Hva skjer med meg?

Hvordan kan man bli en annen person?

Hvordan kan man i løpet av kun få år skifte personlighet?

Jeg har vært en rastløs sjel.

Aldri fornøyd.

Aldri ro.

Bestandig på reise i eget hode.

Jeg kunne ikke forstå de som kunne gå tur i fjellet alene.

Helledussan så kjedelig.

Hva skal det være godt for?

Ingen å prate med.

Hva er vitsen?

Nå sitter jeg mye hjemme alene.

Tiden går ikke sakte nok.

Jeg leser litt.

Jeg ser litt på tv.

Jeg får akkurat de rette setningene både i boken og på tv som passer til det jeg tenker på.

Jeg tenker at akkurat nå er jeg  trygg på hva jeg  vil i livet.

Jeg lukker øynene, ser ut i luften og jeg tenker at jeg vil bare være.

Jeg kan sitte og se rett ut i luften og bare puste.

Jeg vet at alle mine har det godt og da har jeg det godt.

Det er godt bare å være.

Det å være på denne reisen som heter livet.

Møte de menneskene man skal gjenkjenne.

Møte de menneskene som fører deg videre.

Ja, jeg kan ikke sitte alene og se ut i luften alene hele tiden.

Vi trenger hverandre.

Hver eneste en jeg møter har noe å gi meg.

Jeg ser at på en eller annen måte strekker alle ut hendene sine og gir meg noe.

Det kan være et ord, det kan være en følelse, det kan være en ting, det kan være kritikk.

Alle gir meg ett eller annet.

Takknemligheten fyller meg.

Takknemlig for at akkurat jeg er så innmari rik.

Rik på menneskemøter, sjelemøter, følelsen av samhørighet og tilhørighet.

Det er ikke bestandig jeg ser hva jeg har fått før det går en stund.

Noen ganger ser jeg hva jeg får men ser ikke helt hvor eller hvordan jeg kan ha bruk for det.

Vi har det så travelt, vi suser avsted i vinden, vi enser ikke øyeblikket, vi fokuserer kun på neste øyeblikk.

Hele tiden fokuserer vi på det øyeblikket vi ikke har fått enda.

Når vi tar oss tid til å se ut i luften.

Ikke tenke, ikke gruble på i går eller i morgen.

Da blir hvert øyeblikk så innmari verdifullt.

Vi føler at nå stopper tiden opp.

Det eksisterer ikke noe annet enn akkurat nå.

Jeg elsker disse øyeblikkene der nuet er alt jeg har.

Det går opp for meg at jeg har ikke forandret personlighet.

Jeg har ikke blitt en annen.

Jeg har endelig blitt meg.

I dag