Da er jeg på toget.

Jeg forlater en regntung Åndalsnes.

Da er jeg vei igjen.

Og som den sippergurien jeg er for tiden, renner tårene igjen.

Jeg er så følsom for tiden, at det nesten er for mye av det gode.

Jeg er på vei til mitt andre hjem, slik føles det ihvertfall.

Arthur Findlay spiritual college i England

Ingen steder gir meg en mer indre ro.

Det er der jeg føler jeg er helt og fullt ut meg, inni meg.

Nærmest sjelen, hvis man skal bruke store ord.

 

Vel, vel, da har jeg gjort det nok en gang

Arthur Findlay college, I mitt hjerte

 

 

 

Den lille piken inni meg, det er hun som gråter.

Hun gråter av glede.

De siste dagene har både min mor og far vært sterkt tilstede.

Slik har det ihvertfall føltes.

De har hjulpet meg til å slutte fred med fortiden.

Forløse det som vondt var.

Jeg ser at alt som har skjedd har hjulpet meg på veien.

Nå føles det som om de er med meg på veien.

 

 

Hit skal jeg, på våren denne gang, før har det vært sommer.

Det er femte gang jeg drar til Arthur Findlay.

De sier på skolen at ei uke der, er et års utvikling.

Kanskje er det skryt, men det føles sånn.

Du verden hvor mye jeg har åpnet opp.

Men det er ikke bare den spirituelle oppvåkningen.

Like mye om ikke mer er den personlige utviklingen som menneske.

Høsten 2017, fikk jeg i første øvelse, høre at jeg måtte slutte å være redd for å bli sett.

Kanskje var det det viktigste budskapet på det kurset.

Først nå etter nyttår, har jeg tatt tak i det.

Det er ikke bare, bare å finne motet og styrken, som skal til.

Men nå er jeg godt i gang.

 

 

Fjellene i min barndoms dal, Trolltindene, de gjemmer seg i dag.

Akkurat slik vi gjemmer på minner.

Mye av det er skjult for oss.

Vi må ha klarvær for å se det.

Er vi ikke åpen for det, kan vi bære på sår som ikke gror, hele livet.

De vil påvirke alt vi gjør.

Og ikke bare det, men vi overfører de også til våre barn.

All sorg, frykt, usikkerhet, alt blir videreført i generasjoner.

Det er derfor viktig at vi klipper den røde tråden, setter både oss selv og våre barn fri.

Jeg er rolig igjen, reisenervene legger seg.

Jeg fikk en takk her forleden fordi jeg er så tøff, deler av meg selv og hjelper andre.

Det er jeg takknemlig for, men jeg er ikke så tøff.

 

 

Jeg er en kontrollfreak.

Jeg sjekker billetter, telefon, penger, kort, gang på gang.

Kroppen får stressreaksjoner og jeg brekker meg.

Jeg må i flere omganger sette meg ned og puste noen minutter, for å roe nerver.

Men det er en drivkraft i meg, som dytter meg fremover.

Dette er livsveien min, det er viktig for meg.

Det jeg nå kan bidra med i form av ord, oppmuntring og healing, det er et mirakel for meg.

Jeg bruker hele meg, alt jeg har lært og alt jeg har erfart.

Hver en tåre kommer til nytte.

Alt fra maskinskriving på valgfag, regnskap, språk, markedsføring, salg, nettverksbygging, kombinert med min personlighet.

Jeg er vitebegjerlig, nysgjerrig, sta, viljesterk, åpen, imøtekommende, glad, omsorgsfull.

Jeg ser deg.

Det er viktig for meg.

Jeg har opplevd å ikke bli sett, ikke bli trodd, blitt misforstått.

Det har preget meg mye i livet og derfor er det viktig for meg.

 

 

Når jeg bladde i disse gamle bildene fra jeg var 13 år, fant jeg navnet på en av de som så meg.

De var flere, men Grete var den jeg hadde bilde av.

Jeg fant henne på Facebook og tok kontakt, for å få takke.

En liten pike på 13 år husker henne 45 år etter.

Fordi hun så meg.

Så kanskje blir det det aller viktigste i dagens innlegg.

Se

Se deg selv og se de du møter.

Det er slik du setter spor etter deg.

Kjærlighet er nøkkelordet.

Ikke kjærlighet for å få noe tilbake, men uselvisk kjærlighet.

Det er nøkkelen til et godt liv.

I dag

 

Og så symbolsk, regnet stopper, skyene løser seg opp og solen kommer frem.

 

 

Kan ikke du være den ene

 

ps. Dere blir vel med til Arthur Findlay. Jeg satser på at jeg får til daglige innlegg.