Den lille stemmen inni meg hvisket til meg forrige uke.
Den sa der står det fast track Security, bestill det, kr 81,-
Jeg var litt usikker på hva det var, om det bare var raskere inn på flyet.
Når du kommer til Stanstead er det laaaaaaaaaaaange køer, da mener jeg laaaaaaaaaaaaaaange køer.
Du står der forvirret og forstår ikke hvor du skal gå.
De roper og skriker og peker.
Har du sjekket inn ja, skal du droppe bagasje ja, da er det den køa.
Heldigvis har de funnet opp automater der også nå, det var det ikke sist vi dro.
En titt bort på Security, kjære fred, et hav av folk.
Men til høyre lyser det fast track Security.
Jeg tror jeg aldri i mitt liv har vært mer glad for å ha brukt kr 81,-
svisj svusj, kontroll unnagjort, frokost venter.
På flyet kom vi og alt gikk fint.
Du verden for en uke.
Jeg er stolt av meg selv for at jeg drar.
Dette er jo en verden som er ukjent for veldig mang.
Ja mange tror det er svindel og bedrag at man kan snakke med de som har gått bort.
Men når jeg sitter der og en mor “snakker” med sin datter, ja hvordan i all verden kan jeg vite noe om det.
Eller en venn som snakker til sin venninne og forteller henne om barndommen hennes.
Jeg har jo aldri møtt de før. Jeg aner ikke hvem de er.
Det er enklere å jobbe på skolen enn hjemme for energiene er så sterke der, så vi får se hva som skjer når jeg kommer hjem.
Jeg skal øve på å la de snakke gjennom meg.
Det var utrolig å se hvordan en mann i 40 årene plutselig blir til en eldre herre og den kvinnelige læreren blir før til en mann som snakker gebrokkent engelsk for så å bli Ula, som vi så for oss som en mørk sørstatskvinne, på talemåten.
Det var bare utrolig.
Og igjen, hvis man tror det er lureri, ja da må man lære seg å gjøre det selv.
Hvis jeg gjør det selv, vet jeg jo at det er ekte.
Gruelig spennende er det ihvertfall.
Arthur Findlay Spiritual college er en skole dit det kommer elever fra hele verden.
Jeg møtte elever fra Norge, Sverige, Danmark, Sveits, Finland, Tyskland, Canada, USA, Belgia, Nederland, Italia, Frankrike og selvfølgelig England.
Er det ikke fantastisk.
Dette kurset foregår på engelsk og i og med at man er fra ulike land, er engelsk et felles språk.
Neste gang i april, skal jeg på svensk uke. Da er det svensk tolk og man får jobbe sammen med skandinaver.
Det skal bli kjent å kunne øve uten å måtte oversette.
Det rare er imidlertid at når jeg talte i transe, var engelsken min mye bedre. Da knotet jeg ikke.
Da var det jo ikke jeg som snakket. Merkelige greier.
Vel, nå er det på toget, på vei hjem. Mjøsa er blank og fin.
Det blir godt å få lande litt før jeg skal ut på neste tur.
En tur der jeg ikke skal øve på noe som helst, annet enn å slappe av.
Miami venter om tre uker. Wow, det er bare utrolig
Noen tårer fra himmelen i det vi vender nesen hjem. Noen tårer i øyekroken hos meg, ihvertfall når vi vinker farvel til vår kjære venn Tone, i det vi passerer Knarvik. Jeg sender melding til henne og spør om hun vil være med oss. Ja får jeg til svar nesten før jeg når å trykke enter. Vi møttes første gang ved middagsbordet på et cruiseskip. Det er 12 år siden og vi har greid å holde kontakten.
Fint er det på Osterøy.
Lonevåg
Valestrandsfossen. Fint med iPad med internett, så man får navn på stedene man tar bilde.
Haus
Lavik.
Arrangementet het virkelighet møter fiksjon. Vi hører politi fortelle om saker de har etterforsket og krimforfattere forteller fra sine bøker.
Lørdag og søndag, var det sol og regn som hele tiden byttet plass, noe bildene fra hjemturen viser.
Førde
Her har gubben vært mye på jobb det siste året, for her bygges nytt sykehus.
Skei i Jølster.
Det er veldig interessant å høre fra etterforsking av kriminalsaker. Jeg tenkte når vi dro i fjor at kanskje det ble kjedelig for gubben med et bokarrangement, men på vei hjem i fjor, begynte han å snakke om neste år, for han syntes det var veldig interessant.
Nå snakker vi igjen om neste år og kommer ikke noe i veien, skal vi dit på nytt.
Vi møtte disse på veien hjem. Det er et fareskilt der med sauer på, så kanskje er det derfor de har stoppet?
Men det skal noe til for å stoppe oss. 8 timers kjøring, inkl 2 ferger, ja det går helt fint.
Utvik
Men det er ikke kun arrangementet i seg selv som er kjekt, men også vennskapene som oppstår. Disse to søstrene, Hilde og Anne, traff vi også i fjor. Nå fikk vi enda mer tid sammen og ble enda bedre kjent.
Hellesylt. Den lille bygda som tar imot store cruiseskip og frakter tusenvis av turister på tur. Herfra går det båt til Geiranger.
Liabygda
Det er tredje gang det er krimhelg på Fjordslottet. I fjor var vår første gang og vi ble ikke kjent med så mange. Når man møtes igjen enda et år, begynner man å knytte vennskap, bli bedre kjent. Dette gjør det enda mer attraktivt å komme tilbake.
Valldal. Ferge Linge- Eidsdal. På andre siden der går veien til Geiranger.
Kjekt er det å møte andre bokinspiratorer. Vi er jo ganske mye over middels interessert i bøker og bruker veldig mye tid på å fremme bøkene og inspirere til lesing. Dette er ulønnet arbeid. Vi er ikke pålagt eller betalt for dette, men vi får ofte leseeksemplarer. I og med at vi leser mange bøker hver måned, er det noe som kommer godt med.
Neste år har Henning lagt frem ønske å få ligge på bordet foran alle damene, med tittel Henning og haremet.
Alle synes vi det er kjekt å møte menneskene bak bøkene vi lese. Her på Fjordslottet er det så lite at vi blir gående nært sammen hele helga. Det er interessant å høre om drivkraften til forfatterne, hva de lar seg inspirere av.
Vi kjører forbi Valldal, på vei opp til Trollstigen.
Vi nærmer oss toppen. Vi ser fjellene Bispen og kongen dukke opp. Dette er vår hjemmebane. Høsten har kommet til fjellet.
Trollstigplatået. Her gikk det et stort snøras i vinter og restauranten ble så ødelagt at den har vært stengt hele sommeren.
Vi ser Åndalsnes. Vi er snart hjemme.
Fjorder og fosser og fjell.
Ser dere trollet som stikker nesen sin frem?
For en flott helg vi har hatt. Det er vi skjønt enig om vi to i bilen. Vi føler oss heldig som kan være med på dette. Det er en spesiell opplevelse. Et avbrekk fra hverdagen. God mat, vennskap, tankevekkende, interessant og lærerikt.
Romsdalshorn. Fjellet dere bestandig ser i bakgrunnen når Kompani Lauritzen har eliminering. De holder nå på med ny innspilling. Usikker på om de er ferdig.
Rauma elv
Tilbake i Isfjorden der de for noe år siden sa i istedenfor y. Språket vårt er jo stadig i endring. Sikla te bin me tisko å tittebærspainn på stire
Forstod du det?
Språk er viktig. Å lese er viktig. Nå skal alt skje så kjapt, snap, insta, lyd.
Det er viktig å øve på å lese. Ikke noe er bedre enn papirboken.
Se den, holde i den, vite at den står der og venter på deg.
Den lærer deg noe, den underholder deg og er viktig for hjernen vår.
Og via bøkene møter en nye venner.
Takk til alle hyggelige mennesker vi møtte i helga.
Ja, her er jeg. Tilbake på balkongen i Isfjorden, som for anledningen gleder meg med strålende vær.
I dag skal jeg sitte her hele dagen, utenom en liten tur til Åndalsnes for å hente ny forundringsgrønnsak-kasse og unne meg litt take away. Jeg skal blogge og jeg skal lese ut boken min.
Fredag satte jeg meg på toget for å dra ut på eventyr. Jeg elsker å reise, likevel blir kroppen stresset, men jeg har heldigvis gode hjelpere. Sønn og svigerdatter kjørte meg til toget og hentet meg igjen. Jeg forlot Romsdalsfjellene.
Jeg fikk byttet ut den vanlige treneren/tjeneren, med en ny. De benytter seg faktisk av samme taktikk. De lurer meg til å gå litt lenger. Henne her, ser dere har allerede inntatt samme posisjon, som den jeg bruker å ha med. Hun lurte meg på samme måte, ved å gå av på andre stasjoner på t-banen, så det ble lenger distanse å gå.
Skal tro om hun og gubben har samarbeidet bak min rygg?
Jeg er så innmari lettlurt og vettskremt. Jeg tror at kommer jeg til storbyen, er det garantert at jeg blir slått ned og ranet. Ja, det er det vi leser om i nyhetene. Hun bor på Tveita. Ja, jeg tiltrekker meg jo alt jeg funderer på, for når jeg kom, sa hun at det var så fredelig der. Den såkalte Tveitagjengen var borte, men morgenen etter klagde naboene om kasting av egg på vinduet og etter at jeg dro, ble T-banen stengt på grunn av slossing. Huttetu, meg oppi det der. Ja, jeg må ha noen til å passe på meg og heldigvis tok hun jobben.
Først kjøpte vi kollektivtrafikk-kort og jeg var kry som en hane, æh høne.
Jeg kjente på kortet i lomma og var så stolt. Se jeg reiser med T-bane og buss i Oslo jeg, i selveste hovedstaden er jeg.
Men før vi dro til Tveita, måtte vi ha litt mat. Det ble kinarestaurant og Peking-and. Det var godt. And, hoisinsaus og grønnsaker legges på små pannekaker.
For å komme dit, måtte vi gå. Hun lot nok som om hun ikke visste helt hvor vi skulle, for da kunne hun lure innpå meg noen flere spaseringsmeter.
Jeg har faktisk ikke lagt merke til hvor mange flotte, gamle bygninger det er i Oslo. Er like fint her som i Middelhavsbyene. Det kan hende jeg surrer litt med hvilke bilde som kommer når, for jeg hadde jo ikke og har fortsatt ikke peiling på hvor jeg var til enhver tid. Jeg trasket bare etter så godt jeg kunne og sukket og stønnet litt, når jeg var sliten.
Fin utsikt var det på Tveita. Bra jeg vet at jeg er der ihvertfall. Første målet nådd.
Dagen etter var vi klar for Krim i Hagen, Rivertonklubbens 50 års jubileum. Her lurte treneren meg til å gå av på en tidligere holdeplass. Jeg tror også at hun fikk meg til å gå en holdeplass lenger når vi skulle ta bussen, men siden jeg ikke er kjent, kan jeg ikke påstå dette.
Jeg må innrømme at det var vakkert med kastanjetrær og ærverdige, gamle bygninger.
Det er flott at ikke alt er nye, store upersonlige høyblokker.
Jeg var midt på Monopolbrettet, Nobelsgate og Prinsens gate.
Og Bygdøy alle
Fremme ved Aschehougvillaen, møtte vi Anne Lise Johannesen. Hun tryllet frem en stol til meg, fra kofferten sin.
Krim i Hagen, ble det. Det lå “lik” overalt.
Jeg lurer på om disse to damene stod bak, for det ser her ut til at de diskuterer hvordan de skal skjule sporene. Det er ikke noe sjakktrekk å henge blodige klær opp på snora, blant annet. Det burde de visst, så drevne drapsmenn (kvinner), de er.
Unni Lindell og Trude Teige
Vil du se flere bilder fra Krim i Hagen, finner du det i linken under her:
Hit kom også en annen god venninne av meg, men av en eller annen grunn, ble det ikke tatt bilde av oss ved bordet. Jeg får snike litt rundt og se om jeg finner ett hos noen andre og lure det inn hit.
Anne Lise hadde booket inn på Tveita, sammen med meg, så vi pluss mine to venninner, gikk på Italiensk restaurant denne kvelden. Kjempekoselig var det.
Dagen etter var vi klar for Afternoon tea. Bodil er på plass som ledsager igjen. Håper vi ikke slet henne helt ut. Her har hun plassert seg litt høyere oppe enn oss, så hun har full oversikt.
Jeg lar meg jo begeistre av ting som de andre ikke ser.
Men denne så vi. BØKER
Igjen hadde jeg lurt de andre avsted så tidlig at vi måtte vente på at portene åpnet. Og bra var det, for da fikk vi møte disse to herlige menneskene, som begeistret oss alle. Det kan du lese om her:
Og her var det kaker. Se hvor smilende trener Bodil er. Dette er nok lønn for å strevet med å dra på den stapeisen av kjerring, jeg kan være innimellom. Neida, er ikke så ille, bare litt, kanskje litt mer enn litt.
Og damene kaster seg over bildetaking, når kakene kommer på bordet. Anne Marte Hagen, fra Bladcentralen, Jorid Mathiassen, ansatt i Bonnier og forfatter av boken Der hvite liljer vokser og Norges bokinspirator, Liv Gade.
På scenen, inspirerende forfattere. Fra venstre: Ellen Vahr, Camilla Davidsson, Gudrun Skretting og Lucy Diamond. Mer om det arrangementet finner du hvis du åpner denne linken:
Dette bildet fikk jeg låne av Anne Margrethe Aandahl, redaktør i Aschehoug.
Det var kjekt å møte Ellen Vahr igjen.
På vei til dette møtet , sa kroppen min et øyeblikk at pass nå på. Jeg kjente at uff, nå er den sliten. Men når Bodil og jeg ble invitert med,(les, det var vel jeg som ymtet om det var mulig), på middag om kvelden, sammen med Liv Gade, Anne Lise Johannesen, (som hadde flyttet fra meg og Bodil, inn på hotell, jeg er sikker på at det var bedre service på Tveita, enn på Hotel Astoria) og Jorid Mathiassen, ja da måtte jeg bare hente ut litt til.
Jeg og Anne Lise, Hverdagsnettmagasinet. Ja, dere vet vel at jeg har en spalte der, Bokidioten?
Se hvor vi koser oss, Liv, Jorid og Bodil.
Med sommerfugler så store som kråker i magen og lite søvn, stod vi etter min tidsregning, altfor tidlig opp. I dag var det forlagsbesøk. For en bokelsker føles det som å få vandre levende i himmelen.
Måkene på Tveita, hadde kalt inn til et ekstra allmannamøte, der de diskuterte det som skulle skje.
Vi hastet avsted til t-banen, så jeg aner ikke om de ble enige.
Først Cappelen Damm. Her møter vi igjen Liv og Anne Lise, de to til høyre.
Fra venstre Bente, ansvarlig krim og Margrethe, ansvarlig feelgood.
Der møtte vi igjen forfatter Camilla Davidsson og redaktør Anne Margrethe Aandahl.
Så gikk turen til Gyldendal. Disse to forlagene ligger på samme sted.
Der møtte vi disse tre hyggelige damene, Anne-Louise, Siren og Kjersti.
Når eventyret var over, ventet en ny tjener utenfor døren. Hun fulgte meg ned på stasjonen og helt inn på toget. Takk til Unn ❤️ Er vel ikke jeg heldig som har venner som stiller opp for meg.
På toget, koste jeg meg med take away sushi.
Klar for tur ned til fjellene igjen.
Jeg rev opp kofferten med en gang jeg var kommet innenfor døren.
Se alt den rommet. Det er julaften de lux. Lucky me, sier jeg.
Snipp snapp snute, så er jeg tilbake der det hele begynte.
Nå skal batteriene lades, for neste tirsdag drar jeg på tur til Trondheim, for å være med på Cappelen Damms bokhandlermøte. Egentlig har jeg lyst opp dit uken etter også, for da kommer Gyldendal, men det koster jo skjorta å farte så mye. Å være bokblogger er jo ulønnet arbeid, det betales med livskvalitet, ikke penger.
Etter 14 dager på tur, og veldig varmt, begynner vi å bli mettet på inntrykk.
Likevel vil vi rusle oss en tur.
Morsomt er det å følge innseilingen.
Det er er lite eventyr i seg selv.
Det er så mye som er annerledes på cruise, opp mot 2 uker på samme hotell i en eller annen by.
Her passerer vi det ene store skipet etter det andre.
Det var mange i Palma i dag.
Jeg elsker dette at vi er i bevegelse.
Reise fra sted til sted.
Med den nye flotte lugaren vi fikk, har vi jo panoramautsikt.
Nå har vi lært at lugar på styrbord side er fint, for da er vi flest ganger mot land.
Celebrity er mer for et voksent publikum. Royal Caribbean, Ncl og Msc, er rettet mer mot familier, med stort fokus på aktiviteter for barn og ungdom. På dette Msc-skipet er det rusjebaner og klatrepark.
Vi spiser frokost og gjør oss klar for land. Alle steder der vi ikke har kunne gå i land eller det har vært langt til sentrum, har det vært gratis skyttelbuss. Før har vi måtte betale noen steder, blant annet her i Palma. Denne gangen var det gratis.
Bussen setter oss av like ved kirken. Har du vansker med å gå, kan det nok bli langt.
Det er en rekke små butikker og uterestauranter i skyggen, like ved kirken. Her er det godt å sitte.
Etter en liten stopp her, rusler vi videre. Men kjenner at det nærmer seg hjemreise. Man blir litt mer rastløs og det er varmt i dag, tror dette må være den varmeste dagen.
Jeg er ofte litt skeptisk på det elektriske anlegget rundt om i Middelhavsområdet.
Det er mye renovering i Palma for tiden og det trengs. Her knuses det og bæres bort, uten maske. Støvskyen stod rundt de. De har nok et annet forhold til hms her.
Vi rusler ned mot kirken igjen. Koselig område med salg av ulike produkter.
Det kryr også av veskeselgere. Disse legger produktene sine ut på et laken. De har folk som holder vakt og ser de politi, bretter de lynraskt sammen laknene sine og springer. Det er ulovlig å selge disse fake veskene i Eu og blir du tatt i å kjøpe, får du flere tusen i bot.
Vi har hjemlengsel. Det er også noe eget på cruise. Når man kommer tilbake på skipet, sukker man henført. Man møter folk i heisen og vi nikker gjenkjennende og sier good to be back home.
I bussen på vei tilbake, lente vi oss tilbake, lettet over å bli fraktet og ikke må organisere kjøring selv. Deter stor trafikk i de byene vi har vært og trafikk-kulturen bærer ikke preg av ro og forsiktighet. Verst var det på Liguriakysten, der veiene var smake og scooterne og motorsykler var overalt. En av de sneket borti bussen vår så de stoppet og skrev skademelding. Heldigvis bare noen striper! Ikke personskade.
Tilbake på the magic carpet, en lett bris og den beste drinken jeg har fått. Frozen mojito. Forfriskende.
Fra 14. dekk er utsikten fantastisk.
Nå har vi spist lunsj. Salat for gubben, indisk for meg. Jeg ville avslutte med noe jeg ikke er god til å lage selv.
Nå skal vi avkjøle oss litt på lugaren og lese litt bok.
Før vi er klar for siste middag denne gang.
Neste cruise blir med et mindre skip, Celebrity Silhouette, i Caribbean.
Vi forlater den fantastiske fjellbyen Eze og setter kursen mot Monaco.
Fantastisk utsikt underveis.
Oppe på klippen til venstre i bildet, ligger Monaco. Kun 2 kvadratkilometer stort. For å kunne bo her, må du kjøpe bolig og bo der i 10 år. Og hva tror du det koster.
Det må bygges i høyden og de bygger utover sjøen.
Trivelig guide denne dagen. Heldigvis en som ikke pratet på innpust og utpust hele dagen. Hun hadde glemt telefonen sin på toalettet i Eze og var svært lykkelig når hun fikk ringt dit og de hadde funnet den. Ikke verst når det er tusenvis av mennesker innom.
I Monaco har de ikke kriminalitet fortalte hun. Men hun sa også at de som satt i fengsel her, hadde det utrolig fint for de mente de måtte behandle de så bra at de ikke følte nag når de kom ut igjen. Men hvem sitter i fengsel, hvis det ikke er kriminalitet? Ikke gatekrimininalitet kanskje? Det er heller ingen hjemløse i Monaco. Vel, det er vel heller ikke så rart når en leilighet koster mange millioner.
Vi parkerer i garasjen, 2 rulletrapper, en fullstappet heis, tar bare 30 sekunder, men ubehagelig, så en rulletrapp til og vi er oppe ved parken. Vakker park, fantastisk utsikt.
To travle handlegater. Vi var heldige og fant to ledige stoler og fikk slukt en pizza. Flere steder ble du avvist, hvis du ikke skulle spise, bare drikke.
Produktene som dominerer, er jo Formel 1 relatert. Vi vurderte å kjøpe noe, men det var så innmari varmt og så fullt av mennesker og hektisk og jeg var sliten, så vi orket ikke begynne å lete etter noe. Den røde jakke, på bildet over, kostet 100 euro, sikkert 12 år str, så det var uaktuelt. Capsene var nok fake så de var ikke så dyre, men til gjengjeld tåler de nok ikke vask.
Her er palasset hvor Prins Albert bor sammen med sin kone og tvillinger på 7 år.
Skal tro hva det koster med båtplass.
Wow, jeg lurte litt på hvordan denne bussen skulle komme seg gjennom der.
De har nok gjort det før.
Disse herrene holdt nok oversikt over alt som foregikk på plassen.
Disse to var kjærester og lite bluferdig for de hadde en parringsekvens der oppe på kanten.
Vi møter guiden igjen, utenfor kirken. Sist vi var her, var vi inne i kirken. Skulle gjerne vært der igjen, men får ha det tilgode.
Og er er dagens, kanskje 10 årets happening for noen i reisefølget mitt. Vi kjører på formel 1 banen. Her var guiden morsom, i det hun brummet seg opp og gjorde seg klar for start.
Tre, to , en. Kjør
Eller vi er i mål.
Med stjerner som blinker i øynene til gubben, forlater vi Monaco for denne gang.
Slitsom og lang tur, men vi var begge enige om at det var verd det. Veldig kjekt.
Det var deilig å komme seg ombord igjen. Etter en dusj, var vi klar for middag.
Raw on 5, med blant annet sushi, er en betalingsrestaurant , med ala carte.
Ca samme pris som på sushirestaurant i Norge. God mat. Dette er den eneste spesialrestauranten vi går på. Det er nydelig mat i de restaurantene som er inkludert.
Gubben prøver seg på å spise med pinner. Det blir med det ene forsøket. Vi får trene mer først.
Utsikten på sunsetdekk, er fin for avslapping etter mat.
Bygget nede ved sjøen, helt til venstre, er der filmfestivalen i Cannes er.
Da var den dagen over. I morgen er det sjødag og avslapping.
Julenissen har tatt feil av årstiden. 30 grader nå på formiddagen. I går kveld var det faktisk utrolig varmt, ute klokka 22.00.
Første pitstop. Cappuchino hører med for meg i Italia.
Etter pitstop nummer to, rusler vi hjem igjen.
Googletreneren først.
Fruen diltende etter. Det er blitt så varmt at solhatten må på.
Utsikten til lunsj. Når man spiser på 14. dekk er det jo utsikt som fra et lite fjell.
Nystekte brød.
Salatstasjoner.
I dag var det ikke noe problem å stå over kakene.
En av fruens oppgaver, er å plukke ut dagens restaurant. Hun har gledet seg til carpaccioen, så kanskje blir det til og med to av den.
Nei, blir nok ikke noe kunstseminar.
Spøkelser og spiontrening for barna er vi for gamle til.
Men gamle gubben grå, ble jo hekta på silent disco, forrige uke så jeg må prøve å holde meg oppe så han får med ihvertfall en halv time. Vi skal nemlig møte 6.45 i morgen, helle dussan, ferie er hardt arbeid.
Nå skal jeg lese litt i boken min. Jeg har aldri lest så lite på ferie før. Jeg hadde vel med 16 og har lest to. 😁
