Annonsørinnhold

Ekstra hyggelig pris: Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Å være ufrivillig hjemmeværende er ikke bare enkelt.

For det første må man lære seg å være hjemme i ro.

Å være et menneske som liker full fart rundt seg og så måtte være i ro, det kan være en stor utfordring.

Det er faktisk en jobb, å holde seg selv i aktivitet hjemme, i det tempoet som er riktig for en.

De fleste som er i full jobb, synes det er deilig å ha ferie.

Bare kunne være hjemme og ta dagene som de kommer.

Men det er også mange som blir rastløs etterhvert som ferien nærmer seg slutt.

De blir utålmodige og vil tilbake til de vanlige rutinene ved å være i arbeid.

Når man er hjemmeværende hele tiden, da har man ikke noe valg.

Man må være der, enten man vil eller ei.

Det kan også være krevende, når andre har ferie.

Jeg bruker å fleipe med at nå er ferien over,  så jeg må ha ferie.

Vi er jo ikke hjemme fordi vi har lyst til det.

Vi er hjemme for kroppen takler ikke å være ute i vanlig jobb.

Å ha ferie, kan derfor være utrolig slitsomt.

Mange er avhengig av stillhet og ro i løpet av dagen, for at kroppen skal fungere.

Når man er på ferietur, sammen med mange mennesker, i aktivitet, må man ha tid til å hente seg inn igjen.

Mange har samboer, barn, barnebarn, som fyller huset med aktivitet.

Er man sliten, kan det i seg selv være utmattende.

Selv om det er kjekt å ha de der og man gledes over det.

Ofte strekker man seg lenger enn man burde, for man føler seg litt presset.

Friske mennesker har jo gjerne lopper i blodet og vil være i full fart, mens en selv har behov for en stille, mørk krok, en time eller to.

Man vil jo så gjerne gjøre sitt beste og da strekkes strikken noen ganger så langt, at man blir redd den ryker.

Det ligger også en frykt der og lurer.

Den frykten er det vanskelig å forstå for de som er frisk og rask.

Det er tanken på hvor mye tåler jeg.

Vil jeg klare å holde tempoet eller vil kroppen gå til streik.

Dette må man ha i bakhodet hele tiden, kjenne etter og ta sine forholdsregler.

Lure seg til noen stunder innimellom så kroppen får pause.

Ofte kan det være en utfordring at man har ulike forutsetninger.

Noe man selv kan synes er slitsomt, er for andre rene avslappingen.

Ja, men kjære deg, vi har da bare sittet i ro, hører du kanskje,  mens du er helt matt av lys og lyder og inntrykk.

En annen utfordring er det når de kjeder seg.

Skal vi finne på noe, vi kan ikke sitte her og ikke gjøre noe hele dagen.

Mange har barn i huset, som står opp til ulike tider, spiser når det passer dem, ut og inn av huset, hele døgnet.

Også det er jo kjekt, å ha de hjemme, men at det kan være slitsomt, det er helt sikkert.

Det er viktig å lære å kjenne sine grenser.

Man må selv ta ansvar for seg selv.

Å forvente å bli forstått, er ofte å vente på det umulige.

Man må rett og slett gjøre det som er riktig for en selv.

Ofte har det ingen hensikt å forklare for det blir likevel ikke forstått.

Man må bare si fra at slik er det og så selv legge forholdene til rette.

Selv passer jeg bestandig på å prøve å finne en benk eller noe jeg kan sitte på for å hvile.

Skal vi stå i kø, lar jeg de andre stå mens jeg sitter og venter.

Man må lære seg små knep.

Og er det noe man kjenner man ikke greier, da må man si fra, ikke forvente at andre skal lese tankene våre.

Her i huset, er nå straks ferien slutt.

Alle drar hver til ditt, ut i full aktivitet igjen.

Da tenker jeg at jeg tar meg en liten pustepause, før jeg starter egne aktiviteter igjen.

Blanke ark og fargestifter, nye Lillasjeldager, det blir kjekt

Det gleder jeg meg til

I dag