Jeg har kommet hjem fra den store Oslo-bygda.
Sliten og matt, men glad jeg tok turen.
Fine opplevelser til minneboka som heter livet.
Men det har gått opp for meg at oppførselen min kunne fått følger.
Når jeg skulle ta t-banen alene for første gang, var jeg forvirret turist.
Jeg stod utenfor Oslo s, usikker på hvor t-banen var.
Jeg stod midt på plassen, med koffert, som betyr besøkende, ikke bosatt.
Jeg stod og fiklet med telefon, for jeg skulle kjøpe ruterbillett.
Vippsen ville jeg skulle legitimere meg og så hengte den seg opp.
Småstresset vifter jeg bort damen som ville selge meg blad om romfolket.
To ganger var hun tett inntil meg, for å fortelle meg hvilket fantastisk menneske jeg er.
Vet du, jeg er ikke helt teit.
For et menneske fra bygda blir dette en så stor overdrivelse at til og med jeg forstår hensikten bak.
Så den tok jeg, men….
Så kommer det opp en ung mann på min høyre side og i det han er på vei, henvender damen seg til han og sier hei bro, eller noe sånt.
Jeg la merke til det, men koblet det ikke før senere.
Slik er det nemlig når vi er småstresset.
Han gikk nemlig beskjed om at her var det ikke noe å hente.
Jeg er nemlig supernervøs og tar derfor ut kortene mine fra telefonen når jeg er på reise.
Jeg gjemmer de i veska under to glidelåser og jeg har ikke penger, heller ikke noe ny telefon.
Og veska den er alltid hengende over hode og skuldra, foran på min store mage, ikke napp-bar.
Han kunne tatt kofferten, men de forstod nok at der var det ikke stort å hente.
Men nå har jeg lært.
Er jeg usikker, stå ikke midt på plassen, midt i folkestrømmen mens jeg fikler.
Det var den lærepengen, takk for forsiktighet.
Tilbake på stasjonen, nå sammen med støtteapparatet.
Enten er assistenten veldig rastløs eller så venter hun så ivrig på å bli kvitt meg, at vi er på stasjonen 2 timer før toget skal gå.
Helt ok det for reisesyke meg.
Vi drakk kaffe og skravlet og tida gikk.
For en som kommer fra steder med spredt bebyggelse, er jo mye fascinerende.
Foreksempel betalingsautomat for å gå på do.
For en oppfinnelse. Det har jeg ikke sett noe sted før jeg.
Når vi var i Firenze foreksempel i august, så var det jo dokrise etter lang busstur, for ingen hadde 1 euro.
Nå var jeg så heldig der at jeg slo til slik de gjør de store veldedighetsorganisasjonene.
Jeg delte ut 5 euro til de trengende og fikk igjen 6.
Veldedighet er big business.
Så forlater jeg storbyen for denne gang og både jeg og assistenten kan puste lettet ut.
Jeg fordi jeg skal hjem og hun fordi jeg drar hjem. 😂😂
Takk for meg.
Oppover Gudbrandsdalen bærs det.
Jeg prøver å blogge men stønner og småbanner litt, for å jobbe på toget, er travelt.
På Dombås er bloggen publisert og jeg kunne ta livet med ro.
Tilbake forbi Vermafossen.
Nedover dalen er det fint å se fra en annen synsvinkel.
Her ser jo ikke Romsdalshorn høy ut.
Alt blir annerledes fra toget.
Nå ser vi Romsdalshornet i det fjerne.
Snart Åndalsnes.
Jeg var hjemme 20.00 og 20.30 var middagen klar.
Jeg rasket sammen en broccolisalat.
Har fått dilla på det og er så lettvint.
Broccoli, purre, paprika, mango, mais, ble det i dag.
Man tar det man har.
Litt rømme, sitronsaft, salt og pepper.
Snitzel, pommetfrites og bernaise.
Og se hva postkassa hadde levert til meg.
3 bøker fra forlaget Press.
Og de så ut til å passe meg.
Nå skal jeg væte stort sett hjemme i juni og da skal det leses.
Borte bra, hjemme best
I dag
