Jeg kjenner en liten pode.
Han er ikke så gammel.
Men en ting har han lært seg.
Hvis han ikke vil høre hva du sier, så sier han blablabla.
Mange av oss omgir oss med de som hele tiden vil kritisere.
Når man vokser opp med mye kritikk, kan man ikke forvente at man har så stor tro på seg selv.
Nedbrytende tale om vår udugelighet, bygger ikke akkurat selvtillit.
Det vi hører om og om igjen, det fester seg i sinnet vårt.
Vi starter å tro at det er sant selv om det ikke er slik i utgangspunktet.
Vi lar ordene til kritikerne styre livet vårt.
Når dette pågår i årevis, er det en selvfølge at kroppen vår reagerer fysisk.
Kanskje er dette mennesker vi er nødt til å omgås i visse sammenhenger.
Vi kan ikke endre andre mennesker.
Det eneste vi kan endre er oss selv.
Det vi er vant til, det forventer vi.
Hvis vi er vant til kritiske ord, da er det nettopp det vi forventer.
Magneten vi er, tiltrekker oss mer av det samme.
Kanskje trenger vi hjelp av fagpersoner å samtale med for å få hjelpemidler vi kan bruke.
Det er nemlig viktig at disse personene ikke får fortsette å styre livet ditt.
Vi må tenke at dette er kun deres ord, det har med deres liv å gjøre, ikke vårt.
Det er “bare” ord, hvis vi ikke lar det få noe betydning.
Og det er det den lille poden har forstått.
Han sier blablabla og dermed sier han at dette gidder jeg ikke å høre på.
Han sier det høyt og tydelig og kanskje skal vi begynne med det vi også.
Men vi kan også si det høyt inni oss
Blablabla
I dag