Dama som solgte meg kjole og ble så happy fordi vi var fra Norge, for hennes mor var svensk så hun var så stolt av at hun kunne tala lita svenska.
Han som strålte og viste oss verkstedet sitt hvor han lagde mange av de figurene som var utstilt. Og at jeg fant butikken igjen etter at jeg lot være å kjøpe den blå meditasjonsdama, første gang vi var på vandring.
Alle menneskemøter er utveksling av energi.
Men også de vi møtte som ikke møtte oss.
De to som hver dag åpnet supermarkedet rett overfor Vetobar. Og den gamle mannen som hengte opp sine klær.
Vi husker de som fylte fatene sine med kaker og vi husker det paret som bare drakk og aldri spiste.
Ja jeg er tykk og jobber litt med selvbildet, men kanskje er det ikke bedre enn å være for tynn heller. Vi husker de som lå flat på solsengen hver dag i 14 dager fra morgen til stengetid, uten å røre på seg, 34 grader i skyggen. Vi lurte fælt på hvordan de greide det og hvordan de orket. Samtidig lurte sikkert de på hvorfor vi ikke solet oss og hvorfor vi trasket gate opp og gate ned i varmen. Vi mennesker er forskjellig.
Hjelpesløsheten når man ikke kommer seg på land men blir slått over ende gang på gang, men også seieren når man ikke gir seg og det går bedre neste gang. Det ble ikke så mye bading denne turen, men det var vi klar over på forhånd for stranden og bading, for oss, hører sammen med vennegjengen. Da er det gøy.
Turene inn i gamlebyen har vært magisk. Vi vil nok huske han som solgte oss en drink og ei øl til 27 euro. Selv om vi nok betaler det i Norge, er prisnivået annerledes her. Men siden det er noe vi vil huske en stund, var det vel verd det.
Vi vil huske den lille familieeide restauranten, Oasis, som lå litt bortgjemt som en liten oase av god energi. 4 generasjoner sammen.
Vi bruker å ha “husdyr” når vi er på tur. På Mallorca var det maur på balkongen. Vi foret de helt til vaskedama kom med spray. I Torrevieja var det duer. I år har det vært katter. De har vi ikke klappet eller foret, men vi har tatt på oss vår fineste babysnakkstemme og koseprate med dem. Den rakkeren her hadde lurt seg på bordet i dag. Det har de ikke lov til men han klarte det usett.
Når vi var i Frankrike var det mye leven fra sirissene. Men hvor er de hen. Vi ser de ikke i trærne. Kan jeg ikke få se hvordan dere ser ut, sa jeg da i luften. Og plutselig satt det noen rett foran oss. Her er det også mye sirisser. Og vi kikket i trærne og så ingenting. Kan jeg ikke få se en av dere da, sa jeg. Og i går kveld hørte jeg et veldig til skrik og jeg skrek like høyt i det en siriss surret rundt meg og landet på rygg ved siden av meg. Jeg fikk forsiktig snudd den rundt og lurte på om den var død, men de er jo stille når det er mørkt og innimellom flyttet den litt på seg. Når vi gikk inn, overtok den stolen min og i dag tidlig hadde den funnet igjen kompisene sine og igjen hadde de party over oss.
Vil vil huske de “rare” skyene som plutselig dukket opp og asken som dalte ned.
Brannen i Tyrkia. I dag ser vi ikke fjellene i Tyrkia for de er gjemt bak røyk. Vi hører det brenner i flere land. Libanon, Syria, også i Hellas og at mange av brannene er påsatt og det er så trist. Er det ikke nok med covid om ikke det skal ødelegges enda mer.
Der har vært en helt magisk ferie. Flere har kommentert hvor lykkelig jeg ser ut på bildene og jeg er lykkelig og jeg er svært takknemlig for at lille meg , fra ei lita bygd, vokst opp uten annet enn bøkene å reise i, nå har helse og økonomi til å reise, både i bøker og i real life.
Nå gleder jeg meg veldig til å komme hjem til nye stabler med bøker. Bokblogg med augustbøkene ble forberedt før jeg dro og vil bli postet i kveld fra bilen. En liten mjau som nok venter veldig og til å finne meg mat uten munnbind og hansker.
Nå drar vi, kjære gubben. Har du husket bind? Takk for turen og takk til alle dere som har fulgt oss.
Det har vært rørende med alle meldinger og kommentarer fra de som kjenner oss og de som ikke kjenner oss.
For de som liker skriveriene mine, kan jeg også røpe at jeg får en egen spalte i det nye nettmagasinet til Hverdagsnett.
Det kommer der et nytt magasin i morgen. Og tenk det er helt gratis og reklamefritt.
Anne Lise Johannesen gjør en fantastisk jobb med dette magasinet som kommer ut annenhver måned. Og tenk hun gjør det, kun fordi hun synes det er kjekt å ha noe å holde på med. Intervjuer, noveller, matoppskrifter, vinanbefaling, med mere.
Meld dere gjerne på så får dere beskjed når nytt magasin er tilgjengelig.
Jeg tror nytt nummer allerede er ute for abonnementer.
Jeg vet ikke hvilken farge det er i Paradis, men dette paradiset holder på å bli virusrødt.
De mørke skyene fra brannen i Tyrkia er borte, så de har nok fått kontroll på brannen så langt.
Det vi ser nå når det er kveld er at det øker på igjen, men fra en annen kant av landet.
Havet er rolig i dag men i dag blir det ikke bading. Vi vil en tur innom gamlebyen, snuse inn noen nye inntrykk og deretter spise lunsj hos Sissel og Stavros på Red restaurant, midt i byen. Stikker du innom Sissel med en norsk bok så får du et smil som kan smelte den mest gretne sjel i verden, det er jeg sikker på.
Hei, jeg gidder ikke se på dere, jeg må finne en plass å markere. Vi har ikke sett mange hunder, men de få vi har sett har gått løse. Men de enser ikke folk.
Mange steder graves det frem nye ruiner. De har nok en plan for mer restaurering.
Snuser litt her jeg, men det var ikke riktig plass og den riktige plassen var et tre litt lenger borte. Hver sine behov.
Hver gang jeg vandrer her glir jeg lett inn i en roman fra middelalderen.
Bøker som Havets katedral av Aldefonso Falcones eller Stormenes tid av Ken Follett.
Alle sanseinntrykk suges inn, lukter, smaker, syn og hørsel.
Jeg bytter ut alle de moderne menneskene med biskoper og nonner og handelsmenn med sine kjerrer og håndverkere og plutselig kommer det en av de finere som bæres på en stol, mens det springer en tjener ved siden av og vifter vedkommende for å avkjøle sin herskerinne.
Og noen ganger blir det litt krasj men litt glorete parasoller og strømledninger som henger og slenger.
Hvor mange butikker som finnes her i gamlebyen, ja jeg vet ikke om jeg kan telle så langt.
Denne restauranten hette den bortgjemte hagen og den var så bortgjemt at ingen hadde visst funnet den.
T-skjorte hvor gubben har sittet modell
Typisk gresk eller tyrkisk. Noen bord med karer på en liten kafé, som sitter og skravler, før de sykler hjem til kjerringa.
Sender noen varme tanker til Tyrkia og håper de får bukt med brannene.
Han triller is fra restaurant til restaurant.
Hurra. Da var vi her igjen. Litt vemodig, siste gang for denne gang.
Jeg måtte bare ha calamaris igjen. Tre ganger har jeg spist det her selv om de har en stor og omfattende meny så jeg hadde mye å velge i.
Og en strålende Sissel, så happy for å få noen nye bøker. Det blir stille om vinteren og da liker hun å lese.
Vi tok taxi ned til gamlebyen i dag. Jeg orket ikke gå ned, 36 grader. Og jeg sa fra at jeg ville ha taxi hjem. Men så mens vi venter på mat, sitter han supertreneren der og sier: Det er bare 600 m til Vetobar herfra.
Og dermed er det gjort, 600 m, jaja, det går vel det også. Etter mat og god drikke, stabler jeg meg på beina, instruerer knærne i hvordan de skal bevege seg og så luffer vi avgårde. Der ble jeg lurt igjen.
Denne hadde bare parkert foran oss på fortauet. Trafikken her er bare helt syk. Umulig å komme frem for noen i rullestol uten at de må ut i gaten.
Mye renovering. Jeg måtte holde fast i gubben så han ikke ble sugd inn.
Man må bestandig se ned, for plutselig er det et hull.
Det er innimellom vanskelig å tro på det øynene forteller en.
Det er mange cannabisbutikker her i byen, så enda godt det er en kirkebutikk også, for å veie opp litt.
Vi liker litt å betrakte omgivelsene og han eldre mannen der oppe, han vasker klær stort sett hver dag. I dag kom han ut med munnbind på. Vi funderte litt på den tangatruser som hang ytterst.
Henning Mankell fortalte at han brukte å betrakte mennesker og tjuvlytte til samtaler som inspirasjon til bøkene sine.
Skal tro hva han ville sagt om oss to.
Her er familie på tur, ungen sitter fremme uten belte, mor på lasteplanet.
Store dønninger i kveld.
Her ser vi at røyken fra Tyrkia øker.
Symbolsk for ferien. Blå for det blå i det greske flagget, Ouzo, solbriller og i år, munnbind.
Har du husket å ta med deg bind har vært et gjentagende spørsmål.
Det går mot kveld, siste kveld.
Røyken fra Tyrkia øker dessverre.
Jeg må innrømme det kom et forferdelig hyl når denne sirissen valgte å komme skrikende og surret rundt meg her før den la seg til for å sove. Ja de har det så travelt med å holde et forferdelig leven om dagene at det er enda godt de trenger å hvile. (Hvis den ikke er død, men det finner vi ut i morgen)
Fruen hviler beina. Jegerflaska er tom. Gubben er bestandig med i bakgrunnen. Han er nå permittert i jobben som personlig trener, men han vil fortsatt være personlig tjener.
Jeg har en utfordring og det er at jeg når ikke ned.
Når jeg sitter på stoler er de ofte så høy at jeg dingler med beina.
Det er slitsomt for man får ikke hvile.
Det har gått ganske bra til nå, men nå hovner de opp og er stive.
Men nå er var det 34 i ettermiddag.
Vi ble fortalt at myggen er skummel om kveldene nå når det er så varmt, men vi snorker jo klokka 22 så det er ikke noe problem.
Gode sko. Hold pusten. Ta det med ro. Gå forsiktig.
Jeg ser jo ikke der jeg går at lappen stikker opp av buksa. Uvesentlig, jeg har viktigere oppgave foran meg.
Vannet er bare deilig. Sørlige Egeerhavet.
Herlig. I dag var det lett.
Hurra!!!
Er det rolig vil jeg ha en ny dag på stranden i morgen.
Disse skoene er bare så god, selv om de har hull på tåa. Sketchers, kjøpt i Gibraltar.
Der kom det jaggu det en ulv.
Ekteparet Tokle på ferie.
Alle steinene er så fine. Det er som kunsteverk. Vakkert.
En liten en før lunsj.
Ja kommer, skal bare lese ut kapittelet først.
Lunsj. Grillspyd av svin. Jeg stod sikkert 20-25 min i kø. Første gangen jeg har orket.
Grillseksjonen er det eneste i spisesalen som ikke holder mål. Helt talentløst faktisk.
Ofte legger de kun på noen få biter av gangen.
En dag jeg ville ha kylling, spurte dama som stod der hvor mange biter man ville ha og så la hun kun på de.
Stort sett kyllingfilet, en dag lam, en dag kebab, et par dager grillspyd, kyllingburgere så jeg en dag.
Det vil si hvis du har tålmodighet til å se at han står og klapper med en stekespade på kjøttbitene.
En par dager tenkte vi at vi skulle være lur og gå med en gang de åpnet.
Hva møtte oss?
Jo, tom stekeplate.
Hundrevis av mennesker skal ha mat og du er ikke i gang med stekingen når restauranten åpner.
De skulle jo hatt bakker av mat klar når folk strømmer på.
Det de har som er ferdig er Gyros av kylling.
Ofte er det tomt også.
Så skaver de av noen biter, nok til et par mennesker.
De har også kylling eller svinekjøtt i biter.
Det er sen samme maten både til lunsj og middag.
Oftest er køen så lang at vi gidder bare ikke stå der.
Når du når frem, er det jo tomt og du må vente enda lenger.
Talentløst.
Heldigvis fungerer de andre seksjonene veldig bra.
Gryteretter, nydelige salater og små kalde retter, plenty kaker og desserter.
Og alt er velsmakende.
Etter mat spaserer vi bort til Vetobar. Vetobar spesial med jordbær. Nam.
Det er ikke bare jeg som er gal i familien.
Jeg ligger og slapper av og hviler beina.
Der kommer han med den nye t-skjorta si og trer hempen til prislappen min, for å klippe den av.
Bra jeg kan brukes til noe, sier jeg
Så går han igjen og jeg får beholde lappen. De gærne har det godt .
Jeg var ikke sulten i kveld og køen var så lang bort til kjøttbitene at jeg gadd ikke.
I dag fikk jeg beskjed om å ha på hansker, det hadde jeg glemt. Da fikk jeg se at de passer på. Det er bra.
Egentlig ble det litt for lite gåing i havna for vi gikk inn i gamle byen.
Men vi måtte jo sende lengselsfulle blikk mot cruiseskipene. Vi sjekket faktisk Jewel of the Seas. Den går fra Kypros men vi fikk ikke fly dit. Derfor ble det Rhodos.
Inne i gamlebyen satte vi oss på første restaurant som hadde gode stoler. Jeg spurte etter meny men han viste bare til skiltet. Vi bestilte medium øl og medium Strawberry daiquiri. Og det var jo den mest spesielle drinken jeg noengang har fått. Med norsk flagg på toppen. Men når vi skulle betale skulle har ha 27 euro. Neste gang spør vi om pris.
Målet nå er å gå til Red restaurant og spise lunsj og så gå hjem, med et pitstop på Vetobar. Jeg mener vi gikk 2,5 mil i dag mens gubben påstår det var bare 2,5 km. Jeg har vurdert å avsette han som personlig trener, men slike trenere/tjenere er vanskelig å finne. Det er hardt å være på treningsleir.
Plutselig så gatene slik ut. Det er så mange visuelle inntrykk på hver tur at sjelen hopper av glede.
Det er ikke bare kroppen som får trening, men alle sansene skjerpes og man suger inn inspirasjon.
Alle kattene i gatene er typisk gresk. De er velfødde og fine.
Tre pansrede biler utenfor banken. Her skulle Olsenbanden ha vært.
Da har vi spist gresk salat og calamaris og fått forfrisket oss hos Sissel og Stavros på Restaurant Red.
På Red fikk vi både lunsj og drikke for samme pris som vi betalte for drinker i gamlebyen. 27 euro for lunsj for to, 2 øl og en mojito. Det er ikke dyrt.
Nå skal vi gå hjem. Veldig langt, sukker jeg. Nei, er ikke langt påstod treneren.
De svenskene altså!!
Men en liten stopp på vår favorittbar nummer to, Vetobar. Her betaler vi 10 euro for frangelicokaffe og Irish, ja tilsammen.
Og de er så koselige og glad for at vi kom tilbake.
2 timers pause ble jeg innvilget, før middag
Har med altfor mye klær, jaggu sa jeg smør. Tenk å måtte vaske klærs ferien. Fruen er bortskjemt med cruise. Der koster det 25 dollar for en stoooooor pose full. Og vi har to poser gratis fordi vi er diamant(rccl)/Elite(Celebrity) medlemmer. Vaske klær hører derfor ikke ferien til, men når det er 32 grader så må jeg bare.
