen gang var blitt malt i det hele tatt. Fetter Lymon skyndte seg å gå i gang og snart hadde han malt halve verandagulvet muntert lysegrønt. Det var en jobb med mye søl, og han fikk maling over hele seg. Typisk nok gjorde han seg ikke engang ferdig med gulvet, men gikk over til veggene; der malte han så høyt han rakk og stilte seg deretter på en kasse for å komme tretti centimeter høyere. Da han slapp opp for maling, var høyre side av gulvet lysegrønt og i tillegg var en takkete del av veggen blitt malt. Fetter Lymon lot det bli med det.
Jeg ble derfor litt skuffet når jeg oppdaget at balladen var over etter 100 sider og de neste, nesten 100 består av små fortellinger. Noen av dem er kjedelige, som tatt ut av en sammenheng, andre er litt fornøyelige men som likevel ikke har noe slutt, på et vis. Det er som om det er bare ideer til fortellinger som aldri er blitt ferdig skrevet, så litt skuffet var jeg også.
Jeg går ut fra at fortellingene måtte bli med hvis det skulle bli bok av det, siden hele boken er bare på 192 sider.
Men alt i alt er jeg glad jeg har lest den for Carson McCullers inspirerer og gleder meg.
Bildet og tekst under bildet er hentet fra Aschehoug og boken er et leseeksemplar
Miss Amelia er sterk, høy og velbeslått og driver et fremgangsrikt brenneri og en landhandel. At hun en gang var gift i bare ti dager, er det ingen som snakker høyt om. En dag kommer en pukkelrygget mann til byen. Han kaller seg fetter Lymon. Miss Amelia gir ham husrom, og fra den dagen forandres alt. Landhandelen blir til en munter kafé og byen og innbyggerne våkner til liv når fabrikkfløyten signaliserer at arbeidsdagen er over. En dag banker eksmannen på døren og Miss Amelia innhentes av fortiden. Det blir begynnelsen på et trekantdrama som ikke ligner på noe annet i verdenslitteraturen.
Carson McCullers mesterverk Balladen om den bedrøvelige kafé foregår i de amerikanske sørstatene der lenkegjengens sang lyder som et gresk kor. Men det er også en inderlig sang om kjærlighet og ensomhet og om når kjærlighet blir til vold, hat og svik.
