Lillasjel

Emilia Hart, Kvinnene fra Weyvard Cottage

Leseeksemplar fra Cappelen Damm.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det blir mange bøker fra Cappelen med i feriekofferten,  for de gir jo ut veldig mange underholdningsbøker rett i pocket. De selges også i perioder i dagligvarebutikker og kiosker og seriene kan også i mange tilfeller abonneres på.

Og kvaliteten er ikke noe dårligere enn innbundne bøker. Flere av de kom på topp hos meg i fjor.

Oversikt over leste bøker 2025

De 12 bøkene jeg likte best i 2025

Denne er forholdsvis nylig utgitt og jeg var spent.

Jeg tok fri fra bokomtaler denne ferien og det ble veldig lite lest, men denne ble lest først og det var en ypperlig feriebok.

Det er en underholdningsbok og det er bittelitt romantikk, men ikke mye. Mest er det om mennesker og hvordan opplevelser preger oss. Det handler om aktuelle temaer som fordømmelse av andre mennesker, høyaktuelt i dag.
Det handler også om maktovergrep i nære relasjoner, også høyaktuelt.

Og det handler om morskjærlighet.

Jeg koste meg  ed denne historien og anbefaler den gjerne hvis du liker underholdningsbøker.

Fra omslaget:

Tre kvinner. Fem århundrer. Én hemmelighet.

Kate, 2019

Kate flykter fra sin voldelige kjæreste i London til det lille, falleferdige huset Weyward Cottage, som hun har arvet etter sin grandtante Violet. Her avdekker Kate en godt bevart hemmelighet som tar henne med langt inn i forfedrenes historie, til heksejaktenes tidsalder.

Violet, 1942

Violet elsker trær og insekter og drømmer om å bli naturforsker. Men samfunnets konvensjoner og den strenge faren er som en tvangstrøye for henne. Hun savner sin avdøde mor, som ryktes å ha blitt sinnssyk før sin død. Det eneste hun har etterlatt Violet, er en medaljong med bokstaven «W» inngravert. På Violets værelse er navnet «Weyward» skåret inn i panelet.

Altha, 1619

Altha er anklaget for hekseri og for å ha tatt livet av en bonde. I landsbyen er hun kjent for å leve et avsondret liv, for å ha en særegen kontakt med dyr og for å være i stand til å hjelpe mennesker i nød med helbredende urter. Altha lovet moren å holde lav profil for ikke å utsette seg selv for fare. Men nå risikerer hun likevel galgen …

Kvinnene fra Weyward Cottage fletter sammen historiene om tre bemerkelsesverdige kvinner i tre ulike århundrer, og er en oppsiktsvekkende og fengslende roman om kvinners styrke og motstandskraft.

Jeg leser denne og den er fornøyelig men litt kronglete setninger og jeg er litt ukontrollert om dagen, så tar litt tid og nå må den vente til vi er hjemme igjen etter ferien.

Hallgrímur Helgason, Seksti kilo solskinn

Leseeksemplar fra Kagge forlag

Spent er jeg også på ny historisk roman fra Island.

Forlaget Kagge gir ut mye spennende for tiden. Denne får svært gode omtaler.

Den ble lagt bort i likhet med den under, før jeg dro på ferie for jeg hadde ikke konsentrasjon nok. Det kognitive svikter litt hos meg innimellom.

Det ble også lite lest i ferien, så jeg henger etter med leseplanen.

Fra omslaget:

Seksti kilo solskinn er en storslått og oppslukende fortellling om nordmenn og islendingers felles historie på Island. Romanen er den første i Hallgrimur Helgasons prisbelønte Seksti kilo-saga, og den har blitt hyllet som et mesterverk og et høydepunkt innen moderne islandsk litteratur.

Like før jul 1889 rammes den avsidesliggende bygda Segulfjörður nord på Island av et voldsomt snøskred. Bare en liten gutt overlever – ved å drikke melk rett fra kuas jur. Slik begynner historien om Gestur.

Gutten vokser opp under harde kår, men da nordmennene oppdager sildefisket på Island endres livet i bygda over natten. Det en gang så gudsforlatte sognet forvandles til en yrende by, og Gestur aner en vei ut av fattigdommen. På mesterlig vis tegner Helgasson et fargerikt persongalleri av fiskere, tjenestemenn, prester og familier – hver med sitt strev – som virvles med i de store samfunnsendringene.

Seksti kilo solskinn er en kraftfull, varm og oppslukende roman om en tid som forvandlet Island for alltid, fortalt gjennom skjebnen til den foreldreløse Gestur. Boka har vunnet lesernes hjerter og vakt anmelderes begeistring i en rekke

Denne venter jeg også på å få begynne på. De er så sterke bøkene til Læstadius.

Ann-Helén Laestadius, Skam

Leseeksemplar fra Aschehoug

Hurra!!!

Denne har jeg gledet meg sånn til, selv om jeg hører den er hjerteskjærende.

Jeg har lest to av henne før. Stjålet er også filmet. Denne nye er visstnok inspirert av egen oppvekst.

Ann-Helén Læstadius, Stjålet

Ann-Helén Laestadius, Straff

Jeg har ikke helt kommet i gang. Slik er lesingen min. Jeg må lese det jeg er i humør til. Ikke alltid jeg er klar for det som er vondt. Den må vente litt.

Fra omslaget:

Marina vender tilbake til Kiruna etter ett år sørpå. Hun kjenner dragningen fra sine røtter, og klarer ikke å motstå dem. Men hjemme er det ingen som har glemt det som skjedde med Marina den gangen da hun var ung, spesielt ikke de strengt troende laestadianske slektningene.

Tilbake i barndommens gater begynner hun å stille spørsmål ved hvem hun har blitt og hvorfor.

Den smertefulle engstelsen fra barndommen kommer til overflaten, frykten for å bli straffet for sine synder. Og hun kan ikke lenger lukke øynene for selvforakten som tvang henne til å skjule sin opprinnelse.

Hvordan skal hun kunne helbrede sårene, og hvem bærer ansvar for skammen som er gått i arv?

Etter suksessen med “Stjålet” og “Straff” er Ann-Helén Laestadius tilbake med den storstilte avslutningen på Sápmi-trilogien. “Skam” er hennes egen generasjons fortelling, en roman om umulig kjærlighet, tapet av identitet og språk, og et savn etter å være god nok.

Denne leser jeg på senga.

Taylor Jenkins Reid, Atmosfære 

Leseeksemplar fra Cappelen Damm

Fra omslaget:

Når man elsker noen til månen og tilbake

Joan Goodwin har vært fascinert av stjernehimmelen så lenge hun kan huske. Hun er tilfreds med jobben som foreleser i fysikk og astronomi, men så ser hun en annonse som pirrer interessen. For første gang i historien søker NASA etter kvinnelige forskere til sitt romfartsprogram, og lysten til å reise ut i verdensrommet er vekket.

Sommeren 1980 er hun en av de ytterst få utvalgte blant tusenvis av andre søkere, og begynner opplæringen på Houstons Johnson Space Center sammen med de andre kandidatene: Top Gun-piloten Hank Redmond og forskeren John Griffin, som er hyggelige og lette å samarbeide med selv i pressede situasjoner, misjonsspesialist Lydia Danes, som har jobbet for hardt til å bry seg om å være sosial, varmhjertede Donna Fitzgerald, som har sine egne hemmeligheter – og Vanessa Ford, den magnetiske og mystiske luftfartsingeniøren som kan reparere alle slags motorer og fly alle slags fly.

Mens vennskapsbånd knyttes, oppstår det for Joan en lidenskap og en kjærlighet hun aldri har kunnet forestille seg. Det får henne til å stille spørsmål ved alt hun tidligere har trodd hun visste om sin plass i universet.

Men i desember 1984, på oppdraget STS-LR9, endrer alt seg på et øyeblikk.

Stabel begynnelse februar/mars og kommer til å fortsette ut april.

Presentasjon i linken:

Lesestabel februar/mars, tema pocket, nyheter, pluss noen som ropte høyt

Aina Skoland, Marionetten

Lizzie Page, Barnas sang

Jens Henrik Jensen, Jeanette Varberg, Frende

Linda Wilgus, Havets datter

Oversikt over leste bøker 2025

De 12 bøkene jeg likte best i 2025

Jeg ønsker alle hjertelig velkommen til siden min:

http://Www.Facebook.com/Lillasjel

Insta:

#marianntokle

Meld deg gjerne inn i bokgruppen jeg åpnet på Facebook. Der er det åpent for den som vil dele, både lesere, bokbloggere, forfattere og forlag.

Bokinspirasjon for alle.

https://www.facebook.com/groups/3708195432531753/?ref=sh

Sola har kommet høyt opp på himmelen.

Nå går vi mot mine favorittårstider, vår og sommer.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi har landet hjemme etter en måneds reise.

Foreløpig er jeg fortsatt i Asiatid, 7-8 timer frem i tid.

Det vil si at jeg er segneferdig av tretthet klokka 18.00 når kroppen tror klokka er 2 på natta.

Og jeg våkner klokka 6 for da er det jo langt på dag.

Jeg er i superform noen minutter, men så er det som om du åpner sluket og alt renner ut.

Men dette ordner seg dag for dag. Jeg tar livet med ro og har det godt.

Jeg tenkte å skrive ukesmeny, men ombestemte meg.

Jeg vil ta det litt på sparket, dag for dag hva jeg har lyst på.

Det første jeg valgte var ei side med laks.

Superenkelt.

Jeg surret purre og paprika, tømte på fløte og la laksen i.

Så fikk det surre mens jeg stekte potetbåter i airfryeren.

Dette var ferdigkrydret laks, jeg liker nok bedre å krydre den selv, men godt nok.

Hjemmebakt brød må jeg ha.

Jeg så det koster kr 55,- for et av brødene på Rema, det er da vel like mye som disse tre koster til sammen. Nesten ihvertfall.

Er det mange som pynter toilettet?

Nydelig sol og skitne vinduer.

Se det begynner så smått å bli grønt.

Allerede er det mange kvitrende fugler.

Akkurat det reagerte jeg på i Asia.

Vi så veldig få fugler.

Snart kommer Canadagåsa skvaldrende, og tranene og hegrene.

En liten tur på Rema i dag. Siden jeg ikke har meny har jeg ikke handlet alt jeg har bruk for.

Rasket bare med meg det jeg kom på, onsdag når vi kom.

Måtte le av denne personen som trodde torskerogn var kjøtt, men slik er det vel når de ikke er vant med fisk.

Jeg tok fri fra omtaler når jeg var på tur og jeg leste få bøker, men nå vil omtalene komme.

Denne leste jeg ut før jeg dro.

Dette er en lett kjærlighetshistorie.

Linda Wilgus, Havets datter

Fiskekaker i brun saus, hadde litt bruning i fryseren.

Ingen grønnsaker for jeg gadd rett og slett ikke.

Sjekk auk-en.

Den har vokst enormt. Største avlingen jeg har hatt.

Jeg høstet kun litt salat og persille i dag, grenseløst lat serru.

Men det blir tunfisksalat til kvelds.

Gubben skulle kjøre storegutten i bursdag så jeg ser på et nytt kokkeprogram.

Når han kommer skal vi se litt the Voice og så får vi finne en krimserie, tenker jeg.

Og da dukket det opp et bilde av Hongkong.

Det er gøy å se bilder fra steder man har vært.

Nå blir det rolige dager fremover.

Jeg har det godt og er takknemlig.

I dag

Linda Wilgus, Havets datter

Leseeksemplar fra Aschehoug

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Historiske bøker liker jeg godt.

Liker du historiske kjærlighetsromaner må denne falle i smak, tror jeg.

Jeg er nok litt for kjedelig og kritisk til å falle helt for denne historien. Mye av det synes jeg er interessant og spennende, andre deler blir nok for banalt og usannsynlig.

Så jeg skiftet litt mellom om å kose meg og grynte på nesen.

Men elsker du romantiske kjærlighetsromaner, da vil nok Havets datter være en bok du koser deg med.

Fra omslaget:

En grå og tåkefull morgen dukket det opp en dyvåt liten jente i en kystby i Cornwall. Ingen visste hvor hun kom fra, og ryktene svirret, inspirert av stedets legender? Er hun datter av en havånd?

Nå er jenta blitt voksen, enke etter en av Lord Nelsons soldater. Hun skal starte et nytt liv, og kjenner dragningen fra havet, og lengselen mot stedet hun vokste opp.

Så en natt blir kaptein Jack brakt til huset hennes. Han er skutt og skjuler seg fra de britiske soldatene. Hun pleier ham, og samtidig vokser dem fram sterke følelser mellom dem. Hans aktiviteter til sjøs gjør ham til et attraktivt bytte for de britiske soldatene, og et forhold mellom dem er umulig. Men Isabel er en uvanlig kvinne, og hennes sterke lengsel til havet bringer dem begge til uante opplevelser.

Jeg leser denne og den er fornøyelig men litt kronglete setninger og jeg er litt ukontrollert om dagen, så tar litt tid og nå må den vente til vi er hjemme igjen etter ferien.

Hallgrímur Helgason, Seksti kilo solskinn

Leseeksemplar fra Kagge forlag

Spent er jeg også på ny historisk roman fra Island.

Forlaget Kagge gir ut mye spennende for tiden. Denne får svært gode omtaler.

Den ble lagt bort i likhet med den under, før jeg dro på ferie for jeg hadde ikke konsentrasjon nok. Det kognitive svikter litt hos meg innimellom.

Det ble også lite lest i ferien, så jeg henger etter med leseplanen.

Fra omslaget:

Seksti kilo solskinn er en storslått og oppslukende fortellling om nordmenn og islendingers felles historie på Island. Romanen er den første i Hallgrimur Helgasons prisbelønte Seksti kilo-saga, og den har blitt hyllet som et mesterverk og et høydepunkt innen moderne islandsk litteratur.

Like før jul 1889 rammes den avsidesliggende bygda Segulfjörður nord på Island av et voldsomt snøskred. Bare en liten gutt overlever – ved å drikke melk rett fra kuas jur. Slik begynner historien om Gestur.

Gutten vokser opp under harde kår, men da nordmennene oppdager sildefisket på Island endres livet i bygda over natten. Det en gang så gudsforlatte sognet forvandles til en yrende by, og Gestur aner en vei ut av fattigdommen. På mesterlig vis tegner Helgasson et fargerikt persongalleri av fiskere, tjenestemenn, prester og familier – hver med sitt strev – som virvles med i de store samfunnsendringene.

Seksti kilo solskinn er en kraftfull, varm og oppslukende roman om en tid som forvandlet Island for alltid, fortalt gjennom skjebnen til den foreldreløse Gestur. Boka har vunnet lesernes hjerter og vakt anmelderes begeistring i en rekke

I dag begynner jeg på derfor på denne:

Ann-Helén Laestadius, Skam

Leseeksemplar fra Aschehoug

Hurra!!!

Denne har jeg gledet meg sånn til, selv om jeg hører den er hjerteskjærende.

Jeg har lest to av henne før. Stjålet er også filmet. Denne nye er visstnok inspirert av egen oppvekst.

Ann-Helén Læstadius, Stjålet

Ann-Helén Laestadius, Straff

Jeg har ikke helt kommet i gang. Slik er lesingen min. Jeg må lese det jeg er i humør til. Ikke alltid jeg er klar for det som er vondt. Den må vente litt.

Fra omslaget:

Marina vender tilbake til Kiruna etter ett år sørpå. Hun kjenner dragningen fra sine røtter, og klarer ikke å motstå dem. Men hjemme er det ingen som har glemt det som skjedde med Marina den gangen da hun var ung, spesielt ikke de strengt troende laestadianske slektningene.

Tilbake i barndommens gater begynner hun å stille spørsmål ved hvem hun har blitt og hvorfor.

Den smertefulle engstelsen fra barndommen kommer til overflaten, frykten for å bli straffet for sine synder. Og hun kan ikke lenger lukke øynene for selvforakten som tvang henne til å skjule sin opprinnelse.

Hvordan skal hun kunne helbrede sårene, og hvem bærer ansvar for skammen som er gått i arv?

Etter suksessen med “Stjålet” og “Straff” er Ann-Helén Laestadius tilbake med den storstilte avslutningen på Sápmi-trilogien. “Skam” er hennes egen generasjons fortelling, en roman om umulig kjærlighet, tapet av identitet og språk, og et savn etter å være god nok.

Denne leser jeg på senga.

Taylor Jenkins Reid, Atmosfære 

Leseeksemplar fra Cappelen Damm

Fra omslaget:

Når man elsker noen til månen og tilbake

Joan Goodwin har vært fascinert av stjernehimmelen så lenge hun kan huske. Hun er tilfreds med jobben som foreleser i fysikk og astronomi, men så ser hun en annonse som pirrer interessen. For første gang i historien søker NASA etter kvinnelige forskere til sitt romfartsprogram, og lysten til å reise ut i verdensrommet er vekket.

Sommeren 1980 er hun en av de ytterst få utvalgte blant tusenvis av andre søkere, og begynner opplæringen på Houstons Johnson Space Center sammen med de andre kandidatene: Top Gun-piloten Hank Redmond og forskeren John Griffin, som er hyggelige og lette å samarbeide med selv i pressede situasjoner, misjonsspesialist Lydia Danes, som har jobbet for hardt til å bry seg om å være sosial, varmhjertede Donna Fitzgerald, som har sine egne hemmeligheter – og Vanessa Ford, den magnetiske og mystiske luftfartsingeniøren som kan reparere alle slags motorer og fly alle slags fly.

Mens vennskapsbånd knyttes, oppstår det for Joan en lidenskap og en kjærlighet hun aldri har kunnet forestille seg. Det får henne til å stille spørsmål ved alt hun tidligere har trodd hun visste om sin plass i universet.

Men i desember 1984, på oppdraget STS-LR9, endrer alt seg på et øyeblikk.

Stabel begynnelse februar/mars og kommer til å fortsette ut april.

Presentasjon i linken:

Lesestabel februar/mars, tema pocket, nyheter, pluss noen som ropte høyt

Aina Skoland, Marionetten

Lizzie Page, Barnas sang

Jens Henrik Jensen, Jeanette Varberg, Frende

Oversikt over leste bøker 2025

De 12 bøkene jeg likte best i 2025

Jeg ønsker alle hjertelig velkommen til siden min:

http://Www.Facebook.com/Lillasjel

Insta:

#marianntokle

Meld deg gjerne inn i bokgruppen jeg åpnet på Facebook. Der er det åpent for den som vil dele, både lesere, bokbloggere, forfattere og forlag.

Bokinspirasjon for alle.

https://www.facebook.com/groups/3708195432531753/?ref=sh

For det første var det utrolig bra at vi hadde booket hele turen hos cruiseselskapet.

Det førte til at de kansellerte turen via Dubai, hjem og sendte oss heller via Amsterdam .

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Flyseter i disse dager er ikke enkelt å få så vi måtte bli en natt i Tokyo.

Det fikset de også, en natt på Hilton Tokyo.

Alt uten ekstra kostnader for oss.

Bare flyturen kostet 62000 kr

Jeg sa til meg selv i Tokyo at det eneste ledige setet i flyet er ved siden av meg. Det skulle jeg fortelle når jeg kom hjem.
Den siste passasjeren som satte seg, satte seg hos meg og jeg tenkte ok. Sånn er det. Så letter vi og det går noen minutter så kommer flyvertinnen og sier til henne at hun har et sete til henne helt fremme. Så da endte det opp med at eneste ledige setet var hos meg.

Å få slippe å mase seg på do, og å få opp beina og ha plass å røre seg, er bare fantastisk når man skal sitte der 14 timer. Jeg spurte henne senere om hvorfor hun fikk flytte og da sa hun at hun hadde søkt oppgradering på setet, men det var fullt og så ble det ett ledig. Hvis man sparer opp poeng kan man det, slik som på hotell og cruise.

Det er så mye man kan være med på om bord.

Macrame.

Maling med vannfarger.

Papirbretting.

Foredrag, danseklasser, yoga og tai chi, treningsrom, kino, teater, komedier, bingo, quiz.

Det er fullt opp hele dagen på sjødager. Det aller meste er gratis.

Vi var ikke med på noe.

Jeg hadde lyst til å være med backstage og det var foredrag om de ulike byene vi besøkte, men jeg måtte bare hvile når jeg kunne. Reisebrevene mine tok også mye tid så jeg fikk ikke lest stort heller.

Middagshvil hver dag for å ha nok krefter, stjeler også tid.

Så dagene ruller og går og vipps er man hjemme.

Og hjemme hadde det visst kommet post så jeg må planlegge vårens lesing.

Reklamer på iPaden er annerledes når man er i andre land.

Mange koselige stunder var det om bord.

Kaker så mye man vil ha, hele dagen.

Jeg spiste fra denne disken 2 kjeks, 2 små sjokoladebiter og 2 med sitron. På 24 dager.

Kunne spist mer hvis jeg ønsket, men jeg hadde ikke lyst på rett og slett.

Vi spiste frokost, lunsj og middag og innimellom ble det en cola og en drink av noe slag og kroppen min er ikke vant til å bli foret hele dagen, så jeg var nesten konstant mett.

Sjokolader på senga hver kveld. Også de er med hjem igjen.

Vi spiste ikke en eneste en.

Mixologi kunne man se i baren hver kveld.

Vi var på et offisersparty bare, de andre glemte vi og vi hadde drikkepakke så gratis drinker hadde vi ikke behov for.

Mest ønsket vi å sitte ute, men det var få bord i skyggen på denne båten og akkurat det savnet vi.

I starten var det for varmt i sola eller det kom en regnskur og i Japan for kaldt.

Det blir bedre på neste cruise for da er det er skip med flere stoler ute.

Det var ikke mange desserter jeg spiste, utenom sorbet.

Synes en kule sorbet etter middag er veldig godt.

Tok jeg en dessert spiste jeg gjerne sorbet ved siden av så desserten ble friskere.

Det blir ofte for søtt for meg.

En dag spiste vi sushi til lunsj.

Det er en spesialrestaurant og den eneste vi besøkte.

Regningen vi ble presentert etter siste cruiset var 39 dollar tilgode.

Første cruiset hadde vi 199 dollar tilgode.

Det var nemlig noe av det vi hadde bestilt av utflukter som ble avlyst og da betaler de det tilbake.

Sushien var det eneste vi brukte penger på denne gangen.

Det er det fine med cruise at alt av mat er inkludert og har du drikkepakke, bruker du jo så mye du vil uten å betale.

Jeg som ikke drikker mye, kunne nok gjort det billigere uten, men jeg liker å kunne velge det jeg vil uten å regne på kronene.

Men helt klart billigere uten, for drikke er innmari dyrt om bord.

Vi var ikke mye i teateret heller.

Her fra et av showene.

Hovedkelner og assistent.

Vi fikk ikke vindusbord første cruiset og ba om det på neste,  men de var så fantastiske de som hadde bordet vårt at vi ble der.

De sørget for at jeg fikk indiske retter når jeg ønsket selv om det ikke stod på menyen.

Butter chicken blant annet.

Men den aller beste var green chickencurry. Den var bare fantastisk.

Hver dag får man brød og smør mens man venter på rettene.

To ulike med krydder og en usaltet.

Jeg skal lage brødstenger en dag for det er så godt med kryddersmør på.

Når jeg får roet meg litt skal jeg lage retter inspirert av de landene vi besøkte.

Kunne ønsket meg en vindusvasker her hjemme også for nå er vinduene mine skitne.

Flyturen hjem gikk fint, mye fordi jeg fikk god plass.

Vi fløy over Grønland.

Over Olinkin city på Jan Mayen.

Jeg leste jo en krimbok med handling fra Jan Mayen, så Olinkin city husker jeg.

Karen Thommesen, Djeveløya

Leser du krim er det en du bør få med deg.

Deilig å se Europa nærmer seg.

I Tokyo var vi 8 timer frem i tid for Norge.

Vi startet fra Tokyo halv 2 på ettermiddagen og landet i Norge 22.30, norsk tid.

Siden vi sov lite på flyet sovnet vi ganske så raskt i Oslo, men vi våknet klokka 5 for da var jo klokka 13.00 for oss.

Men vi slappet av med wifien og så gikk vi for å spise frokost og vente på toget 8.25.

Vi ble hentet på stasjonen og fikk handlet litt mat.

Jeg inviterte småjentene og foreldrene på middag.

Jeg kuttet poteter, løk og rotgrønnsaker i en form og toppet med koteletter.

Så kom naboen med posten og jeg glemte kotelettene så de ble overstekt.

Jeg greide å holde meg oppe til klokka 22.00 men da var det stopp.

Sov til klokka 08.00 i dag så nå er jeg ajour med tiden tror jeg.

Det var deilig å komme nedover Romsdalen igjen.

Jeg tør å påstå at den vakreste naturen på reisen vår, ja det er her.

Så er vi tilbake og leter etter hverdagen igjen.

Brødbaking er først, tomt for brød og nå vil vi ikke ha mer kjøpebrød.

Selv om de hadde bakeri på buffeten og de hadde et nydelig frøbrød der.

Sukk. Nå ser det sånn ut.

Ikke ferdig vasket.

Og sjekk auk-en.

Nå er det flere måneder siden jeg sådde og det meste vokser fortsatt.

Dette må bli i morgen.

Og nå har solen kommet høyt siden vi dro.

Hverdagen venter.

Matlaging og bokpresentasjoner.

Nå skal jeg i gang igjen.

Men gleder meg til England om en måned.

Takknemlig. 🙏

I dag

Vi er i Tokyo.

Farvel Celebrity Millennium, mars 2027, Tokyo

Vi skal på hagebesøk og gartnerne er i full gang.

Og må på restrooms.

Jeg har hatt noen studier denne turen og en av de er toiletter.

Alt fra et hull i bakken til teknologiske greier man knapt forstår.

Med varme i setet.

Men det var bare å dra i en hendel så ble det tømt.

Men en stakkars landsens kjerring kan jo bli hautullinj.

Ojoj, det blir travelt for denne roboten når gresset kommer.

Det var fint her og finere blir det nok når det blir varmere.

Fugler har vi sett utrolige få fugler på turen.

Koselig med pippiper.

Snart skal jeg hjem og sitte ute og følge med på fuglene.

Vi har mange av de.

Selv om jeg nok vil savne Tutta.

Snart fem måneder siden hun dro fra oss.

Dette treet var visstnok 600 år gammelt.

Mange fine trær, men ingen planter.

Jeg spurte guiden men hun forstod ikke hva jeg mente.

Hun svarte bare at det var for tidlig.

Det var noen stauder og kanskje vil flere av dem blomstre, men ingen planter iblomsterbed, slik det er hos oss.

Jeg snakket litt med denne krakraen.

Her blir det sikkert blomster.

Her planlegges det nok prosjekter.

En flott hage synes fruen.

Og ender er det her også.

Dette “nettet” var for å beskytte trærne mot snø.

Streik.

Vi skulle gå igjennom dette tehuset for å komme på en veranda.

Og hva måtte vi da? Jo ta av oss skoene. Da streiker kjerringa og gubben sympatiserer.

Når man er gammel må man ofte ha litt støtte.

Her setter de støtte på hjulene når bussen parkerer slik at den ikke skal rulle.

På flata?

Masse folk og trafikk overalt.

Tempel?

Røykerom. Man ser nesten ingen som røyker her.

Så er vi i Ginza.

I denne bydelen skal ikke husene være høyere enn 50 m.

Bussen stoppet her nede.

Vi var for tidlig ute og bussen måtte derfor vente 5 minutter før den kunne kjøre inn på parkeringsplassen. Bestilt tid. To menn, en av de her i grå frakk, sprang rundt og dirigerte. Vi skulle på kjøpesenter og bussen kunne ikke vente her.

Vi skulle på kjøpesenter og hadde en time.

Sa du kjøpesenter?

Jo vi kjøpte vi, to kaffe og hver sin hot dog.

Dæggern kor vi shopper i Japan.

Og vi ser på folket.

Og ser opp dit vi skal møtes, over parkeringsplassen.

Best å ikke gå for langt og ha full kontroll.

Utslitt etter shopping og med posene fulle, not, venter vi på guiden.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tenkt at jeg bør kjøpe med noe hjem, men det blir ikke noe av.

Se på det lille brune huset.

Tempel?

Her er et annet inniklemt hus,

De er i alle størrelser. Er ikke mye utsikt fra de inneklemte.

Nye vinduer?

Hun hadde elsykkel.

Trenger vel det når hun skal ha med to små.

Vi skal 350 m oppi høyden.

Opp iTokyo Skytree.

Kjerringa har aldri sett så mange hus.

Sikkert like mange som jeg har sett i hele mitt liv til sammen.

Nesten ikke vits i å ta bilder for man ser egentlig ikke noe.

Det er bare enormt.

Jeg liker Tokyo og kunne godt tenkt meg tilbake hit og hatt noen dager der i ro.

Men tvilsomt om det blir.

Men fint med  forklaring på hvordan bruke flushen.

De ruver i terrenget de to husene der. Ett i gull.

Vi var jo redd for å gå oss bort her også så vi hang fast i guiden til vi var tilbake nede.

Lange køer for heisene. Man skulle 350

Søt buss.

Vi kom ned igjen en time før vi var nødt til.

Det var mange folk oppe der, ikke noe plass for oss.

Best å forsikre oss om at vi finner bussen.

Er det Jasmin eller magnolia?

Vi forandret oss litt over trærne som er nesten uten greier overalt.

Det var nesten ingen slike blomster, minner meg om hvitveisen som kommer nå hjemme.

Ikke alle steder var det moderne strømkabler.

Her går de over balkonger slik vi så i andre av byene vi var innom.

Mindre hus og høye hus.

Og overalt hang klesvasken ute.

Kanskje har de så liten plass at de bruker balkongen til klesskap?

Så har vi kommet opp i høyden, ekspressvei til flyplassen.

Kan ikke klage på utsikten.

Fortsatt ingen småbåter å se.

Se her er det noen.

I en haug på land. Merkelig.

Er det vinterlagring?

Høyt oppe i luften kjører vi.

Guiden forteller at det tidligere var en elv der veien nå går.

De har bare en sesong med ris her. Den plantes nå snart og høstes i september tror jeg det var.

Det er jo kaldt her om vinteren.

Vi nærmer oss flyplassen. Her lages flymat.

Se her. Barnesbestikk fra IKEA. Her er det også service til barna.

Fra frokosten på hotellet.

Jeg valgte litt annerledes frokost i dag.

Det gikk veldig greit å finne frem og sjekke inn.

Nå legger man bare på passet og reisen dukker opp.

Skal tro hvilket flyselskap som har slike kjoler.

På hotellet i går cå vi et Emiratene crew. Men det er ikke mange fly til og fra Dubai nå.

På toilettet her er det sete der du kan plassere barnet ditt.

Toilettpapiret er syltynt men merkelig nok er det ikke slikt papir som er ufyselig lett å revne.

Men når det kommer i vann, løser det seg opp.

Jeg trykte på feil knapp og da kom det luft friskner.

Skal du hvile i disse stolene, da må du ta av skoene.

Det er lite folk her i denne avdelingen.

Når vi sjekket inn, var det nesten kun selvinnsjekkskranker.

Men det stod mange funksjonerer overalt.

Gate 15 er oss.

Er ikke mange mennesker her.

Ladepunkter overalt.

Nå ropes vi opp.

Snakkes i Oslo.

Vi pakket og satte koffertene ut på gangen før 22.00.

Så finner vi de igjen i terminalen under samme nummer som utflukten vår, buss 28.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Så blir nummeret oppropt i høytaleren når tiden er inne.

Eneste vi har er håndbagasjen. Der ligger en pose sjokolade som vi hadde med hjemmefra for å spise på toget.

Da får det bli på toget hjem.

Vi er i Tokyo.

Vi hadde bestilt en utflukt for flyet vårt skulle egentlig ikke gå før 22.30 så det ville blitt lenge å vente på flyplassen.

Vi vurderte å avbestille når reisen ble endret men da ville vi jo hatt en hel dag på hotellet istedenfor.

Og vi hadde lyst til å se Tokyo. Skipet la til i Yokohama, andre største byen i Japan og havnebyen til Tokyo,

Og takk og lov at vi ikke avbestilte for dette ble en fantastisk utflukt.

En jeg vil huske til evig tid tror jeg.

Da har vi blitt landrotter igjen.

Farvel Celebrity Millenium.

Takk for god mat og fantastisk service.

Skal du på cruise og ikke vil ha noe stort skip med mange tusen, anbefaler jeg varmt de mindre, eldre skipene til Celebrity cruises.

De er renoverte og kjempefine, voksent publikum, lite aktiviteter for barm.

Og her er en rottestopper.

Slik at rotter ikke skal komme seg inn i skipet.

Han på sykkel dirigerer busser.

Vi forlater havnen. 24 dagers cruise er over.

Farvel Millennium.

Og vi er ikke langt fra skipet når vi forstår at dette er virkelig en stor by med mye industri.

Vi skal over bruen der borte.

Og å kjøre høyt oppe i luften skulle vi få gjøre mye denne dagen.

Store industribygg med mange bygninger.

DAIWA Corporation, General trading company of electronic and electrical components , and corresponding from prototype to mass production.

Hjem, kjære hjem.

Millennium blir liten med sine 12 dekk i forhold til disse høyblokkene.

Store områder brukes til energiproduksjon.
Guiden forteller at det fokuseres mer og mer på hydrogen og energi lagd av forbrenning av avfall.

ANA stod det på sikkert et dusin digre bygninger og jeg måtte google.

ANA (All Nippon Airways) is widely considered an excellent airline, consistently earning 5-Star ratings from Skytrax for its exceptional service, punctuality, safety, and overall customer satisfaction, though experiences can vary by cabin class and specific route. Passengers praise its high-quality food, comfortable seats (especially in premium cabins), and friendly Japanese hospitality, often comparing it favorably to its competitor Japan airlines.

En annen logo jeg har sett mye av i Japan er denne katten.

• Logo: Logoen avbilder en svart katt som bærer en kattunge, som symboliserer selskapets forsiktighet og omsorg ved håndtering av pakker. 
• Virksomhet: Yamato Transport er kjent under kallenavnet “Kuroneko Yamato” og tilbyr omfattende leveringstjenester over hele Japan. 
• Historie: Logoen ble opprinnelig introdusert i 1957

Dette er noe av det jeg elsker med utflukter, suge inn inntrykk.

Det gikk forholdsvis greit å forstå det meste av hva guiden sa, i hvert fall 70%

Hun var veldig stresset og veldig blid og lo mye.

Hun fortalte at i Tokyo var det 33 millioner innbyggere, i  Canada 41 millioner i hele landet.

Naturgeografi. Omtrent 6800 øyer regnes til øygruppen som utgjør hele Japan. Omtrent 73 % av landet er fjellrikt, med en fjellkjede løpende gjennom hver av de viktigste øyene.

Tokyo er 8 mil langt og 3 mil bredt

Morsomt hus.

Og i dag er virkelig dagen for hus.

Aldri i mitt liv har jeg sett så mange hus på få timer.

Og veier i luften og under jorden.

Øynene gikk på  kryss og tvers og jeg sukket henført.

Fiskemarkedet.

Flere elver men vi så ikke så mange båter.

Det lå et lite cruiseskip der.

Jeg likte Tokyo kjempegodt.

Fantastisk levende by.

Her pæles det og da skal det nok opp et nytt bygg.

ca 60 kvadrat er en vanlig leilighet sa guiden.

De bretter ut sovematter om kvelden og setter de i skapet om morgenen.

Så spiser de og “bor” der de sover, om dagen.

Etter som jeg forstod var ikke leilighetene veldig dyre, ca 1,5 million.

I noen bydeler var det lavere bygninger.

Og endelig fant jeg det jeg savnet i de to andre japanske byene. Butikker.

Og mennesker.

Horder av mennesker som spiser det jeg går ut fra er frokost.

De fleste spiser nok ute istedenfor å lage mat hjemme i de små leilighetene.

De spiser ofte stående.

Ramen er suppe med nudler.

De spiser med pinner og drikker suppa fra skålen.

Jeg skal lage ramen når jeg kommer hjem.

Dette er nok et samlingspunkt før de fyker avgårde på skole og jobb.

Vi skal på hagebesøk igjen.

Fortsettelse følger.

Det blir ikke mange blogger jeg skriver på en steinhard benk på Narita Tokyo.

Vi mangler ikke muligheter men slik er vi, gørr kjedelig.

Vi venter på en hard trebenk istedenfor shopping og kafé.

Bra det er enighet i hele reisefølget.

Vi venter på å levere kofferter.

Veldig enkelt å få sjekke inn.

Vi la bare på passene og kunne klikke oss videre.

Så enkelt av selv vi gamlinger greier det.

Praktisk var det også med skyttelbusser mellom hotell og fly

Og se her. Etter over en time på en lav trebenk, finner gubben ut at her er jo dusinvis av stoler, 20 meter fra der vi satt.

Nå skal vi sjekke inn og da kan jeg skrive neste blogg.

4 grader, nesten som å være hjemme jo.

Frem med langbukse og vindjakke.

Det stod mennesker og ropte arrigato, (takk) når vi la til kai.

De vinket med flagg til oss.

Vakkert.

Vi har ikke helt kommet til kai.

Kagoshima.

En i reisefølget går ned på høyre side med billettene.

Så setter vi oss på venstre side og venter til vi blir ropt opp med nummer på bussen.

Så går vi i følge med en fra båten ned til terminalen og bussene.

De vil ikke at alle skal begynne å gå ned før det er klart.

Ofte er det mange busser og da er det best å få unna noen før de neste kommer.

Veldig effektivt system.

Når vi blir ropt opp raser vi avsted så vi skal få gode seter på bussen så jeg får ta bilder.

Noen springer fortere enn andre.

Men vi kom oss på denne gangen også.

I går var setene så smale at det nesten ikke var plass til oss.

Denne dagen var det bedre.

Guiden i dag var lettere å forstå.

Her forteller hun oss hvor vi er i Japan og hvor ulike personligheter som preger hvert distrikt.

Hun fortalte om en film som var spilt inn der og mannen hennes var med i filmen.

Han heter Tom cruise. Hehe. Hun var litt morsom.

Honda, Mazda og Toyota er fremtredende.

Det er en litt lettere atmosfære her i byen.

Men også her er det ganske folketomt klokka ni om morgenen.

Til og med søppelbiler er i miniversjon her i landet.

Porten til museet vi skal på. Rekonstruksjon.

Blomsterhandleren.

Og her ser vi hva som preger hager og hus.

Ikke som hos oss med friske blomster og blomstrende stauder, nei det er mest grønne vekster og det ser vi i parkene også, som i går i Nagasaki.

Celebrity Millenium, Nagasaki, Japan, mars 2026

Lavasand.

Det er flere aktive vulkaner i Japan.

Så drar vi på museum.

Jeg skulle absolutt hatt en sånn.

Da kan jeg sitte der inne og 10 personer bærer meg.

Forstår ikke hvorfor gubben gryntet.

En samorailandsby.

I 200 år var det ingen kriger og da var samuraiene jordbrukere.

Men de trente kamper hver dag.

For mange år siden gikk de kun i kimonoer

Jeg ble litt nervøs når gubben så på samurai sverd.

Håper han ikke pønsker på å kvitte seg med kjerringa.

Her er det de kaller hage.

Det er trær.

Jeg liker blomster.

I går kjørte vi Universe xpress, dagen før var det Lucky bus.

Hva dette er vet jeg ikke.

Guiden fortalte at før de kunne ta førerkort, måtte de vise til at de hadde parkeringsplass.

Et førerkort kostet mellom 2000 og 3000 dollar.

Det var vanlig å ha parkering til egen bil pluss en gjest.

De hadde et merke de satte på bilen når du var fersk sjåfør og ett når du var over 70 år.

Jeg truet med å kjøpe et merke å sette på bilen til gubben.

Her så jeg tegn til liv. Klesvask.

Så var det oppover smale fjellveier igjen.

Trangt var der her også.

Nydelige gamle trær.

Dampen fra fjellet der, er fra en av vulkanene.

Fruen er fortsatt blid.

Nydelig.

Også her er bebyggelsen litt kjedelig.

Overalt var det merket for blinde og svaksynte.

Så var det lunsj, japansk stil.

Lave stoler og vi måtte ta av oss på beina og det er det verste jeg vet.

Å gå barbeint i tåfisen, det liker jeg ikke.

Nå skal jeg alltid ha med sokker i veska.

Ja her ble vi forvirret.

Kjøttet skulle kokes i vannet.
Det var tre biter tunfisk, det var ris, fiskekaker, 3 biter aubergine, salat med skinke, dippingsaus, tofu og grønnsaker som også skulle kokes. Grønn te skulle røres inn i misosuppe. Vi ba pent om gafler og det fikk vi.
Morsomt og godt var det. Hadde nok vært bedre hvis vi spise slik japanerne gjør det.

Skinka i salaten var rå. Så vi kokte den for sikkerhets skyld, men den var nok marinert.

Svineskivene kokte vi og jeg varmet fiskekakene også.

Så var det hagebesøk.

Og innom en gammel fabrikk men det var helt uinteressant.
Det var mest butikker så dette var et sted som var konstruert for salg og her har Japanerne mye å lære når det gjelder å gjøre slike steder attraktive og fristende. Det var rett og slett kjedelig, kun brune, lukkede bygninger.

Av og til er selfie nyttig.

Her fikk vi med både japanske kimonoer og damp fra vulkanen.

Tror vi så ihvertfall 6 gartnere.

Vi stakk rett og slett ut i bussen og tok oss en dubb.

Merkelig bebyggelse.

Valgkamp er det her også.

Sykkelparkering i to høyder.

På vei tilbake til skipet uten at jeg er blitt klok på Kagoshima.

Hvor er menneskene?

Men i det vi skal forlate havna, da skjer det noe.

Der er menneskene og de spiller og heier og hopper og danser og vinker.

Og dette området er tydeligvis et populært uteområde.

Og se her hvor mange som har kommet for å vinke oss av gårde.

Helt hit ut kom de og vinket og hoiet og hoppet.

Og skipet tutet hilsen til de.

Koselig å se at det var liv og røre her.

Da blir det siste stopp, Tokyo i morgen.

Koffertene er nesten ferdig pakket.

Det blir en overnatting i Tokyo og en i Oslo og så hjem.

Alt har en ende og nå lengter jeg hjen.

Akkurat slik det skal være.

Da er vi i Nagasaki.

Jeg hadde fått en mail om natten.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Æsj, enda mer svindel, nå har de pinadø begynt å bruke Midt-Østen krisen tenkte jeg.

Men det var ikke svindel, det var Royal Caribbeans Emergency avdeling.

De hadde booket om flighten vår.

Vi må vente ei natt i Tokyo.

De har booket oss inn på Hilton Tokyo og dit er det skyttelbuss fra flyplassen.

Vi fikk valget mellom Tyrkish airlines via Istanbul og KLM via Amsterdam.

Vi valgte det siste og med det kan skuldrene senkes både hos oss og alle som venter på oss hjemme.

Fantastisk service når du booker både cruise og reise hos selskapet.

Helt utenom kostnad for oss, utenom at vi også på ha en natt i Oslo og nytt tog.

Kanskje reiseforsikring dekker det, hvis ikke tåler vi det.

Det er tredje gangen vi får hjelp nå. Sist var under SAS-streiken når flyet vårt ble kansellert og vi kunne blitt sittende hjemme.

Den ene charterreisen etter den andre ble kansellert, men vi kom oss avsted.

Anbefaler også varmt Cruise & Travel, Tove Nord, fôr fantastisk kundeservice. Love y ❤️

Litt stress ble det likevel denne morgenen,  for vi skulle svare på mail om reisen.

Vi hadde heller ikke fylt ut papirene for Japan.

De skulle nemlig ha både et skjema for fortolling og ett skjema for oss hver, hvor vi kom fra, hvor vi skulle, osv.

Vi måtte gjennom passkontrollen med fingeravtrykk og bildetaking.

Det har vært mye utfylling av skjemaer på denne turen.

Hvert land, sine regler.

I Taiwan måtte vi ha kopi av passet, skipet ga alle kopi, men det ble ikke spurt etter på land.

Men ut på tur skulle vi.

Gubben hadde vært i Japan for hundre år siden, jeg hadde ikke vært der og gledet meg stort.

Men jeg kan bare innrømme. Jeg ble skuffet.

Jeg trodde at her skulle jeg virkelig møte det karakteristiske med Japan.

Men det er jo bare kjedelig.

Kanskje stygt å si det, men det var min følelse, kanskje hadde jeg feil forutsetninger.

Hus i alle byggestiler, kunne vært en by i Vesten dette.

Så jeg prøvde å finne noe som var litt annerledes.

Og mor med ett barn foran på sykkelen, ett bak, var koselig.

Litt av det personlige jeg alltid leter etter.

Kanskje er det for tidlig på morgenen?

Av og til ser vi hus som tilsier at vi er i Østen. Det kan se ut som det er templer.

Utenom det, er dette den mest livløse byen vi noengang har vært i.

Ikke noe yrende folkeliv, foreldre og barn, kafeer og butikker.

Men vi skal opp dit, Mount Inasa.

Og er det noe vi har hatt mye av på turen, er det smale, svingete veier opp i høyden.

Egentlig hadde jeg valgt denne turen fordi jeg ville opp i denne gondolen.

Istedenfor ble den byttet ut med en Slopecar. Noe jeg ikke ante hva var.

Funderte på om det var en åpen bil eller noe sånt, men det var et tog på skinner.

Så avsted bars det og dette var like greit som å seile i luften.

Vi var nok en litt for stor gruppe til å kjøre gondol, ville tatt lang tid å forflytte over 30.

De så små ut de gondolene.

På bakken hadde de to innhegninger, en med aper og en med hjort.

Hvorfor? Aner ikke. Det så ganske så trist ut.

Kan se ut som det foregår noe morsomt der når bildet ble tatt, men herr ape ga opp tilnærmelse ganske raskt.

Var fint å komme opp i høyden på denne måten.

Turen tok bare 10 minutter.

Stor idrettsarena her oppe i skogen.

Fin utsikt på do.

Nå har jeg lært å velge handikaptoalett for der er det ordentlig do,

Fruen ser “hjem”

Bildet viser der atombomben falt.

Vi tok bilder og så skulle vi på museum.

Guiden var dessverre svært vanskelig å forstå. Som regel fikk vi med oss bare en brøkdel av det hun fortalte.

Tilbake på veien. Mc Donalds er her.

En av de tingene som var litt spesielt er alle de små bilene.

Parkeringsplassene er like små. Og nummerskilt vi ikke forstår.

Små hus, større hus, alle som små nøytrale klosser.

Jeg spurte guiden om alle de brune trærne.

Men forstod det slik at det var for tidlig på våren.

Morsomt var det også at benkene tydeligvis er ment for små asiater, for de er veldig lave.

Så dro vi til Peaceparken og Ground zero.

Hvorfor en nesten naken muskuløs mann skal være et symbol, forstår jeg ikke helt.

Google:The right hand pointing to the sky reminds us of the danger of nuclear weapons, while the extended left hand symbolizes eternal peace. The statue’s face also embodies peace, while its closed eyes represent a prayer for the repose of the victims’ souls.

Ulike land har donert statuer.

Den røde kula skulle visst symbolisere styrke.

Jeg må innrømme at jeg var mest interessert i å finne meg benk så jeg kunne hvile.

Og benker med armlene er fint.

Jeg våknet med stress denne morgenen, sikkert pga uvissheten med flyturen hjem, så kroppen var utrolig sliten.

Dessuten forstod jeg lite av det som blir sagt.

Slike utflukter for meg, er de visuelle sanseinntrykkene viktigst.

Museum og guider som forteller, er mer slitsomt for meg å ta inn.

Det er bedre å se på YouTube hjemme.

Lese historiske bøker er også fint for informasjon.

Jeg nyter synet av trærne og utenom en liten regnbyge var været på vår side.

Blomster er fint. Siden vi er der på våren før blomstring bidrar kanskje det også til et tristere inntrykk av denne parken.

På tross av statuer, føler jeg ingenting og det er litt rart for jeg suger jo vanligvis inn energier av det som har skjedd.

Jeg gjorde det i Vietnam. Ikke her.

Men det er jo visuelt sterkt likevel å stå akkurat der bomben falt.

Akkurat her var det.

Og denne plassen symboliserer egentlig hele turen.

Ingen beplantning, ingenting og det var likedan når vi kom til Kagoshima.

Her kunne vi se inn i lagene i jorden etter bombingen.

For meg er denne statuen et mye sterkere symbol for det som skjedde 9.08 1945. Klokken 11.02

Over til de mer trivielle tingene av vår tid. Alle biler er små. Også lastebiler.

Jeg hadde forventet mer av denne byggestilen.

I det vi kommer til museet møtes vi av denne herlige gjengen.

Og endelig våknet følelsene mine og jeg fikk tårer i øynene.

De hoppet og danset, smilte og lo og viste sin glede.
Nydelig.

Kanskje er den voksne delen av befolkningen litt avstengt etter de grusomme hendelsene, men at den yngre garde åpner opp for gleden og friheten og livet.

Vi er på museum og igjen trekker jeg meg litt tilbake.

Jeg må lese selv og studere i stillhet. Å høre en guide fortelle får ikke informasjon inn i hjernen min.

Området som ble berørt. Og det er jo ikke bare de som døde der men etterdønningene i generasjoner etter den radioaktive strålingen.

Vi så et lite hus på veien opp til fjellet. Denne legen hadde leukemi og kort tid igjen å leve før bomben falt. Han flyttet inn i det huset og der skrev han mye om det som foregikk med menneskene i denne perioden.

Under maintenance! (Vedlikehold)

Trærne er morsomme.

Hvor er menneskene?

Bittesmå biler.

Trikk med pus på.

Katter er viktige i Japan.

Her er menneskene. Her var det fullt.

Var glad for å komme hjem igjen, enda det var bare en 5 timers tur.

Da setter vi kursen mot Kagoshima.

Del 1:

Celebrity Millennium, Taiwan, Keelung and Kiefen, mars 2026

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Fruen er på treningsleir og ser nedover trappene hun har forsert.

Hun ser opp på de hun har igjen og trasker videre, samtidig er hun litt nervøs for at knærne svikter på tur ned igjen.

Men mange fine sanseinntrykk på vei oppover og jeg er svært glad jeg gjorde det.

Vi møtte en gullgraver også.

Og det var en tunnel innover i fjellet.

Men vi fant det best å snu etter hvert.

Så mye gøy å se og kjøpe men igjen hadde vi ikke cash, bare kort og det tok de jo ikke disse småbutikkene.

Det var en minibank her….men….

Disse lagde gnocchi tror jeg. Så sånn ut.

Hun her forbereder svinefilet.

Vi var jo her så tidlig at kafeene ikke hadde kommet skikkelig i gang med dagen.

Sikkert tekopper ala de vi fikk te av.

Her var det sjømat som ble forberedt.

Se på disse. Er det blekksprut?

Her skal det nok serveres suppe.

Jeg kunne tenkt meg å hatt bedre tid her og jeg hadde egentlig det, men jeg var litt nervøs for trappene ned igjen.

Trappene fortsatte enda høyere men nå var det nok ja.

Lykkelig var jeg nede igjen ved politistasjonen.

Tre motorsykler har de med blålys.

Så begynte turen ned igjen og det føltes som vi var hjemme.

Fare for steinsprang.

Skarpe svinger og så smal vei at det stort sett ikke var plass til gulstripe.

Så går turen til the nose of the kitten, noe guiden gjentok ca 30 ganger og lo like mye hver gang. 😊

Vi passerte mye skog og fjell og små landsbyer hele veien.
Vi så ikke havet for det var på motsatt side av bussen så jeg krysset fingrene for at vi skulle andre veien tilbake og heldigvis skulle vi det.

Maobitou Park in Taiwan, often called “Cat Nose Cape,” features a prominent coastal rock formation resembling a crouching cat looking at the ocean. Located in Kenting National Park, it is a popular, scenic, and easily accessible destination in southern Taiwan. The site is a well-known, picturesque, and popular tourist spot in Kenting

Også her var det sjømat i fokus.

Familien spiser lunsj?

Her forberedes det mat.

Til og med skiltet har katt.

Det var veldig koselig her.

Guiden ble spurt om hvem han hadde med seg, for vi var så stille.

Gubben ble imponert over motorkraften.

Det var mange båter her med lykter så de er nok på krabbefiske.

Der fremme er den berømte kattenesen.

Blir sikkert brukt til sjømat disse også.

Her er en av sjefene.

Man må nå vel legge godviljen til skal man se en kattenese her.

Her hadde de do, selvfølgelig uten papir og vask med kaldt vann utenfor.

Koselig er det her ja.

Plutselig fant jeg meg selv midt i flokken med stokkgåere. Bare at jeg manglet den.

Fiskerestaurant?

Da er vi ved veis ende og snur vår nese mot skipet igjen.

Nydelig tur på ca 40 minutter.

Veldig mange var på fisketur.

Mange små landsbyer og mange fiskebåter.

Og veldig mye søppel.

Det kommer jo med regn, flo og fjøre.

Kan være flere meter høyere havet her.

Og som vi ser plukker de søppel og samler sekker.

Men er nok et endeløst arbeid.

Her om bord får du stor bot hvis noen tar deg i å kaste noe på sjøen.

I et lite område var havet gult.

Vi forstod ikke hvorfor men husker det var noe lignende i fjorden hjemme for noen år siden.

Det varte en periode og så ble det borte.

Om det er alger kanskje?

Det går nok hardt utover sjøhusene her.

Det var mange som hadde grønnsak plantet i parseller her nede ved sjøen.

Og Volvo er det forsynemeg her også. I tillegg til Scania.

De har det nok bra her.

Så er vi tilbake i byen der skipet ligger og også her skulle vi hatt mer tid,

Eller rettere sagt, mer krefter, for vi hadde noen timer vi kunne ruslet rundt her, men når jeg kommer tilbake etter tur, må jeg hvile.

Slik er det bare og det må jeg godta.

Jeg kan ikke få alt.

Scooterverkstedet.

Eggleverandøren.

Valgkamp her også.

Bilverkstedet.

Tilbake i containerhavna.

Se der venter Millenium.

Ser ut som ørner i lufta

Det lå to andre mindre skip her samtidig.

Da var turen over og det har vært nok en fabelaktig tur.

I dag har vi hatt hviledag og i morgen venter Japan.

Vi har fått bekreftet fra Emiratene at flyet vårt skal gå men celebrity avventer og monitorer situasjonen og vurderer å bytte flygning for oss for de er redd Emiratene kansellerer.

De sier at flyet fra Tokyo går til Dubai men Emiratene kansellerer flyet som går videre til Norge og at de spekulerer i det så folk skal bytte uten at det er kansellert så de slipper å betale ut erstatning.

Men alt skal være klart før vi går i land.

De fortalte at noen fra forrige cruise, som ikke sjekket situasjonen kom seg videre først i går.

Så det blir spennende men hjem kommer vi.

Denne dagen var vi i Taiwan. Bye het Keelung.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Herfra er det ca 40 min til hovedstaden Taipei.

Bussene her har gardiner i kjent asiatisk stil.

Mrs and mr Tokkel er igjen klar for utflukt.

Begge er spent på om fruen kan klare alle trappetrinnene i dag. Men hun skryter av at formen etter hennes standard, har blitt utrolig bra.

Det er ikke den store varmen enda, men vi vikinger spiser frokost ute når vi kan.

Og det er sol. Det regnet visst i går.

Dette er ikke Hongkong, det er helt sikkert.

Det er tohjulinger her, det så vi ikke i Hongkong og det er kun scootere.

Og det er ikke barn på noen av de vi så.

I området rundt der skipet ligger, var det en del shabby bygninger.

Men det er noen høyhus her også, selv om de ikke er Hongkongfancy.

Vincent, guiden for dagen, gir oss kart over ruta.

Han snakker gebrokkent Asiaengelsk i Asiahastighet og med godt humør.

Morsom, blid kar og fornøyd er vi de gangene vi greier å forstå litt av det han sier.

Det er fascinerende å se hvor forskjellige de ulike landene er.

Skal tro hva det står på veggen her?

Og hvorfor står det noen skap her?

Her er det også skriften på veggen.

Men de har noen veier i flere etasjer her også.

Veiarbeid også.

Og bruer for fotgjengere.

Her trengs nok litt renovering.

Høyhus har de og en elv. Det er frodig her.

Noen dårlige bilder grunnet møkkete bussvinduer, men det får vi tåle.

Men er jo koselig også.

Og for først gang buss med lading. Men jeg hadde ikke med ledning.

Se det blomstrer.

Vi kommer frem dit vi skal begynne og gå og her er det tissepause.

Uffa. Er det noe jeg er kresen på så er det toilette.

Heldigvis hadde jeg papir i vesken og delte ut til flere.

De har jo pyntet.

Politistasjonen er nederst.

Dette blir nok fint å se når vi kommer ned igjen.

Nå har vi startet på de 150 første.

De skal føre oss opp til tehuset der vi skal få te og lokal snacks.

Det går bra.

Jeg puster og peser meg oppover og jeg er ikke sist.

Jeg har sikkert 30% bak meg.

Gode trapper å gå.

Har du ikke pynt til kafeen din, kan du jo tegne litt.

Oppover går det.

Mye gøy å se på.

Koselig her oppe.

Siste økt.

Det var mange mennesker her men jeg visket de fleste bort.

Vi kom tidlig så det var lite som var åpent.

Tehuset hadde heller ikke åpnet så vi gikk en tur.

Og det var jo den flotte utsikten.

Det var koselig her oppe ja.

Her er en av innbyggerne. Han ville ikke snakke med meg.

Du verden så mye forskjellig vi har fått være med på på denne reisen.

Det er for smale veier til biler og busser her.

Jo, der er det en bil.

Her er en gullgravertunnel.

Den har vært stengt mange år nå men det var mye graving etter gull her i Juifen.

Fruen er fornøyd etter å ha mestret 150 trinn og er foreløpig ubestemt på om hun skal klatre 100 til.

Her kan hun ikke gå for da vet hun ikke hvor hun ender opp.

Så var vi klar for te og snacks.

Bordet kunne vi rotere.

Det var noen digre tekopper. Like stor som et eggeglass.

Wasabinøtter, de var gode. Det andre er peanøtter med ett eller annet utenpå.

Så var det kaker og tørket frukt. Jeg klarte å lure gubben til å ta en rosin.

Tevannet ble holdt varmt ved hjelp av en flamme som stod på gulvet.

Jeg var nå litt engstelig for at tedama skulle brenne seg.

Skål.

Utsikten var ikke til å klage på.

Etter te ville fruen fortsette oppover trappa for hun visste at om 100 trinn til, ville vi komme til en handlegate.

Så da tar vi fatt.

Fortsettelse følger.