Minsten på et år skal ikke ha salt. Jeg kuttet derfor litt søtpotet, gulrot, potet og mais og sette formene i ovnen en halv time. Turde ikke annet enn å lage en form til hvert barn, for hadde jeg lagd kun til minsten , er det jo garantert sikkert at de andre ville hatt også. Nå når jeg hadde tre, spiste ettåringen opp to av de og jeg satt igjen med den tredje, som jeg selv spiste til lunsj sammen med litt kjøtt dagen etter.:)
Svinekjøtt kan brukes på mange vis. En familiemiddag kan gjøres enkelt. Poteter, søtpoteter, , selleri, gulbeter, pastinakk, eller hva du liker, kuttes og legges i form, ca 40 min, 200 grader Surr svinefilet eller annet kjøtt så det får stekeskorpe. Salt og pepper. Sopp, løk og chili
Når kjøttet har fått brunfarge, ta det ut av pannen. Surr løken, soppen og chilien og legg svinefileten tilbake. Hvis du ønsker det, kan du ha på litt vann eller fløte for saus. Her har jeg toppet med mais. Sett på lokket og la det godgjøre seg til poteten og grønnsakene er ferdig og kjøttet er gjennomstekt.
Denne dagen var det middag for 5 voksne og 3 barn mellom 1 år og 8 år.
Gro- Helen Tørum skriver mye fint på siden sin. Hun og en venninne diskuterte om hele livet er tilfeldig eller om skjebnen vår er bestemt fra starten av. Vanskelig spørsmål og vi kan ikke vite svaret. Det dalte ned noen ord via tastaturet hos meg, ikke aner jeg om det er noe i de. http://www.grohelentorum.com/blog/2016/10/31/bb0pl8yezksdn81ir0uco0sgmki8qq
Halve oktober ble tilbragt i solen og da ønsker jeg meg litt lett litteratur.
Jeg startet med Nå som jeg har funnet deg av Ciara Geragthy.
Dette var en fin bok. Gjenkjennende på mange vis når man har barn ihvertfall, men også om sorg og savn og at ikke alt går som man ønsker og hvordan man blir preget av det. En stille, fin bok synes jeg. Anbefales.
Tekst under bildene er hentet fra Bokklubben:
Drosjesjåføren Vinnie vet at skolebøker er dyrt, at tenåringsdatteren stadig havner i trøbbel og at den sju år gammel sønnen fremdeles tisser i sengen om natten. Hva han ikke vet, er hvor kona hans er, eller hvordan han vil fungere som alenefar.
Ellen vet hvor mye det koster å ta taxi til fysioterapeuten og kirkegården. Hun vet at hun aldri kommer til å sette seg bak et ratt igjen etter den forferdelige ulykken. Hva Ellen ikke vet, er hvordan hun skal komme seg videre. Hun vet heller ingenting om Vinnie, som hver uke kjører henne til fysioterapi.
Og ingen av dem vet at de kommer til å forandre hverandres liv.
Nå tok jeg først fatt på Fioler i mars. Ja , frost i mai og fioler i mars, haha.
Vel, den var grei nok som ferielektyre, men det blir disse enkle kjærlighetshistoriene etter samme mal. Kommer fra en mann, tragisk brudd, sorg og drømmer om en ny og vips så dukker han opp. Enkle greier liksom. Jeg anbefaler deg ikke Sarah Jio, hvis du ikke ønsker å lese noe du glemmer i neste øyeblikk.
En ny bok fra forfatteren av Frost i mai, Huset på stranden, Morgengry og God natt, June Da Emily Wilson var i tjueårene, lå verden for hennes føtter. Hun hadde skrevet en bestselger, hun var gift med drømmemannen og det var ingenting som tydet på at ikke lykken skulle vare. Ti år senere har lykken snudd. Derfor takker hun ja når grandtanten, Bee, inviterer henne til å tilbringe hele mars måned på Bainbridge Island. Emily lengter etter å slappe av ved sjøen, samtidig som hun kan drive research til sin nye roman. Men så finner hun en vakker dagbok fra 1943, og den viser seg etter hvert å inneholde overraskende forbindelser til hennes eget liv.
Jeg hadde jo med enda en i kofferten og startet på nytt, denne gangen med Morgengry. Egentlig var settet ganske så spennende med husbåter og ei som hadde forsvunnet for mange år siden og ingen visste hva som hadde skjedd med henne, men for meg ble det altfor kjedelig. Side opp og side ned med kjærlighetspjatt som fra en typisk stjerneroman på nittitallet. Ja, jeg vet at mange elsker denne type bøker og det skal de få lov til. Vi har alle hver vår smak når det gjelder litteratur og jeg liker feelgoodromaner, men dette var hastverksarbeid. Her kunne Jio lagt mye mer innhold i boken sin enn den unge piken som venter på gubben skal komme hjem fra jobb. Slutten kunne hun også gjort mye mer ut av. Det var som om hun plutselig kom på at hun måtte finne på en slutt så vi fikk vite hva som hadde skjedd med den forsvunnede og der hadde hun dårlig fantasi. Men igjen, kun min mening. Mange elsker Sara Jio, hos meg står hun desverre ikke høyt på leselisten lenger.
Ada forsøker å komme til hektene igjen etter en ulykke hun klandrer seg selv for. Hun bestemmer seg for å bryte opp fra det vante livet og alle minnene, og leier en husbåt på Lake Union i Seattle.
Ikke lenge etter at Ada har flyttet inn, oppdager hun en gammel kiste som har tilhørt en kvinne som har bodd på båten før. Det viser seg at Penny Wentworth forsvant sporløst i 1959, men ingen av naboene er villige til å si noe om den gamle forsvinningssaken. Ada begynner å grave i saken, og etter hvert som hun finner ut mer om bakgrunnen hennes, viser det seg at det er en forbindelse mellom Pennys mystiske fortid og Adas egen uvisse framtid.
Heldigvis hadde fruen flere bøker i kofferten. Jeg fant frem En himmel av brev av Alyson Richman.
Samme forfatter som skrev Hele livet på en dag. Jeg likte den,men jeg tror jeg likte denne enda mer.
Dette er en bok jeg anbefaler. Bra historie, ble en pageturner for meg. En bok jeg har glad jeg har lest og jeg venter spent på neste av samme forfatter.
Den neste heter Et hav av minner og denne gangen tar hun oss med til Chile. Jeg gleder meg allerede.
Portofino, Italia 1943: En ung kvinne på flukt går av båten i en liten landsby. Hun har falske papirer og er livredd for å bli avslørt av de tyske soldatene som kontrollerer passasjerene. Plutselig dukker en fremmed mann opp og hevder at han kjenner henne. Soldaten lar henne gå, og hun har ikke noe annet valg enn å bli med den ukjente mannen til huset hans på klippene. Det er hennes sjanse til å overleve. En ny roman fra forfatteren av bestselgeren Hele livet på en dag.
Når jeg pakker feriekofferten, er det bøkene jeg pakker først. De ligger ofte klar i en stabel og venter, ukesvis før jeg drar, slik at hver gang jeg ser stabelen kan jeg glede meg. Både gubben og jeg elsker å lese når vi er på tur. Når vi var på cruise et år, døpte barnebarnet hylla ved senga for biblioteket. Der stod de linet opp og ventet på tur. Gubben leser krim og nå henger jeg litt etter på den biten, derfor fant jeg ut at jeg må vel prøve meg på en krim igjen, så vi kan kvitte oss med noen pocketbøker. Gi dem videre til andre som liker å lese.
Jeg leste derfor Løgnen av Yrsa Sigurdardottir. Jeg likte så godt de første bøkene til Yrsa, men nå synes jeg de blir så spøkelsesaktige. De skal liksom hele tiden avspeile at det er noe mystisk der som man ikke kan se. På Island tror jo brorparten av folket at det er et liv etter døden, og jeg er enig med dem i det, men dette blir for dumt for meg. Jeg liker bedre rette etterforskningsaker. Jeg har ikke lest alle av henne enda, Jeg har igjen Dødskipet og så de aller nyeste og jeg skal lese de også, selv om jeg er litt skuffet. Men gubben likte den, så det er nok bare jeg som er litt sær. Man må også holde tungen beint i munnen i denne boken for å holde styr på alle datoer.
Et helikopter er på vei for å hente fire mennesker som er værfaste på et fyr. Når de nærmer seg fyret ser de en kvinne sitte bøyd over en såret mann. Hun har en kniv i hånden, hun kikker opp mot helikopteret og hun skriker …
Løgnen er nok en spennende roman fra Islands store krimforfatter Yrsa Sigurdardóttir. Gradvis avdekker hun sannheten om hva som skjedde ute på fyret, samtidig som hun reflekterer over når man skal la noen leve, og når det er best å la et menneske man er glad i, dø.
Andre tror nok fortsatt at det høres forlokkende ut å få være hjemme.
De ser nok fortsatt ikke at de i så fall, måtte ta med seg årsaken bak.
Det kan nok hende at hvis de hadde måtte gå i uførskoene noen måneder, så ville de ønsket seg tilbake i jobb.
Det er ikke sikkert de ville ønsket å være ufør på heltid likevel.
Men jeg har forståelse for at hvis man er konstant sliten så høres det forlokkende ut med å få slippe å presse seg noe mer.
Mange med lavt stoffskifte eller andre diagnoser, strever med å bli hørt.
De skulle kanskje vært hjemme på hel eller deltid, men møter ikke gehør hos lege eller nav.
Det kan være utrolig frustrerende og slitsomt.
Derfor må vi ha forståelse for at andre ikke føler det som en selv, hvis de ikke er i samme situasjon.
Man skal være forsiktig med å dømme hverandre, uansett hvor en er i livet.
Mange som er ufør, kunne nok også hatt en liten stillingsprosent, men sånne jobber finnes det lite av.
Det å gå hjemme med uføretrygd, er også en form for jobb.
Man har jobben med å gjøre hverdagen så god som mulig.
For meg er dette viktig.
Det første man må gjøre er å akseptere hvor man er i livet.
Man må stifte fred med at sånn er min situasjon nå.
Å skulle da streve etter noe annet, det vil være nytteløst.
Mental trening er noe av det viktigste man kan gjøre når man blir parkert hjemme med begrensninger.
Ofte har man vært gjennom mange år med utprøving.
Når man innser at det ikke nytter, kan det være psykisk veldig tøft.
Alle slags følelser går gjennom en.
Man føler seg udugelig og har bare lyst til å gjemme seg.
Man tenker kanskje man skulle prøvd enda mer.
Man sliter med dårlig samvittighet fordi man ikke greier å jobbe.
For egen del, har jeg en diagnose som egentlig ikke er nok til å bli ufør.
Jeg har lavt stoffskifte og kroppen har utmattetsymptomer, selv om jeg tar medisiner.
Det gjør at en lurer på om det er noe feil ved en, om en er hypokonder eller bare lat.
Jeg har vært ufør siden mai og jeg har en liten innrømmelse å komme med.
Jeg har ikke hatt mot til å gå inn og lese rapporten fra fastlegen.
En dag skal jeg gjøre det, men jeg er ikke klar for det enda.
Jeg er for redd at det som står der, vil gjøre at jeg tar inn såre følelser jeg ikke liker.
Heldigvis startet jeg å jobbe med eget hode, flere år før jeg måtte gi opp drømmen om vanlig jobb.
Mental trening er utrolig viktig for meg.
Jeg har måtte lære meg at det er ikke en jobb som definerer meg som et bra eller dårlig menneske.
Det er hvordan jeg er som menneske.
Det er mitt ansvar å gjøre min dag så god som mulig.
Jeg prøver å kaste det jeg ikke har bruk for.
Derfor har jeg ikke bruk for å føles synd i meg selv.
Selvmedlidenhet er for meg helt unyttig så det velger jeg bort.
Jeg har bestemt meg for å kaste den dårlige samvittigheten for alt jeg ikke greier.
Jo da, av og til stikker den innom og da må jeg ta meg en økt med tankearbeid og be den gå igjen.
Å jobbe med eget hode er et arbeid man aldri blir ferdig med.
Ikke la seg såre av andres uvitenhet eller mangel på forståelse.
For meg kan de mene hva pokkern de vil.
Det har ikke noe med meg å gjøre, kun dem selv.
Hvis du forventer at alle tar hensyn eller forstår deg, vil du gå på mange smell.
De vil ikke forstå deg, noe mer enn du forstår dem, så slutt å bry deg.
Du må selv sette dine grenser.
Det er du selv som vet hva du greier og ikke greier.
Tråkker du over de grensene, kan du ikke skylde på noen andre.
I denne jobben, er du nemlig sjefen.
En annen del av jobben med å være ufør, innebærer aktiviteter og sosialt samvær.
Skal man ha et godt liv, må man finne noe som er kjekt å holde på med.
Det kan være maling, musikk, bøker, foto, håndarbeid, dyr, ett eller annet som gir deg glede.
Det kan kanskje høres forlokkende ut å ha tid til slike aktiviteter.
Men jeg lover deg hvis de aktivitetene er din jobb som er ganske så dårlig betalt og du må gjøre dem fordi det er det eneste du har, ja da daler fort attraktiviteten.
Likevel er det viktig å holde fast ved de tingene for ikke å sige ned i maktesløshet og kjedsommelige dager
Er du i en fase der du vet det går mot ufør, tenk bare at du bytter jobb.
At nå er tiden inne til å ta deg selv på alvor.
Gjøre best mulig utav livet ditt på tross av begrensningene.
Se på mulighetene, ikke grav deg ned i det du ikke greier, men ha fokus du greier.
Jeg elsker mitt gode liv.
Det kan jeg si med hånden på hjertet.
Jeg har det innmari godt.
Vær klar over at det er hardt mentalt arbeid som har ført meg dit at jeg kan føle det sånn.
Det betyr slett ikke at jeg ikke feller tårer av frustrasjon over det jeg ikke greier.
Jeg feller de tårene, så tørker jeg de av meg og tar tak i gleden og takknemligheten igjen.
Jeg har ihvertfall lært at jeg skal ikke tro at andres sko er mye lettere å gå i, enn mine egne.
Jeg er også mye mindre fordømmende og mye mer lydhør og forståelsesfull overfor andre mennesker.
Livet er en skole folkens og ikke alle fag er like morsomme.
Men som vi sier til barna, så er skolen nyttig, for det gir lærdom.
Så ta på smilet og kast dere uti det med liv og lyst, hjemmeværende eller ikke.