Jeg skrev nå i helga om å forløse gammelt gruff vi bærer på.

Hvordan det får sette seg uten av vi er klar over det.

https://lillasjel.blogg.no/var-sarbarhet-vare-folelser.html

Hvordan vi går inn i prosesser, der vi forløser og at det er viktig å se disse prosessene.

Det er viktig at vi ikke legger noe skyld på andre.

Ja, kanskje er det andre som i løpet av livet, har såret oss, men nå er det på tide å ta kontrollen selv.

La de ikke få bestemme lenger.

 

Hele tiden har vi fri vilje.

Det er viktig å huske på.

Jeg snakker mye om å følge hjertet.

At jeg gjør som stemmen i hjertet sier.

Men husk da at dette er en god stemme.

Det er ikke negative tanker eller formanende.

Det er ikke tvangstanker.

De er kun gode og de er forsiktige.

I dag sa stemmen at jeg skulle gå live igjen.

Det sa den forrige uke også men da lot jeg være.

Da tok nervene mine meg og jeg tenkte at nei, jeg vil ikke.

Det er hele tiden opp til en selv hva man skal gjøre.

Dette er veldig viktig å huske.

I dag følte jeg at nå skulle jeg gjøre det.

Jeg må øve på å tørre å være synlig.

Det er på den måten jeg forløser.

Det er på den måten jeg lærer meg å slippe meg løs.

I dag sprang jeg nesten rett fra dusjen for jeg var redd jeg skulle ombestemme meg.

Det er ikke bestandig så enkelt å sette seg selv fri fra gamle tankemønstre.

Men det gjør veldig godt når man greier det.

 

 

Når man skal følge hjertet, bruker jeg å si at begynn med basic.

Tenk over at når du er nødt til å gå på do, ja da gjør du det.

Det er noe inni deg som forteller deg at det er nødvendig.

Det er ikke hjertet, men hjernen, men likevel er det fint å tenke over det.

Likedan med å spise når man er sulten, drikke når man er tørst.

Still litt spørsmål til deg selv.

Hva skal jeg spise, hva skal jeg drikke.

Hører du det som du vet er helt feil for deg, ja da er det gjerne hjernen som kommer med det den har lyst på.

Det er dette som er vanskelig i starten, skille mellom hjerne og hjerte.

Lær deg istedetfor å tenke, så føl inni deg.

Hvordan kjennes det ut med leverpostei på skiva, nei det føles feil,hvordan kjennes salami ut.

Dette kan høres teit ut, men prøv litt og se hva som skjer.

Det er en enkel og fin måte å lære seg til å kjenne etter, ved å bruke ufarlige ting.

Da vil du og kroppen lære hverandre å lytte til hverandre.

Jeg bruker det mye når jeg lager middag også.

Hva skal jeg ha i denne gryten og så kjenner jeg etter inni meg.

Passer det med paprika, nei, ikke i dag, hva med chili, tja, da venter jeg litt og spør igjen, hvitløk, ja

Slik øver jeg meg som om jeg lærer et nytt språk,

Ja, høres tåpelig ut, men det funker for meg og da funker det kanskje for deg også.

 

 

Nå viser nyere forskning det mange av oss lenge har visst, at vi kommuniserer telepatisk med hverandre.

Koblinger melleom bevissthet, jordens magnetiske felog og hyperkommunikasjon (gjen)oppdaget.

 

At vi har kontakt uten å møtes øyne til øyne.

Dyr og planter kommuniserer med hverandre

Så hjertet vårt er som en kommunikasjonssentral.

Den er det viktig å bygge ut og stelle fint med.

Ofte kan vi ha store drømmer, men drømmene blir gitt oss som en drivkraft.

Dette er noe jeg har skrevet mye om før, men jeg er veldig opptatt av nettopp det.

Fordi om vi skal bevege oss mot drømmen, betyr ikke det at vi skal kaste alt og springe.

Drømmen kan også virke veldig usannsynlig og vi vet ikke om vi skal helt dit.

Den kan nemlig endre seg underveis.

Men den er der for å få oss i gang.

Hjertet vil så gi oss små ledetråder og hjelpe oss å komme oss fremover, et steg i gangen.

Så plutselig kan du se, slik jeg har sett nå, at en rekke situasjoner har sammenheng med hverandre.

 

Januar: enkeltmannsforetak, gå live, jobbe med selvtillitt og tro på meg selv

Februar: ting blir lagt til rette, så jeg får bevisst opp det jeg trenger å forløse.

Slik jeg forteller om boken Reisen i livesendingen. Jeg skal til en venninne, tar på sko og tenker jeg må ha med strikking. Jeg går inn igjen, finner strikking men også en bok, Reisen, som jeg “tilfeldigvis” så i bokhylla noen dager før og tenkte jeg skulle lese om igjen. Tar med den til venninnen. Hun er opptatt, jeg tar frem strikking, men der har jeg gjort en feil, så den må tas opp når jeg er hjemme igjen. Tar opp telefon, nesten strømløs. Tar da frem boken og blar opp tilfeldig der den åpner seg, leser om hvordan vi lagrer følelser i organen i kroppen.

Noe som igjen leder meg til å tenke over hva jeg har lagret i leveren og jeg får at der har jeg lagret kritikken jeg har sugd til meg fra jeg var barn til jeg ble voksen. Jeg har sugd til meg alt og lagret det og tatt det for å være sannhet. Når jeg da går live i januar og får gode tilbakemeldinger, blir det en storm for kroppen, som hele tiden har trodd det motsatte.

Og alt dette er forberedelser til kurset jeg skal på i mars, Art and Soul, der jeg skal skrive, tegne, male og snakke.

 

Derfor må jeg forløse det jeg bærer på og “tilfeldigvis” har alt dette skjedd.

Ja, er det noen som tror at det er tilfeldig?

Jeg gjør ihvertfall ikke det.

Jeg ser at hvert tegn, alt jeg gjør leder meg fremover dit jeg skal.

Hvis jeg er på riktig vei, legger ting seg tilrette.

Små bagateller som man ikke legger merke til, hvis man ikke er årvåken for sammenhenger, slik denne damen er.

Og hvorfor er jeg det?

Jo, fordi da kan jeg fortelle om dem og inspirere andre så de også kan lære seg å lytte innover.

Jeg tror fullt og helt at lærer vi oss å lytte innover, ja da finner vi svarene.

De er slett ikke bestandig så hyggelige i det de kommer.

Slik min kropp er filleristet etter helgen.

Men likevel har jeg en ro, for jeg vet at alt blir bedre.

Så kjære deg, lytt til hjertet ditt.

Følg stemmen inni deg, lær deg den å kjenne.

Ta små steg i gangen og du er på vei.

I dag