Sondre H. Bjørgum, Utan dekning

Reklame, leseeksemplar fra Aschehoug.

I helga har jeg lest dikt om det å miste en pårørende til Alzheimer. Bjørgum vet hvordan å skrive om følelser,  så det griper en i sjela.

Sitat:

fiskesuppa under

senga

 

toalettrullane du har trykt inn

i klesskapet

 

tannbørstane i innerlomma

på jakka di

 

du

som leitar etter gutungen

 

spør om eg

har sett meg

 

Det er mange slike dikt som en kjenner på kroppen når en har vært der og opplevd nettopp dette, å se noen forsvinne inn et hode som sakte men sikkert nekter å følge ordre.

 

Sitat:

ekte kjærleik rustar ikkje

 

men ein må belaga seg

på å gå over den

med jamne mellomrom

 

olja gjenga skrue

og mutter

 

slepper ein taket

losnar jerngrepet

 

og kva gjer med då

når me ikkje

 

er fanga lenger

 

eller

slik du skildrar det

 

Ingen

å driva vedlikehald på

 

Bjørgum  samler på setninger, står det utenpå boken og han skriver på nynorsk og jeg er ikke så god på det, så innimellom sliter jeg med å forstå hva han mener.

Jeg må da lese om igjen. Noen ganger går det opp et lys, andre ganger må jeg gi tapt, men det er fascinerende å lese diktene til Bjørgum.

 

 

Utan dekning er ei diktsamling om å mista nokon gradvis – heilt til dei er borte. Ein son opplever at mora får demens. Gjennom fem kapittel, sett gjennom sonen, skildrast det såre, det tragiske, men og det surrealistiske og komiske i situasjonar som oppstår når logikken endrar seg.