Jeg ble veldig medtatt etter den siste 5 dagers dietten.

Stress for kroppen og dårlig søvn og lite mat.

Bare den lille turen på kafé og middagslagingen, var nok til at kroppen var helt kaputt.

Ikke en gang en Ibux fikk bort kroppsverken.

Jeg holdt ut til halv 11 i går kveld, for gubben var hjemme, så det var kjedelig å legge seg så tidlig.

Sov til nesten 11 i dag.

Vi skal spise ute i dag og eneste gjøremålet blir å komme seg i dusjen.

 

I tillegg blir jeg nedstemt.

Det har jeg merket de andre gangene også.

Kroppen setter i gang så mange prosesser vi ikke er klar over.

Hormoner både her og der.

Og når jeg blir nedstemt, tenker jeg på holdningene en blir møtt med, når en er tykk.

Hver gang en leser om en overvektig person i en roman, er det nedlatende.

Ja, noen unntak er det.

Jeg har siste året lest to romaner der hovedpersonen er overvektig, men vakker og intelligent.

Men i de fleste bøkene er man dum og snakkes ned.

 

Og slike holdninger møter man.

Folk som sier, du må spise mindre da, spiser du for mye, blir du feit, skjønner du.

Hadde det vært så lettvint, ville jeg vært som en strek.

Mange tror man sitter og propper i seg av godsaker hele dagen.

Ja, noen har utfordringer med kostholdet.

Ofte har de en bakgrunnshistorie med i ryggsekken, vonde opplevelser.

Mat har nemlig mye med hormoner å gjøre.

Da må man ha hjelp til å få ryddet, finne det selv og bli glad i den en er.

Det er mange årsaker til fedme, som man selv ikke er skyld i.

 

Selv har jeg en kombi lavt stoffskifte, insulinresistens, dårlig stressmestring og utmattelse.

En ikke helt enkel kombo, for den ene biter den andre i halen.

Det er ikke bare å spise mindre, men man må spise så kroppen får den næringen den har bruk for.

Og akkurat der, er jeg flink.

Stress øker insulin, lagrer fett.

Tynne bein, stor mage, typisk insulinresistens.

Man produserer mye mer insulin enn man trenger.

Kroppen vet ikke å bruke den.

Og det er det jeg håper å få snudd med de diettene.

Aktivitet skal være den beste medisin.

Men hva når bare bittelitt aktivitet, kan sende deg i kjelleren i to uker?

Og du har kravene fykende rundt øret.

Du må bevege deg mer.

Allerede nå er jeg stresset, fordi jeg vet at jeg har lovt fysioterapeuten at denne uken skal jeg bevege meg mer.

 

Og jeg er redd.

Jeg vet nemlig at er jeg ikke forsiktig nå når jeg er nede, vil jeg falle.

Litt bevegelse for noen, kan være maraton ganger to, for meg.

Men nå er jeg nedstemt og derfor litt motløs.

Nå skal jeg ha to dager, der jeg ikke løfter en finger.

Jeg skal spise sunt og godt og meditere.

Ja, for der har jeg også sviktet.

Jeg har ikke meditert mye i det siste, jeg har lurt meg unna.

Hvorfor?

Jeg vet ikke.

Av og til blir man vare drita lei av å skulle gjøre noe bra hele tiden.

Men jeg kjenner jeg skal ta meg ei økt nå.

Lene meg tilbake, lukke øynene og la stresset flyte ut av kroppen.

I dag