Du er ikke nødt til å forstå, men fint hvis du kan godta at sånn er det.

Dette er en tanke som ofte kommer til meg.

Jeg sier den til meg selv men jeg håper også å nå ut til andre med den.

Ofte er vi så opptatt av at vi må forstå andre mennesker.

Først vil vi forstå dem og så skal vi hjelpe deg.

Vi skal komme med våre råd slik at de får det bedre.

Jeg selv er intet unntak.

Det ligger nok et ubevisst ønske i oss, at vi vil hjelpe

Og for å hjelpe, tror vi at vi trenger å forstå

 

Men det er ikke alt vi greier å forstå.

Ofte har vi ikke nok kunnskap og erfaring om hva det dreier seg om.

Selv har jeg en kombinasjon av utmattethet, lavt stoffskifte og insulinresistens.

Utmattetheten kom, fordi jeg har hatt så mange infeksjoner, helt fra jeg var baby, at immunforsvaret til slutt sviktet.

Av og til blir jeg lei av å høre at bare jeg begynner å trene, så blir alt bra.

Ja, jeg er ikke dum, jeg vet at bevegelse er ekstremt viktig for en kropp.

Derfor prøver også jeg å oppmuntre alle som trener, i å gjøre nettopp dette.

Og jeg skulle ønske jeg kunne gjøre det samme.

Jeg hører ofte, at klart man blir støl etter en trim, men det går jo over.

Og det er nettopp det som er forskjellen på en utmattet kropp og en frisk kropp,som trener.

Hos en utmattet kropp, går det ikke over, det blir heller verre.

Det kan gå måneder å komme seg igjen, der andre bruker noen dager.

Så ja, man må bevege seg, men ikke slik at det blir verre, man må kjenne grensen.

Og den er jo veldig, veldig usynlig og det tar år å lære seg å mestre.

 

I høst tråkket jeg over den grensen, og etter det har jeg helt vært tom for energi, veldig tom.

Slik at det å vaske et lite gulv eller sette på en vaskemaskin, er så slitsomt, at jeg må hvile etterpå.

Formen var på vei opp og jeg tenkte derfor at jeg måtte øke aktiviteten og gikk på en smell.

Jeg var på ferie nå nettopp og når man leser de lesebrevene, ser jeg grenseløst aktiv ut.

Men bildene lyver, for de viser ikke alt.

De viser ikke når jeg hviler to timer midt på dagen, en times tid på kvelden, og likevel må gå til sengs klokka 22.

De viser ikke, når jeg sitter på steiner, benker, trapper, overalt hvor det er mulig å slenge rævva nedpå.

Er vi i en kø, står gubben i kø, mens jeg sitter, og lurer meg inn når jeg har fått hvilt nok eller det er tid for å gå.

Kofferten var redningen, når jeg stod i immigrasjonskø, den ble stol.

Knærne er nemlig kjempevonde for tiden og jeg blir sliten av smertene og greier ikke  å stå.

Man må lære seg knepene, for jeg nekter å la meg stoppe.

Jeg har det privilegiumet at jeg kan reise og det fortsetter jeg med, for det er kjempeviktig for meg.

Så lenge jeg greier å komme meg avsted, så er nye impulser gull verd.

Jeg er derfor svært, svært takknemlig for at jeg har både helse og økonomi, til å reise, og en god hjelper som er med meg.

 

I likhet med de aller fleste som har kroniske sykdommer eller plager, så gidder vi ikke å prate om det hele tiden.

Det er ikke det jeg ønsker å blogge om.

Jeg ønsker å skrive om det som er fint, for jeg har så mye fint i livet mitt.

Men samtidig vet jeg at det er mange som sliter der ute.

Jeg får ofte meldinger og snakker med mange som har det vondt.

Av og til trenger de å få ut litt frustrasjon.

Man må ha en lufteventil, der man kan slippe ut litt av det som er tungt.

Da er det lettere å være positiv igjen etterpå.

Så møter du noen som forteller deg at noe plager dem, lytt til dem.

Godta at ok, sånn  har de det.

Ikke prøv å prakke innpå dem hva de må gjøre, for å få det bedre.

Man merker nemlig veldig fort kamuflerte antydninger i samtaler, at dette gjør vi,, så dette burde du også gjøre.

Selvfølgelig kan du komme med innspill, men vær obs når du får beskjed om at det er prøvd eller det virker ikke.

Det er da du må godta, uten å forstå.

Det er jeg sikker på at du klare veldig godt.

I dag