Selv om jeg har god tid, er det ikke bestandig så enkelt å få til i hverdagen .
Noe går på motivasjon rett og slett.
Når man ikke bestandig er tipp topp, greier man ikke å finne viljen som skal til.
Det må man også få lov til å føle på.
Men så får man ta tak når gnisten er der.
Akkurat nå er jeg veldig grønnsaksulten.
Jeg tror jo at kroppen min forteller meg hva den vi ha og ikke ha.
I det vi kjørte hjem fra flyplassen etter ferien, kjente jeg at nå ville det bli godt med laks til middag.
Jeg tar vanligvis dobbel dose med omega 3 pga kolesterolet.
Egentlig vil legen at jeg skal ta noe som heter Omacor, men den var så innmari dyr.
kr 800, for 100 tabletter og jeg skulle ta fire hver dag.
Jeg fikk det ikke på blå sa HELFO for det var det kun de med hjerteinfarkt som fikk.
Heldigvis har jeg ikke det.
Der sporet jeg av igjen.
Ja poenget er at i 16 dager har jeg så godt som ikke spist fisk for jeg har ikke med omega 3 på ferie.
Derfor innbiller jeg meg at den ga beskjed om det.
Jeg vil ha fisk, sa den.
Det fikk den og da maste den ikke mer om det.
Forrige helg kjørte vi til Lillehammer for å se barnebarnet sparke fotball på Fåberg cup.
Han visste ikke at vi kom, så han ble veldig overrasket.
Han sa han forstod ikke at vi kom helt dit (3,5 times kjøring og overnatting), når vi ikke kom til Molde ( 1,5 time,ingen overnatting).
Jeg måtte jo da si som sant er, at vi er litt rar av og til.
Han visste nå egentlig det fra før da.
Det er et sunnhetstegn det for meg, når folk er litt rar, bare positivt og spennende.
Ja nå kommer jeg til poenget.
Jeg ga bort nisten min til lille vennen min, så vi dro på butikken for å kjøpe noe lunsj.
I handlevogna havnet en stor sånn pizzabolle( smakte æsj, syntes vi) og den største kanelsnurren jeg så i skapet( viktig å ta den som er størst), en sånn med gult fyll i. (Som ikke smakte vaniljekrem, men ingenting)
Når jeg er på tur, da skal jeg kose meg.
På hotellet spiste jeg ført den pizzagreia.
Vi bodde på Clarion som jeg anbefaler varmt, for der er det både ettermiddagskos og kveldsmat(kyllinggryte med massevis av grønnsaker, med mere). Vel ettermiddagskosen var 2 små biter av sjokoladekake. Deretter opp på rommet, fortsatt sulten og spiste den digre bollen.
Hva sa kroppen til den opplevelsen, tror dere.
Høyt og tydelig sa den:
Nå er jeg skikkelig uggen, hele meg føles ekkel liksom og jeg er så innmari glad at du ikke gir meg dette hver dag. En gang i året er nok. Fysja meg.
Ja det sa den.
Og når kvelden kom og vi fikk den gode maten med alt det deilige tilbehøret, vet du at vi var mett etter noen få biter.
De hersens bollene satt i kroppen enda vi egentlig var sultne.
Så plukker du ofte med deg slik mat i handlevogna, skru opp volumet på høreapparatet, så du kan høre hva kroppen din sier.
Men historien er ikke ferdig der, for på kvelden dro jeg frem posen med sjokolade.
Og gjett hva den sa da. Den var ikke gretten serru.
Den sa at skal du kose deg, er noen biter sjokolade mye bedre og sunnere for deg.
Kos deg du sa han og en liten skål potetgull, ja det er også helt ok, gjerne med hjemmelagd dip.
Etter at vi kom hjem, er den blitt blid igjen.
Derfor planlegger vi sammen å spise sunnere.
Ja vi koser oss i helga og vi er ikke fanatiske, men litt sunnere.
I sommer ble jeg jo så inspirert av bloggen til Mette Kvalsvik at jeg dro til Kitchdamen min og kjøpte meg juicer.
Og i helga dro jeg til, vel assistert av gubben, for det var jo haugevis av deler på den maskina.
Jeg som lett blir dubbedittforvirret, fikk jo helt noia.
Jeg ropte hjelp så høyt at det nok hørtes ganske så langt unna.
Kanskje så langt at bollene i butikken ble skremt til og med.
Men juice ble det og den ble jo dritgod.
Men bare to glass da, så det er ikke noe jeg kan gjøre hver dag.
Jeg drakk et glass og det neste dagen etter.
Jeg skal jo ikke ha så mye frukt siden insulinet er så høyt.
En appelsin, en rødbet( har gruelig tro på at rødbeter er sunt), 2 epler, 2 gulrot, en chili, en halv paprika
Skal man juice en hel familie, blir det dyrt ja.
Da er det bedre å bruke smoothie.
Drikker du smoothie får du jo også i det mer fiber.
Du vet de tarmtrollene som Berit Nordstrand snakker om, de roper jo høyt etter fiber.
Har du frukt som holder på å bli dårlig, så rens de og frys de.
Fabelaktig i smoothie.
Gubben fant en pose med bananbiter i fryseren og lurte på om jeg hadde tørnet helt.
Smoothie sa jeg, ypperlig i smoothien.
Han ristet bare litt sånn nesten umerkelig, på hodet.
Bare for riktig å smøre det inn, så er dette dagens lunsj.
Tomat, agurk, paprika, Norwegia, rødløk, isberg, vanlig påleggsskinke.
dressingen er dip fra helga:
Rømme, litt majones, tomatpulver, kajennepepper ( bare bitte litt), spisskummen, paprikapulver, presset fersk hvitløk, litt sitron, salt og pepper.
Like lett å røre sammen som å bruke pose men mye sunnere.
Middag lurer du på.
Lammelår i strimler, woket med grønnsaker.
Jeg har ikke glemt frokost og kveldsmat heller.
Jeg har nemlig lagd rødbetsalat.
Du trodde kanskje jeg var ferdig å skryte du.
Neida, hjemmebakt brød til frokost og knekkebrød til kveldsmat.
8 dl havregryn, et par dl havrekli og havremel, alt hos meg er på slump. Linfrø, valnøtter, gresskarkjerner, ghiafrø, sesamfrø, solsikkekjerner, litt salt. 1 l vann, røres sammen og får stå litt og godgjøre seg. De største frøene/nøttene knuser jeg først hvis ikke er de så vanskelig å smøre utover.
Smøres utover bakepapir. Det er det som tar litt tid. Det blir ca 6 brett. Steker 3 i gangen. 170 grader 30-45 min. Er de myke, la de stå litt til.
Et tredjedels glass syltede rødbeter, et halvt eple, en tredjedels rødløk, ta mer eller mindre etter hva dere liker. Hakkes i biter. Trekvart boks rømme, litt majones, litt sitron(fordi jeg har sitron i nesten alt jeg lager, spør meg ikke hvorfor, men jeg tror det hever smaken)litt salt og pepper. Veldig friskt og godt.
Nå har jeg vært sunn nok i dag. Hva jeg gjør i morgen, vet jeg ikke.
Dessuten er det bare tull at man ikke skal skryte av seg selv.
Det er forskjell å se når man har vært flink og når man er selvgod.
Dominodøden er bok nummer to i serien om Nathalie Svendsson og det er også bok nummer to jeg leser av Moström.
Dette er helt vanlig fengende krim der du spekulerer på hvem som er morderen og hva som ligger bak. Ikke makabre blodige detaljer for de som ikke liker det, ihvertfall bare bittelitt.
Samtidig som jeg liker bøkene til Moström, lar jeg meg ikke helt rive med heller. Det er ikke sånn at jeg må ha dem for enhver pris, men det er ok krim og jeg skal lese også de to neste som er gitt ut. Midnattspiker er den tredje og
Til døden skiller oss ad, er den siste. Den ble utgitt i år av Goliat forlag.
Bilde og tekst er hentet fra Bokklubben, uten at jeg har noe samarbeid med de og boken har jeg kjøpt selv på Boklageret.
Overlege Erik Jensen forsvinner på merkelig vis i kulverten på Sundvalls sykehus under en nattevakt. Samtidig blir hans kollega, Thomas Hoffman, funnet brutalt drept etter å vært savnet i tre døgn. Politioverbetjent Johan Axberg kobler raskt sakene sammen. Gjerningsmannen har kun etterlatt seg ett eneste spor – en dominobrikke!
Når Sundvallspolitiet ber rikskriminalens gjerningsmannsprofileringsgruppe om hjelp i etterforskningen, er psykiateren Nathalie Svensson i tvil. Hun har nettopp opplevd flere traumatiske hendelser og trenger mest av alt ro hjemme i Uppsala. Men når det viser seg at hennes søster Estelle er den siste som så Erik Jensen i live, bestemmer Nathalie seg for å ta oppdraget.
Det blir en intens jakt på en tvangspreget morder for å finne Erik Jensen i tide. Står flere offer for tur? Og fremfor alt – hva betyr dominobrikkene?
Dominodøden er den frittstående, andre delen i serien om Nathalie Svensson. Her blir vi også kjent med Johan Axberg og de andre karakterene i Moströms fremgangsrike Sundvallsserie. JONAS MOSTRÖM er forfatter og lege. Han debuterte i 2004 med thrillern Dödens pendel. Oppfølgeren Svart cirkel (2006) ble hans gjennombrudd med over 80 000 solgte eksemplarer. Senere har Moström hatt stor framgang med bøkene om kriminalbetjent Johan Axberg. I 2014 kom den første boken om Nathalie Svensson, Himlen är alltid högre (Den du ikke ser). I Dominodöden forenes de to serien
I dag tenkte jeg å samle en del av de innleggene jeg har skrevet tidligere, som handler om lavt stoffskifte eller om det å bli ufrivillig hjemmeværende.
Når aktive mennesker blir parkert og må finne en ny versjon av seg selv, som de ikke kjenner.
Det tar tid, kanskje kommer man aldri helt i mål.
Jeg merker det så godt selv, hver gang jeg har vært på ferie og kommer hjem.
Ja for jeg er en av de heldige som både har helse og økonomi til å reise.
Det er da deilig å komme hjem og hvile igjen
Men samtidig har jeg da igjen fått smaken på den jeg egentlig er, så jeg faller ned i “orker ikke “-gryta, etter få dager.
Plutselig blir alt tungt og må igjen bruke tid på å vekke opp igjen positiviteten og gleden.
Man må rett og slett lære seg på nytt å være hjemmeværende.
Jeg forventer ofte mer av meg selv i disse periodene enn jeg får til.
Jeg greier liksom ikke å finne viljen til å komme i gang med noe.
Samtidig er jeg redd for å tenke meg ned, som jeg kaller det.
At jeg på et vis manifesterer i hjernen at sånn er det.
Nå greier jeg ikke å få tatt bildet så dere ser arbeidet til han som har nattevakt
Hver natt spinner han sitt nett på samme sted for å sikre nattens fangst
Igjen og igjen den samme prosedyren
Kanskje skulle man vært edderkopp.
Jeg tror ikke han psyker seg ned over alt han ikke får utrettet.
Det er vi mennesker som er tenkende individer.
Og det å kontrollere sine tanker og skape de som gjør en godt, ja det er et helt arbeid i seg selv.
(gjør oppmerksom på at vi ikke har noe viljelager i kroppen, siden det var en som mente jeg misledet folk. Det er bare et uttrykk for hvordan det føles. )
Man kan si hva man vil om cruisetrafikk og vi i Norge klager gjerne over at de ikke legger igjen nok penger, men mange steder rundt om i verden vil de gå dukken, hvis det ikke kom cruiseturister. Slik som her i Roatan. Tusenvis av mennesker, som ellers ville vært uten arbeid.
Her bygger de derfor en ny kai.
Her gikk vi i lang til Karbiensk stemning. Her får de stå på kaien og selge souvenirene sine. Det var kjekt.
Disse to stod og spilte hele dagen.
Vi synes utfluktene som selges på skipet er altfor dyre, fra 99 dollar PR person for en strandtur. Vi visste derfor ikke om det ble strand på oss eller bare en rusletur. Fruen er jo gruelig redd for å bli kjørt uti busjen, rundstjålet og etterlatt.
Hun tok likevel til fornuften og skjønte at de som tilbydde skyss innenfor porten med bevæpnede vakter utenfor, neppe ville fått være der hvis de ranet kundene sine. Vi spurte derfor etter pris for taxi. Han skulle ha 25 dollar pr person. Det var dyrt syntes vi og så et skilt med Beachbuss. Oppglødd spurte vi om pris og han ville ha 15 dollar, barn gratis. Vi visste det var ca 20 min å kjøre så en dyr busstur, men skitt au, nå fristet stranda.
Så ble vi ført ut til denne herren her og en fin bil med aircondition og han hentet oss også, til den prisen. Helt presis. Hyggelig var han også og snakket godt engelsk.
Vi så flere skoleklasser på turen. Rudolph, guiden vår, fortalte at her har de ikke skoleferie på sommeren, men fra november til februar for da var det høysesong her. Det fordi da er det vinter i Amerika og selv om det regner mye på Roatan da, er dette tiden da det kommer flest cruiseskip.
Han fortalte at nå i lavsesongen er det 2-3 skip her hver uke men i høysesongen kommer det skip hver dag og gjerne flere samtidig. Han sa at de snakket spansk her i Roatan men at de fleste ble gode i engelsk på grunn av turistene.
Det var en offentlig strand her som var gratis, men det var mye bølger og det var også skittent der så vi ønsket å dra til den fineste stranda, West Beach.
Det var mye fattigdom å se på veien dit. Du verden vi er bortskjemte vi nordmenn.
Salsadans på stranden, det liker vi. Ja bare å se på da, de vonde knærne vil nok ikke være med på dette.
