Nå må hun gi seg.

Ja, det tenker du nok, når du ser bildet i dag.

Neida, gir meg ikke.

Jeg har mange sider jeg kan vise frem jeg.

Er jeg blid og søt og snill, ja da er jeg mindre interessant.

Er ikke det rart?

Hvordan vi tiltrekkes det negative?

 

Jeg har mye på hjertet i dag også.

Gubben sier at jeg tenker altfor mye.

Det er helt korrekt, jeg er så enig.

Men jeg finner ikke av-knappen.

Jeg må være født uten, tror jeg.

 

 

Etter at jeg kjørte gubben på Raumarock i går, kjøpte jeg litt løsvektsgodteri.

Jeg har ikke spist slikt på månedsvis og nå skulle jeg riktig kose meg.

Det var nok til å sette i gang mange tusen tanker.

For det første, hvilken Kos?

Noen biter og det blir bare for søtt og for kjemisk hele greia.

Da står tankene i kø her.

De sliter og sloss om å få komme først.

 

Sunt og miljø er de som sloss mest.

Jeg har merket tydelig, svært tydelig, hvilke signal kroppen har gitt meg etter den magekrasjen den hadde i ferien.

Da ble det en grusom tur hjem.

Nesten ikke mat og drikke på nesten 3 døgn.

Mest og høyest ropte den MAT og SALT, deretter søtt.

Etterhvert som den fikk det den ønsket, begynte den igjen å bli mer detaljert.

Mango og persille har vært mest fremtredende.

Nå føler jeg at den er på plass igjen, ingen roping, mer tydelig signaler.

 

 

Siden både sunt og miljø roper, blir dette et sammensurium av en blogg.

Hvor er det snakk om miljø når det gjelder den kunstige dritten vi forer kroppen med?

Har vi sett hvilke kjemikalier og lort som er i den produksjon, hadde kanskje det vært viktigere å ligge unna, enn kjøtt og fisk?

Jeg ser mer skriverier om å ikke spise kjøtt, enn ikke å drikke litervis med brus eller kg-vis med godteri.

Er vi mest opptatt av det vi selv lett kan forsake?

Miljø, ja.

Jeg reiser jo mye, rettelig et miljøsvin der.

Det vil jeg ikke endre på.

Mitt bidrag er å bruke så lite kosmetikk og vaskemidler, som overhode mulig.

Og snakker vi kosmetikk?

Hvor mange av de som roper opp om miljø, legger bort sminke, brunkremer, farge, parfymer, Botox, osv?

Nei vi velger nok den letteste veien, hver og en av oss, meg selv inkludert.

 

 

I morgen er det diett dag igjen her.

Derfor god frokost med omelett.

Ny femdagers fasteimititert diett.

Det er noe jeg prøver, for å lure kroppen til å omstille seg.

Om det vil hjelpe, det vet jeg ikke, men dette er noe det forskes mye på og det er interessant.

Det er nemlig ikke slik at alle kan spise mindre og vips er de slanke.

Og hvordan vil helsen din bli, hvis du konstant tilfører kroppen for lite næring?

Vi ser jo mange eldre som blir kognitivt mye bedre, når de får mat.

Og jeg kan bruke meg selv som eksempel.

Hva skjedde med min kropp etter de første tre diettrundene?

 

Jo, kroppen hadde blitt stresset og alle prøver var forverret.

Blodsukker, insulin, fettstoffer i blodet, kolesterol, alt hadde forverret seg.

I samarbeid med stoffskiftelegen, bestemte vi at nok var nok.

Men du vet, hun her, hun får svar inni seg hun og gir seg ikke så lett.

Få bukt med stresset, sa stemmen.

Meditasjon tre ganger daglig, sa fastlegen.

Du slapper aldri av i kroppen, sa psykomotorisk fysioterapeut.

Tre måneder og en diettrunde til, inkl meditasjon og avspenning, alle prøver forbedret.

Men….. hvem vet?

Vi har ikke snakket om lyset og solen.

Det var dårlig vær første halvår og jeg måtte sitte inne.

Hvor mye påvirket det kroppen?

Nå blir det spennende å se om det positive fortsetter.

Jeg skal prøve å få inn fire perioder før 1. desember.

Man skal ikke ta disse periodene for ofte, for kroppen må få tid til å restituere seg igjen.

Får kroppen for lite næring hele tiden, ja da er det ikke sunt lenger.

De to første månedene blir det derfor lite aktivitet her.

Passer egentlig godt, for kroppen vil ha ro, sier den.

Den forteller meg høyt og tydelig at jeg har skulket meditasjonene hele sommeren.

Jeg geiper til den jeg, litt humor og selvironi, må vi ha.

I dag

 

Sitat hentet fra:

https://www.bramat.no/kosthold/3834-har-du-hort-om-fasteimiterende-diett

Faste kan føre til at kroppen fungerer bedre

Når vi faster, gir vi kroppen signaler om at det er lite mat tilgjengelig. Og når kroppen «tror» at det er lite mat tilgjengelig, endrer den modus. Siden kroppen ikke kan vite når den får mat neste gang, gjør den tilpasninger slik at du skal klare å overleve lengst mulig, selv uten næring.

Kroppen vil derfor spare på og omfordele ressursene den har, i tillegg til å skjerpe seg slik at kroppen blir mer motstandsdyktig. Vi vet ikke helt hvorfor dette skjer, men kroppen forbereder seg på tøffere tider, og prioriterer derfor oppgavene sine på en annen måte når det er lite tilgang på mat. Faste setter altså i gang flere prosesser som fører til at kroppen rydder opp i maskineriet. Den går i en slags forsvarsmodus, som igjen fører til at kroppen fungerer bedre.

Av alle ulike faktorer som påvirker din helse gjennom å påvirke aldringsprosessen, er kostholdet kanskje den viktigste som du per i dag selv kan gjøre noe med. Og her ser vi at ulike former for periodevis reduksjon i matinntaket, som fasteimiterende diett, er noe som kan ha en positiv innvirkning på aldringsprosessen.

Kjerringa sitter her og reflekterer litt.

Når jeg var på butikken i går, var det kommet 08, på melkekartongene.

Det går mot høst igjen.

 

Jeg har planer for høsten selvfølgelig.

De første to månedene skal jeg fortsette prosessen jeg ødela på slutten av ferien.

Nemlig lære meg å slappe av, uten å spenne kroppen.

Jeg merker så tydelig at jeg gjør dette mer,  nå når jeg er sliten.

Det tar nok sin tid å få kroppen på plass etter 2 døgn med nesten 0 mat og drikke.

Da ble det en grusom tur hjem.

Vi får besøk i dag.

Det gleder vi oss til.

Sommergjester, det liker vi.

De må trekke på senga si selv og kommer ikke til å få hjelp med vask og hygiene.

Haha, ja ikke at det ville vært aktuelt.

 

I går spiste jeg fem ganger og jeg var litt øm i magen i dag når jeg stod opp.

Og fortsatt er jeg slapp, sov dårlig i natt.

Noe som ikke er så rart, etter å ha sovet et døgn.

Jeg hadde legetime når jeg var på Kypros, pr telefon.

En liten utfordring var det at det var forsinkelse på linjen, så vi snakket i munnen på hverandre, men vi kom i mål.

Jeg var jo så skuffet sist, for etter tre diettrunder, var prøvene forverret.

Men nå hadde det snudd og legen var imponert, sa han.

Resepten med meditasjon og stressmestring, ser ut til å fungere.

Blodsukker, insulin, fettstoffer i blodet, kolesterol, alt hadde bedret seg.

Derfor blir det ekstra viktig at jeg nå fortsetter.

Jeg må bare komme meg skikkelig på beina igjen.

 

August og september skal derfor bli rolige måneder her.

Forhåpentligvis 2 runder med 5 dagers diett.

Så blir det Osterøy, krimhelg på Fjordslottet.

Deretter en ny tur til England, før det så blir pause igjen.

Det er bokhøst, så jeg har ikke helt spikret planen enda.

Det kan komme til ting jeg ikke greier å motstå, selv om jeg definitivt burde ta det med ro.

Jeg må bare være flink til å meditere og jobbe med avspenning.

Sier hun som overså alle signaler tidligere i uken.

Å balansere ønske og vilje, opp mot hva kroppen ønsker, det er ikke lett.

Jeg vil jo så gjerne oppleve ting og være i farta.

Nå skal jeg straks til psykomotorisk fysioterapeut igjen.

Hun har virkelig lært meg mye om hvordan kroppen min prøver å fortelle meg ting.

Nå skal vi reflektere over hva jeg har lært i ferien.

Og med tanke på de siste dagene, funderer jeg på om jeg har lært noe i det hele tatt.

I dag

 

 

I dag var det så vakkert at jeg kjørte et par hundre meter lenger for å få tatt bilder.

Jeg har vært hos psykomotorisk fysioterapeut igjen i dag.

Temaet er fortsatt avslapping.

Hadde du sagt til meg for noen uker siden at det var et tema, ville jeg ledd.

Jeg gjør jo ikke annet, ville jeg svart.

 

 

Men så lærer jeg så mye som jeg ikke har vært klar over.

Jeg maser på deg, sier hun.

Ja, gjør det svarer jeg.

Det gir meg ny input, nye tanker.

Målet er å lære meg å bruke mindre krefter på det som er unødvendig.

 

Et eksempel.

Jeg skulle dit 10.

Nå er jeg på diett så frokost ventet jeg med.

Stod opp halv 9, gikk rett i dusjen.

Kjente jeg var litt stresset og tenkte jeg har god tid, så jeg kan meditere litt.

Satte klokka på 9.45, nok tid til å kjøre til Åndalsnes.

Her på bygda, kjører vi jo dit vi skal og parkerer utenfor døra.

God tid.

Men hva skjer, jo jeg ser på klokka. 9.25.

Vel tenker jeg, jeg gjør meg klar og drar.

9.45, ja, da satt jeg og ventet jeg når jeg egentlig skulle dra.

Hvorfor?

Jo, fordi jeg blir urolig, stresset inni meg og klarer ikke slappe av.

Og vet du hva hun sier til det?

Da bruker du unødvendige krefter.

Den indre uroen, den påvirker nemlig kroppen, ikke bare psykisk men også fysisk.

 

 

 

Vi snakket også om det med vilje.

Vi som av ulike grunner har kroppslige utfordringer, vi bruker enorme mengder med viljestyrke for å få gjort de tingene, som andre kanskje gjør på automatikk.

Vi må motivere til innsats.

Jeg skal lære meg å kjenne etter hvor mye vilje jeg bruker.

Jeg fortalte henne at jeg skrev et blogginnlegg en gang som gikk land og Strand rundt, om viljelageret som går tomt.

Ja, jeg vet det ikke er et sånt lager sa jeg.

Visste du at viljelageret ditt kan bli tomt?

Jo, det er på et vis det, sier hun.

For hver gang du bruker viljen din, skjer det fysiologiske ting, blant annet hormonelt.

Når du presser deg, tappes kroppen og gjør du det nok, ja, da blir det tomt.

Til slutt er det ikke mer å presse.

 

Og når man er så vant til å presse, da er det vanskelig å vite når man bruker viljen, mer enn man må.

Nå blir derfor oppgaven min å kjenne etter.

Det nærmer seg ferie.

Ferie er for meg treningstid.

Da skal jeg følge med når jeg kan gå uten å presse meg.

Hun anbefalte meg å kjøpe et apparat som måler blodsukkeret for å se hvordan bevegelse påvirket blodsukker.

Litt skeptisk er jeg til alt som skal måles, for det stresser meg også, men det er mulig at jeg prøver det.

 

 

Målet er at jeg utover høsten, skal kunne bevege meg mer.

Gå små turer, ikke bare sitte i ro.

Jeg skal være hjemme hele august og september og da blir det tema.

Små turer uten å presse meg, for deretter la kroppen hvile.

Jeg øver veldig mye, men det er vanskelig å slappe helt av.

Det er nemlig ikke bare den fysiske kroppen som skal avspennes, men også tankene.

Jeg har nok ikke forstått hvor mye det overaktive hodet mitt, tapper kroppen fysisk.

Jeg burde lære meg å sitte og se ut i luften, uten å gjøre noe som helst.

Jeg har jo alltid hode ned i iPad eller bok.

Til og med når jeg ser tv er jeg på iPad eller jeg strikker.

Å bare sitte, er vanskelig synes jeg.

Men jeg forstår at det må jeg øve på.

Og det mangler ikke på vakker utsikt ihvertfall.

I dag

 

 

 

Da er vi på vei igjen.

Ut på eventyr.

 

Vi forlater et paradis som viser seg fra sin aller beste side.

Utrolig vakkert.

 

 

Jeg har sovet utrolig tungt og godt de siste nettene.

Kan det skyldes tapping av blod for en uke siden?

Jeg puster lettere og hevelser i beina er borte.

Eller skyldes det at kroppen iherdig følger sykluser fra en svunnen tid?

Ja, det var vi oppdaget vi overgangsdamer, at den overgangen varer visst evig.

Med visse mellomrom tror den at nå er den månedlige tiden her.

 

 

 

Men jeg sov godt og våknet klokka 6 og tenkte wow, jeg er våken.

Så lå jeg noen minutter og pang, slo stresset inn.

Jeg masserte hodebunn, tommelfingerpunkt, tappet litt her og der og etter noen minutter slapp det.

Jeg tenkte jeg står opp og tar livet med ro.

Alt gikk helt fint.

Ingen flere brekninger, ro i kroppen.

 

 

Jeg får ofte gode svar i dusjen.

Det gjorde jeg i dag også.

Egentlig har jeg vel forstått dette før, men man glemmer det jo igjen.

Svaret på stresset mitt er at kroppen min er livredd endringer.

Det kan jeg forstå, for jeg har hatt mange episoder i livet med endring.

Både stressrelatert med sykdom, med sorg, dårlig økonomi, ufrivillig flytting, tap av arbeid, med mere.

Jeg har ikke hatt den tryggheten jeg har hatt behov for.

 

Dette gjør at hjernen ved den minste varsel om endring, setter i gang alarmberedskap.

Derfor kan jeg glede meg noe innmari til noe, mens kroppen roper fare, fare.

Sikkert derfor jeg ikke er glad i å pusse opp heller.

Minst mulig forandring, trygge rammer.

Samtidig som mitt bevisste jeg elsker å reise og ha opplevelser.

Sikkert derfor jeg elsker å dra på cruise.

Da har jeg masse opplevelser, men samtidig i trygge rammer.

Noen tar seg av meg og frakter meg fra sted til sted på best mulig behagelig måte.

Da senkes skuldrene og jeg nyter.

 

 

 

Heldigvis har jeg nå lært meg selv godt å kjenne.

Jeg er trygg i meg selv, jeg er som jeg er.

Jeg har kommet til en fase i livet, der jeg har det veldig godt.

Kanskje er det derfor stresset stiger, for kroppen tripper rundt og venter på en ny ubehagelig endring.

Nå skjer det noe snart, fare, fare.

Nå skal jobbe iherdig med å tillate kroppen å legge ned alarmberedskapen.

Den skal få venne seg til at jeg slapper av.

Jeg skal ikke presse den til noe som helst.

Jeg skal nyte øyeblikkene av total avslapping.

Kanskje vil jeg aldri helt legge fra meg frykten, men å bli den bevisst vil gi meg verktøy til å minske den.

Nå blir det spennende å prøve psykomotorisk fysioterapi.

Nye spennende ting skjer

Jeg tar jobben jeg. Jeg er sta, gir meg aldri.

I dag

 

 

På min vei for å bli friskere, lar jeg meg lede dit.

Ikke alt føles riktig, da tenker jeg litt.

Så følger jeg de veiene hjertet mitt leder meg.

Noen ganger blir det riktig, noen ganger feil, noen ganger vet jeg ikke om det ble riktig eller feil.

Slik er vel livet generelt sett.

Vi gjør så godt vi kan

 

 

Det jeg ikke slutter med, er å lete etter nye veier å gå.

Jeg gir meg aldri.

Noen ganger for å se om det hjelper meg, andre ganger for å lære mer.

 

Jeg er jo en nysgjerrig forsker, det har jeg vært siden jeg var barn.

Det å lære hvordan kroppen min fungerer, er spennende.

Med det, kan jeg også gi råd til andre.

Kanskje finner de det lurt, kanskje er det inspirasjon til å gå motsatt vei eller andre veier.

Det er ikke opp til meg å ta avgjørelser om.

Når det gjelder meg selv derimot, er det kun jeg som skal bestemme hvor veien går.

 

Her i Rauma har vi en psykomotorisk fysioterapeut som heter Irene Kristiansen.

Flere har anbefalt henne og når en av mine venninner fortalte at hun gikk der, fikk jeg et spark i rævva så jeg bestilte time.

Jeg tenkte at skal jeg knekke stresskoden, kan kanskje hun hjelpe meg.

Jeg og fastlegen var jo enig om at meditasjon tre ganger daglig var en start.

Det høres rimelig snålt ut at ei som sitter på rævva hele dagen, skal ha en superstresset kropp.

Men slik er det.

Ikke stresset av mye som skal gjøres, men nervesystemet har på et vis hengt seg opp.

 

 

Hjernen roper fare fare, selv om det ikke finnes fare.

Men som Kristiansen sa, så hvis du har vært vant til å passe på hele livet, vil hjernen rope fare.

Passe på og pushe.

Jeg har vært mye syk fra jeg var baby og det betyr at man ofte strekker strikken og strekker strikken, for alt som må gjøres.

Nå har det aller meste ordnet seg for meg i livet, jeg har det godt og ikke er det noe å passe på og ikke trenger jeg å strekke strikken.

Men hjernen min har ikke forstått dette.

Den er mer stresset enn noen gang.

I det jeg satt på venterommet i dag, stod det på radio på to steder.

Jeg kjente hvordan kroppen kokte.

Når jeg er som mest giret, må jeg ha stillhet.

Dette er vanskelig å forstå for de som ikke har denne utfordringen.

 

 

Første timen i dag har vi samtale.

Det var fint.

Vi snakket om veien jeg har gått i livet, i nå over seksti år.

Kristiansen forstår hva som trigger stresset mitt nå.

Jeg mediterer ja, tre ganger daglig, stort sett, men…….

Jeg tillater likevel ikke kroppen å være avslappet.

For er jeg avslappet, ja da føler jeg meg bedre og da bør jeg vel tenke på at nå må jeg komme i gang med ting.

Er det ikke det som er målet?

Jeg må få kroppen ut av stolen og i bevegelse.

Blidsukker og insulin skal ned.

 

 

Jeg sa det faktisk til gubben i går at det er skummelt dette at jeg nå blir så avslappet, for jeg liker den følelsen.

Kroppen min liker å føle seg rolig innvendig.

Det er som om det har vært urolig sjø i seksti år og nå blir det stille.

Akkurat slik det var på sjøen i dag.

Er det ikke nydelig?

Men da blir jeg jo redd for at jeg blir enda roligere, at jeg blir sittende. Lat er et skrekkelig ord.

Allerede tror jo folk at jeg er lat.

 

 

Men hun beroliger meg med at det vil ikke skje.

Men kroppen må få tid til å bygge opp et energilager før jeg kan bruke av det lageret.

Jeg må derfor venne hjernen til at det er helt fint å være avslappet.

Og når noe er riktig for kroppen, sier den ja ved å gi meg tårer i øynene.

Slik snakker den til meg.

 

 

Du er så sliten og stresset av hele tiden å prøve, sier hun.

Ja, sier jeg og tørker en lite tåre.

Selv om det finnes de som ikke tror det, så har det faktisk vært et indre kokende stress, store deler av livet.

Det er ikke kun fysisk stress som kan stresse en kropp.

Sykdom kommer ofte når kroppen er sliten og immunforsvaret svikter.

 

Nå skal jeg tillate den å kjenne på følelsen av ro inni meg.

Jeg skal nyte livet ute på balkongen, med bøkene mine,  i sommer uten å presse meg til noe som helst.

Jeg har det jo så innmari godt.

Jeg gleder meg allerede til neste time.

I dag

 

ps har vi ikke fin søppelbil i Rauma?

 

 

Jeg sier nei til tilbudet fra legen….. tror jeg.

Både stoffskiftelege Omdal og fastlegen mener at Ozempic vil være supert for meg.

Blodsukkeret har steget og jeg er overvektig.

Denne medisinen skal “fikse” dette.

https://www.dagensmedisin.no/over-30000-fikk-slankemedisinen-saxenda-pa-bla-resept-i-fjor-snart-ma-de-betale-selv/510799

 

https://www.tv2.no/nyheter/bruken-av-slankemedisin-har-eksplodert-jeg-var-desperat/15296116/

 

Sitat:

– Det har vært en berg- og dalbane. Jeg har hatt mye bivirkninger som kvalme, skjelvinger, dårlig matlyst og vektreduksjon. De to siste vil man jo ha, men da må man regne med at også andre bivirkninger kommer, sier hun.

27-åringen forteller at den største utfordringen har vært at hun føler seg utmattet.

– Jeg har ikke fått det overskuddet som jeg så for meg. Hvis man går ned i vekt, så tenkte jeg at jeg ville få mer energi til å trene og prøve spise sunt. Men når man er utmattet og kvalm, så jobber man litt mot seg selv, sier hun.

 

Men jeg har bestemt meg.

Jeg vil ikke, ihvertfall ikke enda.

Medisinen skal stoppe sukkersug og overspising.

Ikke har jeg sukkersug, det kvittet jeg meg med for årevis siden.

Ikke småspiser jeg og ikke overspiser jeg.

Så jeg vil ikke ha en medisin som tar bort livskvalitet og gir meg bivirkninger.

Jeg har nok plager fra før.

Jeg orker det rett og slett ikke.

Jeg har ikke krefter til kvalme og svimmelhet og mer utmattelse.

 

To ganger har jeg sagt ja til medisiner jeg ikke ønsket å prøve.

Det var når jeg ble truet med å miste trygden min, hvis jeg ikke tok antidepressiva.

Det var ikke legen som påla meg det, men det vi da kalte trygdekontoret.

Jeg forstod ikke hvorfor jeg skulle ha det når jeg ikke var deprimert, men måtte prøve.

Og endte opp med masse bivirkninger.

Jeg tok maks dose,metformin,  6 tabletter daglig for å dempe insulinproduksjon.

Ingen virkning, bare muskelverk.

Kolestrolmedisin, det samme, kroppen skriker og vil ikke ha, så jeg stoppet.

Jeg har også prøvd å slutte med stoffskiftemedisin, mot legens råd.

Jeg lyktes ikke, kanskje førte det til mer utmattelse, men jeg ønsket å prøve.

Jeg fikse ihvertfall bevis på at medisin må jeg ha, ihvertfall nå når kjertelen etterhvert har krympet.

Slankeoperasjon sa jeg nei til og leser om alle de som har plager for livstid etter operasjon.

kronisk diaré, problemer med korttidshukommelse, konsentrasjon, fibromyalgi, me og utmattelse.

Operere skulle man også, for å spise mindre.

 

Men jeg vil ikke spise mindre.

Jeg overspiser ikke.

Jeg spiser lite sukker, lager alt fra bunnen av og spiser veldig variert.

Jeg er over 60 år.

Hjernen min trenger næring så jeg beholder konsentrasjon og hukommelse.

Det er nok eldre som er underernært.

Gubben har også fått forhøyet blodsukker med årene men ingen roper til han for han er ikke overvektig.

Å være tykk, er visst det verste som er.

Ja, jeg forstår at det er en belastning for kroppen, men det er også medisiner.

Uten stressmestring vil medisinene bare stresse meg mer opp.

 

Jeg går mot alle.

Jeg lager min egen vei.

Jeg skal meditere 2-3 ganger hver dag for stressreduksjon.

Og jeg skal begynne å bevege meg mer.

Jeg skal igjen bestille grønnsak-kasser som i fjor, fra Avdem gårdsgrønt.

Jeg skal gi tarmen min et kosthold som er variert og sunt.

I midten av juni, etter at jeg har gitt kroppen hvile, skal jeg igjen ta en 5 dagers fasteimitert diett.

Men denne gangen, være obs på stresset det gir kroppen og derfor være obs på meditasjon.

Jeg skal også holde ferritin mellom 20-50, etter at fastlegen sa ja til det.

 

Å gå mot legens råd råder jeg ingen til å gjøre.

Dette er derfor ikke noe jeg oppfordrer andre til å gjøre.

Jeg ville aldri sagt det til noen som sitter i healingstolen min.

Dette er min vei, kun min, alle kropper er forskjellig.

Jeg vet ikke hva som vil skje fremover.

Kanskje vil det endres etterhvert.

Men jeg har bestemt meg for å si nei et års tid ihvertfall.

I dag

 

 

 

Hvor går veien videre?

Ja, det funderer jeg litt på.

Hudk bare at det er ikke noe synd i meg.

Jeg har et godt og lett liv.

Ja, noen utfordringer er det, men hvem har vel ikke det?

Jeg hadde time med stoffskiftelegen i går.

Alle prøver forverret etter diett.

Blodsukker og insulin har gått opp, når det egentlig burde gått ned.

Dietter stresser kroppen min slik at det går motsatt vei.

 

Det er jo idiotisk.

Jeg sitter her hjemme, har ikke noe stress i det hele tatt.

Likevel går kroppen min på høygir.

Jeg er sterk mentalt.

Jeg fyker jo til London helt alene og har ikke noe imot å skrive taler og snakke til folk.

Jeg har ikke angst, annet enn litt høydeskrekk når jeg nærmer meg kanter og er ikke så glad i å bli innestengt.

Men jeg har vært på tur med ubåt, og jeg flyr, så det er ingenting jeg er redd, egentlig.

Likevel er kroppen min superstresset.

Det er vanskelig å forstå.

 

Mest sannsynlig er jeg født stresset.

En mor med sekken full av ubearbeidete traumer.

Hun bar på mange vonde opplevelser.

3 mnd gammel fikk jeg astma, altså baby med problemer å puste.

Veldig mye syk, nye infeksjoner, hele livet.

Kroppen kollapser, utmattelse, lavt stoffskifte.

Lavt stoffskifte fører til lav forbrenning og dårlig stressmestring.

Dårlig stressmestring, trigger insulin, trigger fettlagring, blir overvektig.

Nå er jeg så godt som over til diabetes.

 

Så hva gjør jeg?

hmmmm, vet ikke enda.

Time med fastlegen i morgen, få innspill.

De kommer opp med kosthold, men jeg lever allerede etter et bra kosthold.

Lager mat selv, lite sukker, varierte grønnsaker.

Og alle dietter gjør stresset verre.

 

Nei, hvis ikke fastlegen har noe superlurt å komme med, tenker jeg ro.

I mai og juni skal jeg lese.

Og meditere.

Jeg skal meditere to ganger daglig for å redusere stresset i kroppen.

Energiene starter nemlig hver morgen, men jeg gidder aldri å høre etter.

Jeg fortsetter med mitt mens de jobber.

Nå skal jeg ta det på alvor, 15-30 min, to ganger daglig.

 

Legen fortalte meg om et program man kan følge:

https://www.guptaprogram.com/blog/

Men jeg vet ikke enda.

Han mener at jeg muligens må prøve å omprogrammere hjernen og det kan det være noe i.

Når nervesystemet er superaktivt, roper det fare, fare, for absolutt ingenting.

 

 

How to treat problems with the autonomic nervous system

Treating autonomic nervous system dysfunction typically involves addressing underlying medical issues, eating a healthy diet, getting regular exercise, and managing stress. In addition, one of the most promising areas of treatment is called ‘brain retraining’. Brain retraining occurs through the repetition of certain exercises which teach the brain and nervous system that they are safe. Over time, this calms the amygdala and insula, and moves the nervous system into a parasympathetic state. One well-known type of brain retraining is The Gupta Program, which is designed to treat autonomic nervous system dysfunction by directly targeting the amygdala and insula.

 

 

Men foreløpig orker jeg ikke begynne å skulle styre med noe.

For å lytte til slike programmer, stresser meg også.

Stort sett sitter jeg i stillhet.

Så vi får se

Men det er nok der utfordringen ligger.

Nå skal jeg ha et par uker sammen med bøkene mine og meditasjon.

Og så skal jeg til Rhodos en uke, futtirakkern, det blir herlig.

 

Så jeg er takknemlig, for noen utfordringer ja, men du verden hvor godt jeg har det.

Og i kveld kommer snuppeduppene mine fra Halden, for vi skal feire storeguttens konfirmasjon.

Det gleder vi oss til.

Feiring av 10 års dag i morgen og konfirmasjon lørdag.

Jeg skal lese ferdig  disse to bøkene nå, for har begynt på begge.

Det blir en fantastisk dag.

I dag

 

 

 

 

Ja, det gikk som jeg fryktet.

Alle gode råd om at fasteimititert diett restarter kroppen, det funker ikke på meg.

Jeg har jo kjent at kroppen er bare blitt enda mer stresset.

Blodsukker og insulin har steget, ikke sunket.

Nå må jeg rett og slett ha ro.

Jeg er litt sånn som blomsten min.

Noen blomster har kommet seg, men resten er tapt.

Skuffelsen er stor, håpte jo på mer krefter og vektreduksjon.

 

Fra jeg kom ut av mors liv, har jeg vært stresset.

Astma fra jeg var 3 mnd, stress med ikke å få puste.

Født av en mor med en ryggsekk fylt med traumer og stress.

Infeksjon etter infeksjon, til slutt kollapser immunforsvaret i kroppen min.

Jeg får lavt stoffskifte, utmattelse, men ingen som tror meg.

Et enormt slit for å få hjelp.

Stresset trigger insulin, insulin trigger fettlagring, jeg blir tykkere og tykkere.

Kort fortalt svikter stressmestringen.

 

Så hvor går veien videre?

Gi meg ihvertfall ikke gode råd.

Jeg er faktisk dritt lei gode råd fra alle som gjerne vil hjelpe, men som ikke forstår hva det dreier seg om.

Jeg orker ikke å forklare og forklare. Det er stress det også.

Som Omdal sier, så kan det være endringer i hjernen som gjør at den roper varsku her, så snart noe lite trigger den.

Alle årene jeg måtte presse på, når jeg allerede var utslitt, ja det var nok det verste.

Jeg hjalp nok også til selv,  når jeg i desperasjon over ikke å bli trodd når det gjalt stoffskiftet, sluttet med medisin.

Da fikk jeg ihverfall bevist at det ikke funket.

 

Så hvor går veien videre.

Alle traumer er endevendt, ikke mer å hente.

Mentalt er jeg blitt sterk.

Jeg setter grenser for meg selv.

Men reisene er stressende,  selv om det er gøy.

De sliter meg nok ut, jeg ser den.

Det er derfor en avveining hvor mye jeg skal holde meg i ro hjemme.

Jeg merket det godt før Englandsturen at kroppen var på et mye høyere gir enn før.

Tremoren min forverres, jeg skjelver mer i hender og føtter.

 

Hver formiddag sier kroppen min at jeg skal lukke øynene i meditasjon.

Hver formiddag sier jeg, gidder ikke.

Vel, det er ihvertfall noe å ta tak i.

Planen nå er derfor mest mulig ro.

Hver dag meditere, minst en gang, helst både morgen og ettermiddag.

Etterhvert ut og bevege meg, bittelitt, ihvertfall sitte ute når det er mulig.

Ingen diett, bare vanlig variert kosthold, med lite sukker.

Nye prøver i slutten av juni.

Hvis blodsukker fortsatt er høyt, må jeg vurdere medisiner, ihverfall prøve en periode.

Men kroppen min skriker, ikke mer medisiner.

Nå skal jeg faktisk meditere litt, deretter lese.

Jeg må bli enda flinkere til å ta livet med ro.

Det at jeg har lest mindre de siste månedene, tyder på mer annen aktivitet.

De neste to måneder skal bøkene ha fokus.

Jeg må bli flinkere til å lytte til kroppen.

I dag

 

Nerver, hva er det?

For to dager siden våknet jeg med noe som kjentes ut som en kjempestor klump i magen.

Reisesyk? Allerede?

Jeg skal ikke reise før fredag.

Hvorfor blir man sånn, tenkte jeg.

Det er jo ikke noe jeg er redd for.

Jeg drar alene til London, det er bare gøy.

Likevel kommer denne reisesyken.

 

Eller er det en fysisk reaksjon etter forrige faste?

Det sies det skal være så sunt å gå noen dager med lite mat.

Det er det nye nå.

Nå er det slutt på mange små måltider som jeg er opplært til.

Det skal være bra for stabilt blodsukker og insulin, har jeg fått innprentet.

For meg høres det logisk ut at kroppen er mest fornøyd når den har jevn tilgang til mat.

Og jeg får stressreaksjoner når jeg spiser lite, men også et par uker etter at jeg har begynt å spise igjen.

For meg føles det som om kroppen er i alarmberedskap, livredd for ikke å få mat.

Det blir spennende å se hva insulin og blodsukker er ved neste prøve, etter tre fasteperioder.

For jeg er villig til å prøve for å se om de har rett de som påstår at faste er veien å gå.

https://www.dagsavisen.no/fremtiden/navn-i-nyhetene/2022/08/24/mener-mellommaltider-gjor-oss-syke/?fbclid=IwAR0-WS849yr4MRD_0ujv0Bqahm3Dlf_3kd075nFG68tW4y7CpFwjy2B5ZAg

 

Jeg funderte litt på den klumpen i magen, for det er ubehagelig.

Hvorfor er det verst når jeg våkner om morgenen?

Alle mennesker har stress i kroppen når de våkner.

Jeg vet ikke hvorfor det er sånn.

Jeg har dårlig stressmestring pga stoffskiftet og merker det derfor ekstra godt.

Ja, da skal det ikke mye ekstra til, for at det blir verre.

 

 

 

Da må jeg ihvertfall spise, blir blodsukkeret lavt, ja da blir det verre.

Jeg jobber beinhardt mentalt for å roe ned.

Jeg forbereder reisen med å skrive ut alle dokumenter, hvis den er årsaken eller en del av den.

Kontroll er viktig.

Det at flyet går fra Molde 6.45, er det som stresser.

Opp midt på natten for å kjøre 5 mil, pluss nå ferga.

Gubben har heldigvis fri og kan kjøre.

Det er det eneste punktet som stresser meg, utenom det er alt greit.

Nå ferga og at flyet er i rute, for jeg skal jo videre fra Gardermoen.

Så hvorfor i all verden blir man så reisesyk?

Kanskje spenningen, forventningen, gleden , stigning av adrenalin?

Jeg har ikke alle svarene.

 

 

I dag, tredje dagen, er jeg mye bedre.

Jeg tok en zantac i går kveld, en reseptfri tablett for sur mage.

I dag våknet jeg uten stress.

Jeg er også flink til å fortelle meg selv at det er ingen bekymringer som ligger bak.

Ja, for når magen fylles av en slik klump som kjenner ut som angst, er det lett å dra inn negative ting.

Da vil det forverre seg mye så det må jeg ikke gjøre.

Å lese er fint, da distanserer jeg meg.

Eller å finne på noe, så kroppen glemmer å kjenne etter.

Men jeg må innrømme at jeg synes det er ganske så bortkastet.

Men jeg gleder meg veldig til å komme tilbake til Arthur Findlay.

Det er meldt opp til 21 grader der nå og parken har nok våknet til liv etter vinteren.

Måtte jeg bare finne et vidundermiddel, som ikke er medisin, til å holde kroppen rolig.

I dag

 

 

 

 

 

Hvorfor må det være så vanskelig?

Hvorfor må man kjempe slik for å få hjelp?

I fjor hadde jeg mitt beste år på sikkert 10 år.

Kroppen fungerte mye bedre.

Etter at jeg begynte å tappe blod, har jeg fått en mye bedre kropp

Jeg tror jeg har hemokromatose på grunn av insulinresistens.

Så snart ferritin stiger får jeg kroppsverk, stive ledd, hodepine, trøtt, hjertebank.

Etter tapping, går det noen dager og jeg blir mye bedre.

Nå er det 5 mnd siden sist jeg tappet.

 

Jeg er lei av å springe til legen og mase.

Kan det ikke være slik stoffskiftelegen min sier, at hvis jeg føler meg bedre, så er det ok å tappe en halvliter blod.

Istedet må jeg gå og være nervøs for at jeg ikke får tappe.

De som er blodgivere, tapper jo ofte, uten at det er noe problem.

Og jeg har bra blodprosent.

 

Først må jeg få rekvisisjon til å ta blodprøve.

Det er ok, hvis jeg bare kan være trygg for at jeg får det.

Jeg må sjekke om blodprosent er bra og at ferritinet er for høyt.

I høst var den 93, nå var den kommet opp i 90 igjen.

Det står at man bør ligge mellom 20 til 50, hvis man har en av disse tilstandene i kroppen.

Normalt er 30-80 og du kan ha mye mer, uten at det er skadelig.

 

Ja, jeg vil tappe og jeg har gjort det i dag.

Nye prøver skal jeg ta i midlten av april, for jeg har time med stoffskiftelege.

Men jeg skal bestille en vanlig time etter det for å fortelle hvor mye bedre jeg blir.

 

 

På den andre siden.

Jeg skulle tappe i går, men timen ble utsatt fordi det kom inn mange ambulanser.

Så jeg må bare være takknemlig.

Å være trøtt og sliten, det er ikke noe jeg dør av.

Og du verden hvor god trening jeg har.

Gi meg en bok og jeg kan sitte her jeg.

 

 

Jeg er faktisk svært heldig.

Se lykkepillene som kom i posten i dag.

En merkelig krimserie, jeg ble hekta med en gang og så glad i hovedpersonen, Ruth.

Nå har jeg pakket kofferten og vi skal på hotel Union i Geiranger, sammen med jobben til gubben.

Så jeg er vel egentlig heldig med utdelingen av kroppslige plager.

Jeg har et svært godt liv.

I dag