Etter en uke og enda ikke badet hverken i basseng eller hav, var det dagens mål. For meg er det hardt arbeid enten du tror det eller ei. Bare det å komme seg opp og ned av solsengen . Og prøv å ha på deg 40 kg polstring og en bikini utenpå der og se hvilken passform den får. Flesket skal inn i toppen og magen skal helst holde seg innenfor buksa. Jeg prøver så godt jeg kan å holde på den så ikke alt bare velter ut. I bøker jeg leser gjøres det ofte narr av tykke mennesker, nedlatende kommenterer. De skulle bare visst hvor slitsomt det er å dra på. Ikke alle kropper kan slankes bort. Noen av oss må bare finne seg i at man er altfor tykk. Har vurdert badedrakt men den tykke magen har også lyst på sol

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Som jeg før har sagt, så liker jeg ikke sand og i dag fikk jeg mye av den. Dette bildet er tatt når optimismen fremdeles er ganske høyt oppe på barometeret.

Ny bikini. Trangt er det når det er nytt og det ser bare ikke noe delikat ut. Samtidig så er det slik kroppen min er og jeg kan ikke la det definere meg som person.
Litt usikker er jeg da jeg ser at her er det ikke godt å gå med bare bein.

Jeg måtte opp og hente sko. Jeg hadde tøysandaler så tenkte skitt au, de kan bli våte.

Det som er vesentlig her er ikke bare at jeg har 40 kg polstring men jeg har lite krefter, ikke håndledd med styrke og ikke kne som fungerer maksimalt.  Alt av bevegelse er tungt men derfor ekstra viktig å aldri gi opp.

Her begynner jeg å forstå at dette tegner til å bli litt katastrofalt. Bølgene er nemlig innmari sterke og kreftene mine til å stå i de, er minimale.

Ganske så raskt slår de meg overende. Fortvilt prøver jeg å komme meg opp igjen men jeg når ikke å få beina under meg, før neste bølge slår meg under. Jeg kaver og sliter, sluker vann og har ikke krefter til å komme meg i land. Det er jo helt grunt der så hver bølge hiver meg nærmere tryggheten, akkurat som å se en død hval som blir slengt mot land.

Fotografen, som hadde fått tydelig beskjed om å fotografere, skjønte at her måtte han komme fruen til unnsetning og med litt hjelp, klarte jeg å komme meg opp. Når jeg senere kom meg opp på rommet, hadde jeg med et par kg sand og stein.

Dette er nok en bedre plass for meg.

Bakterieprøver tas. Det er jo betryggende.

Sprudlende i plastkopper. Samme det, akkurat nå var det godt.

Hviledagen i dag ble litt mer aktiv enn jeg hadde forespeilet meg

Men jeg kan ta en hviledag i morgen jeg. Her er det ferie.

Hva skjer med meg?

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Hvordan kan man bli en annen person?

Hvordan kan man i løpet av kun få år skifte personlighet?

Jeg har vært en rastløs sjel.

Aldri fornøyd.

Aldri ro.

Bestandig på reise i eget hode.

Jeg kunne ikke forstå de som kunne gå tur i fjellet alene.

Helledussan så kjedelig.

Hva skal det være godt for?

Ingen å prate med.

Hva er vitsen?

Nå sitter jeg mye hjemme alene.

Tiden går ikke sakte nok.

Jeg leser litt.

Jeg ser litt på tv.

Jeg får akkurat de rette setningene både i boken og på tv som passer til det jeg tenker på.

Jeg tenker at akkurat nå er jeg  trygg på hva jeg  vil i livet.

Jeg lukker øynene, ser ut i luften og jeg tenker at jeg vil bare være.

Jeg kan sitte og se rett ut i luften og bare puste.

Jeg vet at alle mine har det godt og da har jeg det godt.

Det er godt bare å være.

Det å være på denne reisen som heter livet.

Møte de menneskene man skal gjenkjenne.

Møte de menneskene som fører deg videre.

Ja, jeg kan ikke sitte alene og se ut i luften alene hele tiden.

Vi trenger hverandre.

Hver eneste en jeg møter har noe å gi meg.

Jeg ser at på en eller annen måte strekker alle ut hendene sine og gir meg noe.

Det kan være et ord, det kan være en følelse, det kan være en ting, det kan være kritikk.

Alle gir meg ett eller annet.

Takknemligheten fyller meg.

Takknemlig for at akkurat jeg er så innmari rik.

Rik på menneskemøter, sjelemøter, følelsen av samhørighet og tilhørighet.

Det er ikke bestandig jeg ser hva jeg har fått før det går en stund.

Noen ganger ser jeg hva jeg får men ser ikke helt hvor eller hvordan jeg kan ha bruk for det.

Vi har det så travelt, vi suser avsted i vinden, vi enser ikke øyeblikket, vi fokuserer kun på neste øyeblikk.

Hele tiden fokuserer vi på det øyeblikket vi ikke har fått enda.

Når vi tar oss tid til å se ut i luften.

Ikke tenke, ikke gruble på i går eller i morgen.

Da blir hvert øyeblikk så innmari verdifullt.

Vi føler at nå stopper tiden opp.

Det eksisterer ikke noe annet enn akkurat nå.

Jeg elsker disse øyeblikkene der nuet er alt jeg har.

Det går opp for meg at jeg har ikke forandret personlighet.

Jeg har ikke blitt en annen.

Jeg har endelig blitt meg.

I dag

Alle kan ikke dra samme vei bestandig.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Vi bor i dette fjell og fjord panoramaet.

Det virker som om halve Norge skal til Åndalsnes for tiden.

Et sentrum som vanligvis er ganske folketomt, er stappet med folk fra morgen til kveld.

Restaurantene har 40~50% økning fra i fjor og i fjor var det stor økning.

Corona og Kompani Lauritzen har skapt Åndalsnes om til et insted.

Folk leier ut husene sine for det er mangel på overnatting.

Fantastisk for alle som lever av turismen.

Men vi drar feil vei.

Vi forlater paradiset for noen dager.

Vi har bestilt tur til Rhodos, men først noen dager i Norge.

Samme hvem vi møter så høres de litt rystet ut når vi skal utenlands.

Tør dere det da, er det vanligste.

Smittet kan vi bli i folkehavet hjemme også, svarer jeg.

Forrige lørdag var det så fullt av folk i sentrum at vi snudde og dro hjem.

Ja ikke det at det er negativt altså, men smittefaren er nå ikke større andre steder.

Og Rhodos er i skrivende stund grønn.

Jeg orker ikke gå rundt og være redd.

Europeiske dekker reiseforsikring, også om du reiser til røde land i Eu.

Ja det er nå røde fylker i Norge også.

Jeg hører ikke om noen som har restriksjoner mot å reise dit.

Vi reiser med Tui, de følger nasjonale anbefalinger.

Blir det nedstenging, sender de oss hjem igjen.

Jeg er nok litt rar, for jeg er mer redd for ikke å komme meg avsted.

Vi er fullvaksinert, hadde ikke reist uten.

Skulle vi igjen få kansellering, håper vi at det er et annet sted vi kan dra.

Det er noe med det å reise som gir meg en frihetsfølelse.

Når jeg nå har både helse og økonomi til det.

Morgendagen kjenner vi ikke.

Vi må leve når vi kan.

Og heldigvis er vi enige, gubben og jeg, ingen bobil, ingen hytte, men ferie uten bil.

Opplevelser er det jeg føler beriker livet mitt aller mest.

Derfor prioriterer jeg det.

Derfor forlater vi nå fjell og fjorder.

Det er bare så vidt vi tør å tro at friheten igjen kan bli gitt oss.

Dog med munnbind og antibac i store mengder i kofferten.

I Rhodos er det munnbind kun i butikkene.

Og så må vi nok ha det på flyplass og fly.

Det blir en utfordring for oss som er vant til å gå uten.

Vi har jo levd i et samfunn nesten helt uten smitte.

Så får vi se hvordan det går nå når halve landet besøker oss.

Så da er vi på vei feil vei.

Huset blir tatt vare på mens vi er vekk, det er godt.

Hva som venter oss, vet vi ikke.

Vi vet ikke hva som ville skjedd om vi dro på,Norgesferie heller.

Det farligste er vel egentlig trafikken.

Jeg gleder meg derfor til fredag når vi forhåpentligvis kommer til Gardermoen.

Parkere bilen og ta ferie.

Vi krysser fingrene og gleder oss.

I det vi kjører feil vei.

I dag

At jeg skulle begynne å blogge kom som en overaskelse på meg.

Jeg ante knapt hva en blogg var.

Jeg hørte mange snakket om blogger, men visste ikke hvor jeg fant dem en gang.

Sånn var det med facebook også.

Ei venninne lurte meg innpå og  min første kommentar var at dette var da teite greier.

Begge deler har gitt meg utrolig mye glede og veldig mange gode venner.

Av og til så må  man bare tørre å rote seg litt inn i ting uten helt å vite, så blir det både riktig og viktig.

Når jeg blogger må det være med beina på jorda og hodet i hjertet.

Jeg kan ikke sette meg ned å dikte opp ting.

Ordene må komme fra et sted, nemlig hjertet mitt.

Utenom selvfølgelig matblogger, ferieturer og sånn annet rusk.

Jeg greier ikke og skal ikke produsere for å få flest mulig lesere.

Jeg ønsker at flest mulig skal lese og jeg ønsker jo å bli delt og likt, men det kan ikke være mitt hovedfokus.

Jeg må bare følge min intuisjon.

Jeg har hatt en del litt dystre, belærende og en tanke negative blogger noen dager og det undret meg.

Det er da ingen som orker å lese sånt.

Likevel treffer de hjertene våre.

Plutselig får jeg bekreftelser på at det var riktig.

Det er temaer som skal belyses, frem med dem.

Andre ganger ser jeg et bilde eller et ord og så kommer refleksjonene.

Jeg har flere venner som poster både bilde og tekst som gir inspirasjon til funderinger over livet.

I dag fikk jeg og en stor gave fra en annen fbvenn.

Den gaven heter tillit.

Det er en av de største gavene man kan få.

Det gjør en veldig ydmyk og takknemlig.

Takknemlig for hva man kan være for hverandre i livet.

Takknemlig for at veier møtes.

Vi har bruk for hverandre som medmennesker.

Vi lærer av hverandre.

Vi må lære forståelse.

Jeg har ikke vært noen engel i forståelse.

Jeg har vært fordømmende.

Jeg har fremdeles en bit av det i meg, men jeg er på vei.

Jeg ser så godt at jeg lærer.

Det å bli gitt en sånn gave av tillitt forteller meg også at nå er jeg på rett vei i hjertet mitt.

Kjærligheten til mine medmennesker skinner nå igjennom i større grad enn før.

Det er nøkkelen til et lykkelig og mer tilfreds liv.

Et liv i harmoni med seg selv.

Sammen med andre du møter på veien.

Det er kanskje noen vi er mest fordømmende over.

Det er oss selv.

Det sitter både en og to og tre store biter i oss vi helt ikke klarer å slippe løs.

Skal tro hva vi venter på?

Hva er hemmeligheten?

Hvorfor er det så lett å bli glad i en annen, men ikke oss selv?

Det er jo bare en av oss, da er det viktig at vi tør å slippe oss løs.

Hva ser våre venner i oss som vi ikke ser selv?

Hva er din drøm?

Hva holder deg tilbake?

Er det ikke snart på tide å kaste loss og fly?

Hei, du der ute, kan jeg ikke få se deg?

Se deg akkurat som du er?

Slipp deg løs, vis deg fram.

Just do it

I dag

Det er ikke alt jeg kan brukes til.

Jeg må innrømme at noen ganger blir jeg lei.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Det var så kjekt for noen uker siden.

Da kunne jeg hjelpe til å beise litt hus.

Mange spør hvordan jeg får tid til å lese så mye.

Jo det gjør man når man ikke orker noe annet.

Akkurat nå er det gå sakte aksjon igjen.

Det er veldig lite fornuftig jeg bidrar med.

Jeg sørger for mat på bordet.

Jeg skal finne frem kofferten, planlegge litt pakking.

Det er godt å ha god tid til det.

Utenom det skal jeg sitte her og glo.

Og jeg skal glede meg over å dra på tur.

Jeg føler meg tross alt heldig.

Jeg har helse og økonomi til å reise.

Det er det slett ikke alle som har.

Jeg har begrensninger det går an å leve godt med.

Når jeg får holde på i midt tempo, ta livet litt med ro, da greier jeg det meste.

Jeg har gode dager her jeg sitter blant alle bøkene mine.

Jeg sitter ute så fremt det er mulig.

Et pledd når det er kaldt.

Det er så mye lettere å puste ute, man blir avhengig av den friske luften.

Så her sitter jeg og koser meg.

Jeg må bare svelge skuffelsen over å måtte sette meg ned igjen.

Snu det heller til å bli glede over at jeg har mulighetene til så mye bra.

Når jeg har hvilt meg litt, skal kofferten frem.

Her jeg sitter kan jeg se på rekkverket jeg har malt.

Det er jeg glad jeg har bidratt med.

Jeg har mye å være takknemlig for.

Solen arbeider for fullt med å blåse skodden bort.

Det blir nok en fin dag.

I dag

Jeg skal begynne på Dina Jefferies, Grevinnen fra Toscana.

En av de første opplevelsene jeg hadde i min spirituelle utvikling var å åpne hjertet mitt.

Jeg leste boken Slipp kjærligheten inn av Anne Jones.

Det ble en ahaopplevelse for meg, for jeg oppdaget at jeg hadde lukket hjertet mitt.

En av de aller første mekanismene kroppen gjør hvis den blir såret, det er å lukke hjertet.

Vi tror at hvis vi lukker hjertet vårt , ja da kan ingen såre oss.

Dette stemmer ikke, men det kan da vel ikke vi vite stakkars sjeler.

Vi gjør jo så godt vi kan.

Det som skjer er at jo mer vi blir såret , jo mer stenger vi.

Skallet blir tykkere og tykkere, vi tror vi blir uovervinnelig.

Vi blir ikke uovervinnelige, vi blir syke.

Når vi stenger hjertet vårt, stenger vi ikke bare for sårheten.

Vi stenger for kjærligheten.

Vi stenger for gleden.

Vi stenger for tryggheten.

Vi stenger for troen på det gode.

Vi stenger ute det beste i livet.

Uten at vi er klar over det.

Første steg er derfor å begynne å hakke hull på det skallet som er rundt hjertet vårt.

Som en liten fugleunge kakker vi forsiktig i skallet for vi vet hvor vi skal.

Intuitivt søker vi friheten, vi vil bli satt fri.

Wow, det kan være sårt og smertefullt de første kakkene der  skallet begynner å slå sprekker.

Heldigvis styrer vi det selv.

Hvis vi synes det blir tøft, da kan vi trekke oss tilbake og si, hei nå vil jeg ha fred en stund.

Men når vi først har fått smaken på det, ja da søker vi tilbake igjen.

Vi har fått en liten smakebit av kjærligheten inni oss.

Vi lengter etter den.

Veien til et godt liv går gjennom hjertet.

Vi skjønner at friheten venter oss og den er forlokkende.

Den roper på oss.

Frihet er  når vi kan slå dørene på vidt gap og si, her er jeg.

Sånn er jeg.

Ser dere meg.

Jeg viser dere hvem jeg er inni meg.

Jeg er glad jeg er meg.

Jeg vil ikke være noen annen.

Sånn er det jeg er skapt.

Jeg har fått vinger, jeg vil fly ut i verden.

Fly med et åpent sinn og et åpent hjerte.

Jeg vil ta imot at det gode som venter meg i livet nå når jeg endelig tør.

Når vi har åpnet den døren, da åpner vi døren til verden.

Vi åpner hjertet vårt og tar imot de andre sjelene som og  åpner sine hjertedører.

Det er da vi kjenner at vi er egentlig ett.

Det er da vi tiltrekker oss andre hjerter.

Vi suger dem til oss som magneter.

Kjærlighet til sine medmennesker heter det.

Det er da vi får de vakre sjelemøtene

Som en dråpe i havet er vi jo ett.

Hvis vi bare tillater det.

I dag

Av og til ber jeg inni meg om hjelp.

Jeg har jo ingen stressmestring.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Særlig om morgenen når jeg våkner,  er det ille.

Skjer ting for fort,  ja da brekker jeg meg.

Det er nesten så kroppen ikke har våknet enda.

Nå når jeg går og venter på ferie er det ekstra ille.

Og tenk at jeg gjør det frivillig.

At det er så viktig for meg å reise at jeg ikke bare kan være i ro.

Jeg tror det må være litt aboriginer i meg.

Men jeg er nok ikke aboriginer for jeg tar jo ikke ting som det faller seg.

Blir det tur, blir det ikke tur, hvor reiser vi, når skal jeg pakke, hvor lenge blir vi borte.

Ta det som det kommer sier du.

Vet du at det er gubben som fikk hele den biten.

Jeg har ikke et snev av det.

Men jeg har jo ikke noe valg.

Jeg må prøve å roe meg ned.

Så spør jeg da om hjelp inni meg.

Hvor hjelpen kommer fra, det vet jeg ikke.

Kan være fra mine hjelpere, kan være fra meg selv.

Først får jeg en bekreftelse på at alt går bra. Takk sier jeg da.

Så hvisker det inni meg at jeg skal tilby gratis minireadinger på Lillasjel.

What? Skal jeg det nå?

Fint utevær, spennende bøker, avslapping og kos.

Men det slipper ikke taket.

Med ett forstår jeg.

Hjernen min må roes ned.

Tankevirksomheten må ned rett og slett.

Hva skjer når jeg bruker klarsyntheten på readinger.

Jo jeg må ned i en annen bevissthetstilstand.

Som en meditasjon, hjernebølgene senkes.

Og hva skjer da?

Jo da finner jeg en indre ro.

Se der ja, der kom hjelpen.

I dag

ps var i går

Det spiller ikke noen rolle hvilken dag det er, sa hun

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Ja det sa min venninne når jeg ringte for å gratulere henne med dagen.

Stort sett glemmer jeg hvilken dato vi har i dag.

Dagene kommer og går uten at jeg teller dem.

Jeg tenker at nå må jeg huske det, men plutselig er dagen over.

Derfor ringte jeg to dager etter hennes dag.

Det er så koselig å få hilsen sier hun.

Ja for om det er den ene dagen eller en annen, ja det er helt uten betydning.

Er ikke det klokt sagt?

Om noen skulle glemme deg når du har bursdag, tar du da på vei og blir fornærmet?

At noen tenker på deg er jo hyggelig selv om hilsenen kommer på en annen dag.

Hun sa mer.

Hun lo og så sa hun at hvis du venter enda lenger vet du, så kan vi jo si at du bare er tidlig ute til neste år.

Det er like koselig det også.

Tenk å ha slike herlige venninner, er jeg vel ikke heldig.

Jeg elsker denne tankegangen.

Det er tanken som teller, hvilken dag den kommer spiller ingen rolle.

I dag

Jeg har jo bestandig vært litt rar.

Mener du en ting, mener jeg gjerne noe helt annet.

I tillegg kan jeg gjerne prate om det i timesvis, helt ustoppelig stort sett.

Gjerne i munnen på deg, for jeg er så ivrig at ordene strømmer ut, uten at jeg helt kontrollerer de.

Akkurat nå er det ferie som står i hodet på meg hele døgnet bortimot.

Vi skal nemlig til Rhodos.

Hvis så fremt i fall osv.

Hadde du spurt mine barn om hvem i familien som ville vært med skrekkslagen og nervøs hvis det kom en pandemi som lammet verden, ja da ville de sporenstreks sagt mamma.

Jeg ville vært så hjertelig enig.

Så feil kan man ta, for jeg er da den femte.

4 av 5 velger Norge som sitt feriemål i år.

Så hvorfor kan ikke jeg også gjøre det.

Eller vi da, vi er jo to.

Jeg sa det nettopp i bilen når jeg overnervøs for kansellering strevde febrilsk med å åpne enda en av de viktige meldingene vedrørende din reise, at jeg er desperat etter å reise.

Er du, spurte jeg den gråhårede sjåføren.

Nei ikke desperat, han er jo alltid rolig og sindig, men det vil nå være godt å komme bort da.

Det er dette som er så rart med oss.

Når vi er i Norge føler vi ikke at vi har ferie.

Vi slipper ikke ned garden på samme måte som når vi har parkert bilen på flyplassen og drar langt avsted, helt fri for bil.

Annen mat, andre lukter, andre språk, andre mennesker,  rett og slett annen atmosfære.

Vi dro landet rundt i fjor.

Heldigvis hadde vi mange fine menneskemøter.

Ja, for vi er ikke så interessert i sightseeing.

Vi var på noen som var litt fine.

Slik ble Norgesferien

Nidarosdomen og Hvalfangermuseet

Sandefjord – Hvalfangerbyen

Trondheim

Og kunne jo sett mye mer, men vi er rett og slett ikke så interessert.

Og natur er vi jo regelrett bortskjemt med her vi sitter midt i fjellpanoramaet i Kompani Lauritzen land, Romsdalen.

Det Sommertoget ikke fikk se

Heldigvis er vi samstemte jeg og den gråhårede.

Er det mulig og er det forsvarlig så drar vi.

Nå er Rhodos grønt og Tui startet opp.

Meldingen i dag var at det ble flybytte, fra Norwegian til Agean air, som jeg aldri har hørt om.

https://en.aegeanair.com/

Jeg måtte Google og det ser nå ganske så normalt ut.

Vet dere at jeg har ikke krefter til å bruke på å gå rundt og være redd.

Tui følger regjeringens råd, blir det rødt, kanselleres turen, har vi da reist, sendes vi hjem igjen.

Jeg er ikke helt sikker på hvorfor jeg er så gira på å dra.

Hvorfor jeg ikke kan holde meg her i landet slik de fleste andre gjør.

Jeg føler jeg lever mer når jeg er på reise i andre land.

Kanskje er det litt som de som elsker ting som gir dem adrenalinkick.

Jeg får ikke adrenalinkick, men jeg får en annen ro inni meg.

Jeg får en frihetsfølelse.

Jeg bare elsker det rett og slett.

Og det rareste av alt er jo at mye av tiden vi er på ferie, sitter vi med nesa i hver vår bok.

På toppen av reiselykke er å være på cruise, et eventyr i bevegelse fra by til by, nye steder hver dag.

Bare pakke ut kofferten og la seg oppvarte og være midt i eventyret.

Takknemligheten for at lille meg har disse mulighetene.

Jeg har ikke bestandig hatt det og ingen vet jo hva fremtiden gir oss.

Enn så lenge kan jeg reise og det betyr da så mye for meg, at jeg velger å være femtemann.

Heldigvis er vi to

Vi gleder oss.

Det jeg derimot ikke kan fordra er skrekken for at det ikke blir noe av.

Jeg så i et gammelt innlegg jeg har skrevet at  jeg er som sauen som hele tiden vil beite utenfor gjerdet, selv om den da lever med faren for å få strøm.

Slik er der bare.

I dag

Hvorfor gjør jeg det?

Ja det spør jeg meg ofte om.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Og enda mer i disse coronatider når jeg har det meste av tiden sittet hjemme, mye alene.

Hvorfor blogger jeg?

Hver eneste dag året rundt.

Enten det er ferie eller fritid.

Uansett hvor jeg er, så blogger jeg.

Tjener jeg penger?

Nei hadde pengene vært drivkraften, ville jeg ikke gjort det.

De som hadde det som drivkraft forsvant i det leserantallet begynte å dabbe av.

Det var de som tjente penger.

Det var den gangen toppbloggerne hadde 70~80 tusen lesere daglig.

Jeg har ca 200~300, blir ikke rik av det.

Nei, så pengene er ikke drivkraften.

Men hva er det da?

Før blogget jeg jo ferieturer og kurs i England, det skjedde jo ihvertfall noe i løpet av året.

Da henter man inspirasjon.

Er ikke så mye inspirasjon når jeg kun er hjemme.

Jeg har frisket opp en del gamle innlegg.

Innlegg der bildene  er blitt borte eller det er lånte bilder.

Nå begynner jeg å gå tom for de som fortsatt er mulig å bruke der også.

Så hvorfor lar jeg det ikke bare ligge.

Hvor kommer denne drivkraften fra skal tro?

Ja jeg skriver bokomtaler, men til det kunne jeg jo bare brukt Instagram.

Du verden hvor mye tid jeg da ville spart meg.

I dag har jeg brukt mange timer på bokbloggen som skal ut siste dagen i juni.

Der presenterer jeg bøkene jeg har planlagt å lese i juli.

Så er det presentasjonen over de jeg har lest i juni.

Og for ikke å snakke om at jeg må bli ferdig med augustpresentasjonen før jeg drar på ferie.

Må jeg ? Nei.

Likevel gjør jeg det.

Egentlig kunne jeg brukt tiden til å lese mer istedetfor.

Så hvorfor?

Vel. Mye av forklaringen ligger her.

En rosa lapp på en bok.

Vet dere hva det betyr?

Jo det betyr at jeg blir sett.

Er dere klar over hvor viktig det er?

Når kroppen svikter en, så en må forlate arbeidslivet.

Jeg var flink i det jeg gjorde.

Jeg jobbet med salg, bak disk, som uteselger, som varefremmer, som daglig leder, som innkjøper.

Jeg fikk gode tilbakemeldinger.

Jeg var dyktig, flink til å organisere, holde oversikten.

Så blir man sittende hjemme.

Mye alene.

Forstår dere nå hvor viktig den rosa lappen er?

Hvor viktig mine følgere er?

Alle tilbakemeldingene, menneskemøtene.

Kontakten med forlagene, som fortsatt gir meg en jobbfølelse.

Jeg er på jobb.

Jeg er i arbeid.

Betalt nei, men det betyr ikke noe for vi har det godt økonomisk.

Det som betyr noe er tårene i øynene nå når jeg går inn i denne følelsen

Jeg blir sett.

Jeg er viktig.

Jeg gjør en jobb.

Derfor blogger jeg hver dag.

Gjør jeg ikke det, blir jeg usynlig.

Leserne vil glemme meg.

Å blogge bare av og til duger ikke.

Dette vet jeg inni meg, derfor denne drivkraften som jeg ofte ikke forstår.

Derfor sier jeg takk til alle som leser.

Jeg er dere så inderlig takknemlig.

Dere er med på å gi livet mitt mening.

Takk for at dere ser meg.

I dag