Jeg var i hennes gruppe i fjor også og liker henne.
Her bor jeg. Vinduet helt til venstre, Clock Cottage, annekset til skolen.
Her bodde jeg også i fjor og synes det er fint.
Det er stille og rolig her.
Jeg går tre minutter gjennom parken og så ser jeg skolen.
Etter å ha delt opp i grupper ble vi kastet ut i de første øvelsene. Først en meditasjon der vi gikk ned i transe. Deretter en øvelse hvor vi skulle lese hverandre ved hjelp av farger. Vi skulle se farger hos den vi jobbet sammen med og forklare hva vi følte de fargene fortalte. Nervene er på plass men jeg kastet dem og gikk i gang. Jeg ser i ettertid at jeg nok kunne gitt meg mer tid men jeg blir liksom litt febrilsk og vil bli ferdig så jeg kan puste ut.
I den første øvelsen med transe skulle vi be om et ord og jeg fikk trust og det er nok riktig. Jeg trenger å lære meg å stole på det jeg får og det er jo også derfor jeg er her.
O fjor gikk jeg og la meg hver kveld med en gang vi var ferdig for kvelden men i kveld ble der en cider i baren før jeg ruslet tilbake til rommet mitt. I morgen venter nye spennende oppgaver.
Klar for en ny uke, spekket med åndelige opplevelser.
Vi setter fra oss koffertene og rusler ned til the village, Stansted mountfichet.
Kristtorn
Vi sitter på cafe og spiser lunsj og koser oss.
Vi møter tre andre damer som og skal på kurs.
Et sterkt møte, så sterkt og fint at det kan ikke beskrives.
Sånne opplevelser må kjennes på kroppen.
Når man snakker om felles opplevelser selv om man aldri har møttes.
Når man kjenner hverandre sjel til sjel.
Gåsehud og tårer og sterke energier så man føler man har drukket ei flaske vin men har ikke smakt en dråpe.
Dette lover godt.
Rommet mitt.
Nå skal jeg pakke ut klærne mine og her skal jeg sitte og blogge. IPaden min ble død men jeg bruker telefonen. Så lett lar jeg meg ikke stanse. Håper likevel den finner på å våkne til live igjen.
Vi skal møte på skolen 17.00. Da ønskes vi velkommen og får litt informasjon. 18. 00 er det middag. 19.30 skal vi møtes i grupper og bli litt kjent.
Jeg vet at det er noe jeg selv har skapt inni meg.
Jeg må bare bli bevisst hva som egentlig ligger bak.
Når jeg står fast sånn, bruker jeg ordene.
Når jeg skriver, kommer etterhvert løsningen.
Vær klar over at mye av det vi føler som voksne, er følelser vi har bært på fra barndommen.
Jeg blir veldig usikker når jeg er i store forsamlinger blant de jeg kjenner.
Jeg har ikke den samme følelsen blant ukjente.
Jeg har og mange ganger stått på scenen i revysammenheng.
Da har jeg øvd og alt er kontrollert, så da har jeg bare vanlige scenenerver.
Dette er annerledes, utenfor min kontroll liksom.
Derfor vil jeg bli kvitt det, jeg ønsker å være den jeg egentlig er, nemlig trygg på meg selv.
Etter at jeg publiserte bloggen i går, fikk jeg denne kommentaren:
Viktig å jobbe med seg selv med sånne ting. Jeg ser jeg lett faller tilbake i min gamle rolle som på ungdomsskolen var sjenert og ubetydelig (i mine øyne) når jeg møter igjen folk fra den tiden. Men sånn er jeg jo ikke lengre.
Kjersti Jørgensen Sandnes.
Hennes blogg finner du på linken under. Hun er rasende flink å skrive, humoristisk vri og masse god mat, hva mer kan man ønske seg