Jeg har til gode å ikke like en Anemonebok, så den statistikken håpet jeg fortsatte. Det så ut til å være en bok som er midt i blinken for meg og det var det. Lun humor og koselig. Savnet veldig en solseng i varmen og noe forfriskende i glasset, da hadde det vært perfekt.
Dette er en rolig, avslappende bok, kun til underholdning, men også tankevekkende i forhold til hvordan vi forholder oss til de som er eldre. Ja jeg sier nå det for i forhold til hovedpersonene i denne boken, er jeg jo rene ungdommen, selv om man i noen bøker registrerer at de over seksti er gamle mennesker. Jeg sier som min mor, vi er godt voksne. Her er det ikke veldig vonde historier som det er i mange av de andre feelgood-bøkene jeg har lest, så dette er en bok for de som bare vil slappe av.
«Morsom, rørende og krydret med kloke observasjoner … en kommende klassiker.» Clare Mackintosh, forfatter av Jeg lar deg gå Det er tre ting du bør vite om Elsie. Det første er at hun er min beste venn. Det andre er at hun alltid vet hva hun skal si for at jeg skal føle meg bedre. Og det tredje … må jeg kanskje bruke litt tid på å forklare. 84 år gamle Florence har falt i leiligheten sin på eldrehjemmet. Mens hun ligger der og venter på at hjelpen skal komme, begynner hun å gruble over den nye beboeren. Han har et fremmed navn, men hvorfor ligner han på en prikk på en mann hun kjente som døde for seksti år siden? Dette får fram fjerne minner hos Florence, hendelser både hun og venninnen Elsie for lengst hadde glemt. Nå lurer Florence på om en fryktelig hemmelighet fra fortiden er i ferd med å komme for en dag.
Nå skal jeg lese noen jurybøker i Ulestkonkurransen til Bookis og etter det er jeg klar for denne.
Kristin Harmel, Vingårdens hemmelighet
Leseeksemplar fra Cappelen Damm.
Jeg har lest alle Harmels bøker. Den første, Så lenge det er stjerner på himmelen, er nok fortsatt favoritten. Feelgood er trolig den sjangeren jeg liker aller best, men det må være gode bøker. For meg må en perfekt feelgood, være for det første bra skrevet, helst en historie fra en tid tilbake, den skal være spennende, gripende og ikke være for mye lengsel, hjerte og smerte, for jeg er ikke så glad i for mye romantikk og gjerne basert på virkelige historier. Akkurat nå leser jeg Imogen Kealey, Frigjøringen. Den er helt perfekt. Bra skrevet, basert på en sann historie om en kvinnelig spion i Frankrike under andre verdenskrig, nesten umulig å legge fra seg. Den er også filmatisert. Jeg håper den nyeste Harmel, blir like bra.
Forfatteren bak den internasjonale bestselgeren Der valmuene vokser er tilbake med en dypt rørende fortelling med handling fra champagnedistriktene i Nord-Frankrike under andre verdenskrig.
Champagne, 1940: Inès har nettopp giftet seg med Michel, eier av et velrennomert champagnehus, da tyskerne invaderer Frankrike. Michel begynner å skjule våpen for motstandsbevegelsen, og Inès går i konstant frykt for at de skal bli avslørt. For Céline, den halvt jødiske hustruen til vingårdens chef de cave, er risikoen enda større – det går allerede rykter om at jøder blir transportert østover til en ubeskrivelig skjebne. New York, 2019: Liv Kent har akkurat mistet alt hun eier da hennes franske bestemor uanmeldt dukker opp. Hun inviterer Liv med seg til Frankrike, nærmere bestemt vingården Maison Chauveau, og tar ikke nei for et svar. Liv er skeptisk, men oppdager snart at hennes egen redning kan ligge i nettopp denne vingården.“Kjærlighet og svik, tilgivelse og befrielse kombinert i en mektig fortelling … fantastisk!” Pam Jenoff, NYT bestselgende forfatter av Stjerner over Paris
“Hva er vel bedre enn en fortelling om champagne, hemmeligheter, løgner og historie, fra en forfatter som er så avhengighetsskapende som Kristin Harmel? Ikke gå glipp av denne episke og hjerteskjærende fortellingen fra andre verdenskrig!” Alyson Noël, #1 New York Times bestselgende forfatter av Saving Zoe
Symbolbilde tegnet på bestilling. Ta kontakt hvis du ønsker ditt personlige bilde. Eneste jeg har bruk for er navnet ditt og et profilbilde der jeg ser øynene dine. Lillasjel på Facebook eller SMS 9946 7178
Ja jeg kjefter kanskje ikke, men en moralpreken må til.
Gjerne flere ganger i uken.
Jeg er avhengig av å tenke positivt.
Hvis jeg skal sitte her dag ut og dag inn og fokusere på det negative, ja da blir jeg så psykisk nedbrutt at jeg ødelegger dagene for både meg selv og de jeg er glad i.
Samtidig må jeg åpne ventilene og lufte hvis jeg skal være positiv og glad.
Å fortrenge er ingen løsning.
Det hender nemlig ofte jeg sier til meg selv at jeg er lei.
Jeg tenker på alt jeg har lyst til å gjøre som er ganske så umulig.
Mer aktivitet, gå turer og det å få reise selvfølgelig.
Dagene blir ganske lik her jeg sitter.
Nå går vi også mot vinter, noe jeg absolutt ikke kan fordra.
Både mørket og snø og kulde er ekstra utfordringer for meg.
Ok, så tenker jeg de tankene og at slik har jeg lov til å føle det akkurat nå.
Men når jeg så har fått tømt de ut, de dumme tankene, ja da må jeg snu.
Da må takknemlighetslista frem.
Jeg sender gode tanker til de som sliter med alvorlig sykdom, det gjør ikke jeg.
Jeg sender gode tanker til de som har mistet noen de er glad i.
Jeg sender gode tanker til de som sliter med store smerter hele døgnet, noe jeg også er forskånet for.
Jeg sender gode tanker til alle som bruker dagen for å skaffe seg mat og ikke vet om de finner det.
Jeg sender gode tanker til de som har havnet i klørne rus og avhengighet.
Jeg sender gode tanker til alle som er psykisk syke.
Jeg sender gode tanker til alle som lever i frykt i land med krig og ufred.
Jeg sender gode tanker til alle som lever med vold og overgrep, små og store.
Jeg sender gode tanker til alle som har det vondt.
Når dette er gjort, har det skjedd noe i kroppen min.
Når jeg sender gode tanker, sender jeg healing.
Når jeg sender healing, får jeg healing og da setter jeg i gang gode prosesser inni meg.
Da kan jeg tenke på hvor heldig jeg er.
Varmt hus, skap fulle av mat, stabler med bøker, Internett, venner og familie.
Jeg er av de heldige i verden, veldig heldig, for jeg har det godt.
Da har jeg gitt meg selv dagens moralpreken og kan nyte den nye dagen jeg har vært så heldig å få.
Og i dag skal jeg faktisk bokstavelig talt, bruke alle fargeblyantene mine.
Jeg skal fylle arket mitt med mange nydelige farger.
Jeg må bare innrømme at jeg ikke har lest noen av Helga Flatlands tidlligere romaner, men hadde store forhåpninger etter gode omtaler. Etter å ha lest boken, kan jeg bare bøye meg i støvet. Flatland skriver mesterlig.
Sårt, vondt, menneskelig og tankevekkende.
Men det er ikke noe glad og munter bok, den er faktisk ganske så deprimerende å lese, selv om den er aldri så bra. Jeg leser mange vonde historier men ofte tilhører de historien. Det at dette handler om familie og kreftsykdom, gjør det mye mer nært for det kan jo ramme oss alle. Jeg er glad jeg har lest den, for den er glimrende skrevet, men glad jeg er ferdig med den også, da den gjorde meg veldig trist. Det betyr vel at den var veldig realistisk og sår og gjenkjennende.
Sigrid er lege og bor i Oslo med barn og mann nummer to. Hun har reist fra bygda der hun vokste opp og har et anstrengt forhold til foreldrene sine, og til en oppvekst i skyggen av sin syke far. Anne, Sigrids mor, har investert mye av seg selv for å pleie sin syke mann. Da også hun blir alvorlig syk, må Sigrid ta stilling til roller som skifter, og til spørsmål om tilknytning, forpliktelse og forsømmelse. Hvem har ansvar for hvem i en omskiftelig verden?
Med sin sjette roman befester Helga Flatland sin posisjon som en av de skarpeste observatørene i vår samtid. I Et liv forbi maler hun presise og troverdige menneskelige portretter, med stor psykologisk innsikt. Utgangspunktet er én familie, men romanen gir et konsentrert uttrykk for hva tilværelsen innebærer av historier, liv og død.
Nå skal jeg lese
Joanna Cannon, Tre ting om Elsie
Leseeksemplar fra Anemone forlag
Jeg har til gode å ikke like en Anemonebok, så den statistikken håper jeg fortsetter. Ser ut til å være en bok som er midt i blinken for meg og en som forhåpentligvis bringer det gode humøret mitt tilbake.
«Morsom, rørende og krydret med kloke observasjoner … en kommende klassiker.» Clare Mackintosh, forfatter av Jeg lar deg gå Det er tre ting du bør vite om Elsie. Det første er at hun er min beste venn. Det andre er at hun alltid vet hva hun skal si for at jeg skal føle meg bedre. Og det tredje … må jeg kanskje bruke litt tid på å forklare. 84 år gamle Florence har falt i leiligheten sin på eldrehjemmet. Mens hun ligger der og venter på at hjelpen skal komme, begynner hun å gruble over den nye beboeren. Han har et fremmed navn, men hvorfor ligner han på en prikk på en mann hun kjente som døde for seksti år siden? Dette får fram fjerne minner hos Florence, hendelser både hun og venninnen Elsie for lengst hadde glemt. Nå lurer Florence på om en fryktelig hemmelighet fra fortiden er i ferd med å komme for en dag.
En kranglefant som beskylder alle andre for å være kranglefanter, inspirerte til denne bloggen, for jeg er jo så fascinert av hvordan vi mennesker tenker og reagerer
Jeg leste Alef av Paulo Coelho en gang og der dukket det og opp et par gullkorn
Åndelig fremskritt går ikke alltid hånd i hånd med klokskap, Alef -Paulo Coelho
Kjenner du deg selv
Greier du å se deg selv
Beskylder du alle andre for å ha feil
Veldig mange er opptatt av å se hva andre gjør galt
Meg selv er inget unntak, jeg ser også lettere hvordan andre kan gjøre ting enn hva jeg gjør selv
Det er merkelig at vi aldri lærer dette
Vi greier ikke å finne fred i oss selv hvis vi kun er opptatt av hvordan andre er
Vi må prøve å se hvordan vi selv er
Det er ikke mange av oss som går rundt som noen helgener og er bare snille og gode
Vi må og akseptere at vi har andre sider som vi ikke liker så godt
Kanskje det er derfor vi ikke vil vedkjenne oss dem
Vi vil hele tiden belære alle andre
Samtidig vil vi ikke at andre skal belære oss
Hallo
Hvor teit går det an å bli
Når skal vi skjønne at hvis vi skjeller ut en annen person og kaller han en kranglefant eller hva det måtte være, ja da er vi også en kranglefant
Hvis vi klager på at noen snakker bak ryggen på oss, ja da snakker jo vi bak ryggen på de
Vi kan ikke klage på at noen vil gi oss gode råd hvis vi selv gjerne deler ut gode råd til andre
Jeg er ikke noe bedre enn deg og du er ikke noe bedre enn meg
Vi har hver vår styrke og hver våre svakheter
Vi kan godt gå rundt og skjelle og smelle og kalle alle andre, men da er ikke v i noe bedre selv, for da gjør jo vi det samme
Vi må forstå at den eneste vi kan belære med våre ord, det er oss selv
Jeg vet at jeg har en vei å gå som jeg ikke har kommet til endes på enda
Jeg ser ikke en gang hvor veien slutter
Egentlig tror jeg at jeg må gå på veien av selvransakelse hele livet
Når jeg blogger, skriver jeg egentlig for å lære meg selv
Jeg kan ikke lære noen andre
Jeg kan godt gi gode råd,, men jeg må også klare å se at jeg selv skal lære av de samme rådene
Den eneste vi kan endre, det er jo oss selv
Den dagen vi kjenner oss selv bedre enn vi kjenner andre, ja da har vi det godt inni oss
Stikk fingeren i jorda
Vi trenger å gå i oss selv
Vi trenger å lære oss å se andre, men ikke dømme
I dag
Fra Alef av Paulo Coelho:
Alle mennesker som vi har hatt problemer med i “fortiden”, dukker opp i livet vårt på nytt, i det som mystikerne kaller for Tidens Sirkel. Ved hver gjenfødelse blir mer mer bevisste og løser disse konfliktene lettere.Når alle konfliktene til menneskene ikke finnes lenger, går menneskeheten inn i en ny fase.
Når jeg leste om Melkeveien, kjente jeg at den talte til meg og ba meg om å bli lest, og da lytter jeg. Tror denne blir fin for meg. Denne var så fin den at jeg vet ikke hvordan jeg skal ordlegge meg. Östgård forteller oss historien sett fra inni den lille piken. Wow, fantastisk rett og slett. En leseopplevelse av det sjeldne og en les så sakte du kan bok.
Så trist om et hjem som ikke er så bra som det kunne vært og barnet som ikke ser hele bildet men som lager sitt eget fantasiunivers men også føler frykt og uro når ingenting blir slik hun forventer og hun venter og hun venter. Hun er så glad i mammaen og pappaen sin. Dette er en leseopplevelse som vil sitte i leeeeeeenge. Og fra en debutant, er det mulig? Gratulerer Pauline Östgård, for meg var dette et mesterverk.
Sitat:
Mammaens øyelokk vibrerer som om hun drømmer. Hun drømmer kanskje selv om hun er våken, at hun løper så fort at føttene slipper bakken. Jenta vil holde fingeren på dem, vil glatte ut ansiktet hennes og stryke vekk det blanke. Men mammaen liker ikke å bli tatt på i ansiktet, for da skvetter hun, noen ganger kjempemye. Jenta er litt redd for at hun en gang skal skvette så mye at hjertet hennes sprekker. Derfor holder hun hendene fast mellom lårene og venter, helt til mammaen sovner, og så når hun har sovnet, kan hun legge armen rundt henne og passe på henne på ordentlig.
“Det er stille, hele hagen sover. Mammaen går frem og tilbake inne på kjøkkenet. Noen ganger blir hun borte, og hvis det går for lang tid, må jenta reise seg og se etter henne, liste seg frem fra gjemmestedet og strekke seg til hun ser toppen av håret eller en arm. Inne i busken er det som i et egg, hun har klippet av noen av kvistene sånn at busken har blitt en hule. Når ingen ser henne, er jenta en fugleunge, hun napper fjærene fra busken og lirker dem inn i håret. De er glatte, og ferske, for fuglene har nettopp kommet hjem. Det var lenge siden hun lærte det om dem, at de har to hjem, at de flyr sørover om høsten. Til Anadoma, sa han, gullfuglenes land!”
Liv er seks år og bor i et blått hus i Melkeveien. Hun bor der med faren, som kan bygge hva som helst og bli et helt teater, spille sint nabo og romvesen, og moren, fra havet, den vakreste i universet. Men Liv er ofte overlatt til seg selv. På skolen sliter hun med å få seg venner, faren kommer og går, og moren forsvinner bak dørene i huset, for hun har glemt hvordan man er glad. Liv pleier å stå i hagen og se på henne gjennom vinduene, holde vakt over henne slik at ingenting skal skje. Men en dag endres alt, og Melkeveien blir plutselig veldig langt unna.
“Melkeveien” er en sår beretning om mange store omveltninger i ei ung jentes liv. På en nær, inngående og konsekvent måte følger romanen et barns blikk. Det er et blikk som vibrerer av uro, av sviktende innsikt i det som skjer rundt henne, preget av barnets fantasi og bildeunivers.
Nå skal jeg lese:
Gunhild Øyehaug, Vonde blomar
Leseksemplar fra Kolon forlag
Denne dukket opp i posten en dag og utfordrer meg. Noveller er jeg ikke god på, men leser de innimellom likevel.
Umogelege metamorfosar, kjøtmeiser, mygg og menneske med store lengslar, store sorger, små problem og store og små tankar spelar seg ut i novellesamlinga Vonde blomar. Kva skal du til dømes gjere når du plukkar vonde blomar? Kva skal du seie i opningstalen din når det flunkande nye museet ditt har sokke i jorda? Kva skal du gjere når alt du tek i blir til slimål? Og kva skal du gjere når du har lengta etter å besøke dei kvite klippene ved Dover, men no er død? Vonde blomar handlar om kjærleik, død og opprør, om å skifte form eller å bli verande den same, om flokane i det arbeidet som heiter å forstå.
Liv Gade, Norges bokinspirator nummer en, sa at jeg måtte lese Tabita og jeg lystrer selvfølgelig. Dette var en spesiell leseopplevelse. Jeg sitter igjen med en litt uggen følelse og litt sånn uffameg. Tabita får ikke akkurat verdens beste oppvekst og historien kryper inn under huden din på et vis. En del av det blir ikke fortalt direkte, du må selv tenke hva som skjer og det er litt creepy på et vis.
Liker du spesielle leseopplevelser, kan dette være en topp bok for deg. Selv har jeg faktisk ikke helt bestemt meg for hvor godt jeg likte den. Tror det er en fantastisk bok å lese i lesesirkel for her kan man nok ha ulike innfallsvinkler og synspunkter. Den var gripende og jeg sitter igjen litt rystet, men er litt optimistisk på Tabitas vegne.
Tabitaer en roman om lengsel, om å høre til og å være fremmed. Romanen handler om mødre og døtre og hvordan fortiden alltid forfølger en uansett hvor hardt man prøver å unnslippe. Forfatter Iben Mondrup, som selv er oppvokst på Grønland, forteller historien om de to grønlandske barna, Tabita og Vitus, som blir tvangsadoptert bort til en dansk familie på midten av 1960-tallet. Trange kår tvinger barnas biologiske mor til å gi avkall på sine to minste barn, men hun prøver desperat å få dem tilbake. Romanen trekker historiske paralleller til «det grønlandske eksperiment» i 1951, hvor 22 grønlandske barn ble sendt til Danmark på et «dannelsesopphold» i ett år i regi av den danske staten. I Danmark skulle de lære dansk språk og kultur, og tanken bak var at barna skulle bli danske og få et bedre liv. Men etter ett til to år i danske fosterfamilier, mistet flere av barna kontakten med familien sin og ble enten adoptert bort eller sendt tilbake til et barnehjem i Nuuk på Grønland. Tabita og Vitus blir i likhet med barna i «det grønlandske eksperiment» frarøvet familie, hjemland, språk og kultur. I barnas nye danske hjem skal fortiden forties. Tabita og Vitus nektes å snakke morsmålet sitt og deres nye, danske mor Eva blir rasende hver gang Tabita gir uttrykk for at hun savner den biologiske moren sin. De ulike kulturene kolliderer og mannen, Berthel, er stilltiende vitne til Evas innbitte fornektelse av barnas opphav. Vitus er litt for liten til å skjønne hva som foregår da han blir sendt til Danmark, men Tabita husker alt og raseriet over alt hun er blitt frarøvet, vokser seg større og større for hvert år som går.
OMTALER
«Sterkt familiedrama kan ende som årets roman. … Det er rystende godt skrudd sammen.» Jyllandsposten
«Iben Mondrup skriver satans god litteratur. Tabita er en fremragende litterær prestasjon.» Berlingske
«Historien til de grønlandske adoptivbarna er er en viktig historie å få fortalt, og Mondrup gjør det på en god og varsom måte med denne romanen.» Politiken
Pauline Östgård, Melkeveien
Leseeksemplar fra Oktober forlag
Når jeg leste om Melkeveien, kjente jeg at den talte til meg og ba meg om å bli lest, og da lytter jeg. Tror denne blir fin for meg.
“Det er stille, hele hagen sover. Mammaen går frem og tilbake inne på kjøkkenet. Noen ganger blir hun borte, og hvis det går for lang tid, må jenta reise seg og se etter henne, liste seg frem fra gjemmestedet og strekke seg til hun ser toppen av håret eller en arm. Inne i busken er det som i et egg, hun har klippet av noen av kvistene sånn at busken har blitt en hule. Når ingen ser henne, er jenta en fugleunge, hun napper fjærene fra busken og lirker dem inn i håret. De er glatte, og ferske, for fuglene har nettopp kommet hjem. Det var lenge siden hun lærte det om dem, at de har to hjem, at de flyr sørover om høsten. Til Anadoma, sa han, gullfuglenes land!”
Liv er seks år og bor i et blått hus i Melkeveien. Hun bor der med faren, som kan bygge hva som helst og bli et helt teater, spille sint nabo og romvesen, og moren, fra havet, den vakreste i universet. Men Liv er ofte overlatt til seg selv. På skolen sliter hun med å få seg venner, faren kommer og går, og moren forsvinner bak dørene i huset, for hun har glemt hvordan man er glad. Liv pleier å stå i hagen og se på henne gjennom vinduene, holde vakt over henne slik at ingenting skal skje. Men en dag endres alt, og Melkeveien blir plutselig veldig langt unna.
“Melkeveien” er en sår beretning om mange store omveltninger i ei ung jentes liv. På en nær, inngående og konsekvent måte følger romanen et barns blikk. Det er et blikk som vibrerer av uro, av sviktende innsikt i det som skjer rundt henne, preget av barnets fantasi og bildeunivers.
