Gaute Heivoll har jeg ikke lest noe av før, og derfor tenkte jeg at nå var det på tide da jeg ser mange skryter av han. Du verden for en forfatter, for et vakkert språk og så sårt og nært og tankevekkende også.
Dette er romanen for de som liker de stille fortellingene uten action, men med følelser og nærhet. Veldig fint å lese. Anbefales for de som liker solide, gode, rolige historier fra vårt eget land.
Sitat:
– Ja ja, sønn. – Nå har vi ved nok, om ikke annet. Også sønnen kjenner hvilken fred som ligger i disse ordene, der han sitter på fanget med farens store never rundt magen. Hvilken salighet og lykke som strømmer fra de enkle ordene og de sterke nevene. Han vil så gjerne kjenne det samme som faren, han vil få de samme store arbeidsnevene som alle får som elsker skogen og snøen, og stjernene som skjelver over alt sammen. Han vil kjenne gleden i skuret der hele sommerens brennende sol slår mot han når han åpner døra. Han vil kjenne gleden når man stabler kubbene oppå hverandre, det som må gjøres med forsiktighet og omsorg, for når ilden flammer opp i bjørkeveden, kjenner man ilden i sitt eget hjerte. Har man ved nok, kan alt annet gå til helvete, verden kan gå under og Jesus kan stå på trappa som en soldat som skal i krigen. Har man ved nok, lyser det ømt i farens øyne, og han kjenner at sånn er det når du elsker noen. Sånn er kjærligheten. Kjærligheten er velduftende, den bruser gjennom bjørkelauvet, den legger seg som gullstøv på snøen, den brenner bak den svarte sola og gjør stua så varm at faren til slutt må brette opp skjorteermene og noen ganger bli sittende i bar overkropp mens han vokter flammene.
Er det vel ikke vakkert? Jeg kjenner denne følelsen jeg med å ta ned ved og stable det opp og beundre stablene og kjenne takknemligheten inni seg for at man har ved og varme hele vinteren. En annen følelse jeg kjenner igjen, er denne:
Sitat:
Han bærer bøkene hjem og setter dem ved siden av hverandre i vinduskarmen på rommet sitt over syrinene, så alle kan se bokryggene når de står på trappa. Han liker å lese, han liker å se bøkene stå pent på rekke i vinduskarmen. At de står der stille ved siden av hverandre, klare til å åpnes, men ennå lukket om hver sin gåte. Han liker at de venter på ham. At han kan gå bort og åpne dem og forsvinne fra seg selv.
Sukk, jeg kunne plukket hundre sånn fine avsnitt, så nyt denne vakre leseopplevelsen.
Han vokser opp midt i skoghavet. Bygda er liten, likevel rommer den en hel verden. Det er revebjellene i Gunvors hage, og Jakobs brønn, det er butikken til Mass og historien om Laura Andersen som slo Jesus ned fra himmelen med en hesjestaur. Og det er Klaus som har en sprekk i beinet som ikke vil gro. Drøm om de levende er fortellingen om en gutt med evner få legger merke til. Fra første stund ser han verden lik ingen andre. Samtidig gjør denne varheten ham utsatt og sårbar. For hvordan vil han møte de prøvelser et liv består av? Hvilke vennskap vil han få? Hva vil skje idet han møter kjærligheten? Vil han kunne takle sorg og død? Drøm om de levende er også et gripende portrett av forfatterens egen far, fra gutt til ung mann. Resultatet er en roman fortalt med et sjeldent språklig overskudd, med nærhet og varme, i livets lys og mørke.
Iben Mondrup, Tabita
Leseeksemplar fra Pax forlag
Liv Gade, Norges bokinspirator nummer en, sa at jeg måtte lese Tabita og jeg lystrer selvfølgelig.
Tabitaer en roman om lengsel, om å høre til og å være fremmed. Romanen handler om mødre og døtre og hvordan fortiden alltid forfølger en uansett hvor hardt man prøver å unnslippe. Forfatter Iben Mondrup, som selv er oppvokst på Grønland, forteller historien om de to grønlandske barna, Tabita og Vitus, som blir tvangsadoptert bort til en dansk familie på midten av 1960-tallet. Trange kår tvinger barnas biologiske mor til å gi avkall på sine to minste barn, men hun prøver desperat å få dem tilbake. Romanen trekker historiske paralleller til «det grønlandske eksperiment» i 1951, hvor 22 grønlandske barn ble sendt til Danmark på et «dannelsesopphold» i ett år i regi av den danske staten. I Danmark skulle de lære dansk språk og kultur, og tanken bak var at barna skulle bli danske og få et bedre liv. Men etter ett til to år i danske fosterfamilier, mistet flere av barna kontakten med familien sin og ble enten adoptert bort eller sendt tilbake til et barnehjem i Nuuk på Grønland. Tabita og Vitus blir i likhet med barna i «det grønlandske eksperiment» frarøvet familie, hjemland, språk og kultur. I barnas nye danske hjem skal fortiden forties. Tabita og Vitus nektes å snakke morsmålet sitt og deres nye, danske mor Eva blir rasende hver gang Tabita gir uttrykk for at hun savner den biologiske moren sin. De ulike kulturene kolliderer og mannen, Berthel, er stilltiende vitne til Evas innbitte fornektelse av barnas opphav. Vitus er litt for liten til å skjønne hva som foregår da han blir sendt til Danmark, men Tabita husker alt og raseriet over alt hun er blitt frarøvet, vokser seg større og større for hvert år som går.
OMTALER
«Sterkt familiedrama kan ende som årets roman. … Det er rystende godt skrudd sammen.» Jyllandsposten
«Iben Mondrup skriver satans god litteratur. Tabita er en fremragende litterær prestasjon.» Berlingske
«Historien til de grønlandske adoptivbarna er er en viktig historie å få fortalt, og Mondrup gjør det på en god og varsom måte med denne romanen.» Politiken
Det å kjenne kontakten med det åndelige, føle en indre ro, mindfullness
Mange er i startgropen
Noen er usikre på hvordan de skal komme dit eller hvor de skal
Ingen av oss vet hvor vi skal
Derfor kan vi ikke ta samme toget eller flyet eller bussen
Alle mennesker er forskjellig
Noen liker å ta fly fra a til å for å komme frem med en gang
Alle mulige omveier er for de hindringer de ikke liker
Andre tar tog
Lokaltog eller hurtigtog
Mange tror de er kommet frem til målet, bare for å finne ut at de er akkurat ferdig med første etappe
Noen vil gjerne stoppe og se seg om
Noen hopper av toget og blir en stund før de drar videre
Noen har ikke bestemt seg på forhånd før de starter reisen hvor de skal ende opp
Slik er det med den spirituelle reisen også
Noen har et sterkt kall og vet hvor de skal
De fleste av oss aner ikke hvor vi ender opp
Hvorfor er vi her på jorden
Hva er vår misjon
Hva er hensikten med vår fødsel, våre opplevelser, traumer, vårt liv
Hva skal det brukes til
Hvor skal vi
Det er derfor utallige veier man kan ta
Jeg kan ikke vite hvor du skal, for jeg vet ikke hvor jeg selv skal
Noen skal oppleve det å bli født inn i en kropp, for så å vende tilbake til kilden umiddelbart
Noen trår på jorden med menneskeføtter kun en kort periode eller over noen få år
Noen kommer for å lære kjærlighet eller sorg eller svik
Noen skal være her for å vekke hjertene våre, åpne opp for lyset
Noen er her for å erfare hvordan fysisk eller psykisk smerte kjennes ut
Hver og en av oss har forskjellige oppgaver vi skal utføre
Vi aner ikke hva det er eller hvem vi skal møte på veien
Vi kan tro, men ikke vite
Vi begir oss ut på reisen
Vi må velge fremkomstmiddel
Noen tilbyr deg flyreiser, du kan komme hurtig frem,
Bla opp noen tusen for ei helg og jeg skal føre deg til himmelrik
Ja, kanskje skal du det, det kan være noe du skal hente der på et kurs en helg
Kanskje du skal møte noen, kanskje det er noen der som har kunnskaper du trenger å gjennkjenne i deg
Eller kanskje du skal ikke
Har man rikelig med ressurser velger man kanskje annerledes enn om man har lite
Kanskje du skal delta på et foredrag, en messe, en reading
Skal du lytte til meditasjoner ledet av andre eller skal du meditere kun i stillheten
Skal du lese mine blogger for de gir deg input eller skal du drite i hva jeg har på hjertet ,for stort sett er det uinteressant for deg
Skal du investere økonomisk i dyre billetter eller skal du haike med noen andre
Skal du finne gode venner du kan ha dialog med eller skal du bli med på samlinger eller lese bøker av guruer som gir uttrykk for at de vet hvilken vei som er riktig for deg
Man kan bli helt forvirret av alle mulighetene man har
Det florerer kurser og samlinger og bøker og alle vil rådgi og påberope seg sannheten
Det er jo fint for da er det nok billetter til alle
Det er et rikt tilbud av utallige reisemåter og prisklasser
Alt fra økonomklasse til business
Til syvende og sist er det du som velger
Hvem vil du høre på
Hvilken måte vil du reise på
Du kan tro du kan ta en snarvei og ta et hurtigtog uten stopp på stasjoner underveis
Det kan være du blir skuffet når du oppdager at du kun er på en mellomstasjon
Da er kanskje skuffelse noe du trenger å jobbe litt med
Det eneste som er viktig er at du følger ditt hjerte
Du skal gjøre det som er riktig for deg
Hvis det føles riktig for deg å gjøre motsatt av det jeg sier til deg, ja da gjør du det
Kanskje du tar feil trikk innimellom, havner på feil bane, men da tar du bare neste trikk tilbake til start
Vi lærer nemlig noe av veien vi går
Vi lærer av menneskene vi møter
Vi lærer av dem vi liker og vi lærer av dem vi ikke liker
Hvis toget sporer av eller det er tåke på flyplassen og vi blir værfast en stund, ja finn ut hvorfor
Hva er det du skulle lære akkurat her
Ingenting, ok, ja men det er fint
Kanskje du skulle bare lære å ta en pause
Ikke stress
Alle kommer dit de skal
Alle når målet, vi kan ta det helt med ro
Senk skuldrene, pust dypt, lytt til deg selv, stol på deg selv
Vit at du alltid har rett, selv når du tar feil, for feilgrepet lærer deg noe
Dette er Lillasjelord skrevet på bestilling. Ta kontakt hvis du ønsker dine egne personlige ord. Det eneste jeg vil vite er navnet ditt og så vil jeg se et profilbilde, der jeg ser øynene dine 🙂 Send en melding på Facebook eller SMS 9946717
Gledet meg til ny Junker, da jeg har lest alle hennes tidligere nå i sommer. Jeg vet at dette er god krim og den har også fått gode omtaler. Dette tenkte jeg ble bra og det ble det.
Ønsker du god, solid krim uten makabre utbroderinger, skal du lese Junkers bøker.
De tre første har samme hovedpersoner og det har også de to siste, men de kan leses frittstående. De har ikke et komplisert persongalleri som er vanskelig å komme inn i.
Et ubebodd bolighus brenner ned, og liket av en kvinne blir funnet i ruinene. Samtidig forsvinner en 13 år gammel gutt som nettopp har flyttet inn i nabohuset. Den suksessrike miljø-gründeren smiler idet den mørke desember-himmelen over Porsgrunn farges gyllenrød av flammene som er i ferd med å fortære det gamle trehuset. Få timer senere er smilet borte, og han innser at marerittet som skal følge ham natt og dag nettopp har startet. Et drap på en ung, ambisiøs kvinne. En ensom guttunge på feil sted. En genial plan som går i vasken. Hendelser, helt ute av kontroll for han som startet det hele. Et sted der ute finnes det en ukjent drapsmann, men er han også i stand til å drepe et barn? Politietterforsker Eline Torp MÅ finne gutten. Død eller levende. Det må også miljø-gründeren, Magnar Moe-Holmen, som har en ukuelig vilje og et desperat ønske om å stable sitt miserable liv på beina.
Nå leser jeg:
Gaute Heivoll, Drøm om de levende
Leseeksemplar fra Tiden forlag
Gaute Heivoll har jeg ikke lest noe av før, og derfor tenkte jeg at nå var det på tide da jeg ser mange skryter av han.
Han vokser opp midt i skoghavet. Bygda er liten, likevel rommer den en hel verden. Det er revebjellene i Gunvors hage, og Jakobs brønn, det er butikken til Mass og historien om Laura Andersen som slo Jesus ned fra himmelen med en hesjestaur. Og det er Klaus som har en sprekk i beinet som ikke vil gro. Drøm om de levende er fortellingen om en gutt med evner få legger merke til. Fra første stund ser han verden lik ingen andre. Samtidig gjør denne varheten ham utsatt og sårbar. For hvordan vil han møte de prøvelser et liv består av? Hvilke vennskap vil han få? Hva vil skje idet han møter kjærligheten? Vil han kunne takle sorg og død? Drøm om de levende er også et gripende portrett av forfatterens egen far, fra gutt til ung mann. Resultatet er en roman fortalt med et sjeldent språklig overskudd, med nærhet og varme, i livets lys og mørke.
Dette er Lillasjelord skrevet på bestilling. Ta kontakt hvis du ønsker dine egne personlige ord. Det eneste jeg vil vite er navnet ditt og så vil jeg se et profilbilde, der jeg ser øynene dine 🙂 Send en melding på Facebook eller SMS 99467178
Ja, her ante jeg ikke hva jeg gikk til, men var optimist. Dette skal visstnok være første bok i en serie. Den så fornøyelig ut, så da håpte jeg den passet med min humor. Det gjorde dem så absolutt. For en historie og for et persongalleri. I starten var jeg litt forvirret, til jeg lærte alle å kjenne.
Det eneste som undrer meg er hvorfor julen kommer først, for så å gå bakover i tid og så kommer julen på nytt. Det var også et hår der i julefortellingen jeg ikke helt forstod hvor det kom fra.
Jeg elsket denne historien og jeg gleder meg hvis det kommer flere.
Jeg forstår egentlig ikke at det er mulig å klare å skrive noe så fargerikt og varmt og medmenneskelig og humoristisk.
Alle personene i Enkepalasset har hver sin historie i ryggsekken som preger hverdagen deres, men sakte men sikkert nærmer de seg hverandre. Kjempekoselig lesing. Bravo. Anbefales varmt.
Det er nesten som om det er er helt hus med mange versjoner av En mann med navn Ove eller Ingemar Modig.
Hengebartene faller i kaffen, og Juha er en smule brydd. Han pleier å drikke kaffe fra en Statoilkopp i bilen, og da legger bartene seg greit på utsiden, selv om han har mista det svarte plastlokket. Det er noe helt annet å sitte hos en fremmed gammel dame, med en skjør tekopp med størrelse med en suppebolle. Man må ikke hikke, ikke prompe, og i hvert fall ikke rape. Helst skal man ikke slurpe heller, men slurpe, det gjør han.
Sitat:
Du skjønner, det går aldri bra å bygge lykken sin på andres steiner. Legger du bare dine steiner under huset, så veit du hva det står på.Lar du noen andre legge dem, eller håper at noen andre skal komme og legge dem, så raser plutselig alt sammen. For plutselig er noen av steinene borte. Eller så kom de aldri. Eller så viser det seg at det bare var tomme pappesker.
– Enn om du ikke har noen steiner Sjøl? Detter det ut av Vera.
–Hva?
– Jeg vet ikke hvordan jeg skal….. Jeg skjønner ikke…. Det var mannen min som….. Alle steinene forsvant, eller kanskje ikke alle, men om det er noen tilbake, så ligger de hulter til bulter i en haug og kan ikke brukes til noe som helst! Jeg har ingen steiner jeg!
–Nei. Da må du vel ut og finne egne steiner.
Sitat:
Hun lener seg over rekkverket for å rope på han, men nøler, han har ikke sokker på. Han trasker barbeint i tresko, og selv på avstand ser hun den skitne hælhuden. Hun ser for seg denne gamle mannens tåballene printe fotsvette inn i det orientalske teppet hennes, som en finger over ei stempelpute i en amerikansk krim.
Enkepalasset er en bygård et sted i Norge. En roman om annerledeshet og utenforskap, en frodig fortelling om å skjene sidelengs gjennom tilværelsen. Vi møter den unge Bokhandleren, som går i sikksakk for at ingen onde ånder skal kunne følge etter ham, naboen Leopold i etasjen under, som er redd for å få ei kanonkule i hodet, fru Andersen, som ikke husker om hun har spist, og Elise, som sitter fast i sin mors dødsbo og bare går ut for å være usynlig på kirkegården. Og så kommer Vera, den dagen alt går til helvete. Snart spinnes skjøre tråder av forbindelser gjennom tilfeldige møter, tragedier, konflikter og komiske forviklinger. Vera kjemper for å reise seg igjen, men hvordan skal du få deg venner når du selv er en vanskelig person, og dette med folk “ikke er din greie”? Og hvordan er det egentlig å være nabo med en som alle er redd? Enkepalasset er innkjøpt av Kulturrådet
Nå leser jeg:
Merete Junker, Lillemann, Ildebrann
Leseeksemplar fra Forlagshuset i Vestfold
Gleder meg til ny Junker, da jeg har lest alle hennes tidligere nå i sommer. Jeg vet at dette er god krim og den har også fått gode omtaler. Dette blir bra
Et ubebodd bolighus brenner ned, og liket av en kvinne blir funnet i ruinene. Samtidig forsvinner en 13 år gammel gutt som nettopp har flyttet inn i nabohuset. Den suksessrike miljø-gründeren smiler idet den mørke desember-himmelen over Porsgrunn farges gyllenrød av flammene som er i ferd med å fortære det gamle trehuset. Få timer senere er smilet borte, og han innser at marerittet som skal følge ham natt og dag nettopp har startet. Et drap på en ung, ambisiøs kvinne. En ensom guttunge på feil sted. En genial plan som går i vasken. Hendelser, helt ute av kontroll for han som startet det hele. Et sted der ute finnes det en ukjent drapsmann, men er han også i stand til å drepe et barn? Politietterforsker Eline Torp MÅ finne gutten. Død eller levende. Det må også miljø-gründeren, Magnar Moe-Holmen, som har en ukuelig vilje og et desperat ønske om å stable sitt miserable liv på beina.
Så var jeg klar for Amerikansk jord. En bokvenn har allerede lest den og greide ikke å legge den fra seg, så jeg gikk ut fra at da vil kanskje det samme skje med meg og det gjorde det. Boka har fått blandede kritikker i Usa og diskusjonene har vært harde, men den har solgt meget bra, og det ble spennende lesing.
Jeg synes boka var innmari bra. Den sugde meg inn og holdt meg der helt til slutt.
Jeg måtte Google toget La Bestia og ble sittende og se på det som er filmet av denne hasardiøse reisen. Ta deg noen minutter og se klippet. Det ligger mye på YouTube, Gravide kvinner og barn, reiser med toget, med livet som innsats, i håp om å rømme fra fattigdom og drapstrusler, og komme seg til USA.
De møtes av skruppelløse kjeltringer på veien, de risikerer å bli ranet, solgt eller drept, og de vet ikke hvem de kan stole på og hvem som er ute etter å lure dem, men de møter også snille mennesker, som hjelper flyktningene.
For meg kryper Amerikansk jord, høyt opp, når favorittlisten skal skrives i år og jeg vil anbefale den varmt.
Hvordan han nrkanmelderen kan legge den bort halvlest, skjønner ikke jeg. Da har de jo bare så vidt startet reisen.
Hovedinnvendingen dreier seg om at boka er skrevet av en hvit nordamerikaner og ikke av en spanskspråklig latinamerikaner. Cummins beskyldes for å drive kulturell appropriering, altså identitetstyveri. Hennes beskrivelse av meksikanere er hemmet av stereotypier, heter det, og intensiteten i faresituasjonene under flukten er av enkelte omtalt som «traumeporno». Det amerikanske forlaget har avlyst en PR-turné på grunn av trusler.
Jeg kan bare si min mening og er ikke ute etter å diskutere det noe nærmere, men skal man lage styr om alle som skriver bøker fra et land de ikke bor i, ja da blir det mange tusen bøker. Jeg synes hun beskrev meksikanerne fint jeg, hun har med alle typer mennesker.
Bildet er hentet fra Dagbladet.
Mitt eget bilde fra Mexico, juli 2019. Vi så flere biler som kjørte rundt med uniformerte menn med våpen. Utenfor et kjøpesenter stod det 4 med maskingeværer. Jeg sa til taxisjåføren at i Norge har ikke politi lov å bære våpen utenom i spesielle tilfeller og da så han forundret ut.
Acapulco, Mexico: Mens Lydia og hennes åtte år gamle sønn gjemmer seg på badet, blir resten av familien massakrert i hagen. Et narkokartell på jakt etter Lydias journalistektemann tror de har klart å ta ham og hele familien hans av dage. Lydia vet at det bare er et spørsmål om tid før de vil komme etter henne og sønnen.
De flykter – først på måfå, deretter nordover. Mer enn 200 mil må de legge bak seg, med buss og tog, og til fots gjennom ørkenen, før de kommer til USA. På veien møter de barmhjertighet og medmenneskelighet, men også livstruende farer. Og hele tiden puster lederen for narkokartellet dem i nakken.
Amerikansk jord er en intenst gripende roman om en mor og et barn på flukt – om sorgen over de som er borte, og om hvor langt vi er villige til å gå for å redde dem vi er glad i. Og samtidig er den en ulidelig spennende katt-og-mus-fortelling som ikke slipper taket i deg.
“Alt ved denne boken er enestående. Den er spennende, språket er vakkert, og historien åpnet virkelig hjertet mitt. Jeg anbefaler den på det sterkeste, du kommer ikke til å klare å legge den fra deg. Det er bare en fantastisk roman.” Oprah
Ja, her aner jeg ikke hva jeg går til, men er optimist. Dette skal visstnok være første bok i en serie. Den ser da fornøyelig ut, så da håper jeg den passer med min humor.
Enkepalasset er en bygård et sted i Norge. En roman om annerledeshet og utenforskap, en frodig fortelling om å skjene sidelengs gjennom tilværelsen. Vi møter den unge Bokhandleren, som går i sikksakk for at ingen onde ånder skal kunne følge etter ham, naboen Leopold i etasjen under, som er redd for å få ei kanonkule i hodet, fru Andersen, som ikke husker om hun har spist, og Elise, som sitter fast i sin mors dødsbo og bare går ut for å være usynlig på kirkegården. Og så kommer Vera, den dagen alt går til helvete. Snart spinnes skjøre tråder av forbindelser gjennom tilfeldige møter, tragedier, konflikter og komiske forviklinger. Vera kjemper for å reise seg igjen, men hvordan skal du få deg venner når du selv er en vanskelig person, og dette med folk “ikke er din greie”? Og hvordan er det egentlig å være nabo med en som alle er redd? Enkepalasset er innkjøpt av Kulturrådet
Det er på sengekanten jeg koser meg med Enkepalasset. På dagtid skal jeg lese:
Merete Junker, Lillemann, Ildebrann
Leseeksemplar fra Forlagshuset i Vestfold
Gleder meg til ny Junker, da jeg har lest alle hennes tidligere nå i sommer. Jeg vet at dette er god krim og den har også fått gode omtaler. Dette blir bra
Et ubebodd bolighus brenner ned, og liket av en kvinne blir funnet i ruinene. Samtidig forsvinner en 13 år gammel gutt som nettopp har flyttet inn i nabohuset. Den suksessrike miljø-gründeren smiler idet den mørke desember-himmelen over Porsgrunn farges gyllenrød av flammene som er i ferd med å fortære det gamle trehuset. Få timer senere er smilet borte, og han innser at marerittet som skal følge ham natt og dag nettopp har startet. Et drap på en ung, ambisiøs kvinne. En ensom guttunge på feil sted. En genial plan som går i vasken. Hendelser, helt ute av kontroll for han som startet det hele. Et sted der ute finnes det en ukjent drapsmann, men er han også i stand til å drepe et barn? Politietterforsker Eline Torp MÅ finne gutten. Død eller levende. Det må også miljø-gründeren, Magnar Moe-Holmen, som har en ukuelig vilje og et desperat ønske om å stable sitt miserable liv på beina.
