Jeg liker som sagt å lese variert og jeg elsker å lese bøker jeg ikke helt vet om de passer meg eller ei, for det utfordrer en hjerne som er hjemmeværende, med ellers lite stimuli. Sveen er ny forfatter for meg. Det er fantasy, som jeg er rimelig skeptisk til, men likevel mer åpen for, etter å ha likt godt Annikens Steinarsdottir, Sjelemakeren
For de som elsker fantasy, liker de sikkert Nordriket. Den slo ikke helt til hos meg dessverre. Men for meg som sjelden liker fantasy og science fiction, så er jeg vel ikke den rette til å dømme.
Kanskje har det også litt med at den er på nynorsk og jeg er ikke så god på å lese det, blir ikke samme flyten i lesingen.
Men selvfølgelig vandret jo tankene, særlig i starten av romanen, om religiøs fanatisme og krig og ufred og hvordan religion blir brukt som et maktmiddel for underkuelse av mennesker, så temaet er jo svært aktuelt. Det er jo ikke vanskelig å forstå hvor han henter inspirasjonen fra.
Det er dette som er vanskelig med å skrive bokomtaler slik jeg gjør det, uten å ha noe litteraturstudier. Jeg kan jo bare si hva jeg personlig liker og så må hver enkelt lese og avgjøre selv om det er noe for dem.
«Vi skal få alt til brenne.»
I ei verd som kan minne om vår eiga, blir den vesle, uavhengige staten Nordriket trua av den overlegne krigsmakta til Føderasjonen. Angrepet på Nordriket set i gang ein geriljakrig der terror og religiøs ekstremisme raskt veks fram.
Harald, sonen til den store motstandshelten i Nordriket, forvandlar seg gradvis til ein soldat alle må frykte. Søstera Ingebjørg leitar både etter ektemannen som er teken til fange av Føderasjonen, og etter ein måte å komme seg bort frå krigen på.
Men når den føderale offiseren Henok blir sendt for å knuse motstandsrørsla, blir alt kasta om på.
To ulike sivilisasjonar kolliderer og set familie, venskap og tillit på prøve – og i spel.
«Sveen er nærmast blitt som ein nestor å rekne når det kjem til meisterlege skildringar og dramatiseringar av menneskelege relasjonar innanfor rammene av naud, desperasjon, forfall og undergang.» Øystein Hauge Romsdals Budstikke (Terningkast 5)
«Nordriket er spennende og drivende helt til det siste.» Even Teistung, Vårt Land
Jón Kalman Stefánsson er en forfatter jeg lenge har vært nysgjerrig på, fordi han får så fine omtaler. I september leste jeg Sommerlys og likte den godt. Det var på tampen av måneden så den fikk ikke egen omtale, men vil du lese den, finnes den her:
Jeg trodde Stjernenes knitring var en ny roman av Stefánsson, men det er det ikke. Det utkom på Island første gang i 2003 og ble hans store gjennombrudd.
Jeg har lenge tenkt å lage med en youtubekanal der jeg både presenterer bøker, reiser og lese høyt blogger jeg selv skriver, med mere, men har utsatt det hele tiden.
Så leser jeg denne romanen og tenker hvordan skal jeg klare å forklare hvor fantastisk den er, bare ved å skrive om den.
Stefánsson er på et vis et eget univers. Det er nesten umulig å forklare måten han skriver på. Det er vakkert, humoristisk, gripende, undrende, poetisk, alt på en gang. Han leker med ordene slik at noen ganger må jeg lese om igjen for å få med meg det han skriver.
Han lar ting i historien bli til personer som tinnsoldatene og gatene. Han hopper i tid og personer så man må konsentrere seg for å følge historien. Mye av historien handler om oldefaren, men også fortellerens oppvekst med en mor som døde og en stemor som en dag bare kom ut fra farens soverom.
Det er så finurlig skrevet, som om det er slik det skjer i guttens hode.
Ja så eventyrlig er altså boken, at jeg nå åpner youtubekanal, bare for å få lese noen utdrag fra denne romanen for de som har lyst til å høre. Det måtte selvfølgelig en bok til for å dytte meg i gang.
Stefánsson er nok ikke en forfatter alle vil elske for han skriver veldig spesielt, men jeg syntes dette var fantastisk lesning. Jeg likte denne bedre enn den forrige for da var det så mange personer med at det tok tid å bli kjent med dem, men det var lettere i Stjernenes knitring. Og jeg skal helt klart lese alle etterhvert som jeg får tak i dem.
Dette er altså mitt aller første youtubeklipp og det er helt klar rom for forbedring. Jeg viser ikke frem boken for den ble speilvendt, så jeg må finne ut hvordan snu dette på kameraet visstnok.
Men jeg er i gang og sitatene er derfor på filmen denne gang. Der blir helt klart ikke video hver gang for det tok en time bare å laste den opp.
ps. Det er frivillig å utsette seg for dette.
Å være sju år gammel og miste moren sin. Å være sju år gammel på gulvet sammen med lekesoldatene, en hel verden alene, ingenting annet finnes. Å være sju år gammel og bo i en liten leilighet i Reykjavik sammen faren sin, han sier ikke mye, men han er der. Å være sju år gammel og se en dame du ikke kjenner komme ut av soverommet hans en morgen. Etterpå blir alt annerledes: Etterpå er dere tre. Hun koker havregrøt til frokost hver morgen, du kjenner henne ikke. Å være sju år gammel, å falle til ro i bestemorens stemme, fortellingene hennes, om mennesker du ikke kjenner, mennesker du likevel er bundet til – fortellinger som løfter deg vekk, bærer deg fram, fortellinger om drømmene de bar på lenge før du fantes, om hva det vil si å høre sammen. Det er ikke mange forfattere som er høyere elsket blant det norske lesende publikum enn Jón Kalman Stefánsson. Allerede med den bejublede historiske romantrilogien om Gutten og de påfølgende Keflavík romanene var det klart for norske kritikere og lesere at islendingen var en forfatter utenom det vanlige. Men sitt store kommersielle gjennombrudd her til lands fikk Jón Kalman Stefánsson med Sommerlys, og så kommer natten – som nå har ligget inne på bestselgerlistene for pocketbøker i over et år. Med Stjernenes knitring har Forlaget Press nok en gang valgt å gå tilbake i forfatterskapet: Romanen var Stefánssons siste før Sommerlys, og den som på Island for alvor etablerte ham som en av de fremste forfatterstemmene i sin generasjon. Stjernenes knitring er umiskjennelig Stefánsson: Flommen av fortellinger, språkets skjønnhet, varmen og inderligheten – kombinert med den burleske humoren og den overrumplende ironien. Som ofte ellers i forfatterskapet flettes fortid og nåtid sammen i et flertydig bilde av det islandske samfunnet. Men ingen andre steder i Stefanssons romaner finnes en barndomsskildring akkurat som i Stjernenes knitring: melankolsk, nysgjerrig, tilbakeholden og medfølende.
Nå skal jeg lese:
Natasha Lester, Syersken fra Paris
Leseeksemplar fra Anemone forlag, Strawberry publishing
Det var faktisk antydning til dramatikk her i dag når Syersken fra Paris dukket opp, uten å ha meldt sin ankomst. Tror du vel ikke at hun dyttet Holly Miller, Synet av deg, ut på sidelinjen, mens jeg stod og så på. Ja det ble godkjent av meg for Miller er en ukjent og Natasha Lester har vært her før og gjorde sterkt inntrykk med en veldig bra bok, Den franske fotografen, om kvinnelige krigsfotografer. Nå ligger den langt nede i køen og inspirerer meg til å lese så jeg kommer helt ned i stabelen.
En ny, storslått roman fra forfatteren av den internasjonale bestselgeren Den franske fotografen I 1940 blir Estella Bissette tvunget til å forlate Paris og alt hun har kjært når tyskerne rykker fram. Hun setter kursen mot New York med noen få franc, en koffert med det aller nødvendigste, symaskinen sin og en stor drøm: å åpne sin egen systue. I 2005 forbereder Fabienne Bissette en utstilling der en del av arbeidene til hennes bestemor – som var en av verdens ledende designere – skal stilles ut. Men etter hvert som Fabienne finner ut mer om bestemorens fortid, avdekkes også en fascinerende historie som inneholder både tragedier, romantikk og hemmeligheter.
Jeg har lest alle Harmels bøker som er oversatt til norsk. Den første var, Så lenge det finnes stjerner på himmelen. Feelgood er trolig den sjangeren jeg liker aller best, men det må være gode bøker. For meg må en perfekt feelgood, være for det første bra skrevet, helst en historie fra en tid tilbake, den skal være spennende, gripende og ikke være for mye lengsel, hjerte og smerte, for jeg er ikke så glad i for mye romantikk og gjerne basert på virkelige historier.
Harmel har igjen skrevet en bra bok. Romantikk ja, men også spennende å lese om vindyrkerne og champagnehusene som drev med motstandsarbeid under krigen.
Jeg leste nettopp Imogen Kealey, Frigjøringen. Den er basert på en sann historie om en kvinnelig spion i Frankrike under andre verdenskrig. Den spionen har nok også Harmel hatt kjennskap til, da også her blir de nevnt motstandforkjemperne, som bodde i skogene og sprengte broer og ødela for tyskerne.
Vingårdens hemmelighet er en roman svært mange vil like. Jeg likte at det også er tatt med hvor naiv mange nok var. Det var ikke bare bare å drive motstandsarbeid. Det var nok også lett at man ikke forstod alvoret og dermed forsnakket seg. Spør noen meg om feelgood, anbefaler jeg gjerne Harmels bøker og gleder meg allerede til den neste. Da håper jeg å ha en solseng og en paraplydrink til lesingen, fremfor nysnø i fjella.
Forfatteren bak den internasjonale bestselgeren Der valmuene vokser er tilbake med en dypt rørende fortelling med handling fra champagnedistriktene i Nord-Frankrike under andre verdenskrig.
Champagne, 1940: Inès har nettopp giftet seg med Michel, eier av et velrennomert champagnehus, da tyskerne invaderer Frankrike. Michel begynner å skjule våpen for motstandsbevegelsen, og Inès går i konstant frykt for at de skal bli avslørt. For Céline, den halvt jødiske hustruen til vingårdens chef de cave, er risikoen enda større – det går allerede rykter om at jøder blir transportert østover til en ubeskrivelig skjebne. New York, 2019: Liv Kent har akkurat mistet alt hun eier da hennes franske bestemor uanmeldt dukker opp. Hun inviterer Liv med seg til Frankrike, nærmere bestemt vingården Maison Chauveau, og tar ikke nei for et svar. Liv er skeptisk, men oppdager snart at hennes egen redning kan ligge i nettopp denne vingården.“Kjærlighet og svik, tilgivelse og befrielse kombinert i en mektig fortelling … fantastisk!” Pam Jenoff, NYT bestselgende forfatter av Stjerner over Paris
“Hva er vel bedre enn en fortelling om champagne, hemmeligheter, løgner og historie, fra en forfatter som er så avhengighetsskapende som Kristin Harmel? Ikke gå glipp av denne episke og hjerteskjærende fortellingen fra andre verdenskrig!” Alyson Noël, #1 New York Times bestselgende forfatter av Saving Zoe
Nå skal jeg lese:
Jón Kalman Stefánsson, Stjernenes knitring
Leseeksemplar fra Press forlag
Jón Kalman Stefánsson er en forfatter jeg lenge har vært nysgjerrig på, fordi han får så fine omtaler. I september leste jeg Sommerlys og likte den godt. Det var på tampen av måneden så den fikk ikke egen omtale, men vil du lese den, finnes den her:
Å være sju år gammel og miste moren sin. Å være sju år gammel på gulvet sammen med lekesoldatene, en hel verden alene, ingenting annet finnes. Å være sju år gammel og bo i en liten leilighet i Reykjavik sammen faren sin, han sier ikke mye, men han er der. Å være sju år gammel og se en dame du ikke kjenner komme ut av soverommet hans en morgen. Etterpå blir alt annerledes: Etterpå er dere tre. Hun koker havregrøt til frokost hver morgen, du kjenner henne ikke. Å være sju år gammel, å falle til ro i bestemorens stemme, fortellingene hennes, om mennesker du ikke kjenner, mennesker du likevel er bundet til – fortellinger som løfter deg vekk, bærer deg fram, fortellinger om drømmene de bar på lenge før du fantes, om hva det vil si å høre sammen. Det er ikke mange forfattere som er høyere elsket blant det norske lesende publikum enn Jón Kalman Stefánsson. Allerede med den bejublede historiske romantrilogien om Gutten og de påfølgende Keflavík romanene var det klart for norske kritikere og lesere at islendingen var en forfatter utenom det vanlige. Men sitt store kommersielle gjennombrudd her til lands fikk Jón Kalman Stefánsson med Sommerlys, og så kommer natten – som nå har ligget inne på bestselgerlistene for pocketbøker i over et år. Med Stjernenes knitring har Forlaget Press nok en gang valgt å gå tilbake i forfatterskapet: Romanen var Stefánssons siste før Sommerlys, og den som på Island for alvor etablerte ham som en av de fremste forfatterstemmene i sin generasjon. Stjernenes knitring er umiskjennelig Stefánsson: Flommen av fortellinger, språkets skjønnhet, varmen og inderligheten – kombinert med den burleske humoren og den overrumplende ironien. Som ofte ellers i forfatterskapet flettes fortid og nåtid sammen i et flertydig bilde av det islandske samfunnet. Men ingen andre steder i Stefanssons romaner finnes en barndomsskildring akkurat som i Stjernenes knitring: melankolsk, nysgjerrig, tilbakeholden og medfølende.
Jeg har til gode å ikke like en Anemonebok, så den statistikken håpet jeg fortsatte. Det så ut til å være en bok som er midt i blinken for meg og det var det. Lun humor og koselig. Savnet veldig en solseng i varmen og noe forfriskende i glasset, da hadde det vært perfekt.
Dette er en rolig, avslappende bok, kun til underholdning, men også tankevekkende i forhold til hvordan vi forholder oss til de som er eldre. Ja jeg sier nå det for i forhold til hovedpersonene i denne boken, er jeg jo rene ungdommen, selv om man i noen bøker registrerer at de over seksti er gamle mennesker. Jeg sier som min mor, vi er godt voksne. Her er det ikke veldig vonde historier som det er i mange av de andre feelgood-bøkene jeg har lest, så dette er en bok for de som bare vil slappe av.
«Morsom, rørende og krydret med kloke observasjoner … en kommende klassiker.» Clare Mackintosh, forfatter av Jeg lar deg gå Det er tre ting du bør vite om Elsie. Det første er at hun er min beste venn. Det andre er at hun alltid vet hva hun skal si for at jeg skal føle meg bedre. Og det tredje … må jeg kanskje bruke litt tid på å forklare. 84 år gamle Florence har falt i leiligheten sin på eldrehjemmet. Mens hun ligger der og venter på at hjelpen skal komme, begynner hun å gruble over den nye beboeren. Han har et fremmed navn, men hvorfor ligner han på en prikk på en mann hun kjente som døde for seksti år siden? Dette får fram fjerne minner hos Florence, hendelser både hun og venninnen Elsie for lengst hadde glemt. Nå lurer Florence på om en fryktelig hemmelighet fra fortiden er i ferd med å komme for en dag.
Nå skal jeg lese noen jurybøker i Ulestkonkurransen til Bookis og etter det er jeg klar for denne.
Kristin Harmel, Vingårdens hemmelighet
Leseeksemplar fra Cappelen Damm.
Jeg har lest alle Harmels bøker. Den første, Så lenge det er stjerner på himmelen, er nok fortsatt favoritten. Feelgood er trolig den sjangeren jeg liker aller best, men det må være gode bøker. For meg må en perfekt feelgood, være for det første bra skrevet, helst en historie fra en tid tilbake, den skal være spennende, gripende og ikke være for mye lengsel, hjerte og smerte, for jeg er ikke så glad i for mye romantikk og gjerne basert på virkelige historier. Akkurat nå leser jeg Imogen Kealey, Frigjøringen. Den er helt perfekt. Bra skrevet, basert på en sann historie om en kvinnelig spion i Frankrike under andre verdenskrig, nesten umulig å legge fra seg. Den er også filmatisert. Jeg håper den nyeste Harmel, blir like bra.
Forfatteren bak den internasjonale bestselgeren Der valmuene vokser er tilbake med en dypt rørende fortelling med handling fra champagnedistriktene i Nord-Frankrike under andre verdenskrig.
Champagne, 1940: Inès har nettopp giftet seg med Michel, eier av et velrennomert champagnehus, da tyskerne invaderer Frankrike. Michel begynner å skjule våpen for motstandsbevegelsen, og Inès går i konstant frykt for at de skal bli avslørt. For Céline, den halvt jødiske hustruen til vingårdens chef de cave, er risikoen enda større – det går allerede rykter om at jøder blir transportert østover til en ubeskrivelig skjebne. New York, 2019: Liv Kent har akkurat mistet alt hun eier da hennes franske bestemor uanmeldt dukker opp. Hun inviterer Liv med seg til Frankrike, nærmere bestemt vingården Maison Chauveau, og tar ikke nei for et svar. Liv er skeptisk, men oppdager snart at hennes egen redning kan ligge i nettopp denne vingården.“Kjærlighet og svik, tilgivelse og befrielse kombinert i en mektig fortelling … fantastisk!” Pam Jenoff, NYT bestselgende forfatter av Stjerner over Paris
“Hva er vel bedre enn en fortelling om champagne, hemmeligheter, løgner og historie, fra en forfatter som er så avhengighetsskapende som Kristin Harmel? Ikke gå glipp av denne episke og hjerteskjærende fortellingen fra andre verdenskrig!” Alyson Noël, #1 New York Times bestselgende forfatter av Saving Zoe
Jeg må bare innrømme at jeg ikke har lest noen av Helga Flatlands tidlligere romaner, men hadde store forhåpninger etter gode omtaler. Etter å ha lest boken, kan jeg bare bøye meg i støvet. Flatland skriver mesterlig.
Sårt, vondt, menneskelig og tankevekkende.
Men det er ikke noe glad og munter bok, den er faktisk ganske så deprimerende å lese, selv om den er aldri så bra. Jeg leser mange vonde historier men ofte tilhører de historien. Det at dette handler om familie og kreftsykdom, gjør det mye mer nært for det kan jo ramme oss alle. Jeg er glad jeg har lest den, for den er glimrende skrevet, men glad jeg er ferdig med den også, da den gjorde meg veldig trist. Det betyr vel at den var veldig realistisk og sår og gjenkjennende.
Sigrid er lege og bor i Oslo med barn og mann nummer to. Hun har reist fra bygda der hun vokste opp og har et anstrengt forhold til foreldrene sine, og til en oppvekst i skyggen av sin syke far. Anne, Sigrids mor, har investert mye av seg selv for å pleie sin syke mann. Da også hun blir alvorlig syk, må Sigrid ta stilling til roller som skifter, og til spørsmål om tilknytning, forpliktelse og forsømmelse. Hvem har ansvar for hvem i en omskiftelig verden?
Med sin sjette roman befester Helga Flatland sin posisjon som en av de skarpeste observatørene i vår samtid. I Et liv forbi maler hun presise og troverdige menneskelige portretter, med stor psykologisk innsikt. Utgangspunktet er én familie, men romanen gir et konsentrert uttrykk for hva tilværelsen innebærer av historier, liv og død.
Nå skal jeg lese
Joanna Cannon, Tre ting om Elsie
Leseeksemplar fra Anemone forlag
Jeg har til gode å ikke like en Anemonebok, så den statistikken håper jeg fortsetter. Ser ut til å være en bok som er midt i blinken for meg og en som forhåpentligvis bringer det gode humøret mitt tilbake.
«Morsom, rørende og krydret med kloke observasjoner … en kommende klassiker.» Clare Mackintosh, forfatter av Jeg lar deg gå Det er tre ting du bør vite om Elsie. Det første er at hun er min beste venn. Det andre er at hun alltid vet hva hun skal si for at jeg skal føle meg bedre. Og det tredje … må jeg kanskje bruke litt tid på å forklare. 84 år gamle Florence har falt i leiligheten sin på eldrehjemmet. Mens hun ligger der og venter på at hjelpen skal komme, begynner hun å gruble over den nye beboeren. Han har et fremmed navn, men hvorfor ligner han på en prikk på en mann hun kjente som døde for seksti år siden? Dette får fram fjerne minner hos Florence, hendelser både hun og venninnen Elsie for lengst hadde glemt. Nå lurer Florence på om en fryktelig hemmelighet fra fortiden er i ferd med å komme for en dag.
Når jeg leste om Melkeveien, kjente jeg at den talte til meg og ba meg om å bli lest, og da lytter jeg. Tror denne blir fin for meg. Denne var så fin den at jeg vet ikke hvordan jeg skal ordlegge meg. Östgård forteller oss historien sett fra inni den lille piken. Wow, fantastisk rett og slett. En leseopplevelse av det sjeldne og en les så sakte du kan bok.
Så trist om et hjem som ikke er så bra som det kunne vært og barnet som ikke ser hele bildet men som lager sitt eget fantasiunivers men også føler frykt og uro når ingenting blir slik hun forventer og hun venter og hun venter. Hun er så glad i mammaen og pappaen sin. Dette er en leseopplevelse som vil sitte i leeeeeeenge. Og fra en debutant, er det mulig? Gratulerer Pauline Östgård, for meg var dette et mesterverk.
Sitat:
Mammaens øyelokk vibrerer som om hun drømmer. Hun drømmer kanskje selv om hun er våken, at hun løper så fort at føttene slipper bakken. Jenta vil holde fingeren på dem, vil glatte ut ansiktet hennes og stryke vekk det blanke. Men mammaen liker ikke å bli tatt på i ansiktet, for da skvetter hun, noen ganger kjempemye. Jenta er litt redd for at hun en gang skal skvette så mye at hjertet hennes sprekker. Derfor holder hun hendene fast mellom lårene og venter, helt til mammaen sovner, og så når hun har sovnet, kan hun legge armen rundt henne og passe på henne på ordentlig.
“Det er stille, hele hagen sover. Mammaen går frem og tilbake inne på kjøkkenet. Noen ganger blir hun borte, og hvis det går for lang tid, må jenta reise seg og se etter henne, liste seg frem fra gjemmestedet og strekke seg til hun ser toppen av håret eller en arm. Inne i busken er det som i et egg, hun har klippet av noen av kvistene sånn at busken har blitt en hule. Når ingen ser henne, er jenta en fugleunge, hun napper fjærene fra busken og lirker dem inn i håret. De er glatte, og ferske, for fuglene har nettopp kommet hjem. Det var lenge siden hun lærte det om dem, at de har to hjem, at de flyr sørover om høsten. Til Anadoma, sa han, gullfuglenes land!”
Liv er seks år og bor i et blått hus i Melkeveien. Hun bor der med faren, som kan bygge hva som helst og bli et helt teater, spille sint nabo og romvesen, og moren, fra havet, den vakreste i universet. Men Liv er ofte overlatt til seg selv. På skolen sliter hun med å få seg venner, faren kommer og går, og moren forsvinner bak dørene i huset, for hun har glemt hvordan man er glad. Liv pleier å stå i hagen og se på henne gjennom vinduene, holde vakt over henne slik at ingenting skal skje. Men en dag endres alt, og Melkeveien blir plutselig veldig langt unna.
“Melkeveien” er en sår beretning om mange store omveltninger i ei ung jentes liv. På en nær, inngående og konsekvent måte følger romanen et barns blikk. Det er et blikk som vibrerer av uro, av sviktende innsikt i det som skjer rundt henne, preget av barnets fantasi og bildeunivers.
Nå skal jeg lese:
Gunhild Øyehaug, Vonde blomar
Leseksemplar fra Kolon forlag
Denne dukket opp i posten en dag og utfordrer meg. Noveller er jeg ikke god på, men leser de innimellom likevel.
Umogelege metamorfosar, kjøtmeiser, mygg og menneske med store lengslar, store sorger, små problem og store og små tankar spelar seg ut i novellesamlinga Vonde blomar. Kva skal du til dømes gjere når du plukkar vonde blomar? Kva skal du seie i opningstalen din når det flunkande nye museet ditt har sokke i jorda? Kva skal du gjere når alt du tek i blir til slimål? Og kva skal du gjere når du har lengta etter å besøke dei kvite klippene ved Dover, men no er død? Vonde blomar handlar om kjærleik, død og opprør, om å skifte form eller å bli verande den same, om flokane i det arbeidet som heiter å forstå.
Liv Gade, Norges bokinspirator nummer en, sa at jeg måtte lese Tabita og jeg lystrer selvfølgelig. Dette var en spesiell leseopplevelse. Jeg sitter igjen med en litt uggen følelse og litt sånn uffameg. Tabita får ikke akkurat verdens beste oppvekst og historien kryper inn under huden din på et vis. En del av det blir ikke fortalt direkte, du må selv tenke hva som skjer og det er litt creepy på et vis.
Liker du spesielle leseopplevelser, kan dette være en topp bok for deg. Selv har jeg faktisk ikke helt bestemt meg for hvor godt jeg likte den. Tror det er en fantastisk bok å lese i lesesirkel for her kan man nok ha ulike innfallsvinkler og synspunkter. Den var gripende og jeg sitter igjen litt rystet, men er litt optimistisk på Tabitas vegne.
Tabitaer en roman om lengsel, om å høre til og å være fremmed. Romanen handler om mødre og døtre og hvordan fortiden alltid forfølger en uansett hvor hardt man prøver å unnslippe. Forfatter Iben Mondrup, som selv er oppvokst på Grønland, forteller historien om de to grønlandske barna, Tabita og Vitus, som blir tvangsadoptert bort til en dansk familie på midten av 1960-tallet. Trange kår tvinger barnas biologiske mor til å gi avkall på sine to minste barn, men hun prøver desperat å få dem tilbake. Romanen trekker historiske paralleller til «det grønlandske eksperiment» i 1951, hvor 22 grønlandske barn ble sendt til Danmark på et «dannelsesopphold» i ett år i regi av den danske staten. I Danmark skulle de lære dansk språk og kultur, og tanken bak var at barna skulle bli danske og få et bedre liv. Men etter ett til to år i danske fosterfamilier, mistet flere av barna kontakten med familien sin og ble enten adoptert bort eller sendt tilbake til et barnehjem i Nuuk på Grønland. Tabita og Vitus blir i likhet med barna i «det grønlandske eksperiment» frarøvet familie, hjemland, språk og kultur. I barnas nye danske hjem skal fortiden forties. Tabita og Vitus nektes å snakke morsmålet sitt og deres nye, danske mor Eva blir rasende hver gang Tabita gir uttrykk for at hun savner den biologiske moren sin. De ulike kulturene kolliderer og mannen, Berthel, er stilltiende vitne til Evas innbitte fornektelse av barnas opphav. Vitus er litt for liten til å skjønne hva som foregår da han blir sendt til Danmark, men Tabita husker alt og raseriet over alt hun er blitt frarøvet, vokser seg større og større for hvert år som går.
OMTALER
«Sterkt familiedrama kan ende som årets roman. … Det er rystende godt skrudd sammen.» Jyllandsposten
«Iben Mondrup skriver satans god litteratur. Tabita er en fremragende litterær prestasjon.» Berlingske
«Historien til de grønlandske adoptivbarna er er en viktig historie å få fortalt, og Mondrup gjør det på en god og varsom måte med denne romanen.» Politiken
Pauline Östgård, Melkeveien
Leseeksemplar fra Oktober forlag
Når jeg leste om Melkeveien, kjente jeg at den talte til meg og ba meg om å bli lest, og da lytter jeg. Tror denne blir fin for meg.
“Det er stille, hele hagen sover. Mammaen går frem og tilbake inne på kjøkkenet. Noen ganger blir hun borte, og hvis det går for lang tid, må jenta reise seg og se etter henne, liste seg frem fra gjemmestedet og strekke seg til hun ser toppen av håret eller en arm. Inne i busken er det som i et egg, hun har klippet av noen av kvistene sånn at busken har blitt en hule. Når ingen ser henne, er jenta en fugleunge, hun napper fjærene fra busken og lirker dem inn i håret. De er glatte, og ferske, for fuglene har nettopp kommet hjem. Det var lenge siden hun lærte det om dem, at de har to hjem, at de flyr sørover om høsten. Til Anadoma, sa han, gullfuglenes land!”
Liv er seks år og bor i et blått hus i Melkeveien. Hun bor der med faren, som kan bygge hva som helst og bli et helt teater, spille sint nabo og romvesen, og moren, fra havet, den vakreste i universet. Men Liv er ofte overlatt til seg selv. På skolen sliter hun med å få seg venner, faren kommer og går, og moren forsvinner bak dørene i huset, for hun har glemt hvordan man er glad. Liv pleier å stå i hagen og se på henne gjennom vinduene, holde vakt over henne slik at ingenting skal skje. Men en dag endres alt, og Melkeveien blir plutselig veldig langt unna.
“Melkeveien” er en sår beretning om mange store omveltninger i ei ung jentes liv. På en nær, inngående og konsekvent måte følger romanen et barns blikk. Det er et blikk som vibrerer av uro, av sviktende innsikt i det som skjer rundt henne, preget av barnets fantasi og bildeunivers.
Gaute Heivoll har jeg ikke lest noe av før, og derfor tenkte jeg at nå var det på tide da jeg ser mange skryter av han. Du verden for en forfatter, for et vakkert språk og så sårt og nært og tankevekkende også.
Dette er romanen for de som liker de stille fortellingene uten action, men med følelser og nærhet. Veldig fint å lese. Anbefales for de som liker solide, gode, rolige historier fra vårt eget land.
Sitat:
– Ja ja, sønn. – Nå har vi ved nok, om ikke annet. Også sønnen kjenner hvilken fred som ligger i disse ordene, der han sitter på fanget med farens store never rundt magen. Hvilken salighet og lykke som strømmer fra de enkle ordene og de sterke nevene. Han vil så gjerne kjenne det samme som faren, han vil få de samme store arbeidsnevene som alle får som elsker skogen og snøen, og stjernene som skjelver over alt sammen. Han vil kjenne gleden i skuret der hele sommerens brennende sol slår mot han når han åpner døra. Han vil kjenne gleden når man stabler kubbene oppå hverandre, det som må gjøres med forsiktighet og omsorg, for når ilden flammer opp i bjørkeveden, kjenner man ilden i sitt eget hjerte. Har man ved nok, kan alt annet gå til helvete, verden kan gå under og Jesus kan stå på trappa som en soldat som skal i krigen. Har man ved nok, lyser det ømt i farens øyne, og han kjenner at sånn er det når du elsker noen. Sånn er kjærligheten. Kjærligheten er velduftende, den bruser gjennom bjørkelauvet, den legger seg som gullstøv på snøen, den brenner bak den svarte sola og gjør stua så varm at faren til slutt må brette opp skjorteermene og noen ganger bli sittende i bar overkropp mens han vokter flammene.
Er det vel ikke vakkert? Jeg kjenner denne følelsen jeg med å ta ned ved og stable det opp og beundre stablene og kjenne takknemligheten inni seg for at man har ved og varme hele vinteren. En annen følelse jeg kjenner igjen, er denne:
Sitat:
Han bærer bøkene hjem og setter dem ved siden av hverandre i vinduskarmen på rommet sitt over syrinene, så alle kan se bokryggene når de står på trappa. Han liker å lese, han liker å se bøkene stå pent på rekke i vinduskarmen. At de står der stille ved siden av hverandre, klare til å åpnes, men ennå lukket om hver sin gåte. Han liker at de venter på ham. At han kan gå bort og åpne dem og forsvinne fra seg selv.
Sukk, jeg kunne plukket hundre sånn fine avsnitt, så nyt denne vakre leseopplevelsen.
Han vokser opp midt i skoghavet. Bygda er liten, likevel rommer den en hel verden. Det er revebjellene i Gunvors hage, og Jakobs brønn, det er butikken til Mass og historien om Laura Andersen som slo Jesus ned fra himmelen med en hesjestaur. Og det er Klaus som har en sprekk i beinet som ikke vil gro. Drøm om de levende er fortellingen om en gutt med evner få legger merke til. Fra første stund ser han verden lik ingen andre. Samtidig gjør denne varheten ham utsatt og sårbar. For hvordan vil han møte de prøvelser et liv består av? Hvilke vennskap vil han få? Hva vil skje idet han møter kjærligheten? Vil han kunne takle sorg og død? Drøm om de levende er også et gripende portrett av forfatterens egen far, fra gutt til ung mann. Resultatet er en roman fortalt med et sjeldent språklig overskudd, med nærhet og varme, i livets lys og mørke.
Iben Mondrup, Tabita
Leseeksemplar fra Pax forlag
Liv Gade, Norges bokinspirator nummer en, sa at jeg måtte lese Tabita og jeg lystrer selvfølgelig.
Tabitaer en roman om lengsel, om å høre til og å være fremmed. Romanen handler om mødre og døtre og hvordan fortiden alltid forfølger en uansett hvor hardt man prøver å unnslippe. Forfatter Iben Mondrup, som selv er oppvokst på Grønland, forteller historien om de to grønlandske barna, Tabita og Vitus, som blir tvangsadoptert bort til en dansk familie på midten av 1960-tallet. Trange kår tvinger barnas biologiske mor til å gi avkall på sine to minste barn, men hun prøver desperat å få dem tilbake. Romanen trekker historiske paralleller til «det grønlandske eksperiment» i 1951, hvor 22 grønlandske barn ble sendt til Danmark på et «dannelsesopphold» i ett år i regi av den danske staten. I Danmark skulle de lære dansk språk og kultur, og tanken bak var at barna skulle bli danske og få et bedre liv. Men etter ett til to år i danske fosterfamilier, mistet flere av barna kontakten med familien sin og ble enten adoptert bort eller sendt tilbake til et barnehjem i Nuuk på Grønland. Tabita og Vitus blir i likhet med barna i «det grønlandske eksperiment» frarøvet familie, hjemland, språk og kultur. I barnas nye danske hjem skal fortiden forties. Tabita og Vitus nektes å snakke morsmålet sitt og deres nye, danske mor Eva blir rasende hver gang Tabita gir uttrykk for at hun savner den biologiske moren sin. De ulike kulturene kolliderer og mannen, Berthel, er stilltiende vitne til Evas innbitte fornektelse av barnas opphav. Vitus er litt for liten til å skjønne hva som foregår da han blir sendt til Danmark, men Tabita husker alt og raseriet over alt hun er blitt frarøvet, vokser seg større og større for hvert år som går.
OMTALER
«Sterkt familiedrama kan ende som årets roman. … Det er rystende godt skrudd sammen.» Jyllandsposten
«Iben Mondrup skriver satans god litteratur. Tabita er en fremragende litterær prestasjon.» Berlingske
«Historien til de grønlandske adoptivbarna er er en viktig historie å få fortalt, og Mondrup gjør det på en god og varsom måte med denne romanen.» Politiken
Gledet meg til ny Junker, da jeg har lest alle hennes tidligere nå i sommer. Jeg vet at dette er god krim og den har også fått gode omtaler. Dette tenkte jeg ble bra og det ble det.
Ønsker du god, solid krim uten makabre utbroderinger, skal du lese Junkers bøker.
De tre første har samme hovedpersoner og det har også de to siste, men de kan leses frittstående. De har ikke et komplisert persongalleri som er vanskelig å komme inn i.
Et ubebodd bolighus brenner ned, og liket av en kvinne blir funnet i ruinene. Samtidig forsvinner en 13 år gammel gutt som nettopp har flyttet inn i nabohuset. Den suksessrike miljø-gründeren smiler idet den mørke desember-himmelen over Porsgrunn farges gyllenrød av flammene som er i ferd med å fortære det gamle trehuset. Få timer senere er smilet borte, og han innser at marerittet som skal følge ham natt og dag nettopp har startet. Et drap på en ung, ambisiøs kvinne. En ensom guttunge på feil sted. En genial plan som går i vasken. Hendelser, helt ute av kontroll for han som startet det hele. Et sted der ute finnes det en ukjent drapsmann, men er han også i stand til å drepe et barn? Politietterforsker Eline Torp MÅ finne gutten. Død eller levende. Det må også miljø-gründeren, Magnar Moe-Holmen, som har en ukuelig vilje og et desperat ønske om å stable sitt miserable liv på beina.
Nå leser jeg:
Gaute Heivoll, Drøm om de levende
Leseeksemplar fra Tiden forlag
Gaute Heivoll har jeg ikke lest noe av før, og derfor tenkte jeg at nå var det på tide da jeg ser mange skryter av han.
Han vokser opp midt i skoghavet. Bygda er liten, likevel rommer den en hel verden. Det er revebjellene i Gunvors hage, og Jakobs brønn, det er butikken til Mass og historien om Laura Andersen som slo Jesus ned fra himmelen med en hesjestaur. Og det er Klaus som har en sprekk i beinet som ikke vil gro. Drøm om de levende er fortellingen om en gutt med evner få legger merke til. Fra første stund ser han verden lik ingen andre. Samtidig gjør denne varheten ham utsatt og sårbar. For hvordan vil han møte de prøvelser et liv består av? Hvilke vennskap vil han få? Hva vil skje idet han møter kjærligheten? Vil han kunne takle sorg og død? Drøm om de levende er også et gripende portrett av forfatterens egen far, fra gutt til ung mann. Resultatet er en roman fortalt med et sjeldent språklig overskudd, med nærhet og varme, i livets lys og mørke.
Ja, her ante jeg ikke hva jeg gikk til, men var optimist. Dette skal visstnok være første bok i en serie. Den så fornøyelig ut, så da håpte jeg den passet med min humor. Det gjorde dem så absolutt. For en historie og for et persongalleri. I starten var jeg litt forvirret, til jeg lærte alle å kjenne.
Det eneste som undrer meg er hvorfor julen kommer først, for så å gå bakover i tid og så kommer julen på nytt. Det var også et hår der i julefortellingen jeg ikke helt forstod hvor det kom fra.
Jeg elsket denne historien og jeg gleder meg hvis det kommer flere.
Jeg forstår egentlig ikke at det er mulig å klare å skrive noe så fargerikt og varmt og medmenneskelig og humoristisk.
Alle personene i Enkepalasset har hver sin historie i ryggsekken som preger hverdagen deres, men sakte men sikkert nærmer de seg hverandre. Kjempekoselig lesing. Bravo. Anbefales varmt.
Det er nesten som om det er er helt hus med mange versjoner av En mann med navn Ove eller Ingemar Modig.
Hengebartene faller i kaffen, og Juha er en smule brydd. Han pleier å drikke kaffe fra en Statoilkopp i bilen, og da legger bartene seg greit på utsiden, selv om han har mista det svarte plastlokket. Det er noe helt annet å sitte hos en fremmed gammel dame, med en skjør tekopp med størrelse med en suppebolle. Man må ikke hikke, ikke prompe, og i hvert fall ikke rape. Helst skal man ikke slurpe heller, men slurpe, det gjør han.
Sitat:
Du skjønner, det går aldri bra å bygge lykken sin på andres steiner. Legger du bare dine steiner under huset, så veit du hva det står på.Lar du noen andre legge dem, eller håper at noen andre skal komme og legge dem, så raser plutselig alt sammen. For plutselig er noen av steinene borte. Eller så kom de aldri. Eller så viser det seg at det bare var tomme pappesker.
– Enn om du ikke har noen steiner Sjøl? Detter det ut av Vera.
–Hva?
– Jeg vet ikke hvordan jeg skal….. Jeg skjønner ikke…. Det var mannen min som….. Alle steinene forsvant, eller kanskje ikke alle, men om det er noen tilbake, så ligger de hulter til bulter i en haug og kan ikke brukes til noe som helst! Jeg har ingen steiner jeg!
–Nei. Da må du vel ut og finne egne steiner.
Sitat:
Hun lener seg over rekkverket for å rope på han, men nøler, han har ikke sokker på. Han trasker barbeint i tresko, og selv på avstand ser hun den skitne hælhuden. Hun ser for seg denne gamle mannens tåballene printe fotsvette inn i det orientalske teppet hennes, som en finger over ei stempelpute i en amerikansk krim.
Enkepalasset er en bygård et sted i Norge. En roman om annerledeshet og utenforskap, en frodig fortelling om å skjene sidelengs gjennom tilværelsen. Vi møter den unge Bokhandleren, som går i sikksakk for at ingen onde ånder skal kunne følge etter ham, naboen Leopold i etasjen under, som er redd for å få ei kanonkule i hodet, fru Andersen, som ikke husker om hun har spist, og Elise, som sitter fast i sin mors dødsbo og bare går ut for å være usynlig på kirkegården. Og så kommer Vera, den dagen alt går til helvete. Snart spinnes skjøre tråder av forbindelser gjennom tilfeldige møter, tragedier, konflikter og komiske forviklinger. Vera kjemper for å reise seg igjen, men hvordan skal du få deg venner når du selv er en vanskelig person, og dette med folk “ikke er din greie”? Og hvordan er det egentlig å være nabo med en som alle er redd? Enkepalasset er innkjøpt av Kulturrådet
Nå leser jeg:
Merete Junker, Lillemann, Ildebrann
Leseeksemplar fra Forlagshuset i Vestfold
Gleder meg til ny Junker, da jeg har lest alle hennes tidligere nå i sommer. Jeg vet at dette er god krim og den har også fått gode omtaler. Dette blir bra
Et ubebodd bolighus brenner ned, og liket av en kvinne blir funnet i ruinene. Samtidig forsvinner en 13 år gammel gutt som nettopp har flyttet inn i nabohuset. Den suksessrike miljø-gründeren smiler idet den mørke desember-himmelen over Porsgrunn farges gyllenrød av flammene som er i ferd med å fortære det gamle trehuset. Få timer senere er smilet borte, og han innser at marerittet som skal følge ham natt og dag nettopp har startet. Et drap på en ung, ambisiøs kvinne. En ensom guttunge på feil sted. En genial plan som går i vasken. Hendelser, helt ute av kontroll for han som startet det hele. Et sted der ute finnes det en ukjent drapsmann, men er han også i stand til å drepe et barn? Politietterforsker Eline Torp MÅ finne gutten. Død eller levende. Det må også miljø-gründeren, Magnar Moe-Holmen, som har en ukuelig vilje og et desperat ønske om å stable sitt miserable liv på beina.
