Ja det skal jeg gjøre

Lørdag var vi på fjelltur.

Vi var ikke der lenge for vi hadde flere avtaler.

Men jeg er glad vi nå har årskort.

Jeg lengter nemlig tilbake opp dit.

 

Nå skal vi igjen noen dager på tur.

Men når jeg kommer tilbake, vil jeg opp igjen.

Jeg fyltes av en frihetsfølelse når jeg var der.

Litt den samme følelsen som når man er på reise.

 

 

Kanskje er det fordi det er noe nytt.

Når jeg jobbet på bokhandelen i Åndalsnes tidlig på åttitallet, var sjefen min opptatt av at det måtte bli gondol.

Førti år senere kom den på plass.

Et helt år har jeg fulgt helikopterne som har hatt base over fjorden her.

Opp og ned, til og fra fjellet, med utstyr.

 

Jeg liker jo godt å gå på fjellet, men kroppen min er ikke så veldig interessert.

Den stritter imot så godt den kan.

Jeg har jo sett alle bildene fra Rampestreken, men det har vært umulig for meg å komme meg dit.

Nå kan jeg uten anstrengelse, med lite krefter og dårlige kne, komme meg forbi Rampestreken og helt på troppen.

Tenk på alle som nå kan komme seg opp på fjellet.

 

 

Jeg vet en del har høydeskrekk og ikke tør.

For min del, gikk det fint.

Jeg passet på så jeg ikke så rett ned.

Fokuserte på de rammene jeg hadde rundt meg.

Jeg gikk ikke ut på kantene og så hvor høyt oppe jeg var.

Jeg så heller utover.

Da gikk det helt fint.

Når jeg føler trygg grunn rundt meg, greier jeg det.

Det er ut på kantene at jeg føler suget ned og der holdt jeg meg unna.

 

 

Så nå sitter jeg her på balkongen og ser gondolen gå opp og ned.

Og jeg lengter tilbake.

Jeg kan pakke ryggsekken min med iPad og bøker og sitte der oppe hvis været er bra.

Er været dårligere kan jeg jo sitte inne i restauranten.

Jeg kan lese og skrive Lillasjelord og sende healing, fra høyt oppe på fjellet.

Jeg må rett og slett sette meg det som mål.

La det bli en berikelse av mitt ellers stillesittende liv her på balkongen.

Istedetfor å se opp på fjellet fra balkongen, kan jeg heller se ned på balkongen fra fjellet

Et helt år kan jeg dra opp og ned så mye jeg bare ønsker.

Det tenker jeg blir fint.

I dag

 

Endelig på fjelltur – Romsdalsgondolen

Med min helse er en fjelltur ganske uoppnåelig.

For de med rullestol er det jo umulig.

Hvis man ikke har en slik fenomenal mulighet som vi har fått på Åndalsnes nå.

Romsdalsgondolen.

Tar ca 5 min, tilrettelagt for rullestoler.

Restaurant på toppen med alt fra kaffe til pølse med brød eller middag, flere retter om du ønsker.

https://www.romsdalen.no/romsdalsgondolen

 

Åndalsnes i dag var bare fantastisk.

Raumarock, nydelig vær og masse folk.

 

 

Kystvakta er på plass.
De bruker å være her under Rauma Rock festivalen, noe som er svært betryggende.

I årene før den kom, var det en del uvettig båtkjøring.

Nå er jo festivalen mye mindre i år men likevel, alkohol og båt, huff.

 

 

Bestemor, bestefar og største gutten på tur.

Vi kjøpte årskort familie og da er det to voksne, pluss et barn. Kr 6900,-

Da reiser vi så mange ganger vi ønsker er et helt kalenderår.

Da kan jeg ta med meg boka mi og stikke opp på fjellet en tur.

Sette meg ned og nyte fjelluft og utsikt og kose meg og lese.

Tur retur er kr 450,-

For de som ønsker en vei, kr 300,-

 

Nå ser vi hjem til Isfjorden.

 

 

Det er to vogner som møtes midt på.

 

 

Der ser jeg huset mitt.

 

Der fremme er Bispen, knoken og Dronninga. Trollstigsvingene går halvveis opp i fjellet Bispen.

 

 

Romsdalshorn og tindene til høyre er Trolltindene.

 

 

Til venstre ser dere Setnesmoen hvor de snart skal spille inn tredje sesong av Kompani Lauritzen.

 

 

Det kommer nok til å bli mange bilder fra fjellet Aksla.

Mange gondolturer.

Jeg vil opp dager det er dårlig vær også for tåken gir ofte spennende bilder.

Men dette var første turen min.

I dag

REISEBREV. FØRSTE TUIFLY TIL RHODOS, Minner

Første tui-flyet til Rhodos etter at alle reiser har vært innstilt pga pandemi.

Nå får vi bare håpe at det ikke blir nedstenging igjen.

Hjemmekontor funker ikke for de som lever av turisme.

Det går mot mørkerødt her nå, men mest er det på partyplassene.

Vi er heldigvis fullvaksinert og vi hadde ikke reist, hvis vi ikke var det.

Likevel er vi forsiktige for man kan jo likevel bli smittet.

Nå er vi snart klar for avreise til vår lille fredelige virusfrie boble.

Det kan se ut som om vårt hjemsted foreløpig har klart sommeren med masseturisme uten utbrudd.

Reisebrev. Første Tuifly til Rhodos, avreise

 

 

Reiser er for meg ferskvare.

Det er å nyte og oppleve i det det skjer.

Det er som om alle sansene danser og jeg føler meg levende.

Så levende at jeg kjenner jeg blir rørt ved tanken.

Alt i meg som menneske blir berørt.

Når vi så kommer hjem, ja da glemmer vi lett.

Da er det som om 14 dager på Rhodos var et lite blaff.

Og vi glemmer.

Vi kan snakke om tidligere reiser og husker ikke helt når det var eller hvor det var.

Derfor er disse reisebrevene fine for oss.

Vi kan se tilbake og mimre litt.

For hva er det vi vil huske.

Reisebrev. Første Tuifly til Rhodos, Dag 1

 

 

Først og fremst vil vi huske menneskemøtene.

Sissel og Stavros på Red Restaurant. Kjempekoselige mennesker.

REISEBREV. FØRSTE TUIFLY TIL RHODOS, Dag 2

REISEBREV. FØRSTE TUIFLY TIL RHODOS, Dag 3

 

 

Laura fra Romania, på Vetobar

REISEBREV. FØRSTE TUIFLY TIL RHODOS, Dag 4

REISEBREV. FØRSTE TUIFLY TIL RHODOS, Dag 5

 

 

 

Dama som solgte meg kjole og ble så happy fordi vi var fra Norge, for hennes mor var svensk så hun var så stolt av at hun kunne tala lita svenska.

Han som strålte og viste oss verkstedet sitt hvor han lagde mange av de figurene som var utstilt. Og at jeg fant butikken igjen etter at jeg lot være å kjøpe den blå meditasjonsdama, første gang vi var på vandring.

Alle menneskemøter er utveksling av energi.

Men også de vi møtte som ikke møtte oss.

De to som hver dag åpnet supermarkedet rett overfor Vetobar. Og den gamle mannen som hengte opp sine klær.

Vi husker de som fylte fatene sine med kaker og vi husker det paret som bare drakk og aldri spiste.

Ja jeg er tykk og jobber litt med selvbildet, men kanskje er det ikke bedre enn å være for tynn heller. Vi husker de som lå flat på solsengen hver dag i 14 dager fra morgen til stengetid, uten å røre på seg, 34 grader i skyggen. Vi lurte fælt på hvordan de greide det og hvordan de orket. Samtidig lurte sikkert de på hvorfor vi ikke solet oss og hvorfor vi trasket gate opp og gate ned i varmen. Vi mennesker er forskjellig.

REISEBREV. FØRSTE TUIFLY TIL RHODOS, Dag 6

REISEBREV. FØRSTE TUIFLY TIL RHODOS, dag 7. (advarsel, sterke bilder)

 

 

Men kampen mot bølgene vil jeg nok huske.

Hjelpesløsheten når man ikke kommer seg på land men blir slått over ende gang på gang, men også seieren når man ikke gir seg og det går bedre neste gang. Det ble ikke så mye bading denne turen, men det var vi klar over på forhånd for stranden og bading, for oss, hører sammen med vennegjengen. Da er det gøy.

REISEBREV. FØRSTE TUIFLY TIL RHODOS, DAG 8

 

 

 

Turene inn i gamlebyen har vært magisk. Vi vil nok huske han som solgte oss en drink og ei øl til 27 euro. Selv om vi nok betaler det i Norge, er prisnivået annerledes her. Men siden det er noe vi vil huske en stund, var det vel verd det.

REISEBREV. FØRSTE TUIFLY TIL RHODOS, dag 9

 

 

 

Vi husker også gatesangeren som sang Imagine av John Lennon mens vi hvilte på en benk ved en av inngangene til gamlebyen.

Herlig atmosfære her ved en av inngangene til gamlebyen

 

https://fb.watch/v/fZiIINkmG

Vi vil huske den lille familieeide restauranten, Oasis, som lå litt bortgjemt som en liten oase av god energi. 4 generasjoner sammen.

 

 

Vi bruker å ha “husdyr” når vi er på tur. På Mallorca var det maur på balkongen. Vi foret de helt til vaskedama kom med spray. I Torrevieja var det duer. I år har det vært katter. De har vi ikke klappet eller foret, men vi har tatt på oss vår fineste babysnakkstemme og koseprate med dem. Den rakkeren her hadde lurt seg på bordet i dag. Det har de ikke lov til men han klarte det usett.

REISEBREV. FØRSTE TUIFLY TIL RHODOS, dag 10

REISEBREV. FØRSTE TUIFLY TIL RHODOS, dag 11. Hurra jeg vant.

 

 

Når vi var i Frankrike var det mye leven fra sirissene. Men hvor er de hen. Vi ser de ikke i trærne. Kan jeg ikke få se hvordan dere ser ut, sa jeg da i luften. Og plutselig satt det noen rett foran oss. Her er det også mye sirisser. Og vi kikket i trærne og så ingenting. Kan jeg ikke få se en av dere da, sa jeg. Og i går kveld hørte jeg et veldig til skrik og jeg skrek like høyt i det en siriss surret rundt meg og landet på rygg ved siden av meg. Jeg fikk forsiktig snudd den rundt og lurte på om den var død, men de er jo stille når det er mørkt og innimellom flyttet den litt på seg. Når vi gikk inn, overtok den stolen min og i dag tidlig hadde den funnet igjen kompisene sine og igjen hadde de party over oss.

REISEBREV. FØRSTE TUIFLY TIL RHODOS, dag 12

 

Vil vil huske de “rare” skyene som plutselig dukket opp og asken som dalte ned.
Brannen i Tyrkia. I dag ser vi ikke fjellene i Tyrkia for de er gjemt bak røyk. Vi hører det brenner i flere land. Libanon, Syria, også i Hellas og at mange av brannene er påsatt og det er så trist. Er det ikke nok med covid om ikke det skal ødelegges enda mer.

REISEBREV. FØRSTE TUIFLY TIL RHODOS, dag 13

 

Der har vært en helt magisk ferie. Flere har kommentert hvor lykkelig jeg ser ut på bildene og jeg er lykkelig og jeg er svært takknemlig for at lille meg , fra ei lita bygd, vokst opp uten annet enn bøkene å reise i, nå har helse og økonomi til å reise, både i bøker og i real life.
Nå gleder jeg meg veldig til å komme hjem til nye stabler med bøker. Bokblogg med augustbøkene ble forberedt før jeg dro og vil bli postet i kveld fra bilen.  En liten mjau som nok venter veldig og til å finne meg mat uten munnbind og hansker.

Nå drar vi, kjære gubben. Har du husket bind? Takk for turen og takk til alle dere som har fulgt oss.

Det har vært rørende med alle meldinger og kommentarer fra de som kjenner oss og de som ikke kjenner oss.

 

 

For de som liker skriveriene mine, kan jeg også røpe at jeg får en egen spalte i det nye nettmagasinet til Hverdagsnett.

Det kommer der et nytt magasin i morgen. Og tenk det er helt gratis og reklamefritt.

Anne Lise Johannesen gjør en fantastisk jobb med dette magasinet som kommer ut annenhver måned. Og tenk hun gjør det, kun fordi hun synes det er kjekt å ha noe å holde på med. Intervjuer, noveller, matoppskrifter, vinanbefaling, med mere.
Meld dere gjerne på så får dere beskjed når nytt magasin er tilgjengelig.

Jeg tror nytt nummer allerede er ute for abonnementer.

https://hverdagsnett.no/

 

 

Takk til reiseselskapet mitt, som bestandig venter tålmodig og som hjelper meg med alt jeg ber om.

 

Glad i deg. Gleder meg til neste tur. Men nå gleder vi oss mest til å komme hjem og til å møte barnebarna

 

REISEBREV. FØRSTE TUIFLY TIL RHODOS, dag 13

 

Siste dag i paradis.

Jeg vet ikke hvilken farge det er i Paradis, men dette paradiset holder på å bli virusrødt.

De mørke skyene fra brannen i Tyrkia er borte, så de har nok fått kontroll på brannen så langt.

Det vi ser nå når det er kveld er at det øker på igjen, men fra en annen kant av landet.

 

Havet er rolig i dag men i dag blir det ikke bading. Vi vil en tur innom gamlebyen, snuse inn noen nye inntrykk og deretter spise lunsj hos Sissel og Stavros på Red restaurant, midt i byen. Stikker du innom Sissel med en norsk bok så får du et smil som kan smelte den mest gretne sjel i verden, det er jeg sikker på.

 

Hei, jeg gidder ikke se på dere, jeg må finne en plass å markere. Vi har ikke sett mange hunder, men de få vi har sett har gått løse. Men de enser ikke folk.

Mange steder graves det frem nye ruiner. De har nok en plan for mer restaurering.

 

 

Snuser litt her jeg, men det var ikke riktig plass og den riktige plassen var et tre litt lenger borte. Hver sine behov.

 

Hver gang jeg vandrer her glir jeg lett inn i en roman fra middelalderen.

 

Bøker som Havets katedral av Aldefonso Falcones eller Stormenes tid av Ken Follett.

Alle sanseinntrykk suges inn, lukter, smaker, syn og hørsel.

 

 

Jeg bytter ut alle de moderne menneskene med biskoper og nonner og handelsmenn med sine kjerrer og håndverkere og plutselig kommer det en av de finere som bæres på en stol, mens det springer en tjener ved siden av og vifter vedkommende for å avkjøle sin herskerinne.

 

Og noen ganger blir det litt krasj men litt glorete parasoller og strømledninger som henger og slenger.

 

 

 

Hvor mange butikker som finnes her i gamlebyen, ja jeg vet ikke om jeg kan telle så langt.

 

 

 

 

 

Denne restauranten hette den bortgjemte hagen og den var så bortgjemt at ingen hadde visst funnet den.

 

T-skjorte hvor gubben har sittet modell

 

Typisk gresk eller tyrkisk. Noen bord med karer på en liten kafé, som sitter og skravler, før de sykler hjem til kjerringa.

 

Sender noen varme tanker til Tyrkia og håper de får bukt med brannene.

 

 

Han triller is fra restaurant til restaurant.

 

Hurra. Da var vi her igjen. Litt vemodig, siste gang for denne gang.

 

Jeg måtte bare ha calamaris igjen. Tre ganger har jeg spist det her selv om de har en stor og omfattende meny så jeg hadde mye å velge i.

 

 

Og en strålende Sissel, så happy for å få noen nye bøker. Det blir stille om vinteren og da liker hun å lese.

Vi tok taxi ned til gamlebyen i dag. Jeg orket ikke gå ned, 36 grader. Og jeg sa fra at jeg ville ha taxi hjem. Men så mens vi venter på mat, sitter han supertreneren der og sier: Det er bare 600 m til Vetobar herfra.

Og dermed er det gjort, 600 m, jaja, det går vel det også. Etter mat og god drikke, stabler jeg meg på beina, instruerer knærne i hvordan de skal bevege seg og så luffer vi avgårde. Der ble jeg lurt igjen.

 

 

Denne hadde bare parkert foran oss på fortauet. Trafikken her er bare helt syk. Umulig å komme frem for noen i rullestol uten at de må ut i gaten.

 

Mye renovering. Jeg måtte holde fast i gubben så han ikke ble sugd inn.

 

Man må bestandig se ned, for plutselig er det et hull.

 

Det er innimellom vanskelig å tro på det øynene forteller en.

 

Det er mange cannabisbutikker her i byen, så enda godt det er en kirkebutikk også, for å veie opp litt.

 

 

 

Vi liker litt å betrakte omgivelsene og han eldre mannen der oppe, han vasker klær stort sett hver dag. I dag kom han ut med munnbind på. Vi funderte litt på den tangatruser som hang ytterst.

Henning Mankell fortalte at han brukte å betrakte mennesker og tjuvlytte til samtaler som inspirasjon til bøkene sine.

Skal tro hva han ville sagt om oss to.

 

Her er familie på tur, ungen sitter fremme uten belte, mor på lasteplanet.

 


Store dønninger i kveld.

 

Her ser vi at røyken  fra Tyrkia øker.

 

Symbolsk for ferien. Blå for det blå i det greske flagget, Ouzo, solbriller og i år, munnbind.

Har du husket å ta med deg bind har vært et gjentagende spørsmål.

 

 

Det går mot kveld, siste kveld.

 

 

Røyken fra Tyrkia øker dessverre.

 

Jeg må innrømme det kom et forferdelig hyl når denne sirissen valgte å komme skrikende og surret rundt meg her før den la seg til for å sove. Ja de har det så travelt med å holde et forferdelig leven om dagene at det er enda godt de trenger å hvile. (Hvis den ikke er død, men det finner vi ut i morgen)

 

Fruen hviler beina. Jegerflaska er tom. Gubben er bestandig med i bakgrunnen. Han er nå permittert i jobben som personlig trener, men han vil fortsatt være personlig tjener.

Vi sier god natt siste kveld på Rhodos.

 

REISEBREV. FØRSTE TUIFLY TIL RHODOS, dag 12

0

De to ferieukene nærmer seg enden.

Jeg har ikke lest alle bøkene jeg hadde med.

To nye kom også til underveis.

De får bli med hjem igjen og vente på neste tur.

 

Det har vært lite aktivitet i dag.

Lite aktivitet gir få spennende bildet, men kroppen begynner å bli sliten.

Jeg hadde planer om en rolig formiddag med bading i havet etter lunsj.

Gubben synes det er litt gøy å se alle nye som kommer.

 

Det er rolig sjø i dag også.

 

Det er mye trafikk. Både den gule og røde bussen har stoppested her.

 

 

Et mål i dag var minibank. Deretter Vetobar.

Hver dag går den mannen der og vandrer frem og tilbake før åpning.

 

 

Han venter på denne karen her, som akkurat har parkert.
Så gjør de seg klar til å åpne butikken.

 

I dag ble det Eva green apple, frisk og god.

 

 

Sjekk de basilikumene. Mine blir mini i forhold 🙂

 

Her har de mynte til mojitos.

 

 

I dag fant jeg en kjole på vei til baren.

På vei hjem, kjøpte vi litt haloumi og feta.

 

Plutselig ble skyene så merkelige.

 

 

Det var blitt så mye vind igjen og min kropp orket ikke noe badestrand, så det ble en dupp i bassenget.

 

I dag ble jeg fristet til dessert for disse så gode ut og det var de også.

 

Skyene ble mer og mer merkelige.

 

Solen er bare en rød prikk i skyene.

 

Det drysser aske rundt oss og vi blir irritert for det må jo være noen som røyker på verandaen.

Det er brann i Tyrkia, er det noen som sier.

Selvfølgelig, nå ser vi det. Det er røyk, ikke skyer, huffa meg.

 

 

 

Kun en dag igjen. Da skal vi en siste tur inn i gamle byen og vi skal spise lunsj på Red.

 

 

REISEBREV. FØRSTE TUIFLY TIL RHODOS, dag 11. Hurra jeg vant.

 

Vi er jo cruiseidioter begge to.

Jeg tror jeg var det fra jeg var barn, mens gubben og barna ble frelst etter første cruise med SS Norway i 1998.

Vi skulle ha 14 dager i Middelhavet i fjor, kansellert og flyttet til 15 dager i år.

Flere av skipene er i gang igjen, slik som Celebrity Apex som vi ønsket velkommen nå i dag før frokost.

Skipet vi skulle reist med, ligger fortsatt i opplag.

Nå har vi igjen fått byttet til 15 dager neste år.

Et 7 dagers og et 8 dagers, fra Venezia.

Vi roper derfor begeistret hurra for alle skipene som har kommet i fart igjen.

 

 

Jeg skal skrive litt om maten på hotellet vi bor.

Hotellet er veldig bra.

Fine rom, fine bad og gode senger.

Det er god mat.

Mange gode rundstykker til frokost, slik som disse med ost inni.

Frukt, kornblandinger, yoghurt, masse søte kaker.

Jeg savner skikkelige omeletter og god eggerøre.

Omelettene er tynne som pannekaker og eggerøre er lys gul og lite fristende.

Og nå er vi over på den eneste matseksjonen som ikke får topp score, nemlig grillseksjonen.

Mer om den når vi kommer til lunsj.

 

Her er balkongen vår. Den er helt grei. Sol på ettermiddag så vi koser oss ofte her om formiddagene.

 

 

Havet er roligere i dag. Jeg må ha litt mer hvile så det blir ikke mye gåing.

Målet i dag blir derfor å klare å bade.

Og få et annet og bedre resultat enn forrige forsøk.

REISEBREV. FØRSTE TUIFLY TIL RHODOS, dag 7. (advarsel, sterke

 

 

 

Jeg har en utfordring og det er at jeg når ikke ned.

Når jeg sitter  på stoler er de ofte så høy at jeg dingler med beina.

Det er slitsomt for man får ikke hvile.

 

 

Det har gått ganske bra til nå, men nå hovner de opp og er stive.

Men nå er var det 34 i ettermiddag.

Vi ble fortalt at myggen er skummel om kveldene nå når det er så varmt, men vi snorker jo klokka 22 så det er ikke noe problem.

Gode sko. Hold pusten. Ta det med ro. Gå forsiktig.

Jeg ser jo ikke der jeg går at lappen stikker opp av buksa. Uvesentlig, jeg har viktigere oppgave foran meg.

 

Vannet er bare deilig. Sørlige Egeerhavet.

 

 

Herlig. I dag var det lett.

Hurra!!!

Er det rolig vil jeg ha en ny dag på stranden i morgen.

 

Disse skoene er bare så god, selv om de har hull på tåa. Sketchers, kjøpt i Gibraltar.

 

Der kom det jaggu det en ulv.

 

 

Ekteparet Tokle på ferie.

 

 

Alle steinene er så fine. Det er som kunsteverk. Vakkert.

 

 

En liten en før lunsj.

 

Ja kommer, skal bare lese ut kapittelet først.

 

Lunsj. Grillspyd av svin. Jeg stod sikkert 20-25 min i kø. Første gangen jeg har orket.
Grillseksjonen er det eneste i spisesalen som ikke holder mål. Helt talentløst faktisk.

Ofte legger de kun på noen få biter av gangen.

En dag jeg ville ha kylling, spurte dama som stod der hvor mange biter man ville ha og så la hun kun på de.

Stort sett kyllingfilet, en dag lam, en dag kebab, et par dager grillspyd, kyllingburgere så jeg en dag.

Det vil si hvis du har tålmodighet til å se at han står og klapper med en stekespade på kjøttbitene.

En par dager tenkte vi at vi skulle være lur og gå med en gang de åpnet.

Hva møtte oss?

Jo, tom stekeplate.

Hundrevis av mennesker skal ha mat og du er ikke i gang med stekingen når restauranten åpner.

De skulle jo hatt bakker av mat klar når folk strømmer på.

Det de har som er ferdig er Gyros av kylling.

Ofte er det tomt også.

Så skaver de av noen biter, nok til et par mennesker.

De har også kylling eller svinekjøtt i biter.

Det er sen samme maten både til lunsj og middag.

Oftest er køen så lang at vi gidder bare ikke stå der.

Når du når frem, er det jo tomt og du må vente enda lenger.

Talentløst.

Heldigvis fungerer de andre seksjonene veldig bra.

Gryteretter, nydelige salater og små kalde retter, plenty kaker og desserter.

Og alt er velsmakende.

 

Etter mat spaserer vi bort til Vetobar. Vetobar spesial med jordbær. Nam.

 

 

Det er ikke bare jeg som er gal i familien.

Jeg ligger og slapper av og hviler beina.

Der kommer han med den nye t-skjorta si og trer hempen til prislappen min, på tåa mi, for å klippe den av.

Bra jeg kan brukes til noe, sier jeg

 

 

Så går han igjen og jeg får beholde lappen. De gærne har det godt .

 

 

Jeg var ikke sulten i kveld og køen var så lang bort til kjøttbitene at jeg gadd ikke.

I dag fikk jeg beskjed om å ha på hansker, det hadde jeg glemt. Da fikk jeg se at de passer på. Det er bra.

 

 

 

REISEBREV. FØRSTE TUIFLY TIL RHODOS, dag 10

 

 

Dagens mål er gamlebyen. Gubben har plottet inn korteste vei på googlemaps.

Nei, det har han ikke, for først må vi innom Vetobar og sjekke om de åpner supermarkedet på riktig måte.

Mens vi avslappet inntok våre forfriskninger, Apple daiquiri og en iskald Mythos, fikk de låst opp alt på supermarkedet på andre siden av gaten.

Den greske taveraen derimot, har vært stengt i dagesvis.

Kanskje er vi for tidlig ute.

Jeg har sendt et ønske ut i luften om at jeg finner igjen butikken fra første besøk i gamlebyen.

Er det stor sjanse for det? Nope.

REISEBREV. FØRSTE TUIFLY TIL RHODOS, Dag 2

 

 

Frøkenen som serverer oss forteller at om sommeren, jobber hun i denne baren hver dag fra 08 til 16.

Er du ferdig så tidlig, spør jeg.

Nei, da drar hun til en annen restaurant 15 km unna.

Der har hun ikke fast arbeidstid, klokken kan bli 23.00 eller 03.00.

Hårda bud.

De må jobbe alt de kan for om vinteren stenges det ned.

 

 

Vi må på nøttejakt før vi drar hjem for disse nøttene er bare så innmari god. Vi får noen poser på hotellet også som er så gode.

 

 

Hva den innretningen skal være godt for, det er jeg usikker på.

 

 

Gubben leder oss trygt og sikkert inn i gamlebyen. Det er ikke så langt å gå, sier han.

Snakk for deg selv, sier jeg og lurer meg til pause på hver en benk jeg finner.

01.00 i natt var det 31 grader fortalte vår venninne på Vetobar.

Hvis du vil se film:

Herlig atmosfære her ved en av inngangene til gamlebyen

 

Boblejakker og ullskjerf? Nei, tror ikke det. Sist vi sjekket var det 33 grader.

 

Ikke alt er like fint. Men hver sin smak. Noen synes nok dette passer godt midt i gamlebyen.

 

Se hva jeg fant, butikken min.

Skulle vi handle måtte vi opp trappen. Det var derfor jeg hadde valgt å gå videre første dagen.

Katten, som visstnok var the boss.
Ja han leet  ikke på øynene om vi kom trampende.

Kunstneren var svært snakkesalig og glad for besøk.

Han fortalte fem ganger at figuren jeg ønsket meg var håndlagd og håndmalt og han la sjela si i arbeidet.

Jeg kjøpte den blå dama som sitter og mediterer.

Blå farge gjør en yngre sa han.

Ja takk, det trenger jeg sa jeg.

Han pakket den så godt inn at jeg tror den tåler å bli sendt til månen.

Gubben passet på veska mi mens vi var der.

Jeg hørte nemlig han gryntet noe om at jeg kunne veive ned noe, ja gubben altså.

Lykkelig gikk vi(jeg) videre.

Ikke alle i reisefølget var like berørt.

 

 

Obs reinsdyr.

 

Jeg liker jo å lese bøker fra en svunnen tid, hundrevis av år tilbake.

Når en går her i gamlebyen er det som om en vandrer midt inne i en roman fra middelalderen.

 

Vi hadde enda et mål i dag, nemlig Oasis.

https://fb.watch/v/fZiIINkmG/

Her satt vi også første dagen
Vi gikk oss litt bort og havnet tilfeldigvis her i denne fredelige oasen.

Typisk familiebedrift.

Oldefar, besteforeldre, to voksne døtre og et lite forgudet barnebarn.

Åpner du linken, kan du faktisk føle energien som var der.

Nydelig.

 

 

Nå vil fruen hjem og spise lunsj.

 

 

Gyros igjen. Den grillseksjonen de har her på hotellet, krevet et eget innlegg, men gyrosen er god.

Jeg var så sliten når jeg stod i kø at føttene skalv, så han foran meg, sendte meg foran seg.

 

Etter noen timers hvil på rommet, smakte middagen i ala carte restauranten godt.

Ravioli, biff og karamellpudding.

Mett og trøtt og svært fornøyd med enda en vakker dag.

 

 

REISEBREV. FØRSTE TUIFLY TIL RHODOS, dag 9

I dag ble det et oppdrag vi sjelden begir oss ut på når vi er på ferie.

Nemlig shopping.

I alle år har jeg bestandig pakket rikelig med klær.

Jeg kan ikke fordra å ha med meg for lite.

Og tro meg, jeg har fått hørt det(med et smil) .

30 grader i skyggen og ingen cruisevaskepose.

Dyvåt av svette hver dag.

Jeg skulle ikke plukket ut igjen de kjolene jeg hadde lagt i kofferten.

Gubben får jo med seg bare en liten snipp av koffertene.

Den snippen ble for liten i år og vi må ut på shopping.

 

Vi durer avgårde etter frokost.

Husene ved siden av hotellet, er pusset opp.

Det kan se ut som dette også er  på vei til å bli fornyet.

 

Veien til Vetobar som bestandig er første pitstop, er bort hit.

Hotellet er litt etter den tredje lysmasta der.

 

Over en rundkjøring og så noen meter til, så er vi der.

 

Lemon daiquiri blir testet i dag. Mythos på shopperen.

 

Mens vi slapper av, betrakter vi omgivelsene.
Ser dere posen som ligger på toppen der, det er baguetter.

Nede til høyre, er en pose med brød.

Det er nok faste som kommer innom for de får et par baguetter eller et brød i hånden, betaler med noen mynter og går igjen.

Butikken har nemlig ikke åpnet helt enda.

 

 

Her plukkes beskyttelsesveggene bort og isdisken åpnes.

Straks klar for å åpne.

 

 

Sjekk den kurvbilen.

Skal tro på up ville sagt i Norge.

 

Trafikken er noe for seg selv.

Til høyre, ved veggen her, er fortauet.

 

 

Og ved forbudt å stoppe skiltet, er det en hel rekke parkert.

 

Se her ja, du verden for et utvalg.

 

Han som ikke ville prøve, han prøver.

 

Anbefaler gjerne Yellow. God service. 4 t-skjorter, 5 par ankelsokker, 53 euro

 

 

Hit skulle vi ikke.

 

Og mine kg får ikke plass inni de lappene der, den til høyre er til og med lodden.

 

Skal det være gyros? Vi spiser det på hotellet men tror ikke jeg har tatt sjansen her i gata.

 

 

Mye trafikk i dag. Shopperen i farta.

 

 

Tibake til Vetobar og vår nye venninne.

Hun er fra Romania.

Det virker som om det er mange fra Øst-Europa som jobber her i Rhodos by.

 

Sexy Lady, vodka, Grand marnier og ananasjuice

 

Gubben insisterte på å få vise frem hvor kald ølen hans var.

 


Så tuslet vi hjem til lunsj og ut på solseng.

Eller skyggeseng for vi orker ikke sola.

Det er de som har ligget på samme plass midt i solsteiken i 9 dager.

Heldigvis er vi enige der også.

Det var litt morsomt for det var ingen senger ledige.

Jeg bruker jo å bestille det jeg ønsket.

Jeg sa derfor ut i lufta at jeg ønsker at noen går nå.

Jeg satte meg på en stol og ventet.

5 min etter reiste et par seg og gikk.

Og det var selvfølgelig den plassen i skyggen jeg ønsket meg.

 

Veldig god sprudlende. Ikke for tørr og ikke for sprudlende, bare forfriskende.

 

Vi har bestilt i Alacarte-restauranten i dag og i morgen.

Tomatsuppe, Kalvesteik og sitronterte.

Men i dag er jeg så sliten og hoven i beina, at det smakte ikke med mat.

 

Litt kjedelig for gubben, men det ble rett opp på balkongen.

Så får jeg se hvor lenge jeg holder ut.

Pute under rævva, pute under beina, det lindrer litt en sliten kropp.

 

 

Men solnedgangen er like vakker som hver kveld.

REISEBREV. FØRSTE TUIFLY TIL RHODOS, DAG 8

 

 

 

Første uken er til endes og vi begynner på uke to.

Det blir ikke all verdens spennende bilder hver dag.

Nå er vi blitt litt kjent og går litt de samme gatene.

Nå er vi også kommet så langt at en dag går over i en annen, uten at vi helt griper tak i de.

Det kalles ferie.

I dag ble jeg servert en liten jeger på balkongen før arbeidsdagen startet.

 

 

Jeg tuller litt nå men det er litt alvor også.

Jeg skal ut og bevege meg igjen.

I går skulle være hviledag men det ble en litt skremmende og utmattende opplevelse istedetfor.

REISEBREV. FØRSTE TUIFLY TIL RHODOS, dag 7. (advarsel, sterke bilder)

I dag kunne jeg kanskje badet for i dag var det roligere.

Men i dag var det ny treningsrunde.

Målet i dag var havnen for der hadde fruen observert restauranter med gode puter.

Dit skulle jeg i dag.

 

Første stopp var Vetobar for der føler vi oss hjemme.

Hyggelig betjening, gode drinker og gode stoler og bare 400 m å gå.

 

 

Jeg viser dere mange fine bilder fra Rhodos by, men i dag skal dere få også det som ikke er så lekkert.

Det er store kontraster her.

Det kan se ut som mye er renovert her.

Mange hus er pusset opp, andre er under oppussing mens mange er preget av forfall.

Bildene i dag viser derfor alle sider av byen.

 

 

 

 

Jeg er fascinert over alle de vakre trærne.

De er som kunstverk.

Røttene snurrer seg rundt stammene.

De er så vakre.

 

 

Mange bruker bilene sine som utsalgssted, særlig de som selger frukt og grønnsaker.

Denne damen selger kurver.

 

Vi klager over drivstoffprisene, men tenk på de lave lønningene de har her og for ikke å snakke om nå under coronaen når alt har vært stengt.

 

Dagens mål er nådd. Fruen er fornøyd.

Men hva skjer?

Vi skulle ta taxi hjem, men nå ymter treneren om et lite besøk på Red igjen.

Og jeg lar meg lure, enda det er en omvei.

Jaja, da får vi ta taxi derfra.

 

Mein Schiff 5 ligger i havnen i dag men dit bort skal jeg definitivt ikke, ikke i dag.

 

Mange steder ser det ut som det har vært utgravinger.

 

 

Se den belønningen da. Nydelig strawberry daiquiri.

Og tror du ikke jeg ble lokket til å gå hjem.

Og jeg gikk i ett, uten å ha benkepause.

Vel hjemme, fikk jeg to timers pause.

 

Sprudlende før middag er godt.

 

Ble en litt merkelig kombinasjon, men jeg måtte bare ha litt mer sushi. Og så ser de dessertene så fristende ut, men de er ofte skuffende.

 


Ikke bare jeg som er trøtt og sliten

 

 

 

REISEBREV. FØRSTE TUIFLY TIL RHODOS, Dag 6

I dag var havnen målet. Taxi dit for å spare beina. Først måtte gubben lese ut boka.

 

Egentlig ble det litt for lite gåing i havna for vi gikk inn i gamle byen.

 

Men vi måtte jo sende lengselsfulle blikk mot cruiseskipene. Vi sjekket faktisk Jewel of the Seas. Den går fra Kypros men vi fikk ikke fly dit. Derfor ble det Rhodos.

Inne i gamlebyen satte vi oss på første restaurant som hadde gode stoler. Jeg spurte etter meny men han viste bare til skiltet. Vi bestilte medium øl og medium Strawberry daiquiri. Og det var jo den mest spesielle drinken jeg noengang har fått. Med norsk flagg på toppen. Men når vi skulle betale skulle har ha 27 euro. Neste gang spør vi om pris.

 

 

Målet nå er å gå til Red restaurant og spise lunsj og så gå hjem, med et pitstop på Vetobar. Jeg mener vi gikk 2,5 mil i dag mens gubben påstår det var bare 2,5 km. Jeg har vurdert å avsette han som personlig trener, men slike trenere/tjenere er vanskelig å finne. Det er hardt å være på treningsleir.

 

Plutselig så gatene slik ut. Det er så mange visuelle inntrykk på hver tur at sjelen hopper av glede.

 

 

Det er ikke bare kroppen som får trening, men alle sansene skjerpes og man suger inn inspirasjon.

 

Alle kattene i gatene er typisk gresk. De er velfødde og fine.

 

 

Tre pansrede biler utenfor banken. Her skulle Olsenbanden ha vært.

 

Da har vi spist gresk salat og calamaris og fått forfrisket oss hos Sissel og Stavros på Restaurant Red.

På Red fikk vi både lunsj og drikke for samme pris som vi betalte for drinker i gamlebyen. 27 euro for lunsj for to, 2 øl og en mojito. Det er ikke dyrt.

Nå skal vi gå hjem. Veldig langt, sukker jeg. Nei, er ikke langt påstod treneren.

 

 

 

De svenskene altså!!

 

Men en liten stopp på vår favorittbar nummer to, Vetobar. Her betaler vi 10 euro for frangelicokaffe og Irish, ja tilsammen.

Og de er så koselige og glad for at vi kom tilbake.

 

2 timers pause ble jeg innvilget, før middag

Har med altfor mye klær, jaggu sa jeg smør. Tenk å måtte vaske klærs ferien. Fruen er bortskjemt med cruise. Der koster det 25 dollar for en stoooooor pose full. Og vi har to poser gratis fordi vi er diamant(rccl)/Elite(Celebrity) medlemmer. Vaske klær hører derfor ikke ferien til, men når det er 32 grader så må jeg bare.

Akkurat der streiker tjeneren.