Da har jeg lest Boken som ble solgt til 23 land før utgivelse.
Jeg var skeptisk. Det er jeg bestandig når bøker er oppskrytt.
Jeg ble ikke skuffet denne gangen.
Jeg likte Terapeuten.
Jeg syntes den begynte litt forsiktig og tregt, men så smyger den seg under huden din og vekker nysgjerrigheten din.
Den er skrevet som en roman, men samtidig en spenningsbok.
Av og til føler jeg den blir litt for beskrivende men samtidig ser jeg at det er på sin plass.
Boken er velskrevet, den fenger meg, er lettlest og vanskelig å legge fra seg.
Anbefales de som liker litt spenning og mysterier, det å fundere over hvordan ting henger sammen, men fri for makabre detaljer.
Den unge psykologen Sara driver privatpraksis for ungdom
fra et kontor over garasjen i den store, arvede villaen hun er i gang med å pusse
opp sammen med sin ambisiøse og overarbeidede arkitektmann, Sigurd.
Men det går trått med både jobb og oppussing, og en dag legger Sigurd
igjen en underlig beskjed på svareren til Sara for så å bli borte. Det gamle,
halvferdige huset føles langt fra trygt. Gjenstander blir borte og dukker opp igjen,
og er det fottrinn Sara hører på loftet om natten?
Med Terapeuten markerer Helene Flood seg som et stort
litterært talent og en fornyer av den psykologiske thrilleren.
Terapeuten skildrer forvirringen som oppstår i et menneske
når omgivelsene plutselig ikke lenger går i hop. Boken er solgt til
23 land før utgivelse i Norge.
Det var en entusiastisk Helene Flood som fortalte om boka si på Aschehougs høstmøte.
Hun snakket om oss mennesker og hukommelsen vår, hvor lett det er å begynne å tvile på hva vi har gjort eller ikke gjort. Skrudde vi av plata før vi dro skal tro og så blir vi usikker og må sjekke.
Personlige Lillasjelord skrevet på bestilling. Ta kontakt i melding på Lillasjel på Facebook eller SMS 9946 7178 hvis du vil ha dine personlige ord. Du bestemmer selv etter å ha lest ordene om de kan postes i bloggen. Det er helt frivillig.
Du må ha to gener fra samme foreldre står det i papirene.
Fastlegen tok blodprøve og jeg hadde en fra hver foreldre.
Han ville derfor ikke at jeg skulle tappe blod.
Han sendte med meg et ark med informasjon hjem.
Sitat fra artikkelen:
Symptomer
Genfeilen vil som regel ikke medføre noen plager i svært mange år, og mange oppdages nå ved at det tas blodprøver som viser økte jernlager (økt ferritin), uten at kroppen har tatt skade. Kun 1-3% får symptomer, og da typisk i 30-40-års alder hos menn, hos kvinner noe senere, i 45-50-års alder. I tillegg er det stort individuelt sprik i forhold til hvor stor jernbelastning som gir symptomer.
Dersom sykdommen forblir uoppdaget, kan slapphet og slitenhet være de første symptomene. Det er ikke uvanlig at det utvikler seg leddsmerter. Magesmerter kan også være en tidlig plage. Dersom testiklene, leveren eller hjertet skades av de økte jernmengdene, kan man få impotens, pigmentforandringer i huden, og tung pust/nedsatt kondisjon. Dersom sykdommen ikke behandles, vil det kunne utvikles diabetes og leversvikt.
Sitat
Sekundær (ervervet) hemokromatose kan forekomme ved talassemi, etter gjentatte blodoverføringer, leversykdom, høyt alkoholinntak og ved såkalt metabolsk syndrom, for å nevne noen.
Etter en tid bestilte jeg ny time og da sa han ja.
Da hadde jeg også litt høytlesing for han, fra det arket.
Han sa at det ikke trengtes å tappe før man var over 800.
Jeg ligger på 350-400.
Det normale er opp til 200.
På arket står det nemlig at det er veldig individuelt hva som kan være skadelig for hver enkelt person.
Det står også at de med metabolsk syndrom, kan få sykdommen.
Kanskje har han lest seg opp litt mer, for når jeg nå kom tilbake, sa han ja med en gang.
Så nå tester jeg blodtapping for å få ned jernet.
Jeg tappet i går, skal ta blodprøver om 14 dager.
Om en måned tapper jeg igjen.
Vi prøver tre måneder og ser hvordan det går.
Jeg er så drittlei av at ting jeg prøver, ikke funker, så jeg er spent.
I starten er den litt merkelig. Vi stiller oss litt undrende til hva som skjer. Den er humoristisk og beskriver oss mennesker og alle våre skrøpeligheter på en mesterlig måte.
Vi kjenner oss igjen.
Sakte, men sikkert blir vi så kjent med historien til menneskene i boken. Vidunderlige, herlige mennesker, som all har en ryggsekk med bagasje med seg.
En stakkars bankraner som prøver i desperasjon å rane en kontantløs bank.
Alle og en av oss kan gjøre en desperat handling når vi er presset inn i et hjørne og ikke ser noen vei ut.
Og dette fine med at han skriver om de små tingene vi gjør av kjærlighet og jeg tar meg i å tenke på hvilke små ting vi gjør, gubben og jeg, etter over 40 år sammen. Å være på ferie, å sitte i skyggen med en god bok, sammen i takknemlig stillhet. Intern humor når vi fleiper med at fotografen i filmen, var jo vitne til mordet. Når vi setter oss tett ved siden av hverandre, så barnebarna kan se oss, på FaceTime. Den lune, gode, trygge kjærligheten får Backman meg til å tenke på.
Og når jeg er ferdig med boken, renner tårene av takknemlighet for at jeg har funnet gleden inn lese historiene.
Sitat. Slik beskriver Backman situasjonene, så man humrer for selv og ser det for seg, samtidig som man nikker bekreftende:
De to politimennene stirrer på hverandre, den ene skamfullt, den andre skremt. Den eldre politimannen heter Jim. Den yngre, sønnen hans, heter Jack. Denne politistasjonen er for liten til at disse to mennene kan unngå hverandre, så de havnet til slutt som vanlig på hver sin side av et skrivebord, bare skjult bak hver sin dataskjerm, fordi politiarbeid nå for tiden består av bare en tiendedel faktisk politiarbeid og ellers av å registrere nøyaktig hva man gjorde i løpet av det politiarbeidet.
Jim ble født i en generasjon som betrakter datamaskiner som magi, Jack er fra en som har tatt dem for gitt. Da Jim var liten, straffet man barn ved å tvinge dem til å gå til rommet, nå for tiden tvinger man barn til å komme ut derfra. En generasjon fikk kjeft fordi de ikke kunne sitte stille, og neste får kjeft fordi de aldri beveger seg. Så når Jim skriver en rapport, trykker han målbevisst ned hver tast, så langt ned den går, kontrollerer straks skjermen for å forsikre seg om at den ikke har lurt ham, og først deretter trykker han på neste tast. For Jim lar seg så visst ikke lure. Jack skriver til gjengjeld slik unge menn gjør som aldri har levd i en verden uten Internett, han kan gjøre det med bind for øynene, streifer tastene så lett at et forbanna rettsteknisk laboratorium ikke ville klare å bevise at han har rørt dem.
De to mennene driver hverandre til vanvidd, selvfølgelig, med de aller minste ting. Når sønnen søker etter noe på Internett, sier han at han “googler”. Når faren skal gjøre det samme, sier han:”Det skal jeg slå opp på Google,” Når de er uenige om noe, sier faren. “Jo, det er sånn, for det har jeg lest på Google!”, og sønnen roper: “Man LESER ikke ting på Google, man SØKER etter…..”
Folk med angst er en komedie om et gisseldrama på en visning. En mislykket bankraner låser seg inne sammen med en overentusiastisk eiendomsmegler, to bitre Ikea-misbrukere, en høygravid kvinne, en suicidal mangemillionær og et kaninhode. Til slutt gir raneren opp og frigir alle gislene, men når politiet stormer leiligheten er den tom …
I en serie dysfunksjonelle vitneavhør etterpå får vi høre alles versjon av hva som egentlig skjedde. Derfra utvikler det seg til et klassisk puslespill-mysterium rundt spørsmålene: Hvordan lyktes raneren med å flykte? Hvorfor er alle så sinte? Og hva er det egentlig som er feil med folk nå for tiden?
Bøker fra vikingetiden kan være fascinerende lesestoff. Handlingen er lagt til Norge, ca 1030. Vi er i brytningstiden mellom de gamle guder og kristendommen.
Jeg ble ikke helt sugd inn i handlingen i starten, da jeg lurte på om jeg hadde misforstått og begynt på en kjærlighetsroman av det lettere slaget, men slik var det heldigvis ikke. Starten var bare for at vi skulle bli kjent med hovedpersonene som ble viktig utover i historien og det var en underholdende og spennende bok. Jeg syntes det var litt morsomt at Klippenberg har fremhevet kvinneskikkelser, som de som stod bak og hadde ofte mye av kommandoen.
Jeg likte godt Ormebitt og anbefaler den gjerne til alle de som liker å lese romaner fra denne tiden.
Drap og lemlestelser hører jo denne tiden til, men jeg synes at forfatteren har ikke fråtset i blodige detaljer, så boken kan nok også leses av de som ikke liker de mest makarbre utbroderinger.
Fortellingen om den berømte bueskytteren Orvar Odd starter med Ormebitt. Det er en utrolig historie om en sagahelt som skulle gi navn til to eliteserielag i fotball, nemlig Odd og Rosenborg.
To skip er på vei langs kysten fra Trøndelag til Viken. De skal hente den store arven etter Harald Herse. Før han døde tvangssendte han datteren Lopthena til Ytre Namdalen for å gifte seg med høvdingssønnen Grim. Han står til rors på «Hugin». Bak ham seiler Torvald Båtbygger i «Munin». De to unge mennene har kjempet mot hverandre helt siden barnedagene på Ramstad. Nå er Lopthena gift med den ene, men elsker den andre.
Utenfor kysten av Rogaland må skipene søke nødhavn. Lopthena er høygravid og nå er fødselen i gang. På Berglyd føder hun sønnen Odd, den seinere så berømte bueskytteren Orvar Odd.
Norge i årene rundt 1030. De gamle gudene har mistet taket. Nå er det Kvitekrist som gjelder. Det er voldsomme tider i landet. Olav Haraldsson flykter til Gardarike. Erling Skjalgsson blir drept ved Bokn. Danskekongen Knut setter den udugelige sønnen sin til å styre Norge. Det nærmer seg et slag på et jorde utenfor Verdal som skal forandre alt.
Ormebitt er en roman om svik, hevn, heltemot og ikke minst kjærlighet. Romanen bruker historiske hendelser og personer, men er først og fremst en spennende og underholdende reise inn i den kanskje mest fascinerende brytningstiden nasjonen har gjennomlevd.
Arnt Olav Klippenberg er forfatter, kåsør og journalist. Han har sju bøker på samvittigheten, men det er første gang han skriver en roman og det er første gang han skriver fra vikingtiden.
– Klippenberg har skrevet en vikingroman som er både lett tilgjengelig, velskrevet og fengende. Historiske fakta og gode karakterbeskrivelser gjør Ormebitt til en sidevender som er fullt på høyde med Cornwells Uthred serie. Ormebitt er en femstjerners underholdningsroman som jeg vil anbefale på det varmeste.
