Jeg er en pleaser Jeg har nok vært det fra jeg var en liten pike Kanskje helt fra jeg var baby En pleaser prøver være flink og snill for å få oppmerksomhet I tillegg lærte nok kroppen min tidlig at var jeg syk, fikk jeg den omsorgen jeg søkte Det er fint å være flink og snill Ikke noe i veien med det Det prøver jeg fortsatt å være Men ikke for å få oppmerksomhet
Likevel er det noe jeg prøver å avlære meg Det er nederlagsfølelsen Nederlaget når jeg ikke lykkes Eller rettere sagt følelsen av nederlag Det er det jo ikke Ingen kan klandres Dette er følelser jeg selv velger å ta inn i kroppen Det kunne være små bagateller, som at noen misforstod meg For ikke å snakke om hvis jeg ødela noe på bilen Eller en filleting som at jeg veltet en kaffekopp, full av kaffe Eller alt jeg ikke greier å få til på grunn av manglende energi Jeg følte et nederlag så stort at jeg kunne gå i kjelleren i dagevis La tankene kverne om og om igjen i hodet Negative tanker om ikke å være bra nok
Etter å ha jobbet med meg selv, har jeg sett dette Sett at jeg drar meg selv ned pga bagateller Hvorfor i all verden skal vi prøve å være så innmari perfekt Det er jo ingen som er det Det var vel dette som kanskje slo meg ut som tenåring og til slutt gjorde meg syk Jeg hadde mistet min far Livet hadde blitt snudd opp ned på et øyeblikk Det hjalp ikke å være snill pike Ulykken skjedde likevel Flytting, ny skole, en mor i sorg, måtte ta ansvar for meg selv Jeg fikk ikke lenger den belønningen jeg søkte Jeg ser på jamies kjøkken fra Melbourne Jamie Oliver åpner restaurant der han trener opp vanskeligstilt ungdom Jeg tenker for meg selv Når jeg lar følelser styre meg, som har hatt det så godt hele tiden Hva da med de som vokser opp med ikke noe annet enn nederlag siden de er født Uten hjelp og støtte på noe vis Jeg skjemmes her jeg sitter Men sånn er vi mennesker, Vi ser alt kun fra eget ståsted
Når jeg startet å skrive, var jeg veldig redd for å bli misforstått Derfor har jeg bestandig sagt at jeg skriver til meg selv Jeg skrev det, fordi jeg var redd for at folk skulle føle seg fornærmet eller kritisert I ettertid ser jeg at det også kommer ord til andre Samtidig oppdager jeg at det også de ordene treffer en nerve i meg selv En nerve som jeg ellers ikke ville fått tak i Derfor er det viktigste med skrivingen at jeg ikke prøver å please noen Det må ikke være perfekt Kanskje er det derfor denne skrivemåten har presset seg innpå meg Ufullstendige setninger, manglende tegnsetting For en pirkete person som meg,er det egentlig helt horribelt å skrive sånn Likevel har jeg gjort det
Det aller, aller viktigste for meg nå er å lytte Lytte til den visdommen som er inni meg Følge hjertet Det fører meg på den riktige veien for meg Gir meg den lærdommen akkurat jeg skal ha Enda kan jeg gråte, når jeg blir misforstått Når noen tror jeg er ute etter å belære dem eller kritisere dem Men jeg lærer Jeg må bare vite inni meg, at det var ikke min hensikt Da må de få ha rett til å føle som de gjør Uten at det skal føles som et nederlag for meg Vi mennesker er i stadig utvikling Hvis vi vil lære Hvem som er lærer og hvem som er elev, vet vi aldri Tenk på det neste gang du føler noen har lært noe Spør deg selv hva du har lært av samme situasjon I dag
Vi ser ikke at i neste øyeblikk er det vi som behandler noen urettferdig
Vi liker ikke at noen snakker bak ryggen vår
Like etter gjør vi det samme
Vi er motstander av sladder, men sladrer gjerne selv
Så snart noen gjør noe mot oss, vi ikke er enig i, da planlegger vi hevn
Jaggu da skal de få se hvordan det er
Janteloven kan vi ikke fordra, den skulle vært avskaffet
I neste øyeblikk rakker vi ned på noen som stikker nesen frem og er god til noe
Vi vil gjerne bli verdensmester, men hvis de som er det tror for godt om seg selv, ja da tåler vi ikke trynet på dem
Vi hater misunnelse
Men du slette tid hvor misunnelig vi er på de som kan gjøre noe vi ikke har mulighet til
Hele tiden går dette igjen
Vi er ikke bedre enn noen annen
Hvis vi i det hele tatt skal klage på noen, ja da bør vi kanskje ikke sitte i glasshus
Neste gang du vil henge ut noen eller rakke ned noen eller fortelle om noen som er innmari teit og slett ikke din standard, ja se om du selv er prikkfri
Ingen av oss er nemlig det
Det er like godt å se det først som sist
Ja, det er lett å dømme andre
Vi ser så godt hvordan de er
Men greier vi å se oss selv
Den eneste du kan gjøre noe med, er nemlig deg selv
Du får ikke en eneste person i verden til å forandre seg, hvis de selv ikke vil det
Det er en kamp du ikke kan vinne
Man får heller ikke endret noe man ikke ser
Det å bli glad i seg selv, er å anerkjenne alle sine sider
Vi er mennesker
Vi er ikke gullegode hele tiden og aldri gjør noe galt
Bruk de situasjonene der du møter motstand, til å jobbe med deg selv
Det er du selv som har nøkkelen
Det er kun deg selv du kan forme
Bry deg ikke om alle andre
De har mer enn nok med seg selv
Før du forlanger at andre skal forandre seg, må du være villig selv
Bittesmå steg i tankegang
Bittesmå steg i å analysere deg selv litt
Det er faktisk ganske fascinerende å se hva en selv holder på med
Det er rasende festlig å se at små endringer i egen tankegang, kan få verden utenfor til å forandre seg av seg selv
Det er der nøkkelen ligger
Det er og nøkkelen til å få det bedre med seg selv
En annen forståelse av sine medmennesker, se dem på en annen måte
Se dem med godhet og forståelse fremfor fordømmelse
Det betyr slett ikke at vi skal godta alt, eller være enig i alt
Vi kan være enig om å være uenig
Det er helt ok, vi ser ting på ulik måte, sånn skal det være
Greier du å se alle dine sider, også de ubehagelige
Det slår meg som ganske merkelig at vi er så himla opptatt av hvordan andre ser oss.
Eller rettere sagt hvordan vi tror andre ser oss.
Og det har ikke bare med oss selv å gjøre, akkurat som Bollestad poengterer.
Forventningene hun har møtt i sin karriere, at hun må være dresskledd og slank.
Og det alvorlige i dette, ser vi jo tydelig i samfunnet i dag.
Utseendet er blitt en pengemaskin.
Det er snart ingen ungdommer som ikke fikser på utseendet sitt.
Hvorfor ikke, sier de, hvis de har penger til det.
Jo, fordi dere blir ikke lykkeligere.
Hvorfor skal vi være nødt til å “fikse” på oss, for å være bra nok.
Tryggheten sitter inni oss.
Det er der vi må finne selvtilliten, bli glad i oss selv.
Har dere sett forskjellen på amerikanske tv-serier i forhold til engelske?
I de amerikanske er det stort sett kun slanke skuespillere, damene har langt hår.
I de engelske, finnes alle typer kroppsfasonger og aldre.
Vil vi ha et samfunn der alle ser likedan ut?
Der flere og flere unge går på antidepressiva fordi de ikke føler seg bra nok.
Og tenker dere over at alle er rollemodeller?
At du selv påvirker de som kommer etter deg?
At når du klager over ditt eget utseende, hva som er “feil” hos deg, vil det være med og prege holdningene til barn, barnebarn og alle de du møter, som har deg som rollemodell.
Skal dette snus i fremtiden, må vi ha mange Bollestad-er.
Vi må få være den vi er og den største dommeren sitter inni oss.
Hvis vi er trygg inni oss på at vi er bra nok, tåler vi litt trøkk fra utsiden også.
Når det gjelder mote, hår og interiør, er det trender som hele tiden endrer seg.
Da må vi kunne endre dette også.
Så tenk litt over hvilken rollemodell du selv er.
Vær en Bollestad du også.
Stå frem som deg selv og vær glad i den du er.
I dag
Ikke har jeg kommet meg i dusjen enda og sminke har jeg sluttet med.
Det er mitt bidrag til miljøarbeidet. Ikke pøse all verdens kosmetikk ut i naturen.
