Jeg er fan av Adler-Olsen, stor fan, men denne fenget meg ikke på samme måte
Jeg kan ikke helt sette fingeren på hva det er, den ble bare ikke så spennende for meg.
Jeg ble heller ikke helt fortrolig med at de plutselig ble så greie å ha med å gjøre de hjelperne hans.
I de første bøkene har jeg kost med med intrigene i kjelleren innimellom spenningen, men den godmodige komikken var nå borte.
Likevel anbefaler jeg selvfølgelig Journal 64, i likhet med alle andre av hans bøker, også den første Alfabethuset, selv om det ikke er en vanlig krim, men fra andre verdenskrig ,er også det en bra bok.
Det er jo en bra krimbok, jeg ble bare så innmari hekta både av Kvinnen i buret, Flaskepost fra P og Fasanjegerne, at det skal noe til å leve opp til det.
Fra // <![CDATA[ var uri = 'http://impno.tradedoubler.com/imp?type(js)g(16861834)a(2109532)' + new String (Math.random()).substring (2, 11); document.write('’); // ]]>
Ny bok i den populære serien om Avdeling Q. Etterforsker Carl Mørck og hans hjelpere står overfor en komplisert 23 år gammel sak som skal vise seg å handle om overgrep på det aller groveste. Helt fram til 1950-tallet ble nemlig “upassende” kvinner deportert til den lille øya Sprogø, der misbruk, tvang og svik var hverdagskost. Dit kom også den unge Nete Hermansen, og derfra klarte hun å unnslippe – trodde hun. Men en dag innhenter fortiden henne. Hva skjedde med henne, og hvor ble det av menneskene omkring henne? Flere av dem er blitt sporløst borte. Da Carl Mørck endelig tror han vet hvordan tingene henger sammen, kommer en ny og svært kaldblodig morder på banen.
Så kommer vi til bok nummer to og det var en stor bok for meg.
Den usynlige broen av Julie Orringer
700 sider med for meg stor fortellerkunst. Når jeg kjøper bøker, kjøper jeg ofte etter hjertemetoden, hvis det er for meg ukjente forfattere. Jeg får et innfall at denne skal jeg lese og dette var en sånn bok som fikk bli med meg hjem fra handletur.
Og ikke angrer jeg på det. Dette er en bok jeg anbefaler til alle de som liker å lese.
Julie Orringer er for meg et nytt bekjentskap og jeg håper det kommer flere bøker fra henne.
Hun har fra før gitt ut en novellesamling, Puste under vann.
Fra // <![CDATA[ var uri = 'http://impno.tradedoubler.com/imp?type(js)g(16861834)a(2109532)' + new String (Math.random()).substring (2, 11); document.write('’); // ]]>
En uforglemmelig historie om tre brødre, og en stor kjærlighetsroman fra andre verdenskrig med Budapest og Paris som bakteppe. Paris 1937: Andras Lévi, en ung arkitektstudent, ankommer fra Budapest med et stipend, en enkel koffert og et mystisk brev han har lovet å levere til en C. Morgenstern på rue de Sévigné. Her treffer han den unge enken og ballettdanseren Klara og forelsker seg hodestups. Men Klara bærer på en mørk hemmelighet, og da hun innvier Andras i den, tar livet hans en ny vending. Samtidig rykker krigen stadig nærmere Europa. Og mens Andras forsøker å skape en tilværelse i Paris, reiser hans eldre bror Tibor til italienske Modena for å studere medisin, og hans yngre bror slutter skolen for å følge kunstnerdrømmen om et liv på scenen. Da krigen bryter løs, blir de alle kastet ut i usikkerhet. Julie Orringer har skrevet en stor roman med en voldsom emosjonell kraft; en roman om familie, kjærlighet og krig. Den er fremragende konstruert, praktfullt skrevet og umulig å legge fra seg. Den usynlige broen er nok en bekreftelse på Julie Orringers posisjon som en av dagens mest imponerende unge, litterære stemmer.
Samtale mellom hjernen og kroppen min en helt vanlig dag
Hjernen= H
Kroppen =K
H: Kom nå, vi må ut og gå tur i dag og.
K: Nei, vil ikke.Jeg er sliten etter i går
H: Jo, vi er nødt til det skjønner du, vi må røre oss.
K: Nei, jeg vil ikke røre meg.
H: Du husker da vel hvor fint det gikk i går. Vi gikk 5 km.
K: Fint du liksom. Har du allerede glemt hvor mange ganger du var våken i natt fordi kneet ditt var vondt?
H: Vondt i kneet ja, såpass må vi da tåle. Litt smerter gjør da vel ikke noe.
K: Det kan du si det. Du tenker aldri på meg. Tenker du noe på hvor mye jeg har slitt de siste 20 årene. Høy insulin, lavt stoffskifte, vondt her og vondt der, og for ikke snakke om alle kiloene. Er du klar over hvor tung du er, flere og flere kg hvert eneste år. Ikke en eneste takk har jeg fått fordi jeg har holdt ut. Du tar det bare som en selvfølge du at jeg skal finne meg i alt.
H: Jo da , jeg er klar over at du har hatt det tøft
K: Ja, ikke bare det, men plutselig får du en fiks ide om at du skal bli frisk og tar fra meg igjen alle medisinene. I 10 uker nå, har jeg ikke fått annet enn en allergitablett og noen vitaminer. Jeg gikk rett i kjelleren jeg, og før jeg har fått stablet meg opp trappa igjen, så begynner du å mase om å gå tur.
H: Vi må ikke gi opp, du har godt av å få beveget deg litt. Det er ikke sunt å sitte på en stol hele dagen, slik du har gjort hele vinteren
K: Har jeg hatt noe valg da? Jeg vet da vel at det er ikke sunt, men hva skal en stakkars kropp gjøre da, når den ikke har krefter? Og bare pass deg, du vet hva jeg gjør hvis du presser meg? Da går jeg til streik, og du får ikke rikket på meg på dagesvis.
H: I dag er du kranglete. Jeg vet at du har det ikke lett, men vi må tenke positivt
K: Tenke positivt ja, det er det eneste du tyter om. Du tyter så fælt om den positive tenkingen, at folk blir dritt lei. Noen sletter deg til og med som facebookvenn fordi du ser for lyst på tilværelsen.
Stikk fingeren i jorda da , og skjønn at folk prater om deg,og det er ikke bare positivt, skal jeg si deg
H:Jeg har sagt deg 1000 ganger, at etter lange samtaler med sjelen har jeg kommet frem til at så lenge jeg er snill med folk, må jeg få være som jeg er. Det ikke så nøye om folk prater om meg, det betyr ikke noe. Vil de slarve og prate bak ryggen min eller slette meg fra facebook, så la de det. Hva spiller det for rolle? De som er glade i meg, er det uansett de skjønner du. De som blir lei av meg, eller ikke liker meg, de må få lov til å kvitte seg med meg, og jeg har faktisk ikke bruk for dem, for de gir meg ikke det jeg har behov for. Det er ikke noe mål å bli likt av alle. Målet er å kunne slappe av og være meg selv. Det er best for deg og det, for da blir du friskere
H: Det gikk da så fint i går?
K: Jooo, det gikk ikke så verst i går, men jeg ble så irritert på den Endomondodamen du absolutt skulle dra med på turen. Hun kalte meg en skilpadde.
H: Nå fokuserer du negativt igjen. Det var bare på den ene runden at du fikk skilpadde, har du glemt at du fikk hare på den runden du gikk fortest? Og tenk på hvor deilig det er med frisk luft, solstråler, alle de vakre blomstene og utsikten til fjellene og elven som suser
K: Når har du tid til å se alt dette da, du er jo langt borte i tanker om hva du skal skrive i bloggen din. Det er aldri fred på deg
H: Vi kan stoppe og meditere litt underveis. Det er satt opp en fin hvit benk oppi Heinålia. Der kan vi sitte og hvile og meditere litt. Da roer jeg meg så fint ned vet du
K: Ja, det er nå den eneste gangen det er noenlunde stille oppe i topplokket ditt det, meditasjon liker jeg. Jeg får sitte i ro, og du er stille. Da er det fredelig du. Da får jeg faktisk den roen jeg trenger for å bli frisk. Jeg er faktisk litt friskere nå, stoffskifteprøvene blir jo sakte men sikkert bedre. Kanskje du ikke er så dum likevel?
H: Du skal få et varmt boblebad når vi er hjemme igjen så du får myket opp igjen de stive musklene dine
K: Det hørtes litt godt ut da.
H: Og du skal få mat.
K: Mat, ja nå snakker vi et språk jeg liker. Hva får jeg da?
H: Hva med et smørbrød med stekt haloumi(gresk grillost), tomat og skinke
K: Vi har ikke tomat for jeg nektet deg å gå på butikken i går.
H: Hva med hjemmebakt brød, stekt bacon og haloumi, litt purre, spinat, soltørkede tomater på glass, jo da, det har jeg, og litt av den deilige basilikumen som ligger i olje og hvitløk, på toppen?
K: Nam, nå frister du meg
H: Og hva med en kopp kaffe og 4 twist til dessert?
K: Okey, vi går
K: Men jeg bestemmer farten
Utrolig hvordan porten kan åpne seg hvis vi bare vil
