Ny forfatter og det er spennende. Jeg elsket denne boken. Første bok i en serie og jeg gleder meg veldig til neste for å høre hvordan det går. Tre nye barn skal da komme til barnehjemmet.
Dette er en fantastisk underholdningsbok som fyller alle mine kriterier for en god leseopplevelse.
Noe er selvfølgelig forutsigbart, men slik må det være. Vi skjønner jo for eksempel at hovedpersonen ikke slutter eller blir oppsagt for da blir det jo ingen serie. Men det er gøy likevel og vi blir jo så glad i Clara og barna.
Hun har en bratt læringskurve for hun har jobbet på kontor, ikke vært mye sammen med barn før.
Dette er like etter andre verdenskrig og mange barn har mistet sine foreldre eller foreldrene er ikke i stand til å ta seg av dem. Barna har hver sine personligheter, ulik alder og hver sine utfordringer.
Og selvfølgelig ligger det kjærlighet i luften, også litt typisk forutsigbart. Men ikke av typen hjerte/smerte som jeg ikke liker, der det er side opp og side ned, nei her er det akkurat passe.
Det er akkurat passe av alt til at jeg gleder meg innmari til neste bok, Et sted å høre til. Den kommer på norsk i juni.
Da trues vi med at Barnehjemmet skal stenge, noe vi også forstår ikke kommer til å skje, for jeg googlet litt og det kan se ut som om det er fem bøker på engelsk. Handlingen utspiller seg fra 1948-1953, i de fem bøkene. Så her er det historisk, det er alvor, litt kjærlighet, intriger, ja her er alt en underholdningsroman trenger for å være favoritt for meg. Og skjebner til barn i tillegg. Anbefales varmt.
Jeg ser Page har skrevet flere serier. Kanskje får vi de på norsk etterhvert?
Fra omslaget:
En uforglemmelig historie om å finne kjærlighet og håp i mørke tider. Dette er første bok i serien Barnehjemmet, der husmoren Clara og barna på Shilling Grange barnehjem prøver å heles og å starte et nytt liv etter andre verdenskrigs redsler.
Året er 1948 når den unge kvinnen Clara Newton takker ja til stillingen som bestyrer for det lille barnehjemmet, nedbrutt og desillusjonert etter å ha mistet sin store kjærlighet i krigen. Hun tviler på at hun kan gi barna det de trenger, men innser snart at hun er et bedre alternativ enn nonnene som tidligere har styrt med hard hånd, og at barna trenger henne. Eller er det hun som trenger dem? Sakte, men sikkert, får hun gnisten tilbake, og begynner å tro på at hun kanskje har funnet et hjem her blant de foreldreløse barna. Kan hun finne styrke til å kjempe for dem, når ingen andre gjør det? Og tør hun å åpne seg for kjærligheten igjen?
Så begynner jeg på:
Aina Basso, Før det blir morgon
Leseeksemplar fra Samlaget
Mange historiske romaner denne måneden
Fra omslaget! Historisk roman om skam, urett og overtru
Josefa er femten år gammal då faren ror henne over fjorden der ho skal gå i teneste på storgarden Li. Trass i saknet etter familien trivst Josefa blant tenestefolka på garden, og særleg Sara blir ein nær ven.
Men alt er ikkje like fint som det verkar på Li, og snart får Josefa erfare kva det er som ligg og ulmar under overflata. Før det blir morgon handlar om å vere ei ung jente i Noreg på 1700-talet.
Aina Basso skildrar historia på ein sanseleg og truverdig måte. Det er noko tidlaust over måten ho skriv om kjenslene, tankane og draumane til Josefa på. Samstundes viser ho fram ein røyndom der dei fleste menneske var prisgitt overmakta.
Boka er en roman om mor og datter i nord-Sverige, i tiden når Lulé-elven demmes opp og vannet stiger, så gammene til samene blir stående under vann. Vannet har sin egen stemme i boken, via dikt.
Historien om mor og datter er gripende og vakkert skrevet.
Den andre omtalen er om Onkel Edvard.
Han er nok ikke en onkel vi ville gjerne ønsket oss. Dette er krim.
Samisk historie er jeg veldig glad i. Kanskje litt fordi min mor kommer fra Vest-Finnmark.
Selv om hun ikke var samisk, synes jeg det er interessant å lese om en helt annen kultur og levesett enn vi andre har her i landet, Og det er vel ingen tvil om at det er begått mye urett mot det samiske folket.
Nå er ikke denne boken fra Norge, men fra Nord-Sverige.
Og vi er midt i byggingen av demningen som blir utbygd i etapper. Fra 1930-51. Demningen blir høyere og høyere og mer og mer blir lagt under vann.
Vi følger Mor, søster og datter i deres kamp for tilværelsen. De er nomader, de flytter seg med reinen. Men når de kommer til Sommerlandet, er landsbyen under vann.
Fortvilt prøver de å flytte seg høyere opp i terrenget, før demningen blir bygd enda høyere og de blir tatt av vannmassene på nytt.
Noe støtte fra staten får de heller ikke, for staten mener dette er et folk som ikke har evner til å bo i hus.
Vannet har fått sin egen stemme i boka, i form av dikt.
Det er en sterk historie dette, om kampen for tilværelsen.
Vakkert og gripende skrevet om livet og tradisjonene og deres måte å leve på.
Det er mange samiske ord, men vi forstår betydningen av de.
Liker du historiske romaner, gripende og vakkert skrevet, anbefaler jeg denne romanen.
Jeg håper det blir mange romaner fra Elin Anna Labba.
Labba kommer fra Kiruna, og er journalist og forfatter. For debutboken Herrene sendte oss hit, om tvangsflyttingene i Sverige (2020), ble hun blant annet tildelt Augustprisen for beste sakprosa
Hun kommer snart med sin tredje roman, Skam, som er inspirert av hennes eget liv.
Fra omslaget:
Da Iŋga og moren Rávdná kommer hjem til sommerlandet, ligger landsbyen allerede under vann. Uten forvarsel har kraftselskapet demt opp sjøen, og det som en gang var et sammenhengende sjøsystem, er blitt et ugjestmildt hav. Bare taket på gammene stikker opp.
Rundt dem trenger det moderne samfunnet seg på, de nye kraftlinjene strekkes høyt over dem. Strømmen knitrer i luften, og fuglekvitteret forstummer. Da Rávdná bestemmer seg for a bygge et ordentlig hus til tross for at hun egentlig ikke har lov som nomadiserende same, blir den lille familien mer og mer isolert fra de andre i landsbyen.
Dra ikke til havet er augustprisvinnende Elin Anna Labbas første roman og bygger pa historier om samebyer som ble demt ned under de storstilte kraftutbyggingene i Sverige pa 1900-tallet. Labba romandebuterer med en sterk mor- og datter-skildring, der vannet som stiger, nærmest blir et eget levende vesen.
Lizzie Page, Barnehjemmet
Leseeksemplar fra Kagge forlag
Ny forfatter og det er spennende. Elsket denne boken, omtale kommer. Første bok i en serie og jeg gleder meg veldig til neste for å høre hvordan det går. Tre nye barn skal da komme til barnehjemmet.
Fra omslaget:
En uforglemmelig historie om å finne kjærlighet og håp i mørke tider. Dette er første bok i serien Barnehjemmet, der husmoren Clara og barna på Shilling Grange barnehjem prøver å heles og å starte et nytt liv etter andre verdenskrigs redsler.
Året er 1948 når den unge kvinnen Clara Newton takker ja til stillingen som bestyrer for det lille barnehjemmet, nedbrutt og desillusjonert etter å ha mistet sin store kjærlighet i krigen. Hun tviler på at hun kan gi barna det de trenger, men innser snart at hun er et bedre alternativ enn nonnene som tidligere har styrt med hard hånd, og at barna trenger henne. Eller er det hun som trenger dem? Sakte, men sikkert, får hun gnisten tilbake, og begynner å tro på at hun kanskje har funnet et hjem her blant de foreldreløse barna. Kan hun finne styrke til å kjempe for dem, når ingen andre gjør det? Og tør hun å åpne seg for kjærligheten igjen?
Så begynner jeg på:
Aina Basso, Før det blir morgon
Leseeksemplar fra Samlaget
Mange historiske romaner denne måneden
Fra omslaget! Historisk roman om skam, urett og overtru
Josefa er femten år gammal då faren ror henne over fjorden der ho skal gå i teneste på storgarden Li. Trass i saknet etter familien trivst Josefa blant tenestefolka på garden, og særleg Sara blir ein nær ven.
Men alt er ikkje like fint som det verkar på Li, og snart får Josefa erfare kva det er som ligg og ulmar under overflata. Før det blir morgon handlar om å vere ei ung jente i Noreg på 1700-talet.
Aina Basso skildrar historia på ein sanseleg og truverdig måte. Det er noko tidlaust over måten ho skriv om kjenslene, tankane og draumane til Josefa på. Samstundes viser ho fram ein røyndom der dei fleste menneske var prisgitt overmakta.
Nå leser jeg på senga foreløpig, men blir nok dagbok etterhvert.
Elin Anna Labba, Dra ikke til havet
Leseeksemplar fra Pax forlag
Og samisk historie er jeg veldig glad i. Denne vil bli prioritert lest.
Fra omslaget:
Da Iŋga og moren Rávdná kommer hjem til sommerlandet, ligger landsbyen allerede under vann. Uten forvarsel har kraftselskapet demt opp sjøen, og det som en gang var et sammenhengende sjøsystem, er blitt et ugjestmildt hav. Bare taket på gammene stikker opp.
Rundt dem trenger det moderne samfunnet seg på, de nye kraftlinjene strekkes høyt over dem. Strømmen knitrer i luften, og fuglekvitteret forstummer. Da Rávdná bestemmer seg for a bygge et ordentlig hus til tross for at hun egentlig ikke har lov som nomadiserende same, blir den lille familien mer og mer isolert fra de andre i landsbyen.
Dra ikke til havet er augustprisvinnende Elin Anna Labbas første roman og bygger pa historier om samebyer som ble demt ned under de storstilte kraftutbyggingene i Sverige pa 1900-tallet. Labba romandebuterer med en sterk mor- og datter-skildring, der vannet som stiger, nærmest blir et eget levende vesen.
Jeg er nesten ajour med Bjerklis bøker. Den eneste jeg ikke har lest er Grønnøyd monster, som hun ble rivertonnominert for.
De er ikke så oppmuntrende disse bøkene, for det har med noe vi har altfor mye av i samfunnet vårt dessverre, nemlig overgrep og vold, mot barn og kvinner. Men jeg synes Bjerkli skriver om temaet veldig virkelighetsnært og det er umulig å ikke bli grepet.
Et svært viktig tema som må snakkes om, ikke ties ihjel.
Dette er en annerledes bok av Bjerkli. Her vet vi hvem som er gjerningsmann tidlig i historien. Vi følger hans oppveksthistorie og hans tanker om det han har gjort.
Hva er det som gjør et menneske til en voldsperson. Hva tenker en drapsmann? Hvorfor dreper noen et annet menneske? Hva begrunner de gjerningene sine med?
Han sier han har tatt livet av flere, så hvem har han tatt livet av? Hvor mange? Og har han ofre som fortsatt kan være i live? Og hvorfor er han så interessert i Håkon? Han vil kun snakke med han.
Og trusselen med Eivind, Håkons tidligere bonussønn blir også igjen aktuell. Er Håkons familie og venner igjen truet?
I tillegg også temaet asylbarn. Alle som forsvinner fra asylmottak.
Bjerkli tar tak i mange aktuelle problemstillinger i Onkel Edvard.
Terningkastene har vært mange og høye.
Jeg har sett kun gode kritikker.
Her er omtalene til noen av de som har likt Onkel Edvard svært godt.
Politioverbetjent Håkon Haakonsen prøver desperat å stable livet på beina igjen etter det brutale tapet av kjæresten Sigrid. Han er alenefar for to små barn, sykmeldt, og dagene er fylt med sorg og savn. Det nye huset de har flyttet inn i, som skulle være et trygt hjem for dem alle, er nå bare et tomt skall, en påminnelse om alt som er tapt.
Da sjefen hans Sylvi Noor kommer på uanmeldt besøk for å informere om en ny sak, vekkes noe i Håkon. I Byparken i Sandefjord har politiet avdekket levningene etter et barn under en av rosebuskene. Den pågrepne har tilstått å ha begravd den lille jenta, samtidig som han hinter om flere mulige ofre. Og han nekter å snakke med noen andre enn Håkon Haakonsen.
Mens Håkon graver seg dypere ned i saken, avdekker han et fortidig mørke som tvinger ham til å konfrontere mer enn en nådeløs morder. For denne saken handler ikke kun om rettferdighet – den truer med å rive vekk alt Håkon har igjen å kjempe for.
Myriam H. Bjerkli (f. 1963) er forlegger, forfatter og oversetter. Bjerkli debuterte som krimforfatter i 2017 med Lille Linerle til strålende anmeldelser. For Grønnøyd monster (2022) vant hun Sølvkniven og ble nominert til Riverton-prisen.
I går leste jeg ut denne, elsket den og omtale kommer
Lizzie Page, Barnehjemmet
Leseeksemplar fra Kagge forlag
Ny forfatter og det er spennende
Fra omslaget:
En uforglemmelig historie om å finne kjærlighet og håp i mørke tider. Dette er første bok i serien Barnehjemmet, der husmoren Clara og barna på Shilling Grange barnehjem prøver å heles og å starte et nytt liv etter andre verdenskrigs redsler.
Året er 1948 når den unge kvinnen Clara Newton takker ja til stillingen som bestyrer for det lille barnehjemmet, nedbrutt og desillusjonert etter å ha mistet sin store kjærlighet i krigen. Hun tviler på at hun kan gi barna det de trenger, men innser snart at hun er et bedre alternativ enn nonnene som tidligere har styrt med hard hånd, og at barna trenger henne. Eller er det hun som trenger dem? Sakte, men sikkert, får hun gnisten tilbake, og begynner å tro på at hun kanskje har funnet et hjem her blant de foreldreløse barna. Kan hun finne styrke til å kjempe for dem, når ingen andre gjør det? Og tør hun å åpne seg for kjærligheten igjen?
Nå begynner jeg på:
Aina Basso, Før det blir morgon
Leseeksemplar fra Samlaget
Mange historiske romaner denne måneden
Fra omslaget! Historisk roman om skam, urett og overtru
Josefa er femten år gammal då faren ror henne over fjorden der ho skal gå i teneste på storgarden Li. Trass i saknet etter familien trivst Josefa blant tenestefolka på garden, og særleg Sara blir ein nær ven.
Men alt er ikkje like fint som det verkar på Li, og snart får Josefa erfare kva det er som ligg og ulmar under overflata. Før det blir morgon handlar om å vere ei ung jente i Noreg på 1700-talet.
Aina Basso skildrar historia på ein sanseleg og truverdig måte. Det er noko tidlaust over måten ho skriv om kjenslene, tankane og draumane til Josefa på. Samstundes viser ho fram ein røyndom der dei fleste menneske var prisgitt overmakta.
Denne har jeg også nå lest ut, omtale kommet. Sterk historie.
Elin Anna Labba, Dra ikke til havet
Leseeksemplar fra Pax forlag
Og samisk historie er jeg veldig glad i. Denne vil bli prioritert lest.
Fra omslaget:
Da Iŋga og moren Rávdná kommer hjem til sommerlandet, ligger landsbyen allerede under vann. Uten forvarsel har kraftselskapet demt opp sjøen, og det som en gang var et sammenhengende sjøsystem, er blitt et ugjestmildt hav. Bare taket på gammene stikker opp.
Rundt dem trenger det moderne samfunnet seg på, de nye kraftlinjene strekkes høyt over dem. Strømmen knitrer i luften, og fuglekvitteret forstummer. Da Rávdná bestemmer seg for a bygge et ordentlig hus til tross for at hun egentlig ikke har lov som nomadiserende same, blir den lille familien mer og mer isolert fra de andre i landsbyen.
Dra ikke til havet er augustprisvinnende Elin Anna Labbas første roman og bygger pa historier om samebyer som ble demt ned under de storstilte kraftutbyggingene i Sverige pa 1900-tallet. Labba romandebuterer med en sterk mor- og datter-skildring, der vannet som stiger, nærmest blir et eget levende vesen.
Da fikk løken surre seg gylden og så fikk den besøk av baconet så nå kan de få kose seg sammen.
Så nå står det der og godgjøres seg et par timer.
Jeg har nok i et par hønsebuljongterninger også.
Dette blir en suppe uke for vi vanner ut fenalår. Jeg skal koke det i morgen sammen med litt fersk kjøtt.
Og så fryser jeg halvparten for det er altfor mye til en suppekoke .
Jeg hadde ei halv pakke bygg-gryn som jeg la i vann, så får jeg brukt opp den.
Og når jeg først sto og stekte løk, lagde jeg meg te av fersk ingefær, pluss en pose. Jeg har lagd en del te siste ukene av fersk ingefær, gurkemeie og honning.
Kanskje har det bidratt til bedre form?
Og Isfjordshonning.
Været er nydelig men litt kaldt.
Jeg kan sitte i sola men da får jeg ikke brukt iPaden.
Disse venter på omtale men de må vente litt, for når jeg er ferdig med dagens blogg, skal jeg lese.
Hvile før jeg skal bort i kveld.
Jeg koser meg med denne nemlig.
Jeg har fire dager igjen av måneden, så jeg når kanskje to til. Disse roper ganske høyt.
Men så gikk jeg forbi disse som lå i hylla og forsynemeg ropte de også.
Hentet fra Rauma kulturhus:Ingeborg Arvola fikk sitt store gjennombrudd med romanen Kniven i ilden, som ga henne Brageprisen og et bredt publikum. Boka var første bind i serien Ruijan rannalla- Sanger fra ishavet, og nå gjester Arvola Litteraturhus i Møre og Romsdal med oppfølgeren; Vestersand. Vi får høre kvenenes historie og fortsettelsen på Brita Caisas dramatiske liv i Neiden med hvalfangerliv, amerikabåt, sommerfiske, kjærlighet og livsfarlig sjalusi.
Det var et langt og interessant intervju, Yngve Hustad Reite intervjuer, han er ansatt ved Litteraturhuset i Møre og Romsdal.
Arvola leste fra boken, noe som er litt gøy, for jeg har jo store utfordringer med de samiske navnene og forstår ikke helt hvorfor jeg ikke kan få til å si de riktig.
Man var innom mange temaer i intervjuet. Selvfølgelig i fokus var det at Brita Caisa og hennes store kjærlighet, blir satt i fengsel, fordi de bedriver utukt. Han er nemlig gift.
Fra omslaget:Kniven i ildener en fengslende historisk roman om arbeid og kjærlighet, sterkt samhold og fri erotikk, enkeltmennesket og øvrigheten.
Året er 1859. Brita Caisa Seipajærvi spenner på seg skiene og går den lange veien fra Finland til Norge med de to sønnene sine. Brita Caisa har stått i kirketukt for omgang med en gift mann. Hun kan helbrede dyr og mennesker. Målet for reisen er Bugøynes, der det sies at havet koker av torsk.
Kniven i ilden er første bok i serien Ruijan rannalla/Sanger fra ishavet, om kvener og landskapet de lever i. Brita Caisa var Ingeborg Arvolas tipp-tipp-oldemor. Arvola skriver så en kan lukte blodet etter reinslakten, kjenne smaken av multene, føle kulda fra snøen og varmen fra bålet.
Fra omslaget:
Vestersand er andre bok i den populære serien Ruijan rannalla – Sanger fra Ishavet. Kniven i ilden, første bok i serien, vant norske leseres hjerter i 2022 og ble tildelt Brageprisen.
Vestersand tar oss med til Neiden og Pykeijä, til hvalfangst og amerikabåt, til sommerfiske og sauna, til livsfarlig sjalusi og stor kjærlighet.
Året er 1862. Brita Caisa slipper ut fra fengselet etter forargerlig samliv med Mikko. Høygravid tråkker hun i snødrevet, hun vet ikke hvor hun skal ta veien. Hun drømmer om et hjem, en tømmerpirtti. Mikko soner fremdeles, og han vet ennå ikke om barnet Brita Caisa bærer i magen.
Jeg så Arvola ble intervjuet når jeg var på.Cappelen Damms høstmøte i Bergen i fjor høst.
Bøker om dette emnet interesserer meg for mine forfedre kom nemlig samme vei som Brita Caisa. Min oldefar Henrik Johannesen Allathi, snakket samisk og var tolk. Hans far kom fra Torneå i Sverige.
Jeg tenkte for mange år siden at skal jeg skrive en roman, må det være om nettopp dette.
Jeg kjøpte meg til og med en bok for å lese meg opp litt på hvordan livet var i den tiden, i Nord-Sverige.
Men lenger kom jeg ikke.
Men det hadde vært gøy å lært litt mer for vi bærer jo med oss gjennom generasjoner, det som engang var.
Har du enda ikke lest Ingeborg Arvola romaner, anbefaler jeg de varmt.
