På min vei for å bli friskere, lar jeg meg lede dit.

Ikke alt føles riktig, da tenker jeg litt.

Så følger jeg de veiene hjertet mitt leder meg.

Noen ganger blir det riktig, noen ganger feil, noen ganger vet jeg ikke om det ble riktig eller feil.

Slik er vel livet generelt sett.

Vi gjør så godt vi kan

 

 

Det jeg ikke slutter med, er å lete etter nye veier å gå.

Jeg gir meg aldri.

Noen ganger for å se om det hjelper meg, andre ganger for å lære mer.

 

Jeg er jo en nysgjerrig forsker, det har jeg vært siden jeg var barn.

Det å lære hvordan kroppen min fungerer, er spennende.

Med det, kan jeg også gi råd til andre.

Kanskje finner de det lurt, kanskje er det inspirasjon til å gå motsatt vei eller andre veier.

Det er ikke opp til meg å ta avgjørelser om.

Når det gjelder meg selv derimot, er det kun jeg som skal bestemme hvor veien går.

 

Her i Rauma har vi en psykomotorisk fysioterapeut som heter Irene Kristiansen.

Flere har anbefalt henne og når en av mine venninner fortalte at hun gikk der, fikk jeg et spark i rævva så jeg bestilte time.

Jeg tenkte at skal jeg knekke stresskoden, kan kanskje hun hjelpe meg.

Jeg og fastlegen var jo enig om at meditasjon tre ganger daglig var en start.

Det høres rimelig snålt ut at ei som sitter på rævva hele dagen, skal ha en superstresset kropp.

Men slik er det.

Ikke stresset av mye som skal gjøres, men nervesystemet har på et vis hengt seg opp.

 

 

Hjernen roper fare fare, selv om det ikke finnes fare.

Men som Kristiansen sa, så hvis du har vært vant til å passe på hele livet, vil hjernen rope fare.

Passe på og pushe.

Jeg har vært mye syk fra jeg var baby og det betyr at man ofte strekker strikken og strekker strikken, for alt som må gjøres.

Nå har det aller meste ordnet seg for meg i livet, jeg har det godt og ikke er det noe å passe på og ikke trenger jeg å strekke strikken.

Men hjernen min har ikke forstått dette.

Den er mer stresset enn noen gang.

I det jeg satt på venterommet i dag, stod det på radio på to steder.

Jeg kjente hvordan kroppen kokte.

Når jeg er som mest giret, må jeg ha stillhet.

Dette er vanskelig å forstå for de som ikke har denne utfordringen.

 

 

Første timen i dag har vi samtale.

Det var fint.

Vi snakket om veien jeg har gått i livet, i nå over seksti år.

Kristiansen forstår hva som trigger stresset mitt nå.

Jeg mediterer ja, tre ganger daglig, stort sett, men…….

Jeg tillater likevel ikke kroppen å være avslappet.

For er jeg avslappet, ja da føler jeg meg bedre og da bør jeg vel tenke på at nå må jeg komme i gang med ting.

Er det ikke det som er målet?

Jeg må få kroppen ut av stolen og i bevegelse.

Blidsukker og insulin skal ned.

 

 

Jeg sa det faktisk til gubben i går at det er skummelt dette at jeg nå blir så avslappet, for jeg liker den følelsen.

Kroppen min liker å føle seg rolig innvendig.

Det er som om det har vært urolig sjø i seksti år og nå blir det stille.

Akkurat slik det var på sjøen i dag.

Er det ikke nydelig?

Men da blir jeg jo redd for at jeg blir enda roligere, at jeg blir sittende. Lat er et skrekkelig ord.

Allerede tror jo folk at jeg er lat.

 

 

Men hun beroliger meg med at det vil ikke skje.

Men kroppen må få tid til å bygge opp et energilager før jeg kan bruke av det lageret.

Jeg må derfor venne hjernen til at det er helt fint å være avslappet.

Og når noe er riktig for kroppen, sier den ja ved å gi meg tårer i øynene.

Slik snakker den til meg.

 

 

Du er så sliten og stresset av hele tiden å prøve, sier hun.

Ja, sier jeg og tørker en lite tåre.

Selv om det finnes de som ikke tror det, så har det faktisk vært et indre kokende stress, store deler av livet.

Det er ikke kun fysisk stress som kan stresse en kropp.

Sykdom kommer ofte når kroppen er sliten og immunforsvaret svikter.

 

Nå skal jeg tillate den å kjenne på følelsen av ro inni meg.

Jeg skal nyte livet ute på balkongen, med bøkene mine,  i sommer uten å presse meg til noe som helst.

Jeg har det jo så innmari godt.

Jeg gleder meg allerede til neste time.

I dag

 

ps har vi ikke fin søppelbil i Rauma?