Fy flate, hvem har sagt at selvutvikling skal være lett
Etter nyttår har jeg hatt en arbeidsperiode
Det har haglet følelser i meg
De har ført til en indre storm
Jeg har vært filleristet mentalt
Nei, ikke vært deprimert, men det har vært mye følelsesmessig turbulens
Den lille piken i meg har gitt slipp på mye sårt og vanskelig
Store forløsninger
Jeg er blitt omskapt på et vis
Alt jeg har trodd om meg selv, har vært tømt på et glass og ristet på og kommet ut som noe annet
Litt om å følge hjertet, tenke nye tanker og bli kvitt gamle tankemønstre
Likevel er det som om kroppen da protesterer
Den lille piken kommer på nytt i trassalderen
Motsetter seg alt det andre gjør, vil ha alt på sin måte, har vansker med å passe inn
Hun er redd for å miste veien sin
Hun vet hun skal gå andre veier, og hun er redd for å bli stoppet
Samtidig spenner hun selv beina under seg
Hun kjenner rustningen hun har tatt på, starter å falle av og det fyller henne med frykt
Dessuten blir alt så åpent, så sårbart, hun får seg sine redsler
Alt hun har fortrengt gjennom årene, blir nå synlig og da kommer frykten frem igjen
Når jeg var i syden nå nettopp, gikk de første dagene fint.
Så slo smertene i høyre kne til for fullt igjen, etter at det var på bedringens vei.
Jeg hadde store vansker med å gå, pga smertene og det dro kreftene
ut av meg og det var jo ikke så mye fra før liksom.
Jeg ber venner om healing og ei venninne ringer meg etter at jeg kommer hjem
Hun får opp et bilde av en korde, som en krok som sitter i kneet, noe gammelt.
Hun sier hun får at farfars far, forteller dette.
Når vi jobber på denne måten sier vi hva vi får opp, men vi kan ikke påstå at det vi får, stemmer.
Jeg sier at kanskje har jeg med meg gammel historie i energiene.
Kvelden kommer og plutselig faller det ned i hodet mitt.
Når jeg var på Gran Canaria, var jeg sammen med venninner jeg gikk på skolen sammen med.
Jeg mistet jo faren min når jeg var 11 år.
Det ble ikke snakket om, livet var bare snudd opp ned, fra ene dagen til den andre.
Vi flyttet og to mnd etter hans bortgang var alt mitt gamle liv borte.
Vi flytter og jeg begynner på ny skole.
Sammen med disse nye skolevennene, drar vi på skitur.
Jeg var da 13 år.
Dette var uken før vinterferien og jeg gledet meg til å besøke tanteungene mine
Så faller jeg i enden av bakken, Ingen fart, faller bare bakover
Jeg gråter og roper hjelp men de tror ikke på meg.
De tror jeg overdramatiserer.
Etterhvert skjønner de at ikke alt er som det skal.
De lager båre og drar meg ned til veien der en taxi venter.
Taxien har plukket opp min mor.
5 mil og ei ferge, i baksetet på en taxi
……..med brudd i lårbeinet.
De borer en pinne gjennom kneet mitt, heiser foten opp i strekk og slik ligger jeg i fire uker.
Akkurat slik min venn forklarer at hun ser.
Pluss en uke opptrening.
Alene
Foreldre overnattet ikke den gangen, de kom på besøk en gang i uken.
Min mor var jo alene og måtte på jobb.
Sterke, såre opplevelser som kroppen ikke glemmer så lett.
Følelser lagres i kroppen til vi gir slipp på de.
I går kom en sang for øynene mine flere ganger.
Når jeg åpnet den og selv om jeg har hørt den før, kom det nå en annen reaksjon.
Sorg og savnet til den lille piken inne meg og ord fra pappa
I tusener av år har jeg elsket deg
I dag måtte jeg bare finne bildene jeg ble påminnet at jeg hadde i en gammel album.
Og tårene renner igjen, for den lille jenta
Det siste bildet er sammen med Grete, en av sykepleierne.
Jeg husker enda hvor snille de var med meg.
Jeg håper det ikke blir helt galt at jeg legger ut bilde av henne.
De var mange som dullet rundt meg, spilte spill sammen med meg.
Jeg hadde skole der fra senga og de gikk rundt med en bibliotektralle, der vi fikk låne bøker.
Dette er 45 år siden og følelsene har jeg holdt inne i alle de årene.
På tide å gi slipp, tillate kroppen at det nå går.
Så takker vi kneet som minnet meg på hendelsen.
Kanskje til og med det, kan bli bra nå.
I dag
Takk til Elisabeth Lindstad Tangen, for nok en gang å ha hjulpet meg med prosessene mine. Du er en god venn og svært dyktig.