Nå har jeg dalt ned hjemme igjen etter en ukes ferie på Rhodos.

Jeg har delt hver dag det vi har gjort.

Denne gangen dro jeg med en kropp som samarbeidet godt.

Jeg gikk turer med en kropp som var lettere i steget enn på flere år.

Det var nesten så gubben dånte tror jeg, for sånn hadde han ikke sett meg.

8-10 tusen skritt flere dager.

Det var magisk.

Men………

 

 

Så sier folk: Nå må du fortsette å være like flink når du kommer hjem.

Ja, jeg forstår de mener det bare godt.

Men det er dette de ikke forstår.

Det har absolutt ingenting med å være flink å gjøre.

Absolutt ingenting.

I dag har jeg vært akkurat like flink.

Jeg har lagd meg frokost, hentet post, sluppet ut og inn katten 6 ganger og satt på ei maskin med klær, som ikke kommer til å bli hengt opp før i morgen.

Og jeg er mer sliten enn den dagen jeg gikk 10000 skritt.

Det har ingenting med flinkhet å gjøre.

Å begynne med fysiske aktiviteter for meg i dag, ville vært det motsatte av å være flink.

Å være flink nå, er å hvile.

Ikke presse kroppen til noe som helst.

Ikke en gang tenke tanken på ut og gå.

Bare sitte mest mulig i ro.

Det skal jeg gjøre også.

 

 

Slik er det med en kropp som har utmattelse.

Man må hele tiden kjenne etter hva man kan tillate seg.

Føler man seg fin, kan man gjøre mer.

Hele tiden balansere hvile og aktivitet, noe som kan være svært utfordrende, for man vil jo så innmari gjerne.

Inni en, bor det et menneske som liker aktivitet.

En som elsker å dure avgårde i full fart.

Akkurat nå er det tomt for energi.

Det er sirup i systemet som gjør bevegelse som å vandre med føttene nede i tung dyp snø, der man så vidt greier å flytte beina.

Der hvert steg krever en styrke man ikke har.

 

Derfor skal jeg være flink i dagene som kommer.

Så mange dager som er nødvendig for kroppen å hvile.

Så krysser jeg fingrene for at den innhenter seg igjen raskere enn før,  for du verden hvor deilig det var å kjenne at den fungerte bedre.

Så dere vet hvor dere finner meg.

I dag