Jeg har jo bestandig vært litt rar.
Mener du en ting, mener jeg gjerne noe helt annet.
I tillegg kan jeg gjerne prate om det i timesvis, helt ustoppelig stort sett.
Gjerne i munnen på deg, for jeg er så ivrig at ordene strømmer ut, uten at jeg helt kontrollerer de.
Akkurat nå er det ferie som står i hodet på meg hele døgnet bortimot.
Vi skal nemlig til Rhodos.
Hvis så fremt i fall osv.
Hadde du spurt mine barn om hvem i familien som ville vært med skrekkslagen og nervøs hvis det kom en pandemi som lammet verden, ja da ville de sporenstreks sagt mamma.
Jeg ville vært så hjertelig enig.
Så feil kan man ta, for jeg er da den femte.
4 av 5 velger Norge som sitt feriemål i år.
Så hvorfor kan ikke jeg også gjøre det.
Eller vi da, vi er jo to.
Jeg sa det nettopp i bilen når jeg overnervøs for kansellering strevde febrilsk med å åpne enda en av de viktige meldingene vedrørende din reise, at jeg er desperat etter å reise.
Er du, spurte jeg den gråhårede sjåføren.
Nei ikke desperat, han er jo alltid rolig og sindig, men det vil nå være godt å komme bort da.
Det er dette som er så rart med oss.
Når vi er i Norge føler vi ikke at vi har ferie.
Vi slipper ikke ned garden på samme måte som når vi har parkert bilen på flyplassen og drar langt avsted, helt fri for bil.
Annen mat, andre lukter, andre språk, andre mennesker, rett og slett annen atmosfære.
Vi dro landet rundt i fjor.
Heldigvis hadde vi mange fine menneskemøter.
Ja, for vi er ikke så interessert i sightseeing.
Vi var på noen som var litt fine.
Nidarosdomen og Hvalfangermuseet
Og kunne jo sett mye mer, men vi er rett og slett ikke så interessert.
Og natur er vi jo regelrett bortskjemt med her vi sitter midt i fjellpanoramaet i Kompani Lauritzen land, Romsdalen.
Heldigvis er vi samstemte jeg og den gråhårede.
Er det mulig og er det forsvarlig så drar vi.
Nå er Rhodos grønt og Tui startet opp.
Meldingen i dag var at det ble flybytte, fra Norwegian til Agean air, som jeg aldri har hørt om.
Jeg måtte Google og det ser nå ganske så normalt ut.
Vet dere at jeg har ikke krefter til å bruke på å gå rundt og være redd.
Tui følger regjeringens råd, blir det rødt, kanselleres turen, har vi da reist, sendes vi hjem igjen.
Jeg er ikke helt sikker på hvorfor jeg er så gira på å dra.
Hvorfor jeg ikke kan holde meg her i landet slik de fleste andre gjør.
Jeg føler jeg lever mer når jeg er på reise i andre land.
Kanskje er det litt som de som elsker ting som gir dem adrenalinkick.
Jeg får ikke adrenalinkick, men jeg får en annen ro inni meg.
Jeg får en frihetsfølelse.
Jeg bare elsker det rett og slett.
Og det rareste av alt er jo at mye av tiden vi er på ferie, sitter vi med nesa i hver vår bok.
På toppen av reiselykke er å være på cruise, et eventyr i bevegelse fra by til by, nye steder hver dag.
Bare pakke ut kofferten og la seg oppvarte og være midt i eventyret.
Takknemligheten for at lille meg har disse mulighetene.
Jeg har ikke bestandig hatt det og ingen vet jo hva fremtiden gir oss.
Enn så lenge kan jeg reise og det betyr da så mye for meg, at jeg velger å være femtemann.
Heldigvis er vi to
Vi gleder oss.
Det jeg derimot ikke kan fordra er skrekken for at det ikke blir noe av.
Jeg så i et gammelt innlegg jeg har skrevet at jeg er som sauen som hele tiden vil beite utenfor gjerdet, selv om den da lever med faren for å få strøm.
Slik er der bare.
I dag
