At jeg skulle begynne å blogge kom som en overaskelse på meg.

Jeg ante knapt hva en blogg var.

Jeg hørte mange snakket om blogger, men visste ikke hvor jeg fant dem en gang.

Sånn var det med facebook også.

Ei venninne lurte meg innpå og  min første kommentar var at dette var da teite greier.

Begge deler har gitt meg utrolig mye glede og veldig mange gode venner.

Av og til så må  man bare tørre å rote seg litt inn i ting uten helt å vite, så blir det både riktig og viktig.

Når jeg blogger må det være med beina på jorda og hodet i hjertet.

Jeg kan ikke sette meg ned å dikte opp ting.

Ordene må komme fra et sted, nemlig hjertet mitt.

Utenom selvfølgelig matblogger, ferieturer og sånn annet rusk.

Jeg greier ikke og skal ikke produsere for å få flest mulig lesere.

Jeg ønsker at flest mulig skal lese og jeg ønsker jo å bli delt og likt, men det kan ikke være mitt hovedfokus.

Jeg må bare følge min intuisjon.

Jeg har hatt en del litt dystre, belærende og en tanke negative blogger noen dager og det undret meg.

Det er da ingen som orker å lese sånt.

Likevel treffer de hjertene våre.

Plutselig får jeg bekreftelser på at det var riktig.

Det er temaer som skal belyses, frem med dem.

Andre ganger ser jeg et bilde eller et ord og så kommer refleksjonene.

Jeg har flere venner som poster både bilde og tekst som gir inspirasjon til funderinger over livet.

 

 

I dag fikk jeg og en stor gave fra en annen fbvenn.

Den gaven heter tillit.

Det er en av de største gavene man kan få.

Det gjør en veldig ydmyk og takknemlig.

Takknemlig for hva man kan være for hverandre i livet.

Takknemlig for at veier møtes.

 

Vi har bruk for hverandre som medmennesker.

Vi lærer av hverandre.

Vi må lære forståelse.

Jeg har ikke vært noen engel i forståelse.

Jeg har vært fordømmende.

Jeg har fremdeles en bit av det i meg, men jeg er på vei.

Jeg ser så godt at jeg lærer.

Det å bli gitt en sånn gave av tillitt forteller meg også at nå er jeg på rett vei i hjertet mitt.

Kjærligheten til mine medmennesker skinner nå igjennom i større grad enn før.

Det er nøkkelen til et lykkelig og mer tilfreds liv.

Et liv i harmoni med seg selv.

Sammen med andre du møter på veien.

 

 

Det er kanskje noen vi er mest fordømmende over.

Det er oss selv.

Det sitter både en og to og tre store biter i oss vi helt ikke klarer å slippe løs.

Skal tro hva vi venter på?

Hva er hemmeligheten?

Hvorfor er det så lett å bli glad i en annen, men ikke oss selv?

Det er jo bare en av oss, da er det viktig at vi tør å slippe oss løs.

Hva ser våre venner i oss som vi ikke ser selv?

Hva er din drøm?

Hva holder deg tilbake?

Er det ikke snart på tide å kaste loss og fly?

 

Hei, du der ute, kan jeg ikke få se deg?

Se deg akkurat som du er?

Slipp deg løs, vis deg fram.

Just do it

I dag