Denne gangen dro jeg med en kropp som samarbeidet godt.
Jeg gikk turer med en kropp som var lettere i steget enn på flere år.
Det var nesten så gubben dånte tror jeg, for sånn hadde han ikke sett meg.
8-10 tusen skritt flere dager.
Det var magisk.
Men………
Så sier folk: Nå må du fortsette å være like flink når du kommer hjem.
Ja, jeg forstår de mener det bare godt.
Men det er dette de ikke forstår.
Det har absolutt ingenting med å være flink å gjøre.
Absolutt ingenting.
I dag har jeg vært akkurat like flink.
Jeg har lagd meg frokost, hentet post, sluppet ut og inn katten 6 ganger og satt på ei maskin med klær, som ikke kommer til å bli hengt opp før i morgen.
Og jeg er mer sliten enn den dagen jeg gikk 10000 skritt.
Det har ingenting med flinkhet å gjøre.
Å begynne med fysiske aktiviteter for meg i dag, ville vært det motsatte av å være flink.
Å være flink nå, er å hvile.
Ikke presse kroppen til noe som helst.
Ikke en gang tenke tanken på ut og gå.
Bare sitte mest mulig i ro.
Det skal jeg gjøre også.
Slik er det med en kropp som har utmattelse.
Man må hele tiden kjenne etter hva man kan tillate seg.
Føler man seg fin, kan man gjøre mer.
Hele tiden balansere hvile og aktivitet, noe som kan være svært utfordrende, for man vil jo så innmari gjerne.
Inni en, bor det et menneske som liker aktivitet.
En som elsker å dure avgårde i full fart.
Akkurat nå er det tomt for energi.
Det er sirup i systemet som gjør bevegelse som å vandre med føttene nede i tung dyp snø, der man så vidt greier å flytte beina.
Der hvert steg krever en styrke man ikke har.
Derfor skal jeg være flink i dagene som kommer.
Så mange dager som er nødvendig for kroppen å hvile.
Så krysser jeg fingrene for at den innhenter seg igjen raskere enn før, for du verden hvor deilig det var å kjenne at den fungerte bedre.
Åsa Larsson er kjent og kjær for meg. Jeg har lest alle av henne og sett alt som er filmatisert. Stor glede når hun nå kom med en ny, Fedrenes misgjerninger. Kanskje en av de jeg gledet meg mest til i år. Denne og den nyeste av Cilla og Rolf Börjlind.
Det skriker inni meg når Åsa Larsson sier hun tar farvel med Rebecka Martinsson. Ingen flere bøker om henne er planlagt. Jeg vil jo ha flere.
Dette er en fantastisk krimroman. Det er en røverhistorie man ikke kan fantasere om å finne forklaring på, før sannhetene avsløres.
Det er samtidig en utrolig fin bygderoman og fortelling om ulike menneskers historie og oppvekst og hvorfor de har blitt som de er.
De ulike situasjonene er eventyrlig beskrevet og masse hjertevarme for både mennesker og dyr. Jeg moret meg kostelig over hundenes krumspring.
Sitat:
I samme øyeblikk svingte Kristers bil rundt hjørnet og stanset bak henne. Alt hun kunne tenke på, var det uvaskede håret sitt. Hvorfor dusjet hun ikke i dag tidlig? Fordi hun stod opp klokka fire. Men likevel. Hun svelget tyggegummien.
I samme sekund glemte hun håret, for tre elleville hunder kom farende ut av bilen. De hilste henne med all den hundelykke kroppene deres maktet å uttrykke. Halene svingte og tungene flagret som paradeflagg. De bjeffet og sloss om å komme nærmest henne så hun holdt på å ramle om kull. Snørrvalpen fant en pinne som han kom løpende med i håp om at den skulle gjøre han enda mer populær. Roy, gamlingen, knurret mot de yngre og presset baken mot Rebeckas bein for at hun skulle klø han på korsryggen. Det gjorde hun. Tintin sang en hengiven vise. Rebecka prøvde å få hendene til å rekke til alle. Hun bøyde seg ned og lot dem slikke seg i ansiktet. De rakk akkurat å slafse henne ned, så forlot de henne som på signal. For nå kom Krister bort, og alle spratt rundt han for bjeffende å fortelle at de hadde besøk. Så han det? Hallo,hallo,verdens beste besøk. Og deretter tilbake til Rebecka.
Det var umulig å ikke le. Krister og Rebecka lo sammen. Hundene vispet bort alt grums,gammelt og uoppklart mellom dem. Så reiste Rebecka seg opp. Hundene føk av sted over gårdsplassen, snuste rundt for å sjekke hva som hadde skjedd siden sist.
Han var så kjekk. Hun hadde faktisk aldri syntes at det forbrente ansiktet hans var stygt. Og kroppen hans. Ekte sterkt. Ikke sånn som man blir av å presse jern på treningsstudio. Han sa et kort hei. Noe reiste seg i henne og været da hun hørte stemmen hans. Som et lite dyr som har rotet seg bort i skogen og plutselig hører sin eier rope. En hjemmestemme. Hun svelget. Sa hei tilbake. Spurte hvordan det stod til. Han sa det var bra, bare bra. Hun tenkte på det ekle håret sitt igjen.
Dukker det opp en bedre krimbok på norsk i 2023 vil jeg bli svært overasket, sier Hoel, Adresseavisen og jeg må bare nikke og si meg enig.
Det er ikke action hele boken igjennom, men man blir glad i de som er med i historien.
Det er ikke makabre beskrivelser, kun god krim med mange uventede vinklinger.
Kåret til beste svenske krim i 2021 og det har jeg full forståelse for.
Åsa Larsson er en fantastisk forfatter.
Fra omslaget:
Statsadvokat Rebecka Martinsson kjeder seg i jobben på Kirunas politistasjon. Hun er nedlesset papirarbeid og lengter etter å få være mer operativ, å være med politikollegaene sine ut i felten.
Så da den respekterte rettslegen Lars Pohjanen ber Rebecka om hjelp til å etterforske et gammelt drap, er hun ikke vanskelig å be. Noen har funnet liket av en mann som har vært savnet i tretti år.
I denne sjette spenningsromanen om Rebecka Martinsson handler det om uoppklarte mysterier, familie og relasjoner, ny og gammel kjærlighet, korrupsjon og makt i lokalsamfunnet.
Nå leser jeg:
Ulrika Rolfsdotter, Rovhjerte
Leseeksemplar fra Aschehoug
Ulrika Rolfsdotter er ukjent for meg, men hennes bok Rovhjerte ser spennende ut. Første bok i ny serie.
Fra omslaget: Annie Ljung har skapt et nytt liv som sosionom i Stockholm, langt fra hjembyen Lockne. Når hennes demente mor rømmer fra sykehjemmet, blir Annie tvunget til å dra tilbake til stedet hun både elsker og hater. Samtidig forsvinner hennes slektning Saga sporløst, og Annie blir overtalt til å bli. Hva slags hemmeligheter har egentlig 17 år gamle Saga? Har hun rømt, vært i en ulykke eller blitt myrdet? Annie blir stadig mer involvert i søket og blir tvunget til å møte demonene fra fortiden.
Rovhjerte er første del i en drivende spenningsserie som finner sted i Ångermanland i Nord-Sverige – inspirert av folketro, historiske drap og hekseprosesser fra 1600-tallet.
Det nyeste nummeret av Hverdagsnettmagasinet, proppfull av forfatterintervjuer og mye mer, blant annet Bokidioten som denne gang prøver å rydde i bokhyllene sine. Lykkes hun?
Vi har en fantastisk natur og nå om våren, er det aller vakrest.
Når vi er på tur, lokkes vi tilbud om utflukter til natur og fossefall, men akkurat der skal det noe til å bergta oss.
Vi er rimelig bortskjemt.
Til gjengjeld var det kun 11 grader og det er en av årsakene til at man søker til varmere land, i tillegg til å se og erfare andre miljøer. Se utenfor vår egen dørstokk er sunt. Reiser er opplevelser for sjelen.
Vi tar av mot Sogge. På campingen ved elva her, hadde den nye Burningfilmen sin base.
Vengetindene, Romsdalshorn, Rauma elv. Romsdalshorn har vel vært det fjellet vi har sett mest av på tv i det siste, da det var med på hver eneste sending til Kompani Lauritzen.
Åndalsnes.
Isfjorden
Vi ser jo rennende vann fra balkongen. Nå er det mye snøsmelting så Steinelva er stor.
Ei som satte pris på at vi kom hjem.
Stillingen er noenlunde den samme som på Rhodos.
Og når man har kommet hjem, da er det hverdag og hjemmebakt brød.
Mettet av inntrykk og latter og sol.
Nå lades batteriene før vi om noen uker er klar for ny reise.
Da går turen med cruiseskip fra Barcelona til Roma og så tilbake.
Frem til det, må kroppen lade, for nå er batteriet ganske så flatt.
På veien dit, så vi denne fine hagen med masse grønnsaker.
Tomatene var ikke modne enda.
Det er ca 1 km å gå fra hotellet inn i gamlebyen.
Jeg må innrømme det gikk litt smått i starten, for nå begynner kroppen å bli klar for en pause.
Jeg har drevet den hardt denne uken, 8-10000 skritt hver dag er mye for meg som er vant til å sitte i ro hjemme.
Men den har vært bedre energimessig enn på flere år, så det se mer som et mirakel.
Så får vi håpe jeg ikke kjører så hardt at jeg havner i kjelleren igjen.
En dag igjen nå.
Det er så fredelig atmosfære her innenfor murene.
Når vi kom lenger inn, nærmere havna der cruiseskipene ligger, var der kaotisk.
Se hvor vakkert det blomstrer.
Mens damene studerte blomstene, studerte karene stein.
Hva de sier, ja det vet de bare selv.
Ser ut til å være veldig interessant.
Det ser også ut som det er en grundig analyse som foregår, for vi måtte lokke dem med pitstop for å få revet dem løs.
Morsom butikk.
Vi gikk og gikk og lette etter ett vannhull med gode stoler. En sliten kropp kan ikke sitte på en stol uten pute. Nei, sa jeg, vi må ha gode stoler. Da høre vi “kom, her gode stoler”, på gebrokkent norsk. Bareieren skjønte hva vi så etter. Det er litt mas utenfor restaurantene. Det er mange som trenger inntekt og prøver å få oss inn.
Ved bordet under dette treet fikk ingen sitte.
Der regjerte denne duen. De hadde pakket inn reiret med plast så den ikke skulle skite på de som satte seg der.
Vi gikk en tur langs havna og så på cruiseskipene før vi gikk inn igjen i gamlebyen.
Men det ble så stressende inne der, vi gikk i kø for det var så mye folk, så vi bestemte oss for å gå til Red restaurant igjen og spise lunsj før vi snudde og gikk hjem.
På veien dit gikk vi noen gater vi ikke har gått før. Nå fant vi gågata og her var det kjempekoselig.
I og med at nye gater ble utforsket og de ikke stolte helt på det indre kompasset til reiselederen, som sant nok, ofte drar i vei i motsatt retning, måtte Google hjelpe oss.
Som et lite tips der, er det lurt å skrive rett navn på restauranten. Ja da, mitt indre kompass var riktig denne gang.
Og frem kom vi. Her er det visst nye studier på gang. Gjett om det var godt å sette seg i gode stoler.
Gresk meze. Det var godt.
For å lure beina til å gå mer, måtte jeg lokkes med et besøk på Vetobar. Når jeg lander i de gode stolene der, vet jeg at jeg er snart hjemme.
Det er så mye stasj i de drinkene at støtteapparatet blir helt borte.
Der var de ja. De holder ut. Kun noen timer fri 17. mai. Og litt hvile på ettermiddag. Utenom det holder jeg de i full fres hele dagen fra 9 til 23. De kommer nok hjem helt utmattet. Men de er faktisk like blid enda. Vi snakker til og med om ny reise i august neste år. Neste år er nemlig gubben pensjonist og trenger ikke tenke fellesferie lenger.
Knærne mine er ikke glad i trapper og de roper litt høyt for hvert trinn, men jeg kommer både ned og opp og da er det vel ingenting å klage over.
Der ser jeg jo havet.
Da er det bare å prøve å brette seg ned.
Styrketrening de lux men denne gangen greier jeg både å legge meg ned og reise meg igjen, uten hjelp, så det virker som om kroppen er bedre enn i fjor.
Wow, det kom noen store bølger.
Aldri om jeg skal uti der.
Jeg er litt lei av de samme kjøttbitene på grillen, så i dag gikk jeg for kald buffet.
De ser jo så fristende ut de små lekkerbiskene.
Det smakte helt ok.
To biter sitronterte.
Vi tok en liten spasertur langs strandpromenaden.
Der ble en fin tur.
Vi gikk ikke så langt for det var ingen pitstop der.
Vi var usikker på hvor langt det var.
Når vi googlet etterpå, ser det ikke så langt ut, så kanskje neste gang.
Det var deilig å gå der det ikke er stor trafikk.
Se der er det forsynemeg et troll som har blitt til stein.
Inni denne lille kirken, var det bilde av en kvinne. Oppe ved veien et annet sted, var det et lignende minnesmerke. Muligens de bygger slike der noen har omkommet.
En fin tur ble det.
Nå har vi bare to dager igjen og en dag skal vi i gamlebyen igjen, så vi får se om det blir en ny tur på denne stien, til Ixia.
Vi venter på selskap.
Her ankommer de med stil.
Jaggu ble det dessert i kveld også. Har vel snart brukt opp dessertkvoten for i år. Den i det store glasset var veldig god, det lille glasset var ikke noe særlig og eclair tror jeg bestandig er bedre enn det egentlig er.
Vi er veldig glad vi ikke booket oss inn på nabohotellet. I og med at det er litt vind her, ville det blitt gjennomtrekk på rommet. Hadde nok ikke hatt bruk for aircondition da, tenker jeg.
Ved middagen i dag ble vi nesten dødelig fornærmet når kelneren spurte om det var første dagen vår. Her strever vi for harde livet å bli brun og så er vi fortsatt så hvit at de tror vi akkurat har kommet. Uffa meg, hihi.
Her kommer noen fine eksempler på parkering her i byen.
Innkjøring forbudt ja.
Da avslutter vi kvelden på Veto igjen. En drink og så hjem.
Det ble litt latter kan du si, når gubben fikk servert dette glasset.
Etter frokost, tar vi gåskoene på og durer avgårde inn i byen.
Siden det er 17.mai, fikk støtteapparatet fri, til i kveld når vi skal spise middag.
De trenger nok å hvile seg litt.
Det røyner på å være støtteapparat til denne dama.
På vei inn til byen, passerer vi denne bilen.
Jeg måtte bare le.
Ja, for dette nederste bildet her er fra i fjor.
Samme bil stod på samme plass.
Jeg husker det, for jeg kommenterte den i fjor at standarden på biler her er ikke som hos oss.
Nå er det 2,5 euro for en liter bensin her.
Vi klager vi som har helt andre lønninger enn her.
De som har bil, får 50 euro fra staten hver 3. måned.
Laura som jobber på Veto har 2 jobber, en på dag og en på kveld og 20 km å kjøre en vei.
Vi har ikke spurt hva hun har i lønn, men vi vet det er ikke mye.
Og tenk når alle turistene ble borte i nesten to år.
Nei, vi må reise vi som har mulighet.x
En sånn engel på toppen der, med de hvite blomstene, var det jeg kjøpte når vi var i gamlebyen.
Det var mange norske flagg å se. Mange barer hadde pyntet med norske farger.
Alt for å lokke kunder. De er jo avhengig av inntekt. Mange har også norsk familie.
Det er to norske barer i sentrum, vegg i vegg med Red restaurant, der Sissel er. Disse barene var stappfulle av nordmenn som skulle gå i tog.
Håper ingen blir fornærmet over å bli fotografert.
Vi gikk til Sissel og Stavros, for litt forfriskning før toget.
Melina er barnebarnet deres. Hun ble født i det 17.mai toget gikk forbi, for 4 år siden.
Sissel har lagd kransekake.
Stavros gjør klart det norske flagget.
Vi gjør ingenting.
Vi trodde toget skulle starte 12 med 10 på, dro de avgårde og vi skyndet oss å følge på.
Det var et utrolig langt tog. Jeg trodde det var bare 10-12 personer som kom til å møte opp, så jeg var kjempeoverrasket.
Når vi kom til havna, hoppet vi av.
Det var nemlig en annen der på besøk i dag, som vi ville hilse på.
Det var ikke denne.
Og ikke her.
Men der ligger den, Celebrity Edge, hvor vi skal feriere 14 dager i juli.
Da skal den ikke hit til Rhodos. Vi skal til Spania, Frankrike og Italia.
Gubben er jo oppe så tidlig at han kunne se henne komme.
Hun er ikke så fin utvendig, synes jeg.
De nye skipene ser ut som noen bulldosere.
På midten ser dere The flying carpet.
Det brukes når man kommer ombord og som bar og restaurant.
En kveld i uka kan man booke restaurant der. 75 dollar, hvis jeg ikke tar feil. Da har du mat og drikke, hvor mye du ønsker.
Det er visst fullbooket, så snart man kommer ombord.
Det er mange katter i gatene. Grekerne er glad i katter. De er velstelte og fine.
Vi derimot, må snu nesen hjemover igjen.
På veien dit, går vi innom Red igjen og spiser lunsj.
Det er herlig å se at cruiseskipene er på sjøen igjen, bringer inntekt inn til de som bor her.
Skipet som kommer der, har vi ikke sett før.
Meno cruises. Israelsk, sier gubben som googlet.
Vi er jo cruiseidioter og elsker å se skipene og se om vi kjenner dem.
Gresk salat, bestandig deilig.
Det er mange som prøver å tjene penger. Her selges det hvitløk.
Så var det å vandre tilbake for å hvile seg litt.
På vei inn til byen i dag tidlig, gikk jeg uten pause.
Nå derimot, måtte det bli et forfriskende stopp.
Hele kroppen roper om hjelp.
Den føler jo den er utsatt for rakettangrep om dagene.
Å gå fra å sitte i en stol og lese til å traske gatene rundt her, vel, det kjennes kan du si.
Men kroppen er lettere å ha med å gjøre, enn den har vært på årevis.
Den har ikke så mye sand i systemet, beveger seg lettere, så jeg pusher den litt hardt.
Kanskje får jeg svi for det senere, men nå er det bare en uke og jeg kan hvile når jeg kommer hjem.
Nå er vi vel klar til å gå sa han og så satte han seg ned og leste.
På Red for å spise 17.mai middag. Først ble vi servert blomkålsuppe.
Grillet halloumi.
Kleftiko. Her servert som lammeskank.
God natt. Det har vært en fin 17.mai
Vi inviterte gjester på rommet men etter å ha tråkket rundt hele dagen, var det slik tåfislukt at hele selskapet ble ført inn i tåken. Men etter en tur i dusjen, lettet det så mye at vi kan ta en liten skål før vi sier takk for i dag.
