Jeg har oppdaget noe ubehagelig- faktisk ganske skremmende.
Jeg føler jeg mister taket på sannheten.
Hjernen vår er forunderlig.
To mennesker kan se samme situasjon og likevel beskrive den helt ulikt.
Selv om dette nettopp har skjedd.
Den oppfatter små fragmenter av det store bildet og pusler det så sammen til et mindre, så vi får en viss oversikt.
Og den oversikten formes etter hva hjernen har opplevd før.
Derfor kan mitt og ditt bilde, bli helt ulikt, selv om vi var vitne til den samme situasjonen.
Oppå der legger vi så tid og hukommelse.
Oftere enn før, sikkert på grunn av at jeg nå er en godt voksen, som min mor likte å si, legger jeg merke til alle uenighetene.
Jeg leste nettopp Helga Flatlands bok, Et liv forbi.
Der er ett av temaene hvor forskjellig mor og datter ser på datterens oppvekst.
Datteren føler hun nærmest måtte oppdra seg selv, mens moren følte hun var der for henne.
De husket hver sine situasjoner.
Dette er ganske så tankevekkende.
Boken bør forresten leses av mange, for den er også tankevekkende når vi opplever en av våre kjære blir alvorlig syk.
Ofte opplever vi at når vi mimrer, husker vi ulikt.
Jamen mamma, sier mine, du husker vel det.
Nei det er ikke sånn jeg husker det.
Jeg var forleden vitne til en mor og datter som hadde helt ulike minner om de samme situasjonene.
Og det har ikke kun med alder å gjøre.
Vi er nok alle til tider ganske så flink til ikke å ville se våre egne feil og derfor lager vi en ny versjon.
Helt uten at vi er klar over det, det skjer helt ubevisst.
Så hva kan vi gjøre med dette?
Tja, si det, vi får ikke skrudd tiden tilbake og se alt i reprise, som vi gjør når vi ser sporten på TV.
Men det vi kan gjøre og som faktisk er veldig viktig, nemlig ikke være så skråsikker på at vi har rett.
I tillegg være ydmyk til at vi oppfatter situasjoner ulikt.
Og det viktigste av alt, leve i nuet, gripe øyeblikkene
I dag
Ja, det er sant det der. Vi kan vokse opp i samme familie, men ikke kjenne igjen det andre forteller. Jeg hadde en sånn opplevelse i sommer. Jeg fortalte noe jeg synes var urettferdig fra jeg var liten. Søsknene husket det ikke sånn. Da var det faktisk godt at mamma hadde fasiten! Denne gangen hadde jeg rett. Ikke at det er viktig hver gang, men noen ganger blir man nesten usikker på om man husker rett! Ha en fin kveld. Klemsiklem 🙂
Ja det er mange sånne historier. Bra du fikk rett da 🙂 ikke verst å ha en mor som husker 🙂
Det var så spesielt, at det husket hun. Hun har god hukommelse om det meste, og jeg er glad for at hun er i form i sitt 90. år! I går raket hun hagen på gården med søsteren min. Lykke å ha en sånn alderdom ja.
Fantastisk 🙂