Hvorfor kan de ikke bare høre hva jeg sier og tro på det

Jeg er helt sikker på at det er en setning veldig mange av oss har tenkt.

I møte med helsevesen og trygdeetaten, ja også i utdanningssektoren.

Men også sammen med familie og venner.

Ja, hver og en av oss kunne sikkert blitt mye flinkere.

Jeg vet ihvertfall at jeg burde vært det, enda jeg selv er i samme situasjon.

 

Jeg gikk på en liten smell igjen, men denne gangen tar jeg det veldig rolig, i trygg forvissning om at det går over.

Det er disse usynlige grensene, vet dere. 

De vi ikke ser før vi har tråkket over dem.

Egentlig var de ganske synlig for meg denne gangen, men jeg lukket ørene når kroppen ropte. 

Igjen trodde jeg at jeg visste så mye bedre enn den. 

Jo, dere husker kanskje trappegåingen jeg gikk i gang med.

http://lillasjel.blogg.no/1539336521_den_ene_tingen_du_bestemmer_deg_for_i_dag_som_kan_gjre_en_stor_forskjell.html

Etter fire dager sa kroppen, ro deg ned.

Etter femte dagen ropte den og etter sjette dagen forstod jeg at  nå vil den ha pause.

Så langt, alt greit, men det jeg ikke tenkte på, var at jeg jo skulle tur retur Trondheim, med fullt program.

Spennende bokmøte, nydelige menneskemøter.

http://lillasjel.blogg.no/1539790395_hst_2018_aschehoug.html

http://lillasjel.blogg.no/1540206266_romsdalen_har_pyntet_seg_i_flomstor_elv_og_hsfarger.html

 

Alt gikk superfint, hjem igjen, flere menneskemøter og der forsvant både knær og krefter.

Veldig vondt i begge knærne og helt uten krefter.

Sånn at skal du sette på oppvaskmaskinen, er kroppen så sliten, at den greier ikke holde deg oppe.

Du må hvile før og etter.

Men nå tok jeg det med knusende ro.

Jeg har hatt noen dager med minimal fysisk aktivitet og sakte, men sikkert kommer kreftene tilbake.

Jeg vet at dette må jeg kanskje forholde meg til.

Legen min sier at han vet ikke om kroppen klarer å bli frisk, at jeg må lære meg å leve med det.

Og det godtar jeg.

Jeg føler meg heldig, for det er veldig mye jeg har mulighet til i livet, som mange andre må se langt etter.

Jeg har et innholdsrikt godt liv på alle måter.

De aller fleste av mine dager er gode dager, selv om noen av dem har begrensinger i seg.

Men det er utgangspunktet for overskriften i dag.

 

Hvorfor kan de ikke bare høre hva jeg sier, og tro på det

Jeg har selv kommet så langt i mine prosesser at jeg stort sett blir trodd.

Heldigvis både mine nære familie og mine venner lar meg selv sette grensene, uten å stille spørsmål.

Men ofte møter også jeg uforstand.

Og jeg vet dette er noe så innmari mange sliter med.

Det er en av de tingene som gjør det å ha en kronisk sykdom så vanskelig.

Mange sykdommer er usynlige.

Vi møter en bekjent og denne ser svært aktiv ut. 

Det kan være seg i et selskap, på teater eller hva som helst.

Vedkommende er blid og pratsom og dere har det kjekt sammen.

Dere snakker om hva dere gjør på og denne personen forteller deg hun/han er ufør.

http://lillasjel.blogg.no/1477913941_31102016.html

Du tenker at vedkommende ser ikke mye syk ut.

Kanskje dere møtes igjen en dag og personen ser like frisk og opplagt ut.

 

 

Det er da du må forstå at du får se glansbildet.

Det er glansbildene våre vi liker å vise frem til andre.

Alle vil vise frem sine gode sider, de vil nyte øyeblikkene, når kroppen er med dem.

De stundene kroppen spiller på lag 

Man vil kjenne beruselsen det er, når man kan få være den man egentlig er.

Disse øyeblikkene, de gode dagene, de er så verdifulle.

 

Du får ikke se når vedkommende ligger til sengs med store smerter på et mørkt rom i tre dager for å klare å komme seg opp igjen.

Du får ikke se frykten de bærer på inni seg, hver gang de skal på noe, for de er redd de må avlyse

Du får ikke se alle….. Nei, dessverre det kan jeg ikke bli med på, for jeg har allerede en avtale denne uken.

De vet selv at for å klare den avtalen, må de hvile både før og etter, mens det du ser er et smilende opplagt og engasjert menneske.

Slik kunne jeg forklart side opp og side ned, men vi skal komme til poenget.

 

 

Det er der du kommer inn.

Eller rettere sagt, det er i de møtene du ikke skal komme inn med……

-Ja, du må begynne å bevege deg mer, ikke rart du blir fort sliten, når du er så mye i to.

-Alle blir jo slitne når de trimmer, det går over etter noen dager.

-Man må være holde ut litt så blir det bedre.

-Hvis man er mye hjemme, kommer man seg ikke ut til slutt, så man må bare presse seg litt.

-Jeg kjenner noen som begynte å trene og de ble friske, så du må bare stå på.

-Har du tenkt over kostholdet ditt.

-Ta deg sammen litt du nå da for en gangs skyld, du trenger nå ikke å gå hjem enda.

-Jeg husker nå du fortalte du var på tur hele dagen, hvordan greide du det da hvis du ikke greier noe nå.

-I går når jeg møtte deg så du jo helt fin ut.

-Du må tenke positivt vettu, ikke tro på forhånd at du ikke får til.

 

Lytt til det som blir fortalt deg og tro på det.

Ja, gode råd kan være fine, men la det være opp til den enkelte å bestemme om det er riktig for dem.

Du vet ikke noe om hvor mye positiv tenking de bruker i en vanlig hverdag, for å klare de tingene de må.

De er ikke dumme.

De vet at bevegelse er viktig, at kosthold er viktig, at de ikke bør røyke, osv, men de har kanskje ikke krefter nok til å deale med alt, for de har så mye de må bruke positiv energi og krefter til.

Viljestyrken kan føles innimellom som den er oppbrukt.

Visste du at viljelageret ditt kan bli tomt

Du vet ikke at noen må bruke 14 dager med utmattelse og feber, der du hvilte et par timer og var OK.

Dette vet ikke du noe om, derfor skal du være forsiktig.

Og det mest viktigste er å tro på de som forteller det.

 

 

Det spiller ingen rolle om du ikke kan forstå dette.

Du er ikke nødt til å forstå, du skal bare lytte og tro på det som blir sagt.

Du trenger ikke innerst inne å tro det heller, bare du later som om du tror.

Bare du lar vedkommende slippe å forklare seg 

 

For når de forklarer, ja da kommer du med nye motargument.

Slik som jeg med trappegåingen, ja da burde jeg gått bakker istedenfor.

Da nytter det ikke at jeg sier at jeg må gjøre noe som er lett tilgjengelig. 

Dette fordi jeg ikke bestandig klarer å tvinge meg til det som er litt slitsomt.

Da kommer neste argument med at jeg må bevege meg, ja tror dere ikke jeg vet at bevegelse er viktig eller.

 

Er det noen som ikke har det sånn at det er ting de ikke klarer å ta tak i

Men som likevel forventer at andre skal klare det.

Greier du kanskje å gjøre alt du vet er riktig for deg, og hver eneste dag.

Har ikke du noe du ikke greier å endre, eller noe du burde sluttet med eller begynt med.

Jo  alle har det, men de som er kronisk syke, de har mye mer og de greier bare ikke med alt.

Når du bruker all din energi på ting som for andre er bagateller, ja da har du også brukt opp mye av viljestyrken den dagen, kanskje for flere dager.

Kan du ikke derfor bare lytte og si ok, jeg forstår du gjør så godt du kan

Ja, for det er tingen nemlig.

Vi gjør alle så godt vi kan.

Så hør hva jeg sier og tro på det

Eller ihvertfall lat som om du tror på det.

I dag

Er det å være ufør, mer som en ferie, del to

Sorg over kronisk sykdom

Bli frisk prosjekt ruller videre

Gode leveregler ved lavt stoffskifte