Ofte våkner jeg på morgenkvisten og så gidder jeg ikke å stå opp med en gang.

Så sovner jeg selvfølgelig og sover for lenge.

Det er ikke noe sjakktrekk, for jeg blir så tung og dorsk i kroppen.

Ja så om jeg ikke er tung nok fra før liksom.

Min kropp våkner ofte opp med stress.

Når jeg sovner på igjen, drømmer jeg ofte stressende drømmer.

Og når jeg da endelig våkner, slik som i dag, når klokka var nesten 10, da er kroppen på høygir.

Hadde jeg enda stått opp klokka 8, når jeg våknet først, men nei da.

Sove litt til ja.

Jaggu sa jeg søvn.

 

Jeg var i flere år med i den lokale revygruppa.

Det var kjempemoro.

Det rare er at mye av det jeg synes er kjekt, drømmer jeg om.

Og da er det slett ikke kjekt, det er bare utfordringer.

Jeg elsker jo å reise på cruise.

Når jeg drømmer cruise derimot, da er det bare vanskelig.

Ikke finner jeg igjen lugar, gubben eller restaurantene.

Båten går til vanns og til lands og det snør gjerne.

Eller jeg er på utflukt og klarer ikke å finne veien tilbake til skipet,  så jeg blir redd jeg ikke kommer tidsnok.

 

Eller jeg spiller revy, slik jeg gjorde i morges igjen.

Jeg “vet” i drømme at det er lenge siden jeg var med sist.

Så jeg “vet” at jeg er dårlig forberedt.

Og jeg forstår ikke helt hvordan jeg har kommet meg dit.

Men der er jeg og er klar for innsats.

Denne gangen var jeg som i en stor plasthall.

Jeg så ikke publikum, bare sånn diffust, for de satt i et annet rom i plasthallen.

Jeg hadde det jeg skulle skrevet opp på noen reklameark.

Det var nesten som ukebladsider der jeg hadde skrevet teksten på de blanke feltene mellom ord og bilder.

Jeg husker jeg pratet først og folk lo og jeg tenkte at dette går jo som smurt.

Riktig så moro å være tilbake.

Dette nailer jeg.

 

Så skulle jeg på et vis starte på hovedteksten.

Jeg ser den for meg.

Den var skrevet på to lange strimler, sånn ca postkortbredde og en avisside lang.

Med mange reklamer og diverse på, i alle farger.

Jeg bladde og bladde i alle de løse sidene som var der, men teksten var borte.

Jeg lette og lette, jeg gikk ut av rommet og back stage og lette, men de var og ble borte.

Jeg pratet mer og mer febrilsk mens jeg lette.

Jeg ble etterhvert stille for jeg hadde ikke mer å si.

Til slutt måtte jeg bare gi meg og si de fikk begynne neste nummer.

Jeg gikk ut, superstresset og skuffet og da våknet jeg.

Det er nesten så jeg hiver etter pusten og hjertet slår i superfart.

Og jeg aner ikke hva drømmen vil si meg.

I dag