Jeg er jo nesten litt stresset for jeg vet ikke hvilken jeg skal velge først.
Akkurat nå leser jeg Jordens arvinger på sengekanten.
Den er så tykk, 900 sider og ganske tettskrevet.
Derfor må jeg bare lese noe annet på dagtid
Jordens arvinger er oppfølgeren etter Havets katedral, Ildefonso Falcones, fra Roma på 1300 tallet.
Serien Havets katedral, går på en av kanalene for tiden, lurer på om det var Hbo,
Brent av solen og Alt jeg ikke så , ble lest i helga og på togturen, omtaler kommer
Bildet øverst er de som foreløbig ligger øverst i køen.
Av og til blir det rokkeringer hvis en av de andre roper høyere eller det dukker opp en ny som er høyrøstet.
Det var så morsomt når Anders de la Motte sa på bokmøtet akkurat de samme ordene.
Han sa at når han var ung, så leste han mye og det var som om bøkene ropte til han.
Det er helt sant, det er sånn det føles.
Men i dag, er det en annen som skal få være sammen med meg, nemlig Eleanor Oliphant.
Jeg er så spent på møtet med henne for jeg har hørt så mye fint om henne.
Derfor siger jeg ned i godstolen igjen
I dag
Eleanor Oliphant lever et enkelt liv. Hun har på seg de samme klærne på jobb hver dag, spiser den samme lunsjen hver dag, og drikker to flasker vodka hver helg. Eleanor Oliphant er lykkelig. Hun savner ingenting i sin nøye tilpassede tilværelse.
Bortsett fra, kanskje, alt.
Hun fortalte at grunnen til at bøkene ble hetende B for …,var at sønnen hennes gikk rundt og sa B for Brage. Da fant hun ut at det var en fin begrensning, når hun skulle velge tema for bøkene.
Det vil derfor komme flere B bøker, B for bursdag og for ikke å snakke om B for bæsj. Er det noe unger synes er moro, så er det jo bæsj.
Hun sa at bøkene, blant annet er solgt til Danmark og der får de litt problemer med Blant annet B for bursdag, for der har de fødselsdag.
Grøndtvedt har skrevet en rekke barnebøker.
Hasse Hope var også svært engasjert og morsom å høre på.
Han leste fra sin bok Compis. Der har han lagt handlingen frem i tid til år 2057.
Han har brukt sin egen oppvekst som inspirasjon, for i følge han selv, var han veldig nerdete og ønsket å være kul.
Dette er historien om en robot som skal lære seg å bli kul.
Forfatteren selv viste stor innlevelse i det han demonstrerte både lening, blunking og gåing, så vi lo godt i salen.
Send han ut til skoler og bibliotek, så han får lese for barna.
Det vil nok inspirere de til å lese selv.
Nils Arne Eggen var akkurat slik jeg hadde forestilt meg han.
Rett frem og humoristisk og glad i å snakke.
Det var ikke mange spørsmål han trengte for å ha noe å snakke om.
Boka hans handler mye om mennesket.
Man kan ikke skremme noen til å bli god, sa han.
Han sa også at jobben i et team, er å gjøre de andre i teamet god. Det er slik man som lag, bli best.
Det handler Ikke om enkeltmennesket, men hva man kan skape sammen.
Boken hans blir nok å finnes under mange juletrær i år.
Så var det Johan B. Mjønes som fikk fortelle om og lese fra sin bok Heim.
Den handler om Jørgen Heim, som er over nitti år og ligger i senga på sykehjemmet og venter på at døden skal hente han.
Mens han ligger der, tenker han tilbake på livet sitt.
Fra baksiden av boken:
Jørgen Heim er døende. Han spiser ikke og smertene er store. Alene i sykehjemssenga glir han inn og ut av tid, tilbake til livet på familiegården Heim i Trøndelag.
Da storebroren omkommer i en ulykke, må Jørgen overta rollen som odelsgutt. Dyra kan ikke vente, jorda kan ikke vente, og Jørgen blir bundet til jorda og dyra og arven fra generasjonene før ham. For odel er ikke noe valg, det er en plikt og et privilegium.
Romanen Heim er en sterk og gripende historie om gårdsdrift gjennom flere slektsledd, og om forsoning med livet, sånn som det ble.
Jeg har ikke lest noe av Anders de la Motte enda. Jeg har to av hans bøker i hylla, Memorandom og Ultimatum. De to bøkene har handling lagt til Stockhol. Sensommer som ble utgitt i år og Høstdåd som kommer nå, har derimot handlingen lagt til landsbygda, der Motte selv vokste opp. Det er de to første i en planlagt serie på 4, men de kan leses frittstående i følge forfatteren selv, som var morsom å høre på.
Jeg gleder meg til å ta fatt på disse bøkene. Det kan til og med hende de er så heldig at de får bli med en tur på ferie, om en måneds tid, for dette er bøker som både jeg og gubben liker å lese. Han leser mest krim, så jeg må passe på å fore han med bøker også.
Det første vi gjør når vi kommer på ferie, er å finne en hylle der vi stabler opp bøkene vi har med, for vi elsker å sitte i skyggen i varmen, med noe godt å leske oss med, hver vår bok og bare nyte livet. Et vennepar av oss som var på på sydenferie, lo godt, når de passerte herr og fru Tokle, på utekafeen utenfor hotellet, begge helt oppslukt i bøkene sine og så ikke at vennene passerte. Men nå skal vi jo på Cruise igjen, denne gang Karibien, så da står opplevelsene i tur, så det spørs hvor mye tid det blir til å lese.
Så kom Simon Stranger på scenen og fortalte om sin bok, Leksikon om lys og mørke. Han forteller en fascinerende historie om hvordan hans jødiske svigerforeldre ender opp med å bosette seg i huset der Rinnan holdt til under krigen.
Hentet fra bak på boken:
Hva fikk den beskjedne skomakersønnen Henry Rinnan til å bli en av norgeshistoriens mest forhatte skikkelser? Og hvorfor skulle en jødisk familie velge å flytte inn i hovedkvarteret til Rinnan etter krigen, i huset som ble stående som selve symbolet på ondskap?
Da forfatter Simon Stranger får vite at hans kones familie har bodd i huset der Rinnanbanden holdt til, det beryktede Bandeklosteret, begynner han å grave frem historien til Komissar-familien, både de som overlevde, og de som ble drept. Arbeidet stiller ham overfor menneskeheten på sitt mørkeste, og romanens nedslag i livet til Henry Rinnan viser hvilke konsekvenser ydmykelser, utenforskap og sinne kan få. Samtidig vokser en annen fortelling frem, om overlevelse, samhold og hvordan leve videre.
Jeg ser at boken får veldig gode omtaler og jeg gleder meg til å lese den. Den er nok både trist og fin på samme tid.
Men som jeg så spøkefullt skrev på intagram, så kunne jeg tenkt meg å putte Simon Stranger i veska og ta han med hjem, så han kunne lese nattahistorier for meg, for han leser så nydelig fint. Når jeg selv skriver noen av mine innlegg, er jeg som i en rytme når jeg skriver. Ordene danser ned på tastaturet og slik var det for meg, når Stranger leste. Nydelig å høre på.
Den er lettlest, fri for blodige detaljer for de som ikke liker det.
Likevel begynner det å bli litt reprise i handlingene hans, uten at jeg skal røpe noe om den.
Selv om man forstår hvordan det ikke henger sammen, er det umulig å forstå hvordan det henger sammen.
Derfor blir man holdt på pinebenken til de siste sidene slik det skal være i en krimroman.
Alle som elsker krim, bør lese de tre bøkene Bjørk har skrevet. For meg er den første aller best. Det henger en engel alene i skogen. Skulle jeg måtte velge, ville jeg nok også valgt den andre, Uglen, før den siste, men det er egentlig flisespikkeri, for de er gode alle tre.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Vigmostad og Bjørke sine sider og de har sponset boken,
Det er jul. En eldre mann sitter i bilen sin på vei over fjellet. Han får plutselig øye på noe i mørket der fremme, og får med nød og neppe stoppet. I snødrevet foran ham står en liten gutt. Blå på leppene. Med et rådyrhorn på hodet.
Fjorten år senere blir en ung jente funnet død i et fjellvann, ikke langt unna. Jenta er kledd som en ballettdanser. Ved bredden står et fotoapparat. I lyngen ved vannkanten ligger en side fra barneboka Brødrene Løvehjerte.
Mia Krüger jages fortsatt av tvillingsøsterens død. Holger Munch har vært ute i permisjon for å ta seg av datteren. Sammen dras de inn i denne merkelige og intrikate saken, fast bestemt på å finne en snarlig løsning. Men lite vet de.
Om hva som snart skal møte dem.
Samuel Bjørk er pseudonymet Frode Sander Øien bruker på sine krimromaner. Hans første krim, Det henger en engel alene iskogen (2013), vakte stor oppsikt internasjonalt og er solgt til 30 land. Boken ble nominert til Bokhandlerprisen i 2013, og var hovedbok i Sveriges største bokklubb i 2014. Oppfølgeren Uglen ble også en bestselger i en rekke land. Frode Sander Øien har også utgitt romanene Fantastiske Pepsi Love og Speed til frokost.
Jeg så noen her en dag anbefalte Søsterklokkene, inne på en av bokgruppene. Noen ville vite hvorfor den var bra.
Vedkommende hadde vansker med å svare, det ble svart at det var en god og lærerik bok, ikke noe mer enn det. og jeg forstår det.
Dette er en virkelig bra bok, en stor roman, men det er vanskelig å sette ord på hva som er så bra. Det er så mye, det er faktisk alt, hele fortellingen, men likevel føler jeg at jeg mangler ordene.
For det første er det en historie av de sjeldne, ikke en det går flere på dusinet av. Det er en ordentlig gammeldags roman, som jeg bruker å kalle det. En slik historie som ofte ble skrevet i bøker i gamle dager.
Språket er svært vakkert. Mytting bruker nydelige bilder, når han skriver. Det er som om ordene danser frem fortellingen.
Handlingen er lagt til en bortgjemt bygd i Gudbrandsdalen. Fortellingen er inspirert av gamle lokale sagn.
En ny prest kommer til bygda i 1879, og han selger stavkirken til Tyskland for å få penger til å bygge en ny og større kirke. Den må derfor plukkes ned og en tysk arkitektstudent blir sendt, for å tegne kirken, så de vet hvordan de skal sette den opp igjen.
Det er en historie fra gammel tid og språket er deretter.
Dette er virkelig en roman av de sjeldne. En du kan ha i bokhyllen i årevis, en som går i arv. Den kan leve til evig tid, akkurat som Søsterklokkene, klokkene som hang i den gamle stavkirken i Butangen.
Jeg kunne skrevet og skrevet om handlingen i boken, det er så flott satt sammen det hele, men jeg overlater det til de heldige som enda ikke har lest den.
Anbefales på det varmeste og jeg hyller Lars Mytting som klarer å skrive så innmari bra. En av de beste norske forfattere vi har i dag, det er helt sikkert.
Svøm med dem som drukner terningkast 5. Jeg tar frem terningkast 6 for Søsterklokkene og jeg som ikke bruker å gi terningkast til og med.
Sitat:
Selv om det var høysommer, syntes han å kjenne en isnende trekk bevege seg rundt sengen, lufta kom i blaff, som vingeslagene til en høyreist, kald skapning. Sengeteppet hans kjentes grovere, de små hårene fra ullgarnet krbilet mot huden hans, tynne og søkende som insektbein.
Sitat:
Når isen la seg på Løsnesvatnet, var det bare å dure på over is og myrer, strake veien til nedoverbakkene mot Fåvang. Derfor gikk folkelivet også i halvårstakt. Vinteren var tiden for å besøke andre, avtale giftermål, handle plogjern og krutt. Noen lengtet annetsteds, men de som hadde vært på dette annensteds, kunne fortelle at folk drev med det samme også der, kanskje på en litt annen måte, men ikke slik at den måten var mer verdt. Utsikter fantes ikke til annet enn slit, og slit kunne de like godt finne hjemme og utstå blant slekte og kjente.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Gyldendal og de har også sponset boken.
Så lenge folk kunne huske hadde Søsterklokkene ringt over det trange dalføret, med en klang så malmfull og kraftig at klokkeren ble døv etter bare tre messer. Klokkene ble støpt til minne om tvillingene Halfrid og Gunhild Hekne, som var sammenvokst fra hoftene og ned. Det hvilte alltid noe større over søstrene, som om de tilhørte en annen og mektigere verden, og en av billedvevene de lagde, ble sagt å vise fremtiden.
I 1879 flytter en nyutdannet prest inn på prestegården, der nittenårige Astrid fra Hekne gjør tjeneste. Fra Tyskland kommer en fremmed mann med vidløftige planer. Den gamle stavkirken som har huset klokkene går uvisse tider i møte, og snart utsettes bygda for brå skiftninger og ubøyelige viljer. Søsterklokkene er en rik fortelling om gammel tid som brytes mot nye ideer, om mørkt slit og solvarme steiner, om to kirkeklokker med overjordisk klang og evigheten som horisont.
Den tar for seg hvordan vi kan forbedre livet vårt ved å leve etter fire regler og de reglene skal slett ikke være så vanskelig å leve etter. Jeg er allerede langt på vei i forhold til jeg var for noen år siden og du verden så mye bedre jeg har det med meg selv.
Men som mennesker er vi jo ikke ufeilbare, så vi trenger nok å trene, men om vi ikke klarer det helt, er det likevel bra det vi greier å få til.
Regel 1. Vær ren i ord.
Ordene har enorm makt over oss. La oss tenke oss at du har pyntet deg til selskap og synes du er fin. Så sier samboer, skal du gå i den der? Litt sånn nedlatende. Hva gjør det med oss. Vi blir usikre. Neste gang vi skal pynte oss, tenker vi tilbake på situasjonen og til slutt ender vi opp med aldri å føle oss vel, for vi blir redde for hvordan andre ser oss.
Hvordan vi bruker ordene er så viktig, både overfor andre, men også overfor oss selv. Vi har så lett for å dra oss selv ned med tankene våre.
Dette er jo noe jeg har skrevet mye om her i bloggen også. Husk at alt du sier og gjør påvirker noen,deg selv eller andre. Så ha en bevisst holdning til det du gjør og det du sier.
Sitat:
Hvis vi sammenligner den menneskelige hjerne med en datamaskin, kan vi si at sladder tilsvarer et datavirus. Et datavirus er et stykke porgramming som er skrevet i det samme programmeringsspråket som alle andre datakoder men i ond hensikt. Koden sniker seg inn i programmet på datamaskinen når du minst venter det og stort sett uten at du legger merke til det. Når koden er kommet inn, virker ikke datamaskinen som den skal eller den virker ikke i det hele tatt. Kodene blander seg og gir så mange motstridende beskjeder at maskinen ikke lenger gjør det den skal.
Sladder virker på akkurat samme måte.
Regel 2. Ta ikke noe personlig
Ja, hadde du levd etter den regelen, da ville du kastet ordene til samboeren og gått ut med hevet hode, stolt av deg selv.
Det er så lett for å ta ord personlig, men ikke noe av det andre sier eller gjør, har egentlig med deg å gjøre, det har kun med dem selv å gjøre. De får ut det de har inni seg og de gjør det på deg. Derfor kan du ikke ta det inn over deg.
Sitat:
Du er aldri ansvarlig for andres handlinger, du er bare ansvarlig for deg selv. Når du virkelig forstår dette og nekter å ta ting personlig, blir du ikke lett såret av andres skjødesløse kommentarer eller handlinger.
Regel 3:La være å forutsette ting
Jeg tenker ofte på det når folk er sure fordi de gir og så får de ikke takk tilbake. Da tenker jeg at gir du for å få takk, da gir du av feil årsak. Du skal gi fordi det er sånn du er og du skal ikke gi for å få noe tilbake. Ja, selvfølgelig er det vanlig høflighet og takke når man får noe. Men hvis man forventer det og ikke får det, ja da gjør det noe ved en. Tenk derfor heller at du gir og du får, men du får på andre måter tilbake. For når du gir, da sender du ut gode energier og de energiene trekker til seg mer av det gode og da vil du få et bedre liv. Gir du for å få, da føler du at du gir fra deg noe og da vil det tappe deg for energi.
Sitat:
Vi trenger ikke å rettferdiggjøre kjærligheten. Enten er den der, eller så er den ikke der. Ekte kjærliget er å godta andre mennesker som de er uten å forsøke å forandre dem. Hvis vi forsøker å forandre dem, betyr det at vi egentlig ikke liker dem.
Regel 4:
Gjør alltid ditt beste
Gjør du ditt beste,kan du ikke mer gjøre. Og husk at det som er ditt beste i dag, kan være annerledes i morgen. Man kan ikke sette en mal og tro at den gjelder livet ut. Er man syk, må man fire på kravene til hva som er vårt beste.
Sitat:
Så hvis du faller, må du ikke bebreide deg selv. Gi ikke dommeren i deg, gleden av å gjøre deg til offer.
Sitat:
Bryter du en leveregel, kan du begynne på nytt i morgen og dagen etter. Det er vanskelig i begynnelsen, men for hver dag blir det lettere og lettere.
Jeg syntes dette var en fin liten bok. Selvfølgelig er det ikke lett å følge disse reglene men bare det å øve seg på dem, gjør veldig godt.
Være forsikitig med hva man sier om andre, litt forsiktigere med å dømme, å tro at man vet bedre før man har gått i andres sko. Jeg går selv lett i den fellen.
Å ikke la seg såre av andres ord, er jeg blitt mye flinkere til, de siste årene, for jeg har øvd på det. Jeg kan ikke dømme meg selv ut fra hva andre mener. Jeg må gjøre det som er riktig for meg.
Denne boken anbefales og det ble derfor en kombinasjon i dag av bokblogg og vanlig Lillasjelblogg, da boken omhandler temaer jeg ofte skriver om.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra forlaget Lille Måne og de har også sponset boken.
I De fire leveregler klarlegger don Miguel Ruiz de selvbegrensende holdningene som fratar oss livsgleden og skaper unødig lidelse. Vær ren i ord, ta ikke noe personlig, la være å forutsette ting og gjør alltid ditt beste. Disse tilsynelatende enkle, men svært virkningsfulle leveregler, er basert på gamle toltekernes visdom. De fire leveregler kan raskt omskape livet ditt til å bli en opplevelse av frihet, ekte lykke og kjærlighet!
Forfatteren bak Hotellet på hjørnet av bitter og søt, har gjort det igjen, skrevet en nydelig roman om et trist tema. Romanen er bygget på en sann historie. Den vil varme deg i dypet av din sjel, står det bak på boken og det gjorde den sannelig.
Det er en sånn bok som når du har lest noen linjer, er det som du synker enda lengre ned i stolen og det unnslipper det et takknemlig sukk av lykke fordi du vet at du står foran en nydelig leseopplevelse og du kjenner deg så lykkelig fordi du er en av de som elsker å lese og som har alle de følelser som skal til, for å nyte opplevelsen.
De gikk i timesvis, Og Yung måtte ta to skritt med de små beina for hver av deres ene, og han strevde for å holde følge. De var som en sideelv av tristhet som rant sammen til en stadig større strøm av flyktninger, som ble til en flom av menneskeheten, på vei bort fra lyden av torden fra skyfri himmel.
Sideelv av tristhet, han skaper sånne vakre bilder med ordene sine.
Men han har også humoristiske betraktninger:
Sitat: Enn så lenge var flere av Gibson-jentene atskillig mindre ivrige på å bli kjørt i bil. De hadde lest artikler i respektable magasiner om den kjensgjerningen at det å kjøre i så høy hastighet – så fort som tretti kilometer i timen – faktsisk kunne utløse psykiske lidelser, nervøs eksaltasjon og problemer med blodomløpet hos kvinner. Andre artikler igjen satte spørsmålstegn ved hvorvidt det var anstendig at en mann og en kvinne kjørte sammen i en automobil.
Eksaltasjon var et fremmedord for meg: Eksaltasjon, sinnsstemning preget av overdreven lystighet, ekstatisk glede og optimisme langt utover det som er vanlig for en person.
Og har du ikke lest Jamie Fords tidligere utgivelser så anbefaler jeg de. Hotellet på hjørnet av bitter og søt er best synes jeg, men jeg likte også godt den som het Sanger til Willow Frost, men ble omdøpt til Den kinesiske sangerinnen.
Jeg gleder meg allerede til Jamie Fords neste. Og er litt trist fordi jeg må si farvel til Ernest og Gracie.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Gyldendal, som også har sponset boken.
For tolv år gamle Ernest Young virker det som en gave da en veldedig forening lar ham få dra på verdensutstillingen. Men det er ikke lenge han rekker å glede seg over de eksotiske utstillingene, fyrverkeriene og pariserhjulene før han forstår at det faktisk er han som er premien. Den foreldreløse, halvt kinesiske gutten oppdager til sin forskrekkelse at han skal loddes ut «en sunn gutt til et godt hjem». Velgjørerne hadde imidlertid ikke regnet med at det var byens bordellmamma som skulle trekke vinnerloddet.
En hjertevarm roman inspirert av den sanne historien om en tolv år gammel gutt som ble loddet ut som premie på verdensutstillingen i Seattle i 1909. Jamie Ford byr på et fargerikt persongalleri, fascinerende historiske skildringer og tanker om moral, raseforhold og kultur som gir en dypt berikende leseopplevelse.
Jeg startet måneden ganske så kriminelt. Først måtte jeg hente inn igjen Chris Tvedt. Han hadde beklageligvis kommet litt i glemmeboken, men det skal aldri skje igjen. for begge bøkene jeg leste denne måneden var kjempespennende.
Den som forvolder en annens død er den sjette av bøkene om forsvarsadvokal Mikael Brenne.
Tvedt må være en av Norges beste krimforfattere, jeg kan ikke forstå noe annet. Han skriver virkelig bra og ikke noe bloddryppende krim heller, bare spenning fra første til siste side.
En tidligere voldsdømt rockemusiker, som nå opplever suksess som forfatter, blir dømt for drap på sin litterære mentor. Forsvarsadvokat Mikael Brenne får saken. Aldri still et spørsmål hvis du ikke kjenner svaret, det er regel nummer en i retten. Mikael Brenne trodde at det verste som kunne skje hvis han glemte den regelen, var å tape. Han tok feil. Å tape en rettsak er ille, – å tape livet er mye verre.
Jeg gikk så rett over på den nyeste, altså den sjuende om Mikael Brenne og den var nesten enda bedre. Det var vanskelig å legge den fra seg så det gikk raskt noen sider. Jeg mistenkte nok alle som i det hele tatt var nevnt ved navn og jeg var fornøyd med at jeg hadde også tenkt tanken som var riktig, selv om jeg ikke hadde forstått alt. Er det ikke derfor vi elsker krimbøker? Det er jo så moro å gjette på hva som skjedd.
Heretter skal ikke noen Mikael Brenne bøker gå meg hus forbi. Det er helt sikkert. Det er nok ganske sannsynlig at jeg også henter opp hullene i leselisten i serien om Edvart Matre også, den andre hovedpersonen til Tvedt.
Da Magnus Sandtorv rømmer fra sikkerhetsavdelingen på et psykiatrisk sykehus i Bergen, går alarmen. Magnus er psykotisk og farlig. Han ble sperret inne fordi han på bestialsk vis drepte sin egen bror, og har truet med å drepe resten av familien. Politiet rykker ut, men da de kommer frem til familiegården, er det for sent. Både faren, moren og søsteren er myrdet med kaldt blod. Ingen er i tvil om hvem som er morderen, heller ikke advokat Mikael Brenne, som blir oppnevnt som forsvarer for Magnus. Selv om saken er både tragisk og grotesk, byr den ikke på mange juridiske utfordringer. Det er bare noen små, uvesentlige spørsmål som må avklares før saken kan få sin avslutning, tenker Mikael.
Siden jeg allerede var i det kriminelle hjørnet, fortsatte jeg med Knokkelgraven av Simon Kernick.
Dette var derimot en bok jeg ikke likte så godt. Den grep meg aldri og jeg ble ikke noe glad i etterforskeren Ray Mason og heller ikke hans medhjelper Tina Boyd. Det er nå en gang sånn at hovedpersonen må interessere oss og denne gangen ble jeg ikke det.
Jeg husker Henning Mankell fortalte at etter at Wallander fikk sukkersyke, begynte han å selge flere bøker. Hovedpersonen måtte ha trekk som folk kjente seg igjen i, sa han. Og det var ikke noe ved Ray Mason, jeg kjente meg igjen i.
Og når jeg ikke er helt fornøyd henger jeg meg opp i detaljer som jeg ikke legger merke til i bøker jeg liker. Hvorfor skal jeg få forklart at nå er det en tredjedel vin igjen i en flaske, foreksempel, når det ellers ikke har noe betydning for historien. Mange sånne detaljer, som var helt unødvendig.
Sitat:
De var antagelig midt i tjueårene, begge lignet studenter og hadde klær fra bruktbutikken.
Lignet studenter og hadde klær fra bruktbutikken, hvordan ser du det liksom fordi om et par sitter og drikker kaffe? Og jeg synes det var mye vold i boken også som var helt unødvendig, blant annet detaljert hvordan folk blir banket opp.
Men for all del jeg ser at den har fått veldig mange gode omtaler, så det er helt sikkert andre som liker den godt.
Bildet er hentet fra Goliat forlag, som også har sponset boken.
Teksten under bildet er hentet fra Bokklubben
En ung kvinne forsvinner sporløst mens hun er på backpacking i Thailand i 1990. Nesten 30 år senere blir kvinnens benrester funnet på et engelsk jorde, og i løpet av få timer blir kjæresten som meldte kvinnen savnet for alle disse år siden funnet drept. Så begynner jakten på å oppklare mordene som tar politietterforsker Ray Mason og privatdetektiv Tina Boyd inn i en mørk og fryktinngytende verden av korrupsjon og dødelige hemmeligheter, der mord er hverdagskost, og der ingen kan føle seg trygge. Noen forbrytelser kan kreve en livsalder for å hevnes.
Så var jeg lei krim og måtte ha noe helt annet.
Arto Paasilinna, Den klønete skytsengelen
Jeg har ikke lest noe fra Paasilinna før, men han har skrevet mange bøker og jeg var spent på å lese noe fra han.
Men jeg er veldig skeptisk til bøker med humor, for jeg bruker å være en dødskjedelig leser som det skal noe til å more.
Jeg ble gledelig overasket for jeg koste meg og humret og lo av den stakkars klønede skytsengelen som gjorde så godt han kunne.
Boken handler om den klønete skytsengelen, den nylige avdøde religionslæreren, Suvo Auvinen. Først blir han sendt på skytsengelkurs før han så får sin egen person på passe på. Jeg humret meg gjennom boken, 188, sider. Han mente jo så godt med det han prøvde å få til, men oppgaven som skytsengel var ikke så enkel og gang på gang, ble det bare trøbbel av de tapre forsøkene hans på å gjøre godt.
En bok kun til underholdning, lun, god humor og for finnene er den nok enda morsommere for de kjenner seg nok mye igjen på det han beskriver i boken.
Liker du humoristiske bøker, kan jeg anbefale denne og kommer jeg over flere bøker av Paasilinna på salg, blir de nok med hjem.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Aschehougs sider. Jeg har kjøpt boken selv.
En solfylt dag samles fem hundre engler i Kerimäki kirke for å gjennomføre det årlige grunnkurset for skytsengler. En av kursdeltakerne er den nylig avdøde religionslæreren, Sulo Auvinen. Som menneske har han vært en ganske klumsete type, som engel er han en staselig åpenbaring: Vingebredden er på hele ti meter. Men han er ikke blitt mindre klønete, og man bestemmer raskt at han skal tildeles en lettbeskyttet person.
Valget faller på Aaro Korhonen som nettopp er blitt den lykkelige eier av en kafé i Helsinki. Allerede på vei til mennesket han skal beskytte, klarer imidlertid den velmenende skytsengelen å få vingene sine inn i en høyspentledning. Korhonen er lykkelig uvitende om beskyttelsen han får, og hvordan den skal komme til å rote til livet hans.
Camron Wright, En lykkens dag
For meg var det en lykkens dag, å få lese denne boken. Det var den vakreste leseopplevelsen jeg har hatt på lang tid. Jeg har lest mange sterke bøker i år, men denne er både sterk og trist og god og full av håp, på samme tid. Jeg smilte og jeg gråt om hverandre.
Det er ingen feelgood dette, bare så det er sagt. Det handler om en familie som bor på Stung Meanchey, den største søppelfyllingen i Kambodsja. Den er nå stengt av myndighetene som har anlagt en ny søppelfylling, men der er det forbudt å bo.
Vi følger delvis en virkelig historie, men også ispedd forfatterens historie om læreren Sopeap.
En terningkast 6 bok for meg dette og inn på listen over favorittbøker.
For en mer omfattende omtale med bilder av familien kan du lese omtalen her:
For Ki Lim og Sang Ly er hver dag en kamp for å overleve. De bor på Stung Meanchey, den største kommunale søppelfyllingen i Kambodsja, og livnærer seg ved å plukke søppel som kan selges videre.
Som om ikke livet var vanskelig nok, må de også bekymre seg for sitt kronisk syke barn, Nisay, og utgiftene til dyr medisin som ikke virker.
Når det ser som mørkest ut, oppdager Sang Ly at den gretne kvinnen som kommer og krever inn husleia har en stor hemmelighet. Hemmeligheten setter i gang en bølge av hendelser som vil endre livet til alle som blir truffet av den.
En lykkens dag er en fortelling om håp, om én kvinnes kamp for å redde sønnen og en annen kvinnes mulighet til forsoning.
Eowin Ivey, Den glitrende snøen ved verdens ende
Dette er forfatteren bak den vidunderlige historien Snøbarnet.
Dette er en helt annerledes historie, da den er basert på virkelige hendelser, en ekspedisjon til Alaska i 1885.
Vi får følge flere historier i denne boken. De som er på ekspedisjonen og de som venter hjemme, samt historien til Walt og Josh som brevveksler om den historiske samlingen av brev og gjenstander fra den tiden.
Jeg brukte mange sider på å komme inn i boken, for datoene er så springende. Diverse brev, annonser fra aviser, osv, dukker plutselig opp med en helt annen tidsangivelse, så man må holde tunga beint i munnen. Forfatteren tar nemlig for seg alle de tingene som Walt sender til Josh for at han skal gå gjennom de for arkivering.
Med bare en liten gruppe menn leder Allen Forrester en ekspedisjon inn i det utemmede og uoppdagede Alaska. Året er 1885 og alle tidligere oppdagelsesreiser til Wolverine River har endt med tragedie. Allen og hans menn visste de kom til å oppleve sult og fare, de var mindre forberedt på at grensen mellom menneske og villdyr, mellom levende og døde, ikke var så klar som de trodde. De var ikke forberedt på følelsen av å trues på livet av en større mystisk kraft.
Samtidig møter Allens unge gravide kone, Sophie, sine egne utfordringer. I løpet av ett skjebnesvangert år kjemper paret på hver sin kant for å kunne forenes igjen.
Sannhetene Allen og Sophie oppdager i sin kamp for kjærligheten, forandrer livenes deres for alltid! De endrer også livene til dem som leser brevene og dagbøkene deres lenge etter at de selv er borte…
Da var jeg klar for litt krim igjen og denne gangen helt tilbake til Kristiania, år 1900.
Aurstad & Westberg, Djeveldansen
Dette var moro, hvis man kan kalle brutale mord moro da, men slik er det jo med krim. Det er ikke feelgood liksom, vi elsker jo spenningen og mysteriet.
Og det var så annerledes å gå så langt tilbake i tid. Jeg likte denne boken veldig godt og kommer til å lese de neste også. Det skal vel mye til for at ikke de to første forfatterne har skrevet, også skal komme på hyllebesøk hos meg.
Omtale med bilder og sitater, men røper aldri handlingen:
Hvit slavehandel, dekadent livsførsel og en lystmorder på tokt. Ingen skal si det bare var hyggelig i Oslo før i tida.
Fascinerende personer, eksotiske miljøer og et plott som vil holde deg limt til sidene: La Djeveldansen lede deg inn i Kristianias farligste miljø.
Året er 1900, og Kristiania rammes av flere drap der likene er ille tilredt. Fullmektig Theodor Wulfsberg og hans betjent Bernt Nystuen frykter at Kristiania står over for en lystmorder som Londons Jack the Ripper.
En særegen tatovering leder etterforskerne til et miljø med utspring i Berlins dekadente kunstnerkretser. Motivkretsen er mørk og dristig, og snart avdekkes også forbindelser til en kynisk underverden. Djeveldansen er i gang.
Så om det ikke var nok djevelskap gikk jeg over til Uglen av Samuel Bjørk. Dette fordi det jo er kommet en helt ny bok, Gutten som elsket rådyr. Den boken ligger her og hopper etter å bli lest. Den hoppet ut av lesekøen og inn i stuen, men ble forbigått underveis av Jamie Ford, men snart kan jeg ikke vente lenger.
Uglen var for meg like spennende som Det henger en engel alene i skogen, den første av Samuel Bjørk. Detaljmessig er det nok fortsatt noe å pirke på, men jeg er nå sånn at fenger boken meg, ja da driter jeg i detaljene så det gjorde jeg. Jeg slukte alle 500 sider på en,to, tre og nå grugleder jeg meg til neste.
For dere som enda ikke har lest Samuel Bjørks bøker, så har dere noe å glede dere til, eller gruglede for de er noe ekle også, særlig når det er barn involvert.
Sandefjords rikeste skipsreder ligger for døden. Han har én betingelse før eldstesønnen arver formuen: Urent blod skal ikke blandes i slekten – sønnen får ikke gifte seg med noen med barn fra før. Men hans utkårede har både en sønn på to og en datter på fire.
Barna sendes bort og paret vies i hemmelighet, men ekteskapet blir kort, dystert og blodig. Flere år senere vender søskenparet tilbake. Når en ung kvinne blir funnet drept, i en makaber stilling og overstrødd med fuglefjær, begynner noen å se sammenhenger tilbake til en annen tid. Etterforskerne Munch og Krüger er overhodet ikke forberedt på ondskapen de blir konfrontert med i saken.
Uglen er andre bok i serien om Holger Munch og Mia Krüger.
Lars Saabye Christensen, Byens spor
Da har jeg lest første bind i det som skal bli en trilogi, Byens spor. Den neste boken er også utgitt og heter Byens spor, Maj.
Maj er en av hovedpersonene i boken. Hun og mannen Ewald og sønnen Jesper.
Handlingen er lagt til Oslo, fra etter krigen 1947.
Vi følger også arbeidet til de lokale Røde kors foreningene. Morsomt å se hva alt kostet den tiden.
Dette er en hva jeg vil kalle, en fin fortelling. Det er koselig lesestoff, nostalgisk og det er nesten så vi både lukter og smaker av byens spor i boken. Det er hverdagslivet som er skildret og boken er mesterlig skrevet. Anbefales og jeg gleder meg til neste.
Dette er boken for de som liker vanlige, gammeldagse romaner, fine fortellinger
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Cappelen Damm, men boken er en gave fra en venn, ikke sponset.
Byens spor er første bind i en trilogi, og vi befinner oss på Oslo vest rett etter krigen der vi møter Ewald og Maj Kristoffersen med deres sønn Jesper. Ewald jobber i et reklamebyrå som får i oppdrag å lage kampanjen i forbindelse med Oslos 900-årsjubiléum og Maj engasjerer seg i Røde kors.
Bli med når vi legger øret inntil konkylien og lytter: Hør lyden av Oslo. Se gatene som binder den sammen, se menneskene som bor i dem. Se Ewald og Maj, se slakteren, se legen, hør hyggepianisten på Bristol, høre telefonen ringe hos fru Vik i etasjen over. Se Maj gå på møte i Røde Kors, hør glassen klirre på Bristol. Høre lyden av hvinende bremser.
Da tok jeg fatt på en debutant Lisbeth Pettersen, La meg ikke huske.
Ideen er kjempebra, men for meg ble den bare ikke spennende. I likhet med Knokkelgraven, ble det for mange detaljer jeg ikke hadde bruk for, for mange gjentagelser av trivielle ting, for å få tiden til å gå liksom. Når tre menn er innesperret sammen uten å vite om de overlever og om de har mat nok, da venter jeg litt mer desperasjon liksom, enn å høre at de koker kaffe og går på do.
Kunne vært en høydare dette, hvis den bare var litt mer gjennomarbeidet. Når man leser en krim og ikke bryr seg om hvem som blir drept osv, da blir det ikke spennende nok.
Men igjen ser jeg at mange legger ut gode omtaler og synes den er kjempespennende og jeg vil nok også lese hvis Lisbeth Pettersen gir ut flere bøker, for hun er på vei, det tror jeg på.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Juritzen som også har sponset boken
La meg ikke huske
Lisbeth Pettersen
KLIMAFORSKER NINA BERGER, 41 år, våkner på Ullevål sykehus med hukommelsestap etter en kollisjon. Når hun kommer hjem, finner hun leiligheten endevendt, men ingenting er stjålet.
Tre menn blir bedøvet, kidnappet og våkner opp innestengt i en kjeller. Christian Falchner og Georg Moen er finanstopper, Bjørn Gran er sjef for oljeselskapet Noroil.
Vil Nina få hukommelsen tilbake slik at hun kan stå opp mot det som truer henne? Vil de tre mennene i kjelleren bli reddet?
LA MEG IKKE HUSKE er en thriller med høyt spenningsnivå, en sterk kvinne og en truet maktelite. Denne thrilleren vil overraske deg.
Jeg begynte så på den 900 sider, Jordens arvinger av Ildefonso Falcones, oppfølger til Havets katedral, men så dukket Jojo Moyes, Jenta som ble igjen, opp i postkassa og alt annet måtte vike.
For meg har virkelig Moyes steppet opp som en av de beste feelgoodforfatterne. Ja dette var nesten ikke feelgood heller, for her får vi høre fra første verdenskrig i Frankrike når tyskerne invaderer en liten landsby.
Romantikk ja, men ikke hele boken med hjerte og smerte, akkurat passe til at jeg slukte den. Jeg kan jo ikke fordra når det blir for søtt.
Den satt som et skudd her hos meg fra første side, så falt den litt når det ble litt smerte, hjerte, men det var bare noen sider og så tok spenningen seg opp igjen og slutten var ikke mulig å forutsi egentlig. Det var en overaskelse.
Kjempebra skrevet Jojo Moyes, for meg, var den bedre skrevet enn Et helt halvt år, der temaet bar boken. Her er hele boken bra, synes jeg. Så gikk den helga.
Da er det tilbake til Jordens arvinger, men den er så tykk at jeg må lese litt annet også. Det er Kjærlighet og andre trøstepremier, Jamie Ford og jeg sukker henført av leseglede allerede etter første side , men kommer tilbake til de.
Ny, gripende roman fra Norges mestselgende forfatter: Jojo Moyes
Hva skjedde med jenta som ble igjen?
Allerede før hun har fylt 30 år, har Liv Halston opplevd å finne sitt livs kjærlighet, for så brått å miste ham. Det eneste hun sitter igjen med, er minnene, en stadig voksende bunke med regninger og sin aller kjæreste eiendel: et vakkert, gammelt portrett av franske Sophie, kalt Jenta som ble igjen.
Det er før politimannen Paul ramler inn i livet hennes, og Liv igjen øyner håp om en positiv fremtid. Men da alt hun holder fast ved plutselig står i fare for å bli tatt fra henne, må hun kjempe sitt livs kamp for det hun har kjært.
Gjennom maleriet Jenta som ble igjen blir to unge kvinner, skilt av et århundre, forent i sin indre styrke og tro på kjærligheten.
Ja, hva skal man si. Et helt halvt år, var en veldig bra bok, på grunn av det alvorlige temaet den tok opp. Utenom det så var det mest en kjærlighetsroman. Etter deg og Fremdeles meg, oppfølgerne til Et helt, halvt år, var jo enda mer feelgood. Lettlest underholdning uten de store, alvorlige temaene.
Jenta som ble igjen er en helt annen type bok, mye mer kompleks historie, så det er vanskelig å sammenligne de og kanskje trenger vi heller ikke å gjøre det. Jo da romantikken er med her også, men den tar ikke hele boken. Akkurat passe etter min smak. Mye av handlingen og den mest spennende av den, er lagt til første verdenskrig i Frankrike.
Med Jenta som ble igjen, viser Moyes at hun virkelig kan skrive. Jeg er helt hektet fra første stund. Jeg begynner å falle av en bitte liten stund over midten, da romantikken slår til. Jeg er jo livredd for at det skal bli formye hjerte, smerte, men så snur hun igjen og tar oss inn i en thriller uten like, der man må ombestemme seg mange ganger om hva man tror blir sluttresultatet.
For meg er det ikke historien til Liv, hovedpersonen som er mest spennende, men historien til Sophie, kvinnen på maleriet som Liv fikk i bryllupsgave av sin mann David.
Utrolig fengende og veldig bra skrevet bok. Ja, den seiler opp for meg som den beste Jojo Moyes har skrevet.
Wow, denne kommer til å selge bra, det er helt sikkert. Det er jo så mange som er glad i Jojo Moyes bøker og for meg har hun steget flere hakk opp på stigen som gode forfattere med Jenta som ble igjen.
Gled dere, dere som enda ikke har fått lest den. Løp og kjøp eller lån eller lytt eller hva dere måtte ønske og jeg misunner dere nesten, å ikke ha begynt på den enda.
Vil du lese omtalen om de andre bøkene til Moyes, får du linkene her:
Ny, gripende roman fra Norges mestselgende forfatter: Jojo Moyes
Hva skjedde med jenta som ble igjen?
Allerede før hun har fylt 30 år, har Liv Halston opplevd å finne sitt livs kjærlighet, for så brått å miste ham. Det eneste hun sitter igjen med, er minnene, en stadig voksende bunke med regninger og sin aller kjæreste eiendel: et vakkert, gammelt portrett av franske Sophie, kalt Jenta som ble igjen.
Det er før politimannen Paul ramler inn i livet hennes, og Liv igjen øyner håp om en positiv fremtid. Men da alt hun holder fast ved plutselig står i fare for å bli tatt fra henne, må hun kjempe sitt livs kamp for det hun har kjært.
Gjennom maleriet Jenta som ble igjen blir to unge kvinner, skilt av et århundre, forent i sin indre styrke og tro på kjærligheten.
Nina har hukommelsestap etter en bilulykke. 3 menn blir kidnappet og innesperret sammen, med begrenset med mat. Boken var for meg veldig spennende de første 200 sidene, men så dabbet interessen min.
Det ble for mye gjentagende bagateller om dobesøk, dusjing, te og kaffedrikking. Når tre menn er innesperret og ikke vet hvem som har buret dem inne og hvor lenge de blir værende der og om de sulter ihjel, eller om noen kommer og dreper dem, forventer jeg litt mer drama liksom, mer spenning.
Jeg synes det blir for lite spenning med Nina også, noen truer henne på livet, men hva skjer det så?
Jeg skal ikke røpe noe her, men jeg ble rett og slett uinteressert i om hovedpersonene ville overleve eller ei og det er ikke en god ting når man leser en bok.
Men ideen er kjempebra den, så kanskje det bare mangler litt regi og litt mer bearbeiding, så ville det vært en kjempespennende bok for meg.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Juritzen som også har sponset boken
La meg ikke huske
Lisbeth Pettersen
KLIMAFORSKER NINA BERGER, 41 år, våkner på Ullevål sykehus med hukommelsestap etter en kollisjon. Når hun kommer hjem, finner hun leiligheten endevendt, men ingenting er stjålet.
Tre menn blir bedøvet, kidnappet og våkner opp innestengt i en kjeller. Christian Falchner og Georg Moen er finanstopper, Bjørn Gran er sjef for oljeselskapet Noroil.
Vil Nina få hukommelsen tilbake slik at hun kan stå opp mot det som truer henne? Vil de tre mennene i kjelleren bli reddet?
LA MEG IKKE HUSKE er en thriller med høyt spenningsnivå, en sterk kvinne og en truet maktelite. Denne thrilleren vil overraske deg.
Handlingen er lagt til Oslo, fra etter krigen 1947.
Vi følger også arbeidet til de lokale Røde kors foreningene. Morsomt å se hva alt kostet den tiden.
Dette er en hva jeg vil kalle, en fin fortelling. Det er koselig lesestoff, nostalgisk og det er nesten så vi både lukter og smaker av byens spor i boken. Det er hverdagslivet som er skildret og boken er mesterlig skrevet. Anbefales og jeg gleder meg til neste.
Dette er boken for de som liker vanlige, gammeldagse romaner, fine fortellinger.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Cappelen Damm, men boken er en gave fra en venn, ikke sponset.
Byens spor er første bind i en trilogi, og vi befinner oss på Oslo vest rett etter krigen der vi møter Ewald og Maj Kristoffersen med deres sønn Jesper. Ewald jobber i et reklamebyrå som får i oppdrag å lage kampanjen i forbindelse med Oslos 900-årsjubiléum og Maj engasjerer seg i Røde kors.
Bli med når vi legger øret inntil konkylien og lytter: Hør lyden av Oslo. Se gatene som binder den sammen, se menneskene som bor i dem. Se Ewald og Maj, se slakteren, se legen, hør hyggepianisten på Bristol, høre telefonen ringe hos fru Vik i etasjen over. Se Maj gå på møte i Røde Kors, hør glassen klirre på Bristol. Høre lyden av hvinende bremser.
