Jeg forlot fjellene i går for en tur til lavlandet.
Utsikten fra kylling bru er jo formidabel.
Men det er slitsomt å kjøre tog synes jeg.
Det humper og rister og noen prater i ett.
Tror jeg må bestille meg plass i stille vogn hvis det er mulig.
Glad var jeg for at jeg hadde brukerstyrt assistent som ventet på stasjonen.
Men hva tror du?
Det er jo hele tiden innskrenkninger og omrokkeringer så jeg ble bedt om å ta t-banen til tveita helt alene.
For alle vante bybeboere er vel ikke det noe utfordring, men jeg har aldri i mitt 65 årige liv, kjørt T-bane alene.
Og kollektivtrafikk stresser meg.
Men nå er jeg blitt ekspert på å bestille meg billett via ruterapp.
Selv om jeg slet litt når betalingen ikke gikk gjennom vippsen.
Stresset steg, herregud, det er jo så mye folk overalt og en står foran meg og kaller meg mamma og at hun ser jeg er et bra menneske og vifter med et blad hun vil selge meg.
Jeg fant frem ved å spørre meg frem, for jeg så ikke noe T-bane noe sted.
Men jeg fant banen, men så visste jeg jo ikke om jeg skulle øst eller vest jeg.
Himmelretninger er jeg heller ikke god på, bare opp og ned, det greier jeg.
Men så så jeg Ellingsrudåsen, 3 minutt og da var jeg på rett kurs.
Og jeg har lært av assistenten at jeg skulle gå til de bakerste vognene for da var det kort vei når jeg gikk av.
Men hun hadde lurt meg der også.
Det er så vanskelig å finne folk du kan stole på.
I hvert fall når du ikke vil betale for det.
Men jeg kom meg av.
Jeg hadde jo litt panikk av å ikke komme meg av på tveita så jeg prøvde å spørre damen rett overfor meg.
Men i storbyen prater man ikke til fremmede så hun svarte ikke.
Men så oppdaget jeg at det stod jo på lystavle foran så da kunne jeg puste igjen.
Jeg kom på kjøpesenteret og fikk meg en kaffe.
Og to smil fikk jeg, to søte jenter sendte meg et fint smil og slikt varmer en bortkommen sjel på bytur.
Hadde folk visst hvor mye et smil betyr.
Hvorfor ikke se på folk og smile litt.
Det gjør jo så godt inni en.
Så kom assistenten og vi kunne gå på Jordbærpikene og spise litt.
Og nå startet oppvartningen slik dronninga forventer.
Men vi har ikke før innrettet oss på balkongen, før hun stikker av igjen.
Jeg tror hun har lært av noen andre venner av oss at det er best å finne på mange unnskyldninger for å komme seg unna så mye som mulig.
Men jeg har hjemme alene fest jeg, helt alene.
Kjedelig selskap,for jeg sovnet på sofaen.
Og det gjorde godt for kroppen var ganske så skutt etter reisen.
Så kom assistenten hjem og nå har hun lovt på tro og ære å legge alt til rette.
To episoder med MasterChef som jeg var redd jeg gikk glipp av.
Hun rer opp senga mi.
Og her blir kaffekopp nummer to servert.
Hun stod opp en time før meg for å få litt fred før maset begynner.
Nå har jeg gitt henne noen minutter fri før arbeidsdagen begynner for fullt.
Hun skal følge meg ned i byen der jeg har et møte klokken 15.00 før feelgoodfesten starter 17.00.
Så får vi håpe det ikke kommer noen flere unnskyldninger og unnasluntringer.
Ønsk meg lykke til
Eller kanskje hun trenger det mer enn meg.
Jeg tror hun skjemmer meg litt bort.
I dag
Ja smil er viktig!
En gang jeg handlet mat der jeg stort sett handler, så jeg at butikksjefen ga ei lita «overhaling « til ei av de ansatte, muligens polsk. Jeg ble egentlig ganske forbanna, for det burde vært gjort på bakrommet.
Når jeg var ferdig med runden gikk jeg til kassa der denne dama satt. Jeg sier alltid hei,og smiler litt, mens jeg ofte har hodet på vei ned i handlekurven. Men nå så jeg dama i øynene og sa HEI og smilte bredt. Og jeg så hvordan hun lyste opp. Det gjør hun fremdeles når vi møtes der😀
Ja det skal så lite til og gjør godt for en selv også 😍
Så flink du er som reiser rundt selv om det er stress. Og så heldig du er som har en assistent i hovedstaden😊 Vi sees på feelgoodfestival!
Ja kjekt var det. Nå er det hjemmelag lesetid 😍
Ja øst og vest – hvor skal du ta banen osv….. huff kjenner meg igjen! Jeg tok trikk i feil retning nå sist jeg var i Oslo hehehe jajaaj sånn er det med den saken 😀
Kos deg!
😊 kom meg hjem til bygda igjen 🤪
🙂