Da er vi på vei igjen.

Ut på eventyr.

 

Vi forlater et paradis som viser seg fra sin aller beste side.

Utrolig vakkert.

 

 

Jeg har sovet utrolig tungt og godt de siste nettene.

Kan det skyldes tapping av blod for en uke siden?

Jeg puster lettere og hevelser i beina er borte.

Eller skyldes det at kroppen iherdig følger sykluser fra en svunnen tid?

Ja, det var vi oppdaget vi overgangsdamer, at den overgangen varer visst evig.

Med visse mellomrom tror den at nå er den månedlige tiden her.

 

 

 

Men jeg sov godt og våknet klokka 6 og tenkte wow, jeg er våken.

Så lå jeg noen minutter og pang, slo stresset inn.

Jeg masserte hodebunn, tommelfingerpunkt, tappet litt her og der og etter noen minutter slapp det.

Jeg tenkte jeg står opp og tar livet med ro.

Alt gikk helt fint.

Ingen flere brekninger, ro i kroppen.

 

 

Jeg får ofte gode svar i dusjen.

Det gjorde jeg i dag også.

Egentlig har jeg vel forstått dette før, men man glemmer det jo igjen.

Svaret på stresset mitt er at kroppen min er livredd endringer.

Det kan jeg forstå, for jeg har hatt mange episoder i livet med endring.

Både stressrelatert med sykdom, med sorg, dårlig økonomi, ufrivillig flytting, tap av arbeid, med mere.

Jeg har ikke hatt den tryggheten jeg har hatt behov for.

 

Dette gjør at hjernen ved den minste varsel om endring, setter i gang alarmberedskap.

Derfor kan jeg glede meg noe innmari til noe, mens kroppen roper fare, fare.

Sikkert derfor jeg ikke er glad i å pusse opp heller.

Minst mulig forandring, trygge rammer.

Samtidig som mitt bevisste jeg elsker å reise og ha opplevelser.

Sikkert derfor jeg elsker å dra på cruise.

Da har jeg masse opplevelser, men samtidig i trygge rammer.

Noen tar seg av meg og frakter meg fra sted til sted på best mulig behagelig måte.

Da senkes skuldrene og jeg nyter.

 

 

 

Heldigvis har jeg nå lært meg selv godt å kjenne.

Jeg er trygg i meg selv, jeg er som jeg er.

Jeg har kommet til en fase i livet, der jeg har det veldig godt.

Kanskje er det derfor stresset stiger, for kroppen tripper rundt og venter på en ny ubehagelig endring.

Nå skjer det noe snart, fare, fare.

Nå skal jobbe iherdig med å tillate kroppen å legge ned alarmberedskapen.

Den skal få venne seg til at jeg slapper av.

Jeg skal ikke presse den til noe som helst.

Jeg skal nyte øyeblikkene av total avslapping.

Kanskje vil jeg aldri helt legge fra meg frykten, men å bli den bevisst vil gi meg verktøy til å minske den.

Nå blir det spennende å prøve psykomotorisk fysioterapi.

Nye spennende ting skjer

Jeg tar jobben jeg. Jeg er sta, gir meg aldri.

I dag