Dette er en oppdiktet historie med en reell bakgrunnshistorie, nemlig Georgia Tann, som drev barnehjemmet Tennessee Children’s Home Society. Riktignok hjalp hun noen barn fra fattigdommen, men mest stjal hun barn for å selge dem til velstående mennesker, som selv ikke kunne få barn. Slik ble barna revet bort fra familiene og ingen visste hva som hadde skjedd med dem eller de trodde de var døde. Selv etter at hun ble avslørt, ble det stukket kjepper i hjulene, så familiene ikke fikk tilgang til familiehistorien og kun noen få kunne finne tilbake til hverandre.
Deler av boken er veldig bra skrevet, andre deler kunne vært bedre, for meg. Det føltes som om forfatteren skrev kjempebra de deler av historien som hun hadde i seg, men så måtte hun dikte opp litt for å få den til å henge sammen. Alt er jo oppdiktet, men jeg føler det er sånn for mange forfattere at det bor en historie i dem, og noen ganger har de flyt i skrivingen og den er fantastisk og noen ganger butter det imot litt. Men det kan være bare min følelse av det hele, for boken er bra den og jeg anbefaler den gjerne.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Cappelen Damm og boken er et leseeksemplar.
Lisa Wingates bestselgende roman Barna fra elven, tar utgangspunkt i en sann historie om organisert kidnapping og salg av tusenvis av fattige barn og barn av ugifte mødre i USA mellom årene 1920 og 1950.
Memphis, 1939: Tolv år gamle Rill og hennes fire søsken lever et fritt og ubekymret liv om bord på familiens husbåt på Mississippi-elven. Men når faren i all hast må frakte moren deres til sykehuset, må Rill ta ansvaret for søskenflokken. Plutselig dukker en fremmed mann opp, og barna blir tatt vekk fra alt som er kjent og levert til et barnehjem. De blir forsikret om at de vil få komme tilbake til foreldrene, men snart oppdager de den mørke sannheten.
Sør-Carolina, nåtid: Når Avery vender hjem for å hjelpe faren som er blitt syk, fører et tilfeldig møte til at hun begynner å stille spørsmål ved sin egen bakgrunn. Hun legger ut på en reise gjennom familiens glemte historie – en vei som til slutt vil føre enten til ødeleggelse eller forsoning.
Barna fra elven har ligget over ett år på New York Times’ bestselgerliste. Den ble også kåret til beste historiske roman 2017 av det store nettsamfunnet Goodreads, hvor nesten 4 millioner lesere stemte den fram. Den ligger nå på bestselgerlisten i Norge.
Jeg likte godt den første boken hennes, Uten vesentlige feil eller mangler. Dette er lette underholdningsbøker, kun til koselesing og jeg koste meg godt med denne også. En lun humor, men litt spenning er det, om Vilma finner sin tante død eller levende. Det kunne kanskje vært en litt mer actionfylt avslutning for å toppe det hele, men jeg humret meg gjennom boken der jeg fulgte Vilmas strabisiøse liv. Hun inngår nemlig et veddemål i fylla om at hun, sammen med katten Saul, skal bo på en øy og livnære seg av det hun finner, i seks hele uker. Og dessuten føler hun seg overvåket og forfulgt. Mer sier jeg ikke, les boken så får du se om Vilma klarer seg på øya så lenge.
Hebbe gir seg ikke. Kvinnfolka slipper unna, sånn har det alltid vært. Helt siden steinaldermannen ble sparket ut av hulen i all slags vær for å nedkjempe mammuter som kjerringa kunne fylle spiskammeret med.
Sitat:
Herr Pedersen hadde satt seg som mål å frelse oss ungene ved hjelp av en flanellstavle og svært livaktige skildringer av hvordan Gud behandler syndere. Jeg minnes at herr Pedersen fortalte om Sodoma og Gomorra som druknet i svovel og ild.Hvordan pappfigurene kjempet for livet på flanellstavla og dødskrikene deres som fulgte med inn i drømmene mine og gjorde dem til mareritt. Han hadde kraftig stemme, Pedersen. Spesielt med tanke på at han var så skrøpelig at det så ut som han kunne falle død om hvert øyeblikk. Og en dag gjorde han det,. Midt under en dramatisk framstilling av syndfloden var det slutt.
Anbefales varmt for de som liker lun humor.
Omtalen til den forrige boken, Uten vesentlige feil eller mangler
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Gyldendal og boken er et leseeksemplar
Siste dag før ferien finner Vilma en uadressert konvolutt i postkassen. I den ligger halssmykket til morens tvillingsøster, hun som forsvant fra småbyen for femti år siden, på dagen. Hun etterlot seg en familie i stykker og biter.
Vilmas liv har også gått i knas. Samboeren har kastet henne ut, og det siste halvåret har hun bodd på jenterommet hjemme hos foreldrene. Hun er 34 år og jobber på en hagemøbelfabrikk uten innkommende ordrer, og mer begredelig enn dette blir det ikke. Tror hun.
Men da Vilma våkner morgenen etter en fest og innser at hun har inngått et veddemål hun ikke kan komme seg ut av, forstår hun at alt kan bli verre. Betydelig mye verre.
Vilma ønsket seg en rolig sommer. Hun skulle lese bøker der alt går bra til slutt, småsludre med farfaren og koke fisk til verdens lateste katt. I stedet befinner hun seg på en øy, i et telt som lukter mugg og sure gymsokker, og på den andre siden av fjorden skjer det ting om natten som tyder på at noen prøver å blåse liv i en femti år gammel familiefeide.
Jeg leste den første boken til Hancock, Likblomsten og allerede da seilet hun opp som et stort høydepunkt her hos meg. Mercedes-snittet var ikke dårligere. Akkurat passe spennende fra første til siste side, men ikke sånn halsbrekkende spenning at man nesten ikke greier å lese, heller ikke makabert og bloddryppende. Minner meg litt om Hjort og Rosenfeldt, eller Börjlinds bøker og likedan Mankell.
Jeg synes hun skriver forfriskende og jeg liker å følge Heloise, som i likhet med Sebastian i Hjort og Rosenfelds bøker, har sin historie som former henne.
Ny ufordrer til krim-tronen har Berlinske tidende skrevet utenpå boken og jeg er så hjertens enig. Måtte bare Anne Mette Hancock ha mange gode historier å komme med. I så fall skal jeg lese hver eneste en.
En nervepirrende psykologisk krim om hevn, synsbedrag og arr i hjertet.
En gutt er forsvunnet fra skolen Lukas ser ut til å ha forsvunnet i løse luften. I skolegården møter journalisten Heloise Kaldan sin nære venn og etterforsker Erik Schäfer. Lukas mobil blir funnet, og viser at gutten var besatt av pareidoli: et fenomen der man ser mønstre i tilfeldige ting. Særlig et foto av en låvedør, som ligner et ansikt, blir interessant i etterforskningen. Er det her Lukas er? Heloise blir beordret til å stoppe en artikkel om soldater som er rammet av posttraumatisk stresslidelse for å dekke saken om den forsvunne gutten. Men da det dukker opp fakta i Lukas-etterforskingen som peker i retning av traumatiserte soldater, trenger Schäfer hjelp fra Heloise for å finne vei i virvaret av spor som finnes.
Mercedes-snittet er andre bok i krimserien om Kaldan og Schäfer. Les også Likblomsten.
Jeg elsket denne boken, den er så koselig og jeg lo så mange ganger av de humoristiske betraktningene til småbarnsmoren LIlli. Hun har akkurat min sans for humor og jeg vil gjerne være venninne med henne så jeg får omgås henne i hverdagen.
Hun og de to små døtrene er i sorg etter at de mistet mann og pappa for tre år siden, så det er alvor i boken også og jeg synes reaksjonene hennes er så realistiske. Hjertevarmt og sjarmerende om kjærlighet og nye vennskap, står det utenpå boken og det er helt korrekt.
Jeg håper inderlig Waxman kommer med flere slike lune historier, for dette er debutboken hennes.
Jeg kunne tatt med dusinvis av morsomme kommentarer, som foreksempel når damene var på strippeklubb. Det var så fornøyelig at jeg måtte ha høytlesing for noen venninner her om dagen. Skal du høre om det, ja da må du lese boken selv og det er ikke sikkert vi har samme humor.
Eneste som ikke var det spøtt morsomt var når hun snakket om den aldrende moren hennes. Ja, moren var ikke helt enkel, det er ikke det, men aldrende da, Ja, på samme alder som meg. Haha liksom.
Sitat: Hun roet seg merkbart og reiste seg. Klærne hennes falt i perfekte folder. Hun hadde sikkert en liten fyr som satt under skrivebordet med en tøydamper. Mine egne klær var skrukkete og uten fasong, som om noen hadde krøllet dem sammen til en ball og kastet den på meg.
Sitat:
Dagen etter skulle Clare være med en venninne hjem etter skolen. Samantha gikk i klassen hennes, samlet på Littlest Pet Shop og kunne ramse opp navnene og utviklingen til tre hundre Pokemon og dermed var de bestevenninner for alltid. Sånn sett ligner små jenter på voksne menn. Så lenge de har en ting eller to til felles, er de offisielt kompiser. Dessverre hadde moren til Samantha og jeg ikke engang to ting til felles, så jeg bare leverte ungen og stakk. Ingen dødssynd, men helt sikkert taktløst. Jeg ga blaffen. Hvis de vil kaste meg ut av Årets mor-klubb, gir jeg faen. Det er uansett en dustete klubb.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Aschehoug og boken er et leseeksemplar
HAGEN FOR SMÅ BEGYNNELSER er en hjertevarm og sjarmerende roman og vennskap og kjærlighet – og nye begynnelser.
Fargerike Lili har glimt i øyet, hendene fulle og det hender det går en kule varmt i familien. En ettermiddag krangler hun med ektemannen Dan. I neste øyeblikk ser hun ham dø i en tragisk bilulykke rett utenfor kjøkkenvinduet.
Lili legges inn på psykiatrisk avdeling.
Tre år senere har hun stablet på beina en tilværelse som barnebokillustratør, hun er mor til to små jenter og søster til skjønne, støttende Rachel. Hverdagen fungerer tilsynelatende normalt. Hvorfor kjenner hun seg da fanget i en endeløs sirkel av selvmedlidenhet og stress?
Så sender sjefen henne på et kurs i grønnsaksdyrking. Nye venner, nye opplevelser og kanskje til og med spirende kjærlighet; i hagen for små begynnelser er det noe som løsner og Lili kjenner at det kanskje finnes et nytt liv – uten Dan.
En morsom, sjarmerende og optimistisk historie om hvordan det er mulig å komme seg videre etter et grusomt tap; om hvordan jord, stiklinger og grønnsaker kan gi ny næring til et liv som tilsynelatende hadde visnet.
Da er jeg ajour med Keplers bøker, ja det går fremover i opphentingen min. Kan krysse av for Arne Dahl, Ahnhem, Hjort og Rosenfeldt, Kepler og Adler-Olsen. Ja ihvertfall om avdeling C hos herr Olsen.
Cilla og Rolf Bôrjlind, Olivia Rønning, der har jeg to igjen. Anders de la Motte, der har jeg fire. Oxen serien, der har jeg alle tre. Hmmm, ja de blir ikke lest fortløpende, har enkeltstående også innimellom og noe lettere stoff.
Lazarus var så spennende at det nesten var for spennende. Jeg må innrømme at jeg måtte kikke bittelitt bak i boken, omtrent som om det hjelper, for det legges jo ut teaser til neste bok og så sitter man der da, skjelvende og lurer på hva som vil skje neste gang. Hvem lever og hvem er død.
Akkurat likedan som i Stefan Ahnhems bøker og Arne Dahl også. De holder oss på pinebenken.
Bøkene til Kepler er ikke for de som liker rolige krimbøker uten bloddryppende detaljer, de er spenning fra første til siste side og ofte er det makabert med stor ondskap.
Nå er jeg slik skapt at jeg liker mange typer bøker, så jeg synes en spenningsbok er topp, likedan som jeg liker feelgood og mer alvorlige, men sarte bøker, slik som den jeg omtalte nå nettopp, Kjærlighetens Antarktis av Sara Stridsberg og Malurtveien 10, av Maria Sand. Min verden består derfor av mangfold.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Cappelen Damm og boken er et leseeksemplar
Lazarus er sjuende roman om etterforsker Joona Linna. En død mann blir funnet i en leilighet i Oslo. I fryseren på kjøkkenet gjør politiet et grusomt funn. Offeret viser seg å være en hittil ukjent gravskjender og trofésamler. Noen dager senere kontakter en tysk politiinspektør Joona Linna og ber om hjelp i forbindelse med en drapssak på en campingplass utenfor Rostock. Joona ser at mønsteret som danner seg er ufattelig skremmende, men umulig å ignorere.
«En skitten politibil kjører ut av Oslo på Ytre Ringvei. Ugresset under autovernet flagrer i vindkastet, og en oppblåst plastpose ruller svevende ned i grøfta.» Slik begynner Lars Keplers syvende bok om etterforsker Joona Linna LES 1.KAPITTEL AV LAZARUS HER!
Wow, for en bok, for en forfatter, for en fantastisk leseopplevelse dette ble. Dette er ikke boken for alle. Det er ingen lettlest feelgood, det er så vakkert språk, samtidig som handlingen er makaber, trist, men også fylt av kjærlighet.
Hovedpersonen har blitt myrdet og forteller oss hva som skjedde og også hvordan hun ser sine foreldre og sine barn. Hun forteller etter sin død, men det er ikke en etterdøden bok, for de som ikke tror på sånt, selv om hun er der etter sin død, så er ikke det poenget.
Vi får hennes oppveksthistorie, sine foreldres og også sine barn og det har vært et hardt liv for de alle, med misbruk av alkohol, piller og dop.
Men det er skrivemåten som er veldig spesiell. Å klare å skrive så vakkert om noe så grusomt, ja det krever en mester.
Sitat første side: Vi var altså i skogen. Det er en slags skumring, men ikke noen sol, et brunaktig regnlys sank over landskapet. Kunne jeg ha ringt noen? Nei, det kunne jeg ikke, for selv om det hadde vært noen å ringe så hadde tiden rent ut. Nå var det bare det synkende undervannslyset og de store trærne og kjemperegndråpene, som falt fra greinene som tårene til noen enormt digre vesen, og det var bare vi, han og jeg, og følelsen av å være de siste igjen i verden var så sterk at at ingen virkelighet kunne ha endret den, ikke bilene vi møtte på veien, ikke de lysende telefonkioskene vi dro forbi, ikke lyden fra radioen hvor noen snakket formanende med myk malende stemme, det virket som en gudstjeneste. Klangene skapte små bokmerkemotiver som gikk rett inn i meg. Der var jomfru Maria med den store farlige engelen, der var Maria med det lille tykke barnet soom fløy rundt ved bryste hennes på alle malerier, vingeløst, men likevel hevet over jordisk gravitasjon. Og der var hun til slutt alene, uten barnet sitt, da han ikke lenger fantes på jorda.
Sitat side 127
Den lille svartkledde gruppen kjemper i vinden med en kiste som lyser hvitt blant alt det grå. Det er en kald verden rundt, oss, en forferderlig syttitallsvinter som dreper alt liv. Eskil er under jorda borte ved kirka, og det er der han skal være nå, sier Ivan. Vi er store maur som bærer bort de døde uten å forstå hvorfor vi gjør det, vi bare bærer mot et hull i bakken som graveren har gravd opp. Alle gråter bortsett fra meg, for det er noe som har stivnet inni meg. Det er ikke bare tårene, det er noe annet også. En skuffelse så dyp, så gjennomtrengende, det er blodets frysepunkt, det er kjærlighetens ytterste Antarktis.
Sara Stridsberg har fått mange litterære priser og det forstår jeg, for dette var stor litteratur. Tenk å klare å skrive sånn da, det er det ikke mange som gjør. Anbefales varmt for alle som vil ha noe annet enn lettlest feelgood. Her må man suge inn hvert ord, i de vakre beskrivelesene hennes om det som er så vondt.
Dette er en av de bøkene jeg elsker ved det å være bokblogger. At jeg får tilgang til slike romaner, som jeg nok ville valgt bort, hvis jeg skulle plukke selv og betale full pris og tenk hva jeg da hadde godt glipp av.
To slike mesterverk på kort tid, Malurtveien 10 av Maria Sand og nå Sara Stridsberg, Kjærlighetens antarktis.
Og se på det vakre omslaget, omslag uten dame med ryggen til.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Aschehoug og boken er et leseeksemplar.
En kort stund har hun vært i verden med dens begjær, lengsel og frykt. Helt til en ukjent velger å ta livet hennes. Men barna finnes, de som en gang var hennes, Valle og Solveig, de som ble tatt hånd om av myndighetene og plassert et sted på Sverigekartet. Foreldrene hennes, Raksha og Ivan, finnes fortsatt, der de flakker gjennom Stockholm i de dødes tapte verden. Og dødsøyeblikket, det tar aldri slutt.
Sagt om Kjærlighetens Antarktis
«En av nordisk samtidslitteraturs ypperste forfattere har aldri vært bedre.» Anne Merethe K. Prinos, Aftenposten
Kaninjegeren var like spennende som de andre Keplerbøkene. Fra første side var jeg fanget. Det er nesten umulig å legge de fra seg.
De er så spennende disse bøkene at jeg føler for å ha pause mellom dem, samtidig blir jeg rastløs, mens jeg prøver å lese noen andre. Når jeg så går over til neste spenningsbok, blir det så spennende igjen, at jeg lengter tilbake til en feelgood eller noe annet mer beroligjende.
Og slik går nå dagene når man er en lidenskapelig bokelsker. Jeg tar det så personlig at jeg bruker å unnskylde meg for de bøkene som må vente på å bli lest. Ja, jeg snakker til de, likedan som jeg snakker til katten. Beklager du må bare vente litt til, eller ja, jeg skjønner du venter, skal prøve å få lest deg snart. Ja, jeg er nok litt gal.
Joona LInnabøkene anbefales til alle som elsker spenning og ikke de aller sarteste, for det er en del blodige detaljer i disse bøkene. Og etter å ha lest første sidene og så sovnet, våknet jeg med mareritt,haha.
Men nå er jeg snart klar for Lazarus.
Lars Kepler er pseudonym for Alecander Ahndoril og Alexandra Coelho Ahndoril. Kaninjegeren er bok nummer 6 i serien om Linna.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra sidene til Cappelen Damm, men boken har jeg kjøpt selv.
Kaninjegeren er sjette roman om etterforsker Joona Linna, og er så skremmende og briljant at hårene reiser seg på armene.
På dagtid studerer Sofia til å bli sykepleier. Men hun har en hemmelig ekstrajobb som eskortepike. En kveld fører denne jobben henne til en luksusvilla i Djursholm. Men allerede når hun går inn døra, får hun en dårlig følelse. Den eldre mannen ”Willie” har ekte kunst på veggene. Med et glass champagne i hånden, forsøker hun å riste av seg de dårlige vibbene. Hun nipper til glasset og ser ut av vinduet. Augustkvelden er stille og mørk, og bak et tre synes hun at hun skimter noe. Hva var det? Et menneske med merkelig hodeform. Eller et stort dyr? Når de reiser seg for å gå opp til soverommet, blir hun plustelig svimmel og mister balansen. Hun har blitt dopet.
Noen timer senere er SÄPOs Saga Bauer på vei til det samme huset. På det eksklusive kjøkkengulvet ligger sexkunden Willie, ingen ringere enn Sveriges utenriksminister, i en pøl av blod. Sofia, blodig og forslått er i sjokk etter marerittet hun akkurat har overlevd. Like foran øynene hennes ble utenriksministeren regelrett henrettet, med en siste hilsen: ”Nå kommer helvete til å sluke dere alle.”
20 mil fra åstedet sitter kriminaletterforsker Joona Linna og får et tilbud han ikke kan motstå…
Thrillermesteren Lars Kepler med en bladvender som er vanskelig å rive seg løs fra!
Dette er en kosebok, en skikkelig feelgood, Herlig fortalt og jeg koste meg fra første til siste side, ja litt dramatisk i starten da, men det går nå bra.
Om Marianne som er så ulykkelig og kaster seg i elva, men blir reddet. Hun protesterer iherdig og er sint fordi en uteligger dro henne opp når hun hadde bestemt seg for at dette var slutten. Hun rømmer fra sykehuset til det lille tettstedet Kerdruc i Bretagne.
Det var litt rart å se at de bruker Mariann, for det jo mitt navn og ikke mye brukt.
Sitat:
Mariann var et sirlig, rødt skip som lå og gynget litt bortglemt ute i kanten- seilene hang slapt ned.
Oversettelsen var litt merkelig for det brukes både Marianne, Mariann og Mary- Anne. Jeg vet ikke om det er for å skille mellom utalene eller ei. Likedan var det utrolig mye som stod på fransk og ikke alle ord var oversatt. Marianne er tysk men måtte lære seg fransk, så kanskje derfor er alle de franske ordene der og i de fleste linjene, kommer oversettelsen etterpå, men i starten var det litt slitsomt.
Men som sagt jeg storkoste meg med å lese om den lille bistroen i Bretagne og alle de herlige menneskene der. Og jeg har faktisk den første boken hennes på norsk i hylla. Den hette Den lille bokhandelen i Paris, men nå heter den av en eller annen grunn, Det litterære apotek. Jeg har sett noen har likt den og noen ikke likt den, men nå gleder jeg meg til å lese den. Det må bli en feriebok i år.
Anbefales til de som liker underholdningsbøker.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Cappelen Damm og boken er et leseeksemplar.
Marianne er godt voksen og vil ut av sitt kjærlighetsløse ekteskap. På en tur til Paris kaster hun seg i Seinen, men blir berget av en forbipasserende. Mens hun er på sykehuset og forsøker å komme til hektene, får hun se et maleri av en idyllisk havneby. Dette blir inspirasjonen som gjør at hun bestemmer seg for å legge ut på et siste eventyr.
Vel fremme i Bretagne blir hun venn med et knippe fargerike personer som møtes på en bistro ved vannkanten. Omgitt av deilig mat, musikk og latter, oppdager Marianne en ny side ved seg selv; lidenskapelig, bekymringsløs og sterk – helt til fortiden innhenter henne.
Først ute denne måneden var Bryllupsgaven. Den hadde ventet i hylla en stund og det er nesten så den kunne bare stått der, for den kjedet meg. Mye av historien ble fortalt flere ganger og jeg syntes den var dårlig skrevet. Historien i seg selv kunne vært bra, men den er så merkelig skrevet. Det er som om den som forteller historien, bare forteller en annens historie. Det er liksom ikke følelser der.
Jeg reagerer også på måten hun fremstiller personene på, for så å la de handle helt annerledes enn hun fremstiller dem. Jeg likte mye bedre Bursdagsgaven av Sue Monk Kidd
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Cappelen Damm, men boken har jeg kjøpt selv.
Tenk deg at du til bryllupsdagen din fikk din søster i gave – som din slave. ‘
Da den velstående plantasjeeieren Cornelius Allen gifter bort datteren Clarissa, gir han henne en bryllupsgave: den unge slavekvinnen Sarah. De to jentene har vokst opp sammen, men livene deres kunne ikke ha vært mer forskjellig. Clarissa er hvit og vant til et privilegert og enkelt liv. Sarah er svart og er vant til et liv med hardt arbeid og slaveri. Det er forbudt å forlate plantasjen, men Sarah lengter etter å bli fri. Når hun til slutt bestemmer seg for at fremtiden ligger utenfor plantasjen, setter det i gang en rekke av hendelser som vil få ødeleggende konsekvenser for begge jentene.
Amanda Prowse, Den perfekte datteren
Prowse er en forfatter jeg liker godt og jeg var svært begeistret for den første jeg leste, Hva har jeg gjort. Jeg likte også Den perfekte datteren. Hun skriver så gjenkjennelig og småhumoristisk og jeg liker godt feelgood med litt hverdagsliv, fremfor prinser og hertuger. Så bra som Hva har jeg gjort, var den ikke, men det har med temaet å gjøre. Hva har jeg gjort hadde en enda mer gripende historie om en som tar livet av mannen sin, for hun greier ikke å bli mishandlet mer og hvordan hun har skjult dette for alle i årevis. Men jeg likte også Den perfekte datteren og gleder meg å ta fatt på den tredje, som ligger her på vent, Den andre kvinnen. Kan være den må ligge og vente på ferie, for det er så mye spennende å lese for tiden.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Aschehoug og boken er et leseeksemplar
En gang for lenge siden hadde Jacks Morgan store planer om å reise verden rundt, og om en spennende karriere. Et hus på stranda hvor hun kunne tilbringe lange deilige kvelder under stjernene med kjæresten mens de løste verdensproblemer. Men før hun rakk å starte studiene ble hun gravid. Om litt kom det enda et barn. Så flyttet den demente moren inn – og nå er huset fullt av mennesker og forpliktelser. Jacks tar seg i å dagdrømme om hva som kunne vært. Tenkt om hun i stedet hadde blitt med den spennende kjæresten ut i verden? En dag får hun anledning til å møte ham igjen. Vil gamle følelser blusse opp? Hva med familien? Er det fremdeles mulig å virkeliggjøre drømmene?
Ann O`Loughlin, Minneteppet
Bok nummer tre er også en lett underholdningsbok og jeg likte den svært godt, Minneteppet. Jeg koste meg gjennom denne boken, dette er en bok som er sånn typisk feriebok for meg. I skyggen på cruise, med noe godt i glasset og denne boken, fantastisk. Nå har jeg dessuten begynt å glede meg til neste cruise, og det er bare 2,5 måned til, så jeg får vel begynne å planlegge hvilke bøker som skal få bli med. Jeg bruker flere måneder før vi skal dra, å lage en feriestabel som ligger godt synlig og hver gang jeg ser den, får jeg et rush av ferieglede. Det er god medisin for kroppen å kjenne forventningens brus gå gjennom en. Minneteppet anbefales for de som liker underholdningsbøker. Ikke mye hjerte, smerte, bare litt og også hverdagshistorier om ikke bare gode opplevelser. Nydelig om vennskap og det å hjelpe hverandre,
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Cappelen Damm og boken er et leseeksemplar:
Connie Carter har mistet alt og alle hun holdt kjær. Når hun forlater hjemmet sitt i New York og flytter til et forfallent herskapshus i Irland, håper hun å finne svar på hvorfor ektemannen gjorde det grusomme han gjorde. Og hvorfor pløyde han alle pengene deres inn i det falleferdige Ludlow Hall før han døde – uten å fortelle henne det?
I begynnelsen forsøker Connie å unngå landsbyboerne, helt til hun blir presentert for Ludlow-fruene, en syforening som trenger et fast sted å møtes. Når Ludlow-fruene syr minnetepper for å huske dem de har elsket og mistet, kommer også hemmelighetene fra fortiden til overflaten
Peter May, Ualminnelige mennesker
Jeg har jo May som stor favorittforfatter etter bøkene fra Lewis på Hebridene. Jeg var derfor litt skeptisk på å bli med til Frankrike og dette ble veldig ikke det samme. Men det er nok fordi hjernen er så innstilt på de vakre bildene fra Hebridene og beskrivelsene av en kafè eller leilighet i Paris, har liksom ikke samme sjarmen. Det ble en litt sånn Dan Brown variant, med å følge spor, men jeg greide ikke å følge sporene, de dukket opp for tilfeldig og det var vanvittig med informasjon. Men nå er jeg blitt kjent med Enzo, jeg vet hva jeg går til og da kan vi glede oss til neste i serien.
Bilde er hentet fra Goliat Forlag og tekst under bildet er hentet fra Bokelskere.no og boken er et leseeksemplar fra Goliat forlag.
Paris. Et gammelt mysterium. Det er midnatt, og en desperat mann søker tilflukt i en kirke. Der forsvinner alle spor av den briljante læreren Jacques Gaillard. I ti år har ingen sett eller hørt fra ham. Nye metoder. Den tidligere kriminalteknikeren, professor i biologi Enzo Macleod, har inngått et veddemål han ikke har råd til å tape. Ved hjelp av ny forskning, og uten å ta hensyn til det franske byråkratiet, skal han løse sju av de mest kompliserte mordsakene i Frankrikes historie. Ferske spor. Dypt nede i katakombene under Paris avdekker han spor som er lagt ut til ham, og mens han nærmer seg morderen, oppdager Enzo at han selv er utpekt som det neste offeret. «Ualminnelige mennesker» er den første boka i Peter Mays Enzo- filene.
Erica James, Blomsterårene
Jeg har likt alle tre bøkene jeg har lest før av Erica James og hun skuffet ikke denne gangen heller. Jeg er jo så glad i feelgood som handler om vanlige mennesker, ikke bare grever og adelige. Jeg synes settingen er så fin her, med en familie med to bestefedre, en far og en datter som bor sammen etter at de mistet bestemødrene og mor i en bilulykke.
Koselig historie der vi også her går tilbake i tid, men på en måte som gjør at det er lett å følge historien. Her er det på sin plass for at vi skal få to historier i en. Vi skal tilbake til 1943, når de satt i London og løste kodene som tyskerne brukte under krigen for å spionere.
Men….. nå er jo jeg litt allergisk for, for mye romantikk, så hadde de 526 sidene vært 40 sider romantikk mindre, hadde den vært helt perfekt, men nå er det jo veldig mange som elsker de romantiske bøkene, så da blir vel de fornøyd.
Anbefaler Erica James til alle som liker underholdningsromaner. Jeg koste meg veldig helt fra første side.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Bastion forlag og boken er et leseeksemplar.
Sophia jobber som bokantikvar og tilbringer dagene med å drømme seg bort i bøkene hun leser. Da hun en dag oppdager en godt gjemt notatbok, skjønner hun at noen har forsøkt å skjule sin historie for omverdenen. Hun blir oppslukt av sidene som forteller om en hjerteskjærende og sann kjærlighetshistorie. Det viser seg at den lille, rolige landsbyen som Sophia vokste opp i, skjuler hemmeligheter og en romanse hun selv ikke i sin villeste fantasi kunne drømt om.
Camilla Läckberg, Gullburet
Jeg har lest alle bøkene til Läckberg så langt. Jeg gledet meg til Gullburet men denne gangen ble jeg skuffet. Jeg syntes starten var gørr kjedelig og teit, rett og slett.
Men kanskje er dette en sjanger som mange vil like, for jeg ser at mange har likt boken. Den er en blanding av psykologisk drama, litt krim, men også ispedd litt Fifty shades, selv om det siste er skummelt for meg å si som ikke har lest bøkene. En litt spenningsvariant av underholdningsbøker kanskje og det kan jo være at akkurat den typen bøker er det et marked for.
Mange liker jo ikke krim med mye blod og makabre detaljer, så her får de litt spenning, men ikke bloddryppende på noe vis.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Gyldendal og boken er et leseeksemplar
På overflaten kan det se ut som om Faye har alt. En perfekt mann, en elsket datter og en luksuriøs leilighet i den fineste delen av Stockholm. Men mørke minner fra oppveksten i Fjällbacka jager henne, og hun føler seg stadig mer som fange i et gullbur. En gang var hun en sterk kvinne med ambisjoner, men for Jacks skyld har hun gitt opp alt.
Da han sviker henne, blir hele Fayes verden rasert. Plutselig har hun ingenting i det hele tatt. Først er hun rådvill, men så bestemmer hun seg for å ta igjen og begynner å planlegge en grusom hevn.
Gullburet er en gripende spenningsroman om en kvinne som blir bedratt og utnyttet, men tar kontroll over sin egen skjebne. En dramatisk beretning om svik, oppreisning og hevn
AnneMette Hancock, Likblomsten
Den nye danske krimkometen, som suste inn på bestselgerlisten med sin debutbok, Likblomsten, skuffet ikke. Dette var forfriskende skrevet, akkurat etter min smak. Litt småhumoristisk snert innimellom, men spennende fra første side og jeg gleder meg til å ta fatt på Mercedes-snittet, som er bok nummer to. Den ligger ganske så høyt oppe i krimbunken min her, sammen med Christina Erikson, Kommer alltid tilbake, Vargas, Eremittedderkoppen og Anders de la Motte, Høstdåd og Vinterlys. Men så har jeg også noen som har ventet en stund, som kanskje må gå først, nemlig Keplers Kaninjegeren og Lazarus og Oxenbøkene. Ja her er det valgets kval, for en lykke.
Hancock anbefales ihvertfall ganske så varmt herfra.
Journalist Heloise Kaldan befinner seg midt i et mareritt. En av hennes kilder har blitt tatt i løgn. Det er fult kaos i avisredaksjonen, som desperat forsøker å rydde opp i skandalen.
Kaos hersker også i Heloises privatliv. Midt oppi det hele mottar hun mystiske brev fra Anna Kiel, som i tre år har vært ettersøkt for drapet på en ung advokat.
Både den egenrådige politimannen Erik Schäfer og Heloise selv begynner å grave i den gamle saken. Så finner det sted enda et drap. Har Anna Kiel slått til igjen, eller er det flere enn én morder? Hvorfor leder alle spor i saken plutselig til Heloise? Er hennes eget liv i fare?
Likblomsten er en sterk krim om hevn, rettferdighet og tilgivelse. Dette er første bok i en spennende ny krimserie med Heloise Kaldan som hovedperson.
Jesmyn Ward, Det som reddes kan
Deretter var jeg klar for noe annet enn krim, Jesmyn Ward, Det som reddes kan. Dette er en bra bok, men jeg var også litt skuffet, for jeg ble litt lei av alt fokuset på hundene, fremfor menneskene. Men det er kanskje flisespikkeri, for historien er jo kjempebra og jeg anbefaler den. Piken på bildet ser nok litt mer idyllisk ut enn hva som er tilfelle i handlingen. Hovedpersonen i boken går i samme klær som brødrene, der de vasser rundt i skitt og gjørme og stor fattigdom, lite rene, pene kjoler der. Ingen feelgoodbok altså, selv om omslaget kan tyde på det. Anbefales alle.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Aschehoug og boken er et leseeksemplar.
Orkanen Katrina er på vei mot USAs fastland. I en fattig dump i Mississippi bor 14 år gamle gravide Esch sammen med tre brødre, en fordrukken far – og en hund som prøver å holde liv i valpene sine. Sammen må familien sikre hjemmet mot Katrinas herjinger. Faren skader seg, mens barna barrikaderer vinduene, hamstrer mat, fyller vann på alle tilgjengelige kanner og drivstoff på farens gamle bil. Det er tøffe forhold, men familien støtter og passer på hverandre. Esch og familien hennes er lutfattige, går i lurvete klær, sover på møkkete lakener og har ikke alltid noe å spise, men de er ikke stakkarslige. De lever livet slik det er, med en ukuelig overlevelsesevne.
Maria Sand, Malurtveien 10
Det var påske og krimtid, men jeg var ikke klar for ny krim og Malurtveien 10 dukket overaskende opp i postkassa mi og tok meg med storm, fra de første ordene. En slik roman der jeg faller tilbake i stolen, sukker henført og kjenner jeg faller inn i en egen rytme når jeg leser, som om det er den vakreste poesi. Men det handler rett og slett om frykt og hvordan vi overfører frykten vår til de neste generasjonene og hvordan det er å være barn og se voksenlivet utenfra uten å forstå hva som foregår. Det er så inderlig nært og vakkert og trist, alt på en gang. Minner meg litt om Kjersti Annesdatter Skomsvold og litt om LInda Olssons bøker, som forteller stille historier om hva vi føler. Ikke en bok for de som vil ha action dette.
For meg var det en aldeles nydelig leseopplevelse og en bok jeg ikke gir fra meg, men som jeg vil gjemme som en skatt i bokhylla. Jeg skal få tak i den første boken hennes, Hold pusten så lenge du kan. Den kom i 2015.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Oktober forlag
Fra vinduet ser jeg: Mamma som får mer vin i glasset av mormor, de sitter i fluktstolene, morfar går i ring over terrasseplankene, gestikulerer, han har så god stemme, bruker diafragmaet, dytter fra på konsonantene, spytter i slutten av hvert ord, han sier ting om pappa. Og mamma ligger over bordet, albuene hennes er vinger ut fra hodet, skuldrene rister, mormor nærmest mater henne med vin, hvisker trøst inn i øret hennes, mens morfar går og går og snakker og snakker og ingen, bortsett fra meg, som står her oppe i vinduet, hører på hva han sier. Hill deg, Maria surrer oppi hodet.
De voksne i Mis familie krangler og elsker og forlater hverandre og trygler om tilgivelse. Hver søndag leser morfar katekismen hjemme i Malurtveien, hvor Mi bor når moren er på turné. Mis far har stilt klokka etter Amerika-tid, han venter på telefon fra Hollywood. Mi er forberedt på katastrofe. Hun har vokst opp med fortellingene om ulykke, den slo inn i familien på 1920-tallet da Mis oldemor var nygift, og har ikke sluppet taket siden. Man må passe seg for bilene, for vannet, aldri se fremmede i øynene. Nå er det Mi som skal være den voksne. Under senga har hun en kasse, med gaffateip, hermetikk, munnbind. Mannen hennes, Leo, skjønner ikke alvoret – at ulykken når som helst kan dukke opp igjen, at de to små barna deres er i konstant fare. Leo ligger som et fjell under dyna, aldri er han nær nok for henne, aldri tilstrekkelig oppmerksom. Men endelig ser katastrofen ut til å ramme også dem.
Malurtveien 10 er en medrivende roman om en katolsk familie i fem generasjoner, om ulykkene som sendes videre og bølger gjennom dem alle, og om å være den som hele livet påtar seg å avverge den neste.
Camilla Grebe, Dvalen
Da var det tid for en ny Grebe bok, Dvalen. Jeg har likt alt jeg har lest av henne før, denne ble den dårligste for meg. Plottet i seg selv var overaskende og kjempebra, men personfortellngene, tre av dem, mor,sønn og etterforsker, ble for kjedelige for meg, for mye tankespinn. Men jeg ser at de aller fleste har likt den veldig godt, så det er nok bare jeg som er litt vanskelig til tider. Jeg har en bok igjen av Grebe, den første i denne serien, Når isen brister, så den skal jeg selvfølgelig få tak i.
Den beste for meg er Husdyret som ble gitt ut i fjor. Jeg snakket med en annen bokblogger og hun likte Dvalen bedre, så det er jo dette som er så morsomt med bøker, vi liker forskjellig.
De to første bøkene til Grebe som jeg likte svært godt
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Gyldendal og boken er et leseeksemplar.
Attenårige Samuel saboterer en narkotikahandel og tvinges på flukt. Etter at han har gått under jorden svarer han på en annonse. En familie i skjærgården søker etter assistent til sin hjerneskadde sønn. Men det varer ikke lenge før tilværelsen hos den sørgmodige Rakel og hennes sønn Jonas tar en grufull vending.
Kriminalinspektør Manfred Olsson plages av en familietragedie, samtidig som han etterforsker to narkotikarelaterte mord. Da hans veier krysses med Samuels, innser han at han trenger hjelp fra atferdsforskeren Hanne for å komme videre.
Dvalen er en skremmende fortelling om en samtid preget av narsissisme og grenseløshet, men også en skildring av en kjærlighet som er sterk nok til å overvinne mørket.
Jeg liker veldig godt bøkene til Camilla Grebe også de hun har skrevet sammen med Åsa Träff. Den forrige Husdyret, hadde et veldig annerledes plott og var veldig overaskende, samt godt skrevet.
Jeg ble slett ikke så begeistret for Dvalen. Her er det for lite etterforsking for meg. Det jeg likte, var den overaskende løsningen. Det jeg ikke likte og som jeg syntes ble langdryg, var de tre personfortellingene. Så for meg kunne det vært mindre tankespinn fra personene involvert og heller mer krim og krimetterforskning, men smaken er som baken, delt. Jeg ser den får gode omtaler så mange har likt den svært godt.
Det er kun en bok av Camilla Grebe jeg ikke har lest enda og det er Når isen brister.
De to første bøkene til Grebe som jeg likte svært godt
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Gyldendal og boken er et leseeksemplar.
Attenårige Samuel saboterer en narkotikahandel og tvinges på flukt. Etter at han har gått under jorden svarer han på en annonse. En familie i skjærgården søker etter assistent til sin hjerneskadde sønn. Men det varer ikke lenge før tilværelsen hos den sørgmodige Rakel og hennes sønn Jonas tar en grufull vending.
Kriminalinspektør Manfred Olsson plages av en familietragedie, samtidig som han etterforsker to narkotikarelaterte mord. Da hans veier krysses med Samuels, innser han at han trenger hjelp fra atferdsforskeren Hanne for å komme videre.
Dvalen er en skremmende fortelling om en samtid preget av narsissisme og grenseløshet, men også en skildring av en kjærlighet som er sterk nok til å overvinne mørket.
