Nei. Det kan jeg ikke i dag

I går var jeg ute og gikk en liten tur.

Det er noe jeg håper å få gjort flere ganger utover året.

Frykten for nederlaget.

Men som jeg skrev i innlegget i går, så er det ikke bare å bestemme seg og så gjøre det hver dag.

Med en kropp som ikke bestandig er tipp topp, må man hele tiden vurdere hva man skal gjøre.

Og det kan bli feil.

 

Man kan presse og det går bra.

Man kan presse og det går ikke bra.

Dette er nesten umulig å vite.

Men jeg  har funnet ut at som regel har kroppen rett i det den forteller meg.

 

Så hva gjør jeg en dag som denne?

Det er fint å mestre slik jeg gjorde i går.

Men å få på vinterklær og gå tur nå på denne tiden, er tyngre enn når det er varmt i været.

Ikke kan gubben friste med en paraplydrink heller.

Det hører ferie og varmen til, ikke hverdag og hjemme.

Hvor går turen i dag, spurte treneren.

Jeg vet ikke sa jeg, kanskje blir det ingen tur.

Og det ble det ikke.

Kroppen sier at jeg skal ta det med ro i dag.

Jeg valgte å la være å presse meg ut denne gangen.

Jeg kunne nok greid det for viljen er der, men hva blir følgene?

Nei, det er det man ikke vet.

Kanskje ødelegger jeg for flere dager.

 

Å skulle vurdere hver dag hvor mye en skal gjøre, det er ikke enkelt.

Alt jeg vet er at jeg gjør så godt jeg kan.

Det ble ingen tur å skryte av.

I dag

Hvor sliten er du?

Jeg er sliten.

Det er ikke mye kroppen orker å gjøre før den streiker.

Kanskje har du fulgt meg en stund og sett alt jeg er med på.

Jeg er ute og reiser når jeg har mulighet til det.

Du ser på bildene hvor sprek jeg er og hvor blid jeg er.

Blid er jeg stort sett hele tiden, men sprek er jeg ikke.

Det du ikke ser, er alle timene med hvile.

Når kroppen er så sliten at den ikke har lyst til å reise seg i det hele tatt.

 

Det å være sliten er et omfattende begrep.

Nå er jeg sliten ser du noen skrive, men noen timer etterpå så er de på treningsøkt.

Ja litt sigen etter å ha ordnet ferdig til jul, men til julemiddagen er man i gang igjen.

Stuper i senga helt ferdig på kvelden, opp igjen klokka 7 og er i gang.

Det er normalt.

For meg og mange andre ville det vært himmelen.

 

Det er denne følelsen av aldri å være uthvilt.

Du er sliten uansett hvor mye du hviler deg.

Kroppen er som et gammelt batteri som ikke tar lading.

Men det er mulig å bruke den.

Noen dager greier du mer enn andre dager.

Men det kan også skifte så brått at du ikke er forberedt.

I dag var jeg sliten fra morgenen av, kroppen ville ikke våkne.

Vi måtte ut noen ærender og jeg hvilte i bilen mellom butikkene.

Er du sliten i dag, sa en venn i kassa når jeg hang over handlekurven.

Jeg kom meg hjem, fikk unna varene og så hadde jeg et par bedre timer.

Så spiste vi middag og da var det som om noen slo meg med en slegge.

Sånn du ser på tegnefilmene vet du, dunk, dunk og du ser vedkommende blir slått ned i bakken.

Vel, det føles sånn.

Kroppen verker, det er vondt å sitte, akkurat som om du har influensa.

Heldigvis kan jeg bare sitte her sammen med bøkene mine og hvile meg.

Jeg har lært meg å legge opp løpet selv.

Stort sett går det bra.

Og jeg har ikke smerter, takk og lov.

Å hvor jeg da tenker på de som har smerter døgnet rundt.

Jeg har bare en utmattet kropp.

Får jeg tid på meg, henter jeg meg inn igjen.

 

Kanskje derfor er jul et triggerord.

Jeg blir stresset av ordet jul.

For selv om jeg ikke gjør så mye til jul, er det som om det er en tidsfrist som må holdes.

Som om noen sitter og roper til deg at husk du må bli ferdig.

Det henger i kroppen på et vis, et minne om stress.

Jeg har ikke stressmestring så kroppen min liker ikke tidsfrister.

Neste lørdag skal du på fest.

Da roper kroppen allerede, orker du det da?

Den begynner å stresse bare fordi den vet at noe skal skje.

Hvorfor det da spør du sikkert.

Jo den er redd.

Redd for hvor slitsomt det vil bli.

Usikkerheten om hvilken dag det da vil være, går det fint eller må du gi deg.

 

Det er så vanskelig å forklare for den som ikke har opplevd dette blyloddet som trekker kroppen ned.

Det er som om du skal vasse i sand i Sahara og du ser ikke enden av ørkenen mens du sliter deg avgårde skritt for skritt.

Mens en annen dag kan du gå halve distansen uten å vasse og fortsatt føle deg fin.

Det er dette å aldri vite hvordan dagen blir.

Jeg har det godt når jeg kan sige ned i stolen her hjemme og ingen venter noe av meg.

Samtidig så er jeg likevel et aktivt menneske inni kroppen, en som elsker opplevelser.

Da er det ikke bestandig så enkelt å måtte isolere seg og være i ro.

Nettopp derfor føler jeg meg veldig levende når jeg er på reise.

Da greier jeg å være mer den personligheten jeg egentlig er.

Den får man nemlig ikke brukt mye i en stol hjemme.

Heldigvis har jeg bloggen og i ordene kan jeg være meg.

 

Nå skriver jeg ikke dette for at noen skal synes synd i meg.

Det har jeg så aldeles ikke bruk for.

Selvmedlidenhet kan ikke brukes til annet enn å synke lenger ned i gjørma.

Jeg skriver dette bare for å prøve å sette ord på hvordan det er å ha utmattelse i kroppen.

Som en venn sa her om dagen, når hun hadde vært syk og hadde så lite krefter at hun måtte velge mellom å sette på en vaskemaskin eller trekke på senger.

Når denne slitenheten blir til noe kronisk som aldri går bort.

Du kan ha gode dager, føle deg supermye bedre, kanskje si til en venn at nå føler du deg så fin og så smeller det igjen.

Denne usikkerheten, hele tiden gå på tå hev og ikke vite, er kanskje det mest  utfordrende.

Hos meg har nok denne utmattetheten kommet etter årevis med infeksjoner, et trøblete stoffskifte og et immunforsvar som ikke maktet mer.

Mange kan få det etter kreftbehandling.

Det røyner på kroppen med strålinger  og cellegift.

Fibromyalgi og gikt, de som går med kroniske smerter, er ofte utsatt for at kroppen blir utmattet.

Eller at man er under store fysiske og/eller psykiske påkjenninger.

 

Husk det alle sammen at dere må lytte til kroppen.

Den er ingen maskin som går og går uten å vedlikehold.

Og det er ditt ansvar å passe godt på den.

Og har du noen rundt deg som er sliten, ikke forlang mer av de enn de greier.

Respekter når de sier nei, nå er det nok for meg.

Husk at bestandig når man sier nei til noe, er det samtidig et ja til noe annet.

Noen ganger må det være et ja til deg selv

I dag

 

 

Nei, det vil jeg heller ikke

 

I går fortalte jeg at jeg ikke ville følge Omstart dietten som jeg hadde planlagt over nytt år.

Jeg har ombestemt meg, jeg vil ikke likevel

Jeg er hjemmeværende,  fordi helsa mi ikke er tipp topp.

Noe av det viktigste for meg er å passe på kroppen min.

Den er som et gammelt batteri som tar dårlig lading.

Det er derfor uhyre viktig at den ikke går tom.

Den som har ansvaret for å passe på det, er meg.

Jeg kan ikke skylde på at noen andre, hvis jeg overdriver og stuper ned i kjelleren.

Jeg skal ha kontrollen.

Jeg skal stå ved roret og styre skuta.

 

Jeg har vært på ferie.

For meg er det treningsleir.

Samtidig er det en annen energi i varmere land, som er bedre for kroppen min.

Når jeg så kommer hjem skal kroppen omstille seg, det trenger den tid til.

Tid uten noe stress av noe slag.

Nå går det mot noe som heter Jul.

Jul er er et triggerord for stress.

Det er lenge syden jeg fant ut at julen må jeg tone ned.

Likevel sitter opplevelsen av stress ved ordet jul, i kroppen.

Før jeg forstod dette, var jeg syk hvert nyttår.

Kroppen kollapset rett og slett når jeg skulle slappe av når julen var godt i gang.

De siste årene har jeg vært frisk.

 

I dag hadde jeg lyst til å bake noen leiver med flatbrød.

Flatbrød

Det er en av de få tingene jeg ønsker til jul.

Lille julaften har vi pyntet til jul og da har vi først lutefisk til middag, deretter fenalår, nystekt brød og flatbrød til kvelds.

KOMMUNENS BESTE BRØD

I tillegg skal jeg lage syltaflesk, for det er lite arbeidskrevende.

SYLTAFLESK, HJEMMELAGD, LETTVINT

og Brente mandler med kajennepepper

Brente mandler med kajennepepper. Det skal noe til å spise bare en.

Og eggesalat med skinke

EGGESALAT MED SKINKE OG PURRELØK

Dette er planen, men om det blir, det vet jeg ikke enda.

Tirsdag skal jeg nemlig ta dose 3 vaksinen.

Jeg har ikke hatt noen bivirkninger av de to forrige, men ikke lurt å stresse opp kroppen.

 

Derfor ønsket jeg å bake flatbrød i dag.

Det er bare det at kroppen min sier at det bør jeg ikke gjøre i dag.

Jeg skal nemlig på vennejulebord i kveld.

Jeg skal lage riskrem og det er nok for i dag, sier kroppen.

Og jeg har lært meg å lytte til den, for den vet bedre enn meg.

Jeg vil jo så gjerne, men vet at hvis jeg presser, da kan det gå galt, derfor tør jeg ikke.

Jeg skal sitte i godstolen her med iPaden og boka mi.

Passe på risgrøten og ellers ikke gjøre noe annet enn å glede meg til kvelden og være stolt av at jeg nå kan si, uten dårlig samvittighet: Nei, det vil jeg ikke gjøre.

I dag

 

Leseeksemplar fra Gyldendal

Thomas Marco Blatt, Vi kom fra Liverpool, skal jeg lese ut i dag.

Og skrive omtale om denne, som var så koselig.

Lizzie Shane, En hund til jul.

Leseeksemplar fra Cappelen Damm

 

 

Og koke ferdig denne som jeg for øyeblikket har litt panikk for, for den er så tynn, enda jeg ikke har hatt i all melken. Huttetu hvis jeg må handle inn og begynne på nytt. Kan ikke kjøpe ferdig grøt for den skal være laktosefri. Kanskje er det noe med at wn bør bruke mindre melk når det ikke er laktose. Kjenner jeg blir litt nervøs, men har nå god tid enda.
Bildet øverst er derfor meg med en smule panikk.

 

Jeg har ombestemt meg, jeg vil ikke likevel

 

 

 

Jeg har meldt meg på Omstartkurs hos Berit Nordstrand.

Jeg har tro på mat som medisin.

Jeg er også overbevist om at det er bakterier jeg mangler,  etter utallige pencillinkurer.

Men jeg har også tro på at kroppen min vil lede meg dit jeg skal.

Det har den bevist flere ganger de siste årene.

Forunderlig hva kroppen vet

 

Det siste året har den bedt om helmelk fremfor lettmelk.

Noe som jeg nå leser i denne boken, er akkurat det jeg har behov for, i og med at jeg har metabolsk syndrom.

Husk at jeg begynner før jeg vet om det er riktig.

Er ikke det rart?

 

 

Jeg planla å starte omstartsdietten over nytt år.

Jeg har allerede begynt å lese meg opp og har handlet inn.

Det er bare det at hver gang jeg tenker på det, roper kroppen nei, nei.

Nå kan jeg ikke påstå at det er den og ikke hjernen, for det vet jeg ikke.

Det jeg vet er at jeg har ikke stressmestring og hvis jeg stresser, øker jeg insulinproduksjon.

I og med at jeg har insulinresistens er ikke det bra.

Jeg føler også at hvis jeg kutter alt på en gang, vil tålegrensen min bli lavere.

Det er heller ikke noe som nødvendigvis stemmer, men det er slik det føles.

Jeg bestemmer meg derfor for å ikke følge Omstartsdietten.

I det jeg tok den avgjørelsen i går kveld, kjente jeg kroppen roet stresset.

Det er for mye for meg å ta tak i på en gang.

Jeg hadde jo tenkt å blogge diett hver dag og ta dere med på reisen men slik blir det ikke.

 

Men…

Jeg har en annen plan.

Jeg skal lese disse to bøkene, sakte i mitt eget tempo.

Jeg skal lære meg å fermentere og gjøre meg kjent med oppskriftene i bøkene.

Jeg skulle gå på en diett for noen år siden, lavkarbo og det gikk fint en stund men så ble jeg så stresset av å skulle følge dietten, at insulinet steg.

Når jeg tonte ned dietten, gikk insulinet ned med 40%.

Derfor skal jeg ikke stresse, men jeg skal lære.

Jeg har ikke noe dårlig kosthold, men det er rom for forbedring.

Jeg har vanlige, passe store måltider.

Jeg går ikke i skapene og småsnavler.

Jeg spiser vanligvis lite sukker, ikke sukkeravhengig. (Var det for mange år siden)

Jeg lager stort sett all mat fra grunnen av.

Jeg baker brød og knekkebrød.

Jeg passer på å ha et variert kosthold, med kjøtt, fisk og grønnsaker.

Det er derfor ikke så ille fatt, men som sagt tror jeg at jeg må tilføre mer bakterier til tarmen.

Det er nesten så jeg kan se kroppen min stå foran meg og nikke og være enig.

 

Jeg skal lære meg å lage mye godt fra disse to bøkene.

Jeg skal spise enda mer grønnsaker og mer økologisk.

Jeg har en plan og jeg kjenner ro i kroppen på at det er en god plan.

Når jeg så har lært å lage de ulike tingene, kan det være jeg prøver omstart en annen gang.

Hvis det føles riktig.

Jeg har jo betalt for kurset og er med i Facebook-gruppen, så her kan jeg lære mye.

Nå slapper jeg av med denne avgjørelsen.

I dag

 

 

Med anti-inflammatorisk mat får du en bedre hverdag Omstart 30 er en 30-dagers metode hvor du demper inflammasjon i kroppen med mat som medisin. Mat som kan styrke gode tarmbakterier, bedre vedlikeholdet av tarmslimhinnen, reparere lekk tarm og dermed dempe inflammasjon og tilhørende helseplager. Vanlige helseplager knyttet til inflammasjon er overvekt, sure oppstøt, luftplager og irritabel tarm, lite energi, smerteplager, eksem, astma og allergi og en rekke livsstilssykdommer, men også dårlig konsentrasjon og søvnvansker. Du skal i de neste 30 dagene eliminere mat som kan skape inflammasjon i kroppen, og innføre mat som kan dempe inflammasjon. Du slipper å telle kalorier, du vil spise deg god og mett, og allikevel erfare at helsefarlig bukfett forsvinner. Etter 30 dager kan du reintrodusere en del av maten du har tatt bort, men ikke alt. Kun det din kropp tolererer. På den måten finner du frem til hverdagskosten kroppen din trives med. Boken inneholder: basisoppskrifter for hva du bør forberede før Omstart 30 50 oppskrifter på maten i elimineringsfasen ukeplan for middag og lunsj plan for reintroduksjonsfasen

 

 


Tarmens medisin ble den norske mestselgende sakprosaboken våren 2018, nå i paperback. Tarmens medisin er både et medisinsk oppslagsverk og en 6-trinnsmetode til sunn tarm, friskere kropp og et klart hode. I denne boken loser Berit Nordstrand deg trygt mot nye kostholdsvaner og en bedret tarmfunksjon. Du får kjenne på kroppen hvordan dette kostholdet gir deg energi og overskudd, bedrer opptaket av næring, reduserer opptaket av kalorier, demper betennelser, styrker og stabiliserer immunforsvaret, letter sinnsstemningen og bedrer nattesøvnen. Du får oppskrifter på matretter som både smaker godt og beriker tarmfloraen. Boken består av en generell metode-del som vil styrke tarmfloraen hos oss alle. Den andre delen belyser særlig nyttige råd ved tilstander som irritabel tarm, autoimmune og betennelsesrelaterte lidelser, adferdsforstyrrelser som ADHD og autisme, samt depresjon og demens. Kort sagt, Tarmens medisin gir en metode som sikrer oss en friskere kropp samtidig som dine nye matvaner ivaretar miljøet og på toppen av det hele styrker hjernen din. Om forfatteren Berit Nordstrand er lege, spesialist i klinisk farmakologi og i rus- og avhengighetsmedisin og kognitiv terapeut. Berit har skrevet en rekker bøker om kosthold og helse. Følg gjerne Berit på bloggen www. beritnordstrand.no og i sosiale medier.

En hærskare av gode venner

 

En hærskare av gode venner, det har jeg

Og jeg er takknemlig.

Gode naboer vi kan ty til for å låne egg eller mel eller hva det måtte være.

Og her teller vi ikke, vi sier hver vår gang.

Søppeldunken returnerer tilbake til huset uten at jeg løfter en finger.

Snøen forsvinner på plassen foran huset når gubben ikke er hjemme.

Trenger jeg hjelp til kjøring ringer jeg ei venninne.

Ja jeg kjører selv men skal jeg på bytur, blir det litt mye for meg akkurat nå.

Uansett hva man trenger hjelp til så er det noen som stiller opp.

 

I går slo det meg plutselig at må må jeg bare ut og gå.

Jeg må på med skoene og gå en liten tur.

Da ringte jeg en av mine gode venninner og ba pent om hun ville være med.

Møt meg om ti minutter sa hun.

Er det ikke fantastisk.

Vi har vært nesten naboer i årevis, bare 300 meter, og hun er så flink til å besøke meg.

Men jeg har aldri vært hos henne.

Tenk hvor sure mange ville blitt.

Jeg gidder ikke å besøke henne, for hun er aldri hos meg.

Ja hvor mange har ikke sagt det.

Men denne lille engelen min her, hun sier ikke det hun.

Hun sier at jeg kommer.

Hun fulgte meg så på min første spasertur på aldri så lenge.

Jeg er veldig takknemlig.

 

 

Ofte er det tyngst å få på seg skoene når man skal ut og gå.

Jeg finner på ganske mange unnskyldninger.

Jeg må derfor få på meg godskoene, de som er best for knærne.

Om det er hull på tærne betyr ingenting.

Ofte er knærne vonde, men etter at jeg begynte å tappe blod, er de noe bedre.

Jeg har for mye jern i blodet og da går det utover både ledd og pust.

Fredag tappet jeg så derfor var det nå rette anledningen.

Nå i vinter har jeg stort sett vært på farta kun en gang i uka for å handle mat og gjøre ærend.

Det føles derfor herlig å være i gang.

Og jeg gikk forbi huset til min kjære venninne og ringte men hun var nok ikke hjemme.

Jeg gikk forbi ei anna venninne også, men hun var på jobb.

Så Istedetfor kaffestopp, ble det en litt lengre tur.

Jaja, ikke så veldig lang,  men lengre enn jeg har gått på sikkert et år.

Nå gjelder det bare å fortsette å gå små turer.

Er vel ikke jeg verdens heldigste eller?

I dag

 

 

 

 

 


Romsdalseggen, en av Norges mest populære fjellturer går over dette fjellpartiet og må bygges det gondol man kan ta fra Åndalsnes og opp på fjellet. Åpning i slutten av mai.

Ta deg en kose deg dag

 

De som følger bloggen min, vet at jeg er ufrivillig hjemmeværende.

Og de får høre det på grensen til det kjedsommelige kanskje.

Men det tar jeg ikke så tungt for jeg gjør det som er best for meg.

Så hvem som liker eller ikke liker har jeg et avslappet forhold til.

Nå for tiden handler det for meg å klare å fylle dagen min med gjøremål.

Bittesmå gjøremål som passer helsen min.

Det betyr å gjøre litt, men ikke for mye.

 

Jeg prøver ut en ny variant som ser ut til å fungere, ihvertfall akkurat nå.

Jeg er ofte litt nedstemt i det jeg står opp.

Jeg er også litt stresset og sliten i det jeg står opp.

Kroppen trenger tid på å slippe tak i stress og søvn.

Det er som når du bråvåkner og begynner litt for raskt, som om du fortsatt sover.

Før så planla jeg ting jeg måtte komme i gang med for å få startet dagen.

Da ble det ofte et nederlag hvis ting ikke ble som jeg planla.

Nå prøver jeg som sagt en annen vri.

Det eneste jeg tenker i det jeg står opp, er at i dag skal jeg kose meg.

Jeg skal ha en kose meg dag.

God frokost, kaffe, se MasterChef Australia, iPaden og spillene mine, jeg har to jeg spiller hver dag.

Jeg koser meg uten å tenke på hva bør gjøres.

 

Det rare er at når jeg da har kost meg en stund, da kan jeg plutselig tenke at nå kan jeg vaske et kjøkkenskap.

Eller sette på en vaskemaskin eller legge sammen klær.

Nå kan jeg gjøre bittelitt.

Før jul vasket jeg noen skap.

En liten hverdagsengel gjør så godt man kan

Jeg tror det ble bare tre.

Julen kom likevel.

Nå kan jeg ta noen til.

Er det noe å skrive om, sier kanskje noen.

Ja, for meg er det det.

Jeg trenger nemlig å se at jeg gjør noe.

Jeg trenger å se mestring.

Og hver liten ting jeg gjør, det feirer jeg.

Det gjør meg tilfreds og glad.

Og hver liten ting gir meg oppmuntring til å gjøre litt til.

I mitt eget tempo.

Og kommer det dager jeg ikke mestrer, men må ha mer hvile, ja da gjør jeg det med god samvittighet.

Derfor viser jeg stolt frem bilde av to nye skap som er vasket.

Det gleder meg.

I dag

 

Se hvor god plass det ble når jeg fikk ryddet.


Siden jeg tok ut juiceren fra det andre skapet, måtte jeg jo ta dette skapet slik at jeg fikk plass til den.

 

Og når jeg først hadde plukket frem juiceren, kom jeg endelig i gang med å lage juice igjen. Det har jeg ikke gjort siden før jul.

Dagens juice

Jeg lar meg inspirere – juicing og grønnsakspising, selvskryt

 

To hele år

To hele år.

Uten en eneste infeksjon.

Ingen halsbetennelse, urinveisinfeksjon, bihuler, ørebetennelse.

Ikke en gang en forkjølelse.

Det er to år siden jeg var tett og forkjølt, og det var etter lang flytur og en dag på flyplassen i Fort Lauderdale.

Så det var nok en sånn aircondition forkjølelse.

Det er fantastisk.

 

Og hva skyldes det.

Mest sannsynlig er det fordi jeg siste årene har vært hjemmeværende.

Jeg har ikke presset kroppen min.

I tillegg drikker jeg te med kanel. Gurkemeie, sitron og fersk ingefær, ca 4 dager i uken.

Spiser varierte grønnsaker og lite sukker.

Betennelser elsker jo sukker.

 

Så fortsatt har jeg lite krefter, men kroppen er likevel friskere på et vis.

Jeg tror derfor at jeg nå må ta tak i det med fysisk aktivitet.

På en eller annen måte, må jeg få til å røre meg litt mer, men uten å tappe kroppen for energi.

Det må bli prioritet i året som kommer.

Små musesteg fremover, uten å falle tilbake.

Det blir spennende å se om jeg får det til.

Men jeg gleder meg over enda en frisk jul.

I dag

Hvordan kan man forklare hvor sliten man er, når man stort sett er sliten hele tiden.

 

Hvordan kan man forklare hvor sliten man er, når man stort sett er sliten hele tiden.

Når man vet at de rundt en kanskje er så lei av å høre det at de ikke tar det inn lenger

Hvordan forklare de ulike nyansene

Det går bare ikke an, for man kan ikke tyte om det hele tiden

 

I går var jeg i selskap hele kvelden

I perioder strevde jeg hardt og vurderte å gå hjem men så slapp det taket i perioder

Jeg holdt ut til midnatt før jeg takknemlig seg ned i stolen hjemme

Lykkelig over å ha mestret

Er man sliten nok, er man også ofte for sliten til å sove

Eller man sovner utmattet for så å våkne etter en time, enda mer utmattet og kroppen nekter å slappe av så du kan sendes inn i søvnen igjen

I dag var jeg så tom at jeg brekte meg og måtte nesten gi opp når jeg skulle henge noen klær ut på snora

Ja jeg kunne bedt om hjelp, men man vet at man maser så mye

De trenger hvile de man har rundt seg også

 

Og hva skal man si

Kan du hjelpe meg, jeg er så sliten at jeg orker ikke stå 10 min med noen klesplagg

Hvordan skal de forstå

En dag mestrer man, neste dag mestrer man ikke

Mange ønsker forklaring, hvorfor er du sånn, er det ikke noe du kan gjøre

Da kan jeg velge å prøve å forklare men man bli lei av det også

Ofte vet man ikke selv hvorfor det er sånn akkurat i dag

Hvorfor det var bedre i går

Noen dager sånn, andre er slik, jeg vet ikke hvorfor

Jeg vet bare at kroppen har ulike grader av utmattelse

Som et gammelt batteri som ikke lader som det skal

Kroppen tar ikke lading, den må kanskje lade en uke for å få litt krefter, der andre bruker en halv time

Og hvis man går i gang før ladeperioden er over, ja da tappes man enda raskere

Og hvordan skal man klare å forklare

Det er bare umulig

Heldigvis har jeg ingen som klager rundt meg

Selv om de ikke forstår det helt, så godtar de

Men tårene skjuler jeg når de kommer, hvis jeg kan

Når kroppen er så tom at den bryter helt sammen, kommer tårene

Det er som om kroppen ikke klarer å holde på noe

Så hvordan forklare

Skal jeg dele inn i nivåer

I dag er jeg på 2, i går var jeg 4

Men det er ikke oppdelt i dager

Kanskje er jeg ganske fin fra 11~15

Etter å ha brukt to timer på å våkne

Ja for oftest er man også sliten i det man våkner

Ja øynene er oppe, men kroppen sover

Så tenker man at i dag er man ganske bra og plutselig smeller det

Eller man har gode dager, da alt fungerer bra

Man kan ikke glemme de

Det er dager, uker da man tror at nå går det mye bedre, nå blir det bra

Da forteller man alle at nei, nå du er jeg så fin form

Jeg har gjort ditt og datt og nå går det som det suser

Oj, der var det visst en snubletråd, ut i grøfta bars det

Hjelp meg, jeg kommer ikke opp igjen

Så spør meg hvordan jeg har det og jeg svarer at jo da, jeg har det bra

Det går opp og ned som vanlig her

Hadde du stått foran meg nå og spurt hadde jeg ikke klart å svare

Da ville forsvaret raknet og du hadde fått sett tårene

Akkurat nå er det tomt, snus tomt

Men gi meg noen timers hvile og jeg skal lage middag

Jeg må bare ha litt lading først

Men be meg ikke forklare
I dag

Føl fri til å dele bloggen

Dette var skrevet i går i frustrasjon. Jeg har tatt lading og nå går det litt bedre igjen, men skal være veldig forsiktig med gjøremål i ukene som kommer, for det har vært veldig skiftende i høst, gjerne fra time til time.

Og jeg skriver ikke dette for at noen skal synes synd i meg, selvmedlidenhet er ikke noe for meg. Det kan jeg ikke bruke til noe, men jeg skriver for at du kanskje skal forstå eller at du selv får ord som forklarer, hvordan det er når kroppen har en utmattelse. Den tar ikke lading slik en kropp vanligvis gjør og overdriver du, da smeller det og batteriet blir tomt.

Gode og dårlige perioder – blæh

Gode og dårlige perioder – blæh.

Ja akkurat det er blæh.

Noe stort sett alle med kroniske sykdommer kjenner til.

Man nyter å ha noen gode dager.

Man smiler og viser seg frem fra sin beste side.

Du møter oss på butikken eller ute i selskap og vi ser tilsynelatende helt frisk ut.

 

Det du ikke ser, er når det skifter.

For mange kan det skifte raskt.

Noen er utmattet, noen har smerter, noen er deprimert eller har angst.

Alle vil så gjerne så mye og så er nederlaget stort når man må gi seg.

Disse skiftene kan selvfølgelig være vanskelig å forstå for en som er frisk.

Det er vanskelig nok for oss som har utfordringen.

Dagen blir nemlig vanskelig å planlegge.

 

Det er nemlig ikke slik at vi kan se på kalenderen når det slår til.

Hvis en skal være med på noe, må det tilrettelegges i forkant og for mange kan det likevel bli umulig, når det er på tide å dra.

Selv er det utmattelsen i kroppen, som stopper meg.

Jeg har ingen smerter, annet enn i knærne når jeg går.

Jeg er derfor av de heldige.

Likevel er det utfordrende.

Jeg kan være være bra når jeg våkner for plutselig bli dødssliten ut på dagen.

Eller omvendt, sliten når jeg våkner men så blir jeg bedre.

Jeg klarer meg ofte bra på reiser når jeg bare hviler nok, men når jeg kommer hjem, må jeg hente meg inn igjen.

Dette klarer jeg nå stort sett å ta hensyn til.

Jeg er blitt flink til å si nei og ikke presse for langt.

 

Men………

Det vanskelige er skiftet fra noen gode dager der alt går greit, til igjen å falle.

For det merkelige er at når de gode dagene er der, så tror du at nå er det over.

Du svever på en gylden sky.

Du gjør ting du har lyst til.

Kanskje har du en lang, god periode, der alt fungerer bedre.

Nok en gang innbiller du deg at nå vil solen skinne hver dag.

Du sukker lettet og fryder deg.

I denne perioden skryter du gjerne til alle du møter om hvor bra du er.

 

Og så smeller det igjen og du er nede i gjørma der du drar rundt på sandsekkene dine.

Hva skjedde nå da, spør du deg selv.

Om igjen og om igjen.

Er det noen som greier å ta disse skiftene skal tro.

Hvordan skal vi forvente at de rundt oss forstår når vi ikke forstår selv.

Jeg har ikke noe svar.

Jeg bruker tid og klatrer opp av grøfta igjen.

Jeg håper den ikke er for dyp.

Jeg takker for alt jeg har som gleder meg.

Jeg sender alle gode tanker til de som er dypt i grøften akkurat nå.

Jeg vet det er vanskelig for dere.

Jeg gleder meg til dere får bedre dager igjen.

I dag

 

Vi skal holde hviledagen hellig

 

Vi skal holde hviledagen hellig.

Ja så sies det i kristendommen.

Jeg tenker å kopiere det i dag.

Jeg skal ikke gjøre noe annet enn å hvile.

Jeg får besøk i kveld, jeg skal lese ut boken min.

 

Jeg skal begynne på en my bok.

 

Utenom det skal jeg spille litt Candy Crush og Township og spise rester til middag.

Kanskje skrive noen utkast til blogger ut fra de forslagene jeg har fått på Lillasjelsiden min.

Jeg har hatt legetime PR telefon i dag.

Stoffskiftet er så bra som det er mulig å få det.

Jeg kan ikke øke mer på medisinene, for det stresser opp kroppen og da øker blodsukkeret og insulinet.

Derfor blir det fortsatt å gjøre mer på gode dager, gjøre mindre på dårlige dager.

Og jeg begynner å bli god på å forstå når kroppen trenger ro nå.

 

Det å lytte til kroppens behov er viktig.

Gjør du ikke det, vil det smelle før eller siden.

Den har nemlig sine knep hvis du ikke hører etter.

Derfor skal jeg gjøre dette til en kosedag.

Og for all del, skal du ha en hviledag, ha ikke dårlig samvittighet.

Du gjør noe bra for deg selv, så klapp heller deg selv på skulderen.

Du trenger ikke forklare deg eller forsvare deg.

Si bare at nei, i dag kan jeg ikke.

Husk at sier du nei til noe, sier du ja til noe annet.

Denne gangen til deg selv.

I dag